Hemneslekt

Folk med tilknytning til Hemne.

Skriv ut Legg til bokmerke

Notater


Treff 10,051 til 10,100 av 38,678

      «Forrige «1 ... 198 199 200 201 202 203 204 205 206 ... 774» Neste»

 #   Notater   Linket til 
10051 Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Modum, død 5. juli 1908 i Stavern) er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. Hans far ble sorenskriver i Sunnhordland i 1845, og familien flyttet til Husnes. I 1846 ble Jonas sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk til opptaksprøven. Han tok juridisk embetseksamen i 1858 og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie i 1859. De hadde forlovet seg på Rundeholmen på Husnes i Kvinnherad i 1853. Paret fikk fem barn, hvorav to døde unge. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer. Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Paris (1882–1906), de flyttet tilbake til Norge i 1906. Han befant seg i Oslo i 3 år, der han skrev 23 noveller som aldri ble utgitt.
22. juli 1906 flyttet Thomasine og Jonas Lie inn i et hus i Stavern. Det fikk navnet Elisenfryd etter et landsted som Lies bestefar hadde i Trøndelag.
Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper såvel tematisk som formmessig. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur, men dessuten den som innfører den impresjonistiske stilen, som finnes i virtuos utgave i mesterverket «Familien på Gilje» (1883).
Av sjøfortellingene Lie skrev kan en nevne «Lodsen og hans hustru» (1874) samt «Gaa Paa!» (1882). Han forfattet dessuten sosialt radikale familieromaner, hvor han satte «problemer under debatt», som for eksempel kvinnens stilling («Familien på Gilje» (1883) samt «Kommandørens døtre» (1886)).
Ubevisste krefter, drifter, psykologisk dybdeboring samt det mystiske («Onde Magter» 1890 samt «Trold» 1891 - 1892) opptok ham også.
Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet.
Jonas Lie er oversatt til finsk av bl.a Lauri Soininen.
Kongen tildelte 21. januar 1904 Lie storkors av St. Olavs Orden «for udmærket virksomhed som digter».
Han var onkel til forfatteren Bernt Lie, far til forfatteren Erik Lie. Han må ikke forveksles med sønnesønnen med samme navn, Jonas Lie, nazistisk politiminister under andre verdenskrig.

(Wikipedia) 		Lie, Jonas Lauritz Idemil (I115416)
 
10052 Jonas Lie (født 31. desember 1899 i Kristiania, død 11. mai 1945 i Bærum) var en norsk jurist, politiembedsmann, forfatter og politiker for Nasjonal Samling (NS).
Som sønnesønn av den berømte forfatteren Jonas Lie har han tidvis blitt kalt Jonas Lie den yngre.[1][2] Han gjorde seg i mellomkrigstiden bemerket som en anerkjent kriminalforfatter og som politijurist som ledet aksjoner mot streikende arbeidere.
Under andre verdenskrig var han politiminister både blant Josef Terbovens kommissariske statsråder og i Vidkun Quislings andre regjering, hvor han ble kjent som representant for en tyskvennlig linje. Dette gjorde at han ble møtt med mistenksomhet og manglende tillit innen de NS-kretser som var nasjonalistisk innstilt og prøvde å være en motvekt mot det tyske styret, og ble særlig forhatt innen motstandskretser i Norge under andre verdenskrig. Han sto også bak Politiets særdomstol og stadfestet dommene mot nordmenn som ble dømt til døden under krigen. Han hadde to perioder som frontkjemper hvor han var offiser i Waffen SS.

(Wikipedia) 		Lie, Jonas (I115426)
 
10053 Jonas Rein. Prest, dikter og eidsvollsmann. Foreldre: Residerende kapellan, senere sogneprest Ole Rein (1729 - 92) og Margretha Hansdatter Ross (død 1760). Gift 1) 10.12.1791 i Eiker med Anna Cathrine Arbo (1756 (døpt 25.12.) - 1794 (begr. 2.1.1795)), datter av sogneprest Christian Arbo (1726 - 73) og Anne Livia Wølner (1725 - 69); 2) 25.2.1796 i Berg i Østfold med Anna Friderica (el. Fredrikke) Bergersen (21.5.1779 - 23.2.1856), datter av “Sr.” Berger Bergersen og Inger Marie Wiig.

Dikterpresten Jonas Rein var en interessant litterær overgangsskikkelse mellom rasjonalismen og romantikken. Han var også en av de mest markerte selvstendighetsmenn i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Rein ble født på kapellangården Sandbrekken i Øksendal, som den gang var annekssogn til Sunndalen; moren døde to uker etter nedkomsten. Oppveksten hadde han på Jevnaker, der faren var blitt sogneprest 1763. Faren underviste selv sine barn og dimitterte sin sønn til examen artium ved universitetet i København 1777. Etter anneneksamen begynte han på teologistudiet, men ble langt sterkere opptatt av moderne europeisk litteratur og filosofi. Han ble medlem av Det norske Selskab og en beundrende venn av Johan Herman Wessel og Johan Vibe. Etter teologisk embetseksamen 1780 reiste han hjem til Norge, og frem til 1787 livnærte han seg mest som huslærer i herskapshus på Østlandet. Han ville gjerne bli dikter. Skuespillet Hagen og Axel, en tragedie i fransk klassisistisk stil, var et typisk epigonarbeid, som ble trykt i København 1786, men ikke funnet verdig til oppførelse på scenen.

Allerede fra ungdommen av var Jonas Rein plaget av nervøsitet og hypokondri. Han hadde et vanskelig sinn, og mange av hans samtidige fryktet ham for hans kvasse tunge. 1787 reiste han på ny til København, denne gang for å søke embete. Han nådde ikke opp i første omgang og ble fylt av voldsom bitterhet mot de mektige byråkrater som avviste ham. 1789 avla han den nye store filologiske embetseksamen. 1791 ble han utnevnt til sogneprest i Kautokeino i Finnmark, men han valgte isteden det residerende kapellani i Skjeberg i Østfold, som han ble kalt til 1792. For å oppnå avansement drog han til København igjen 1799, og året etter ble han utnevnt til sogneprest i Eidanger og Brevik. Her var han til 1808, da han ble sogneprest i Nykirken i Bergen.

Fra 1786 hadde Rein utgitt dikt i flere danske tidsskrifter, og 1802 utkom hans Samlede Digte i to bind i København. Han var en smidig og sikker versifikator. Grunnstemningen i hans poesier er trist og melankolsk. Jens Zetlitz kalte ham “den sande Sorgs ulignelige Sanger”. Reins beste sjanger er elegien, og diktene Ved Johan Herman Wessels Grav og En Faders Sang ved sin moderløse Datters Vugge virker gripende den dag i dag. Der er sterk sosial opprørsklang i noen av Reins første dikt, og til å begynne med sympatiserte han med den store franske revolusjon, men han ble skremt av terroren som fulgte. Etter hvert gir han uttrykk for et religiøst og moralsk begrunnet frihetsideal, på individualistisk basis.

Reins åndelige bakgrunn var 1700-tallets rasjonalisme og deisme. Men intellektuelt våken og åpen som han var, registrerte han de nye romantiske strømdrag innenfor tysk og dansk filosofi, teologi og diktning i tiden rundt 1800. Han mottok impulser fra Kant, Steffens, Schleiermacher og Schiller. 1799 innledet han sitt livsvarige vennskap med det litterære ekteparet Kamma og Knud Lyne Rahbek i Bakkehuset ved København, og disse to kan senere ha rettet hans oppmerksomhet mot de to store nye lyrikerne Schack von Staffeldt og Adam Oehlenschläger. 1810 publiserte Rein sine Nyeste Digte i København. Noen av tekstene vitner om et åndelig klimaskifte. Rein vraker fornuften til fordel for følelsen og lengselen, fordi de siste kan åpne veien for høyere og inderligere erkjennelse av både naturen og guddommen.

I Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 møtte Rein som Bergens fjerde representant. Han var lidenskapelig patriot og en glimrende taler. På grunn av sine bitende sarkasmer var han fryktet og hatet av mange i “svenskepartiet”. Under ordskiftet om den fremtidige konges religion insinuerte Rein at Karl Johan ut fra ren maktsyke og ærgjerrighet hadde konvertert fra katolisisme til lutheranisme! 13. mai diskuterte forsamlingen den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene. I en glødende tale beskyldte Rein – med dårlig skjult adresse – motstandere som grev Wedel og Severin Løvenskiold for landsforræderi og så helst at de rømte landet! Reins tale førte til at garantien ble vedtatt med uventet stort flertall. Men disse to talene kostet ham antakelig bispestolen i Bergen da den ble ledig ved Johan Nordal Bruns død 1816.

Sammen med Christian Magnus Falsen og Herman Foss startet Jonas Rein det patriotiske tidsskriftet Den norske Tilskuer i Bergen 1817, og han leverte enkelte bidrag til det. Reins siste år var triste. Welhaven forteller at han henfalt til “den sorteste Melancholi”, han var bestandig sykelig og viste seg ofte “bitter og menneskefiendsk”. Han døde 1821 og etterlot seg kone og seks mindreårige døtre.

(www.snl.no) 		Rein, Jonas (I100244)
 
10054 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Hafsmoe, Jonathan (I174710)
 
10055 Jordfestet 16/9-1923 Helland, Johan Pedersen Rognan f (I94909)
 
10056 Jordmor i Tolga (HE) i 1910 Sletvold, Kristine Ovedie Knutsdtr. (I15342)
 
10057 Jordmor i Åsskard i mange år, og i Halsa fra 1900 til 1938. Klevset, Gjertine Olsdtr. (I190536)
 
10058 Jorun var husmor på Skjetlein landbruksskole i en årrekke før hun måtte pensjonere seg p.g.a. dårlig helse

( https://leskjerv.no/aner/0027/13_303.htm ) 		Skjølberg, Jorun (I167256)
 
10059 Jorund E. Sandness


A 46-year resident of San Pedro, passed away peacefully at home, surrounded by loved ones, January 7, 2007 in San Pedro. Jorund was born in Two Harbors, Minn., and was 93 when he died. He served in the 151st Field Artillery Battalion during World War II, participating in the North African and Italian campaigns. He was a lifelong Lutheran. Jorund spent his career with the Veterans Administration, retiring as a computer supervisor after 36 years. He was an accomplished woodworker, as a youth he built by hand a rowboat that withstood many years' use on Lake Superior. Jorund loved his home and was devoted to his family. He was proud of his Norwegian heritage. Jorund enjoyed traveling with his wife to her birthplace in England; he met his wife in England during World War II while she served in the British army.


Jorund is survived by his wife of 61 years, Norma Sandness; daughter, Peggy (David) Cobb of Lynwood, Washington; sons, John (Judy) Sandness of Loveland, Colorado, and Paul (Ruth) Sandness of Huntington Beach; grandchildren, Amber, Jeanette, Kevin and April; great-grandchildren, Leah and Casey; and sister, Dorothy (Emmert) Johnson.

He was preceded in death by his mother, Astrid Sandness; father, Nels Sandness; sister, Esther Hedin; and brothers, Alan and Norman Sandness. The memorial service will be at Rice Mortuary Chapel, Torrance, on Thursday, January 18, 2007. Inurnment will be private. 		Sandness, Jorund Einar (I174001)
 
10060 Joseph was the fourth of nine children born to Albert and Anne (Rustvold) Serum. It is believed that he did not marry and had no children. He died of TB which he had contracted in Minnesota. It appears he probably moved to Arizona for treatment, living there for seven months before his death.

Death Certificate:
Single
Parents - A. O. Serum and Anne Rostvold
Informant - A. E. Serum, Globe AZ [Joseph's brother Anton]
Cause of Death - Pulmonary Tuberculosis

(Death Certificate from Don Stowell #46794548) 		Serum, Joseph (I193709)
 
10061 Josephine Skogerboe

Josephine Skogerboe, 87, of Red Oak, Iowa and formerly of Randall, died Jan. 15, 2002 of heart failure at the Red Oak Rehabilitation and Care Center in Red Oak. Funeral services were held Saturday, Jan. 19, at 10:30 a.m. at Soderstrum-Larson Funeral Home in Story City with the Rev. Jim Norem officiating. Burial was at the Story City Cemetery.

Jospehine Skogerboe was born Nov. 14, 1914 in Hendrum, Minnesota, to Ole and Anna (Krogness) Mjosness. She lived most of her life in the Randall area until moving to Red Oak in 1990. She married Ernest Skogerboe on Oct. 26, 1939. He died on Nov. 20, 1987. She was a homemaker and worked at Friley Hall at Iowa State University. She was a member of Elim Lutheran Church in Randall.

She is survived by one daughter, Carol Ann Carlson of Stanton, Iowa; one son, Noel Brandon Skogerboe of Everett, Washington; three grandchildren; four great-grandchildren; and a brother, Arnold Mjosness of Moorhead, Minnesota.

She was preceded in death by her parents; husband; and a son, Jerald. 		Mjoness, Josephine Skogerboe f (I6754)
 
10062 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. French, Joshua Olav Daniel Hodne (I159550)
 
10063 Josiah Wedgwood (12. juli 1730–6. januar 1795) var ein engelsk pottemakar, og det er han som plar få æra av å ha industrialisert framstillinga av keramisk gods.
Barndom og tidleg vaksenliv[endre | endre wikiteksten]
Fødd som det tolvte og yngste bornet til Thomas og Mary Wedgwood, overlevde Josiah Wedgwood eit barndomsutbrot av koppar. Han byrja som lærling i pottemakarfaget hjå far sin som eigde The Churchyard Works i Burslem i Staffordshire i England. Kopparen førte til eit varig svekka kne for Josiah, noko som gjorde han ute av stand til å bruke fotpedalen på eit pottemakarhjul. Som resultat av det konsentrerte han seg frå ung alder om å formgje keramisk gods i staden for å lage det.
Då han var i sine tidlege tjueår byrja han å arbeide hjå den mest vidgjetne engelske pottemakaren på den tida, Thomas Whieldon. Der byrja han å eksperimentere med eit stort utval av keramiske teknikkar, og han byrja å sjå for seg moglegheitene av å kombinere desse eksperimenta og det han såg av tidleg industialisering i den nærliggjande byen Manchester. Oppeldna leigde Wedgwood Ivy Works i heimbyen sin Burslem og sette i gang. I løpet av det neste tiåret endra eksperimenteringa hans (og ein ikkje liten innsprøyting av kapital frå giftemålet hans til ein rik fjern slektning, Sally Wedgwood) den søvninge handverkarverkstaden til den fyrste verkelege keramiske fabrikken.
Arbeidet til Wedgwood var av svært høg kvalitet, og frå 1763 byrja han å motta ordrar frå høgst oppe i det britiske kongehuset, mellom anna frå dronning Charlotte. Wedgwood overtalte henne til å late han kalle ein serie gods ho hadde innkjøpt for «Queen's Ware», og utbasunerte dei kongelege tilknytingane på skrivepapiret og konvuluttane sine. Som ein spirande industrialist var Wedgwood ein av dei viktigaste bakmennene for The Trent and Mersey Canal mellom elva Trent og elva Mersey. Under dette arbeidet vart han ven med Erasmus Darwin.
Seinare same tiåret førte den veksande verksemda til at han flytta frå det mindre Ivy Works til det nybygde Etruria Works, som skulle kome til å vere i drift i 180 år. Fabrikken hadde fått namnet sitt frå Etruria distriktet i Italia, der svart porselen frå den etruskiske sivilisasjonens tider vart utgrevne. Wedgwood fann dette porselenet inspirerande, og fekk sin første store kommersielle suksess med sin versjon av det han kalla "Black Basalt". Ikkje lenge etter at den nye fabrikken opna førte dei vedvarande problema med det kopparangrepne kneet til at han måtte amputere det høgre beinet.
I 1780, døydde forretningspartnaren hans gjennom mange år Thomas Bentley, og Wedgwood vende seg til Darwin for hjelp til å drive selskapet. Som eit resultat av dei nære forbindelsane som voks fram mellom Wedgwood og Darwin familiane, ville ei av Josiah's døtrer seinare gifte seg med son til Erasmus. Eit av borna frå det ekteskapet, Charles Darwin, skulle også gife seg med ein Wedgwood, Emma, Josiah's barnebarn. Det var på mange måtar arva av Josiah's pengar som gjorde det mogleg for Charles Darwin å leve det frie livet som førde til at han kunne framsetje sin teori om evolusjonen.

Selskapet til Wedgwood er framleis kjend for porselenet sitt i dag og «Wedgwood» er den vanleg brukte termen for hans jasper ware, det blå (eller somme gonger i andre fargar) keramiske godset med påsette dekorasjonar i kvitt, som framleis er vanleg å sjå verda over.


Teikning til Wedgwood-medaljongen mot slaveri.
Wedgwood var eit aktivt medlem i Lunar Society og er nemd på Moonstones i Birmingham. Han var òg ein forkjempar for å få slutt på slaveriet, gjennom anna mellom å produsera ein medaljong med ein knelande slave som spurde «Er ikkje eg eit menneske og ein bror?»

(Wikipedia) 		Wedgwood, Josiah II (I129666)
 
10064 Josiah Wedgwood, engelsk keramiker; morfar til Charles Darwin. Vokste opp i en sterk pottemakertradisjon, men kom likevel til å bli en av keramikkens mest radikale fornyere. I 1759 startet han sin egen fabrikk, der han laget et vakkert og rimelig steingods, cream ware, kalt Queen's ware pga. bestillinger på serviser fra kongelige. Hans mest berømte nyskapning (fra 1774) er likevel den såkalte Jasper ware, som er uglasert og opprinnelig hadde gjennomfarget sintret gods. De vanligste farger er blå, grønn og svart. Dekoren består av hvite relieffer med klassiske motiver. I 1769 bygde Wedgwood en ny keramikkfabrikk, «Etruria», der han gjennomførte sosiale tiltak som dannet forbilde i flere generasjoner, og lokalene var i bruk til 1950, da en ny bedrift stod ferdig og Wedgwood-familien var ute av bildet.

En kortere periode (1769 - 80) hadde Josiah Wedgwood som kompanjong kjøpmannen Thomas Bentley. Fabrikksignaturen var da Wedgwood & Bentley. Produktene fra denne perioden hører til de beste.

Mange av modellene fra den første tiden blir fremdeles produsert.

(snl.no) 		Wedgwood, Josiah (I129668)
 
10065 Joyce J. Spilde, 94, of Grand Forks, ND passed away Monday, July 1, 2024, at Valley Senior Living on 42nd-Woodside Village in the Prairieview neighborhood where she had resided for the past four years.

Joyce Jean Spoonland was born June 10, 1930, to Oscar and Thea Randine (Dahl) Spoonland in Pisek, North Dakota. Joyce was raised on her family farm. She attended a one room country school for her early years and graduated from Park River High School in 1945. She attended Concordia College in Moorhead, MN, and graduated with a Bachelor of Arts degree in 1951.

Joyce married Robert Arthur Lommen on August 8, 1954, and resided in Buxton, ND. They were married for 36 years and shared six children, Lauribeth, David Paul, Lanelle Marie, Darcee Jill, Rhonda Joy and Kristen Kay.

Joyce married Severin Orden Spilde on August 4, 1990. They lived on the farm in Springbrook Township, Kittson County, MN and enjoyed winters in Mesa, AZ. They were married for 30 years.

As a young adult, Joyce taught High School English, Speech, and Theater. She wrote poetry and short stories for enjoyment. When her children were older, she excelled in women's fashion working in the clothing industry. In her later years, she traveled throughout the United States, serving as a tour guide.

Joyce loved her Lord and Saviour, Jesus Christ and walked a life of faith and fortitude. She possessed a heart for charity for the elderly and for the in-firmed. Her precious devotion for music was passed on through her children and grandchildren, producing many who write, sing, perform and play musical instruments. Her gift of hospitality was evident in her hosting bountiful parties, events, and visitors, along with cooking scrumptious meals and baking Norwegian confectioneries. Her family fondly remembers many of her unique and delicious recipes.

She was passionate about God's creation, glorious flowers, gardening, and was an avid fisherwoman. She was an adventuresome traveler and avid reader of books. Enjoying all types of sewing and stitchery, she displayed her artistry and creativity through her work. She was a competitive card and board game player, with Pinochle being one of her all-time favorites. By instilling a love of Christ in her children through her lifelong relationship with Him, she spread the gospel of peace to many lost souls.

Remaining to cherish Joyce's memory are her children, Lauribeth Roemer (Mark), David Lommen (Kari), Lanelle Richards (Eric), Darcee Capdeville (Bryan), Rhonda Moorman (Jeff), and Kristen Lind (Mark). She has many loving grandchildren, Shane, Blayze, Alana; Brandon, Kristopher, Aaron; Gabriel, Logan, Heath Christian, Josiah; Derrick, Aaron, Alyssa; Daniel, Jonathan, Michelle; Anna, Marissa, and Nathaniel. She will also be remembered by many great-grandchildren, nieces, and nephews.

Preceding Joyce in death are her first husband (Robert Lommen), her husband (Severin Spilde), her parents, her brother (Ambrose), and sister (Doris).

Funeral Service: Saturday, July 6, 2024, at Trinity Free Lutheran Church, Grand Forks, ND.

Burial: Resurrection Cemetery, East Grand Forks, MN. 		Spilde, Joyce Jean Spoonland (I207198)
 
10066 Judd Pederson 34 years of age, passed away on Friday, November 2, 2012 in Salmon, Idaho. Memorial services will be held on Saturday, November 10, 2012 – 11:00 a.m. at the Challis High School Gymnasium. Judd McGee Pederson was born on July 24, 1978 in Seattle, Washington the youngest of three children born to Charles and Ella JoAnne (Whitworth) Pederson. He lived in Marysville, Washington and at the age of two, the family moved to the Pahsimeroi Valley where he attended school in Patterson, and the Challis Elementary. They moved to Moreland, Idaho where he attended middle school and Snake River High School. He returned to Challis for his senior year but didn't have enough credits to graduate. He went to Blackfoot to live with Graydon where he went to the Second Chance High School and graduated in 1997. During his high school years at Snake River he wrestled and lettered in football. Following his graduation he went to the American School of Broadcasting in Spokane, Washington, where he used the handle of "J.P. McGee". He lived with his aunt and uncles while he was in school and spent a lot of time with the Pederson family. He returned to Challis and spent time enjoying friends, family and going to concerts and special events. In 2007 Judd moved into the Challis Assisted Living facilities for two years, then to Pocatello to Hill Crest Haven for one year and then to the Discovery Care Center in 2010, so he could be closer to family and friends. Wherever Judd was he had is following of friends that cared for him and took him to all sorts of events that they enjoyed. His friends were a big part of his life as well as his extended family. Judd loved music, concerts and eating out at restaurants. Road trips were always an adventure with him and he always came home with a new shirt from where he's been. He collected patches from all over and saved concert stubs. He had a unique relationship with each of his parents and loved his sister and brother. He was such a funny kid with his sayings and actions that kept the family in stitches. He was a super uncle and loved to play with his nieces and nephews, watch movies and introduced them to Rock & Roll music that their parents probably wouldn't have allowed. Family was very important to Judd. He cared deeply about each of them and especially cherishing his mother. He is survived by Sister Shanna Pederson and Anthony Tappan of Challis, ID.; brotherGraydon (Stella) Pederson of Richland, WA; nieces and nephews: Bryant (Kailie) Sullivan of Jacksonville, N.C., Angus Campbell, and Marigwen Campbell of Boise, ID., JoAnna Campbell of Challis, ID., Jacob Edens and Hazel Edens of Richland, WA. and Jack Sullivan of Jackson, N.C.;Aunts: Kathleen Latimer and Jeannie (Roy) Ellis of Ellis, ID., Loretta Pederson of Woodinville, WA. and Avis Murphy of Anacortes, WA.; Uncles: Ronnie (Julie) Pederson of Anacortes, WA. and Allan Pederson of Houston, AK. He was preceded in death by parents, three uncles: Timothy Whitworth, George Whitworth and McGee Latimer. Arrangements are under the direction of the Jones & Casey Funeral Home of Challis, Idaho. Pederson, Judd McGee (I174796)
 
10067 Judith Colleen Nelson, 79, of Oslo, MN, lost her battle with cancer on November 3, 2021 surrounded by her family.

Judy was born on September 24, 1942 in Lawton, ND, to John and Sanna Bredeson. She moved from her family farm in Lawton to Park River, ND during high school. After graduating from Park River High School in 1960, she attended North Dakota State University and graduated with a Home Economics degree in 1964. Following her college education, Judy began teaching Home Economics in Oslo where she met her husband, Wayne Nelson. They were married on June 25, 1965 at Zion Lutheran Church and made their home on the Nelson family farm. Judy taught at the high school for five years and then devoted her life to raising her family.

She was very active at Zion Lutheran Church serving on the Church Board and being part of Ladies Aide. She made several close friends in her Faith Circle.

Judy shared her love for others by cooking for them. She was never happier then when she was in the kitchen. She was also known for her meticulous and beautiful sewing skills. Her favorite place to be was her lake home on Red Lake. She had several fond memories there with her family and special friend, Vonnie Bergman.

Judy is survived by her husband, Wayne Nelson; children, Mark (Stacy) Nelson, Kara (Tim) Pitchford, and Paula (Craig) Nelson; grandchildren, Jacob (Katie) Pitchford, Erik Pitchford, Anna Pitchford, Dane Nelson, Kjersten Nelson, Ally Nelson, and Kate Nelson; and many beloved nieces and nephews.

She was preceded in death by her parents, John and Sanna Bredeson; and siblings, Lucille Jasmer, Allen "Bud" Bredeson, Vernon Bredeson, Earl Bredeson, and Avis Haug. 		Nelson, Judith Colleen Bredeson (I203283)
 
10068 Judith Olsen passed away January 19, 2019 at the age of 101. She was born in Redfield, SD on February 7, 1917 to Bertha and John Brustol. They later moved to the Elm Springs area. Judith married Martin Olsen on January 1, 1947 in Rapid City and then had a fun honeymoon trip to Florida. They farmed and ranched at Elm Springs until his death in 1989. Judith always had time to invite her neighbors in for a cup of coffee and a cookie. She was very active in the Elm Springs community, giving her time and talents to the Elm Springs Ranchers 4-H Club, the WTL Club, the Cowbelles and the Red Hat Club. For many years she played piano at the Elm Springs Community Church for Memorial Day services and funerals. She taught several people how to knit and made hundreds of Christmas stockings for friends and relatives.

Judith moved to Westhills Village in Rapid City, almost 30 years ago. She loved playing bingo and hosting the weekly Skipbo game for her neighbors. Her Norweigian heritage was a big part of her life. She loved getting letters from cousins in Norway, eating lutefisk and was always happy when someone would stop by with lefsa and krumkakes. She was very generous and had a way of making everyone feel special. She often wondered why the Lord wanted her to live so long, it was probably to teach others how to be kind, gracious, thankful and loving.

She was preceded in death by her husband Martin, her parents, sister Christine Ferguson, brothers Martin and Carl Brustol and a niece, Barbara Perry. She is survived by six nieces and five nephews, special friend, and many more relatives and friends. 		Brustol, Judith Borghild (I14853)
 
10069 Judyth "Judy" A. Sohlstrom
February 21, 1944 - February 5, 2021

Judy A. Sohlstrom, age 76 of Dalbo, MN, passed away peacefully surrounded by her family on Friday, February 5, 2021, at her home. Memorial Services will be scheduled for a later date.

Judyth Arlene Fokken was born to the late Allen and Cleone (Heim) Fokken on February 21, 1944, in St. Cloud. She graduated from Ogilvie High School in 1962. Judy was married to Larry Dale Sohlstrom on August 17, 1963, at Ogilvie Methodist Church, and together they raised their three children. She worked in various secretary positions before becoming the secretary for Cambridge Elementary School, where she worked until retirement. With her family, Judy enjoyed going camping all over Minnesota, snowmobiling, and spending time at the cabin near Aitkin. She also enjoyed different hobbies: ceramics, cake decorating, spending time with her dogs, and singing everything and anything. Judy was an amazing mother and grandmother and would often be taking pictures or having tea parties with the kids. She really loved spending any time she could get with all the grandchildren. Above all else, Judy will be remembered for being an amazing wife, mother, grandmother, great-grandmother, sister, and friend to all who knew her.

Judy will be dearly missed by her husband, Larry of Dalbo; daughters, Vicky (David) Warren of Zimmerman and Sandy (Craig) Quale of Dalbo; daughter-in-law, Trinette Sohlstrom of Milaca; grandchildren, Lexi, Lissa, Jessie, Angie, Abby, and Vince; great-grandchildren, Ana, Alli, Ashlynn, Landon, Lily, Livia, McKayla, Mable, Ava, and Isy; and siblings, Del (Maxine) Fokken of Dalbo and Dean (Pam) Fokken of Braham. She is preceded in death by her parents; son, Steve Sohlstrom; and brother, Ken Fokken. 		Sohlstrom, Judyth Arlene "Judy" Fokken (I197366)
 
10070 Julbukken er nemnt somtid, men folk no for tida hugsar ikkje stort om han. Det var forresten mest snakk om han kring nyttår, og han vart stundom kalla «Nyårsbukken». Jul­bukken var visst fælt stygg å sjå til. «Han ser ut som ein jul-bukk», heitte de når nokon såg riktig fæl og uflidd ut.
Det var gammal skikk at alle skulle liggje i halm på golvet i stova julenatt. «Dette minnest æ», sa han Ola Neskleiv'n (f.kring 1860). Han Ola hadde hørt fortalt at dei før i tida hadde ein svær skinnfell, samansydd av fleire fellar, som dei låg under julenatta, ein «samfunnsfell». Det var hol i midten på sam-funnsfellen. Dei sette hoggestabben midt på golvet så han stakk opp gjennom holet i fellen. Alle mann la seg under fellen med beina mot stabben. Han Ola hadde hørt om dette frå Hemnskoga.

(HENRIK SØDAL "I GAMMELTIDA") 		Neskleiv, Ole Olsen (I28876)
 
10071 Juleen Ingard Nokleby registered for the draft October 16, 1940. At the time he was a farmer living in Montevideo, Minnesota. He served in Company L, 134th Infantry Regiment, 35th Infantry Division landed at Omaha Beach July 6, 1944 and was wounded July 20, 1944 in the vicinity of St Lo, France. He returned to duty November 13, 1944 when the unit was in the vicinity of Bellange, France and was promoted to Corporal, Squad Leader on November 28, 1944. CPL Juleen I. Nokleby was killed in action December 11, 1944 in the vicinity of Sarreinsming, France. Nökleby, Julien Ingard (I164744)
 
10072 Julia "Judy" Ann Johnson, 84, Velva, ND passed away Sunday, April 5, 2020, at Trinity Hospital in Minot.

Judy was born on June 6, 1935, in Rugby, ND, the daughter of Joseph and Margaret (Jundt) Schiff. She was the 7th of 13 children. She was raised and educated in Rugby through 4th grade when the family moved to Ruso, ND in 1946. She attended school in Ruso from 5th to 8th grade. She went to Sacred Heart Academy in Minot, ND for high school and graduated in 1954.

Judy was united in marriage to Marvin W. Johnson on June 6, 1956, at St. Cecilia’s Catholic Church in Velva, ND. The couple made their home on the Johnson family farm near Ruso, where they raised their 6 children. They operated a dairy business and raised small grains and beef cattle until their retirement. When Marvin and Judy retired from farming in 2004, they enjoyed traveling, going on many bus and train trips, and seeing their children and grandchildren. They also took pride in their yard together, which was the picture of a park. Judy enjoyed taking her golf cart around the farm showing neighbors and friends the yard and the many flowers that she grew every year.

Judy was blessed with the gift of music. She never read music, but mastered the accordion, guitar, organ, and piano. Many people also enjoyed listening to her play piano when she was a resident at the Velva Care Center. We will always have her music in our hearts. She was a social butterfly and was constantly going to auction sales, eating out, and visiting with friends and family. She always went out in style with a hat to wear for every occasion! We are grateful she took pictures as a hobby because they are treasured memories and we’ll be blessed with them for years to come. In 2015, she moved to Souris Valley Assisted Living. She later became a resident at the Care Center where she was known as “the lady with the beautiful smile.”

Judy is survived by her children: David (Cindy) Johnson, Casselton, ND; Janice (Myron) Dinga, Riverside, CA; Paul (Terri) Johnson, Jamestown, ND; John (Shelley) Johnson, Owatonna, MN; Kathryn (Scott) Bauer, Velva, ND; and Chris (Nick) Casalo, Valley Stream, NY; 19 grandchildren, 24 great-grandchildren, 3 brothers, 3 sisters, and numerous nieces and nephews.

While we mourn her death, she is now reunited with her husband, Marvin; her parents, 4 brothers, and 2 sisters.

Thompson-Larson-Funeral Home 		Johnson, Julia Ann "Judy" Schiff (I202414)
 
10073 Julia Bertha Saby was born 29 Feb 1880 in Norman County, MN. She was confirmed at the Bethania Lutheran Church, rural Perley in 1894.

Her father Einar O. Saby was born in 1846 at Sogn, Norway and died 10 May 1938 in Norman County, MN. Her mother, Carrie Saby, was born 13 Aug 1842 at Sogn, Norway and died 5 Sep 1911 in Norman County, MN.

Carrie was the third born of their five children. Her siblings were: Anna 2 Nov 1877-22 Apr 1957 (Levor A. Johnson 31 Dec 1876-15 Jun 1939), Clara Olina 20 Jun 1883-22 Jan 1955 (Christopher Kraakmo 13 Sep 1881-3 Nov 1951), Albert E. 8 Mar 1885-22 Jan 1949 and Inga Christine 21 Aug 1886-17 Apr 1915 (Emil Alfred Johnson 2 Mar 1883-16 May 1967).

Carrie began dating John K. Kuvaas who lived on a farm west of her family farm. Soon Julia and John were married by Pastor J. Krogstad at Perley on November 30, 1898.

After their marriage John and Julia lived in a two-room house on the north edge of John's farm. Times were tough and their life was full of hard work, but it was a happy marriage.

Within the next twenty years they became the parents of twelve children. They were: Bertha J. 26 Oct 1899-2 Mar 1998 (Norbert John Lemm 6 Jun 1895-5 Jun 1956), Cora Julia 12 Aug 1901-24 Apr 1986 (Urban Henry Lemm 9 Mar 1901-7 Jun 1974), Clarence 3 Oct 1902-17 Feb 1986 (Annette Jensine Jacobson 25 Sep 1904-11 May 1958), Ernest 14 Jun 1904-12 Nov 1908, Alfred J. 14 Oct 1905-5 Jan 2000 (Evelyn Agnes Jermstad 1907-17 Aug 1934 and Annie M. Klusman 16 Aug 1911-6 Apr 1981), Joseph Julian 23 Jun 1908-5 Oct 1973 (Olga Sophie Mjoness 1 Sep 1910-14 Aug 2001), Ernest 13 Jan 1910-24 Mar 1965 (Ilene Matilda Grodt 9 Sep 1910-14 Aug 2001), Olga 10 Jul 1911-8 Nov 1994 (Theodore Marcus "Ted" Lee 22 Apr 1905-12 Jul 1996), Ingman "Bud" 15 Mar 1913-5 Dec 1992 (Phyllis Ione Gravelle 18 May 1929-3 Nov 2014 and Florence Leona Ostreng 26 Sep 1913-Apr 1996), Agnes G. 17 Nov 1914-17 Mar 1980 (Curtis Wold 24 Jan 1911-6 Dec 1984), Ervin Arthur 11 Jun 1916-7 Dec 1981 (Doris Busse 19 Nov 1919-12 Jan 2016) and Iver "Jennings" 3 Dec 1917-20 Apr 1986 (Doris Viola Renfrew 30 Oct 1919-5 Jun 2020).

Their children attended Open View School which was located less than a mile from their home. Julia was a hard worker and took care of their eleven living children well. She often sewed their clothing and took the time to teach her oldest two daughters the art of crocheting. She often entertained the ladies aid from the Bethania Church at her home.

Julia became sick in the fall of 1918 with the "Spanish Flu." She was taken to the St. Luke's Hospital in Fargo, ND but to no avail. She passed away 22 Oct 1918 at Fargo at the age of 38 years. Funeral services for her were held at the Bethania Lutheran Church, 26 Oct 1918.

It was a blow to the entire family. John did not marry again, but hired several housekeepers to care for the small children. The youngest, Jennings, was just 11 months old when his mother died.

Funeral services for her were held at the Bethania Lutheran Church, 26 Oct 1918. 		Kuvaas, Julia Bertha Saby (I197036)
 
10074 Julian Rudie Lennes passed away at his farm home in Gordon Township, on Saturday October 25, 1969. He was born on March 25, 1895, in Long Prairie, Minnesota to Mr. and Mrs. Severin Lennes. He served in the army of World War I from 1917 to 1919. On November 2, 1921 he married Emma A. Bearson in Long Prairie. After living there for a short while they moved to Duluth, Minnesota for 2 years. During this time he worked as a carpenter. They moved to Osakis and spent the rest of his life in agriculture - 15 years on a rented farm south of Osakis and then bought his parents' farm and moved there November 2, 1938. He was preceded in death by one sister, Anna, one brother, Clarence, and one grandson, Robert. Survived by his loving wife, one son, five brothers: Melvin, Marvin, Sidney, Clifford, Selmer. Lennes, Julian Rudolph (I135311)
 
10075 Julisa had been living with a foster family for over 10 years. She had Rett syndrome and was totally disabled. She would have turned 25 on January 26th, 2005. Julisa was greatly loved and will be sorley missed. Beauchemin, Julisa Marie (I174316)
 
10076 July 19, 1914 - Feb. 27, 2007

WILLISTON, N.D. - Arthur Lund, 92, of Williston, died on Tuesday, evening, Feb. 27, 2007, at the Bethel Lutheran Home in Williston. Funeral services have been set for 10 a.m., Saturday, March 3, 2007 at Our Redeemer's Lutheran Church in Williston. Pastor Mike Molland will officiate and interment will follow at Riverview Cemetery.
Arthur Ivan Lund was born on July 19, 1914 to Martin and Rachel (Haugen) Lund at rural Stady, N.D. He was raised and educated in rural Stady.

Art was united in marriage on Dec. 26, 1958 to Kathaleen Raulston in Sidney, Mont. The couple farmed and ranched in rural Stady. Kathaleen passed away in 1991. Art moved to Minneapolis for several years to be close to his family. He returned to Williston and lived at the Kensington for several years before entering the Bethel home where he has been a resident since.

Art is survived by his son, Darrall Lund of Williston, N.D.; daughters Debbie (Brad) Johnson of New Richmond, Wis., and Connie (Jeff) Fish of Bethel, Minn.; 10 grandchildren, and four great-grandchildren; brothers Cliff Lund of Williston, and Lloyd Lund of Richland, Wash.; and sisters Edna (Jim) Larson of Geraldine, Mont., and Gladys Barrington of Bullhead City, Ariz.

He was preceded in death by his parents; his wife Kathaleen; and son Terry; brothers Herbert, Arnold, and Edwin; sister Marion; and two infant siblings.

Friends may call at the Fulkerson Funeral Home in Williston from 9 a.m. to 5 p.m. on Friday, March 2, 2007 and one hour prior to services at the church on Saturday.


( http://www.willistonherald.com/obituaries/arthur-lund/article_72df4460-1362-55b6-a74a-1faf1cd4012a.html ) 		Lund, Arthur Ivan (I157162)
 
10077 June 2, 1958, page 29:
LIE ? Christine, age 81 years of 1423 Hinds St. Beloved mother of Marion Lie, Mrs. Olaf Fjarlie, Seattle; Gustav Nyland, Pacific Beach, Wash. Also four grandchildren, Services Tuesday 1 p.m., at Denny Park Lutheran church. Interment Washelli Cemetery. Wiggen and Sons Mortuary directing.

May 22, 1949, page 37:
LIE ? Laurtiz, age 64 years of 3421 15th South. Husband of Christina, father of Mrs. Olaf Fjarlie, Marion Lie, and Gustav Nyland. Also 4 grandchildren, Member Denny Park Lutheran Church. Services Monday 2:30 p. m. at Denny Park Lutheran Church. Interment Washelli. Wiggen and Sons.

King County Marriage Records, 1855-Present - Olaf Fjarlie - Gunhild Lee
Record Series: Marriage Records
Collection: King County Marriage Records, 1855-Present
County: King

Reference Number: kingcoarchmcvol93_803
Groom's Name: Olaf Fjarlie
Bride's Name: Gunhild Lee
Marriage Date: 09-27-1941
Recording Date:
Notes:
Source: http://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/A853DF28B98D4920C1121A98459DFF5A

Social Security Death Index - Washington - Gunhild - Fjarlie
Record Series: Death Records
Collection: Social Security Death Index - Washington
County: Statewide

Last Residence Zipcode: 98116
Birth Date: 02/18/1916
Last Contact Location: SEATTLE, WA
Verification Code: V
Reference Number: 534-01-8596
Social Security Number: 534-01-8596
First Name: GUNHILD
Last Name: FJARLIE
Death Date: 07/17/2001
Lump Sum Payment Zipcode:
Middle Name:
Source: http://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/F9C8F85814F1AF1A493B0652E329E59D 		Fjarlie, Gunhild T Lie (I195622)
 
10078 June Patricia Bock Heim was born in June 18, 1922. She had 5 children with William Harry Heim;



Karen b. 1947

Laurel b. 1949

William b. 1954

Patricia b. 1957

Mary b. 1962 		Heim, June Patricia Bock (I197360)
 
10079 Jurist og offiser. Foreldre: Kjøpmann Lorenz Schnitler (1660–1711) og Dorothea Hansdatter Nobel (1658–1703). Gift 23.5.1719 i Trondheim med Sophia Christina Meitzner (13.8.1700–12.10.1747), datter av oberst Balthazar Meitzner (død 1718) og Magdalena Peine. Søstersønn av Hans Nobel (1657–1732); farfars farfar til Didrik Schnitler (1833–88; se NBL1, bd. 12); farfars farfars far til Gudmund Schnitler (1868–1925; se sst.) og Carl Wille Schnitler (1879–1926); morfars far til Magnus Brostrup Landstad (1802–80).

Peter Schnitler var utdannet jurist og fikk en sivil-militær karriere, først i den danske, senere i den norske hær. Mest betydningsfull er imidlertid den innsatsen han gjorde som medarbeider for grensekommisjonen mellom Norge og Sverige i 1740-årene.

Schnitler vokste opp i en kjøpmannsfamilie i København, og etter studier med privatlærere avla han examen philosophicum ved universitetet der 1708. Samme år drog han til Rostock og gjennomførte jusstudier med tillegg av språkstudier og sportsøvelser. Ferdig med studiene 1711 ble han engasjert som auditør og regimentskvartermester i den danske hær. Han tilhørte den Viborgske bataljon og deltok i ulike krigsmanøvre 1711–17.

(www.snl.no) 		Schnitler, Peter (I54380)
 
10080 Jurist og politiker. Foreldre: Tollbetjent Hillebrandt Omsen (1723 - 71) og Helchie Catharina Jørgensdatter Thode (1728 - 75). Gift 1) 10.4.1792 i København med Marichen Paasche Schioldager (19.2.1753 - 1.1.1809), datter av feierinspektør Poul Christian Schioldager (1720 - 85) og Lydia Nilsdatter Raanes; 2) 11.10.1811 i Christiania med Anne (el. Ane) Lyche Wolff (1764 (døpt 30.8.) - 19.3.1836), datter av magasinforvalter, overauditør Peder Lyche Wolff (død før 1787) og Ingeborg Dorothea Binderup (f. 1735).

Som representant fra Christiania inntok Omsen en mellomposisjon under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Med rykte som god patriot ble han respektert for sitt frisinn, og han var kjent for å tenke selvstendig og prinsipielt.

Omsen mistet foreldrene allerede som skolegutt. Han ble student 1783, tok dansk-juridisk eksamen (exam.jur.) 1789, men studerte videre og ble cand.jur. 1791. Samme år ble han ansatt som prokurator ved Overhofretten i Christiania og 1797 som prokurator ved Akershus stiftsoverrett. 1799 ble han også utnevnt til tollprokurør i Akershus stift, dvs. offentlig anklager i saker som gjaldt tollsvik. Lenge eide han en gård i Kongens gate, men 1826 kjøpte han Nedre Blindern i Aker, hvor han bosatte seg.

Etter at Omsen 1814 gjorde seg bemerket i “Norske Brødres Klub”, ble han valgt som Christianias 2. representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Henrik Wergeland har kalt ham en “uafhængig, oplyst og ædelttænkende Frihedsmand”, og på Eidsvoll ble han straks innvalgt i konstitusjonskomiteen, hvor han særlig bidrog til kapitlet om den dømmende makt.

Omsen kom med flere radikale forslag under Riksforsamlingen: Han mente kongen bare burde kunne nekte sanksjon av lovvedtak én gang, og han foreslo at ingen embetsmann som kongen rådde direkte over, skulle være valgbar til Stortinget. Likevel stemte han for innføringen av tittelen “konge”, og han støttet også innskrenkningen av Riksforsamlingens mandat. Senere stilte han seg på Wedels og unionspartiets standpunkt, antakelig fordi han mistrodde Christian Frederik og fryktet at hans politikk kunne lede til et nytt danskestyre. 5. mai talte han for grunnlovsforbud mot at kongen tok imot en annen krone, og han gikk inn for at kongens lovlige fravær fra riket måtte etterfølges av en karantenetid på flere år. 17. mai prøvde han å få selve kongevalget utsatt, men uten å lykkes. Hans forslag om suspensjon av stemmerett for alle som tok borgerskap i en fremmed stat eller som gikk i en fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke, gikk imidlertid gjennom.

Med sitt navngjetne tilsvar til Jonas Rein, “Poesi er et, Prosa et andet”, ledet Omsen 13. mai an i argumentasjonen mot Eidsvollsgarantien, en statlig garanti for at pengekursen ble holdt oppe. I sin betenkning avviste han også ethvert vedtak om slike forpliktelser: “... det vilde aabenbar stride mod den antagne Constitution, om vi som Constituentere vilde udøve en Ret, som tilkommer Storthinget,” hevdet han.

Overgangen til Wedels parti forhindret ikke at Omsen ble valgt til komiteen som skulle utgi Riksforsamlingens forhandlinger. 1814 ble han utnevnt til høyesterettsadvokat og var dessuten med på å utarbeide instruksen for den nye Høyesterett, hvor han ble assessor 1815. Her markerte han seg med flere særstandpunkter. 1816 nektet han å være med på rettens protest mot at regjeringen behandlet den som “subordinert” myndighet. Da redaktøren i Det Norske Nationalblad, Hans Anton Hielm, 1822 ble dømt til fengsel for en nedsettende bemerkning om kong Karl 2, stemte Omsen som den eneste for frifinnelse med henvisning til Grunnlovens paragraf om trykkefrihet.

Til Stortinget 1815 - 16 ble Omsen valgt som suppleant, og som høyesterettsassessor tjenestegjorde han i riksrettssakene mot grev Wedel 1821 - 22 og Jonas Collett 1827. Ellers tok han ikke mer del i det politiske liv, men han var statsrevisor 1818 - 24. Frederik Meltzer har beskrevet ham som “meget smudsig i sit ytre, uden Tænder, bestandig med Piben i Mund og med et slet Organ”.

Det barnløse ekteparet Omsen opprettet 1828 et legat på 2000 spesidaler for å hjelpe ungdom fra Bergen til studier ved universitetet i Christiania. Hustruens bror, oberst Peter Lyche Wolff, arvet Blindern.

(www.snl.no) 		Ohmsen, Christopher Frimann (I103760)
 
10081 Jurist, diplomat og politiker. Foreldre: Redaktør, senere stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885–1964) og Gudrun (“Dudu”) Grieg (1881–1943). Gift 1940 med Elisabeth Jacqueline Raverat (26.12.1916–7.3.2014), datter av kunstmaler Jacques Raverat (1885–1925) og grafiker Gwendolen Darwin (1885–1957).

Edvard Hambro var i store deler av sitt yrkesaktive liv knyttet til den norske utenrikstjenesten og til ulike internasjonale organisasjoner, først i Folkeforbundet og senere i FN-systemet.

Hambro vokste opp i en intellektuell familie med allsidige interesser. Tvillingbroren Cato Hambro (1911–96) ble senere en fremtredende psykolog, den tre år yngre Carl Joachim Hambro (1914–85) markerte seg som skjønnlitterær forfatter og oversetter, og yngstebroren Johan Hambro (1915–93) kom i likhet med faren til å vie store deler av sitt liv til Nordmanns-Forbundet. Farens politiske og internasjonale virksomhet, bl.a. i Folkeforbundet i Genève, ble en viktig inspirasjonskilde under barnas oppvekst.

Etter examen artium 1929 studerte Edvard Hambro jus ved universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1934. To år senere, som 25-åring, tok han en doktorgrad i statsvitenskap i Genève. Deretter fulgte studier i USA og Europa med stipend fra Rockefeller Foundation. Hans internasjonale løpebane begynte allerede 1933, som midlertidig medarbeider ved Folkeforbundets sekretariat i Genève. 1938–40 ledet han internasjonal avdeling ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Under kampene etter den tyske invasjonen i Norge 1940 tjenestegjorde han som norsk liaison-offiser hos de britiske styrker på Vestlandet. Etter den norske kapitulasjonen kom han seg over til London og arbeidet en kort tid i BBC, før han flyttet til USA for å delta i det norske informasjonsarbeidet der. 1942–43 var han generalsekretær i Nordmanns-Forbundet og redaktør for dets tidsskrift, og deretter var han ansatt i det norske Utenriksdepartementet i London frem til krigens slutt.

Hambro var medlem av den norske delegasjonen til San Francisco-konferansen om opprettelsen av FN 1945, og samme år ble han ansatt som den første leder for FNs juridiske kontor. 1946–53 var han justissekretær ved den internasjonale domstol i Haag. Deretter fulgte noen år som stipendiat ved Norges Handelshøyskole i Bergen, og 1959 ble han utnevnt til professor i rettsvitenskap samme sted.

1961, fire år etter at faren hadde avsluttet sin nesten 40-årige stortingskarriere, ble Edvard Hambro innvalgt på Stortinget fra Bergen; i likhet med faren representerte han Høyre. I den første stortingsperioden satt han i Justiskomiteen, men etter gjenvalget 1965 ble han medlem av Utenriks- og konstitusjonskomiteen og var en tid dens sekretær.

Etter fem år på Stortinget ble Hambro 1966 utnevnt til Norges ambassadør ved FN i New York, og han vendte dermed tilbake til det internasjonale miljø, hvor han hadde begynt sin karriere. Han ble valgt til formann i Hovedforsamlingens juridiske komité 1967 og til det prestisjetunge verv som president i Hovedforsamlingen 1970–71. Deretter var han en tid stilt til rådighet for Utenriksdepartementet, inntil han 1973 ble utnevnt til ambassadør ved EFTA og ved FN-organisasjonene i Genève. Hans siste ambassadørpost var i Paris, fra 1976 til han døde 1977, bare få måneder etter sin tiltredelse.

Hambro skrev en rekke artikler og bøker om folkerettslige og andre juridiske emner, bl.a. en lærebok i arbeidsrett. Allerede 1946 var han medforfatter til det som gjennom mange år skulle bli den mest brukte kommentarutgave til FN-pakten.

Edvard Hambro utfoldet en meget allsidig virksomhet, der hans bakgrunn og kunnskaper så vel som hans vidd og vennesælhet kom til sin rett. Han hadde en sikker evne til å omgås mennesker på den internasjonale scene. Med sitt personlige engasjement og sin utadvendte personlighet var det naturlig at han fikk tallrike offentlige og private tillitsverv, både i Norge og internasjonalt. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1970 og mottok en rekke utenlandske ordener.

(snl.no) 		Hambro, Edvard Isak (I129658)
 
10082 Just Endresen kom bort med hele sitt mannskap i september 1877 på reise fra Havana til St. Ybes. Han var gift med Mali Olsdatter Ellevset fra Surnadal og hadde 3 sønner: Edvard, John og Just. Edvard Endresen, født 1866, var i mange år prokurist i firmaet Parelius & Lossius og startet senere egen meglerforretning.

( Tidens Krav 15/5-1959 ) 		Soggebakke, Just Endresen (I129713)
 
10083 Just Endresen, født 1877, var skipsfører likesom faren inntil han i 1915 ble disponent for Sundbåtsamlaget. Samtidig var han fra 1917 sjøkyndig besiktigelsesmann ved Skipskontrollen i Kristiansund. I 1931 ble han forflyttet til Oslo og i 1938 overtok han skipskontrollen i Fredrikstad, hvor han døde i 1951.

( Tidens Krav 15/5-1959 )



Flyttet til Kristiansund:
http://www.trondheimsbasen.no/Flytting/06-09/027.jpg

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/11/03/382531.html

http://www.sundbaten.no/om-sundbaaten/sundbaatens-historie 		Endresen, Just Malius (I129708)
 
10084 Just Henrik Ely (født 30. november 1759, død 30. mars 1824) var offiser og eidsvollsmann.
Ely ble født i Stavanger, som sønn av en offiser og senere toller. Han ble korporal tolv år gammel, furer to år etter, og etter nye to år ble han i 1776 sersjant. I 1782 ble han sekondløytnant ved det vesterlenske infanteriregiment, forfremmet til premierløytnant i 1786. År 1800 ble han kaptein for regimentet. I 1811 ble han major og fikk vartpenger fra 1818. Han døde i Kristiansand.
I 1814 var Ely 1. utsending fra vesterlenske regiment på riksforsamlinga på Eidsvoll. Det er ikke kjent hvilket parti han stemte med.
På Norges Grunnlov har Ely et segl med slektsvåpen som er et skjold i en våpenkappe med en åpen rangkrone øverst. Skjoldet har en rød bjelke mellom fire bølgestrenger, to over og to under. Våpenet med våpenkappe er fra første del av 1700-tallet. Våpenet er det samme som broren i Danmark ble adlet med i 1783.

(Wikipedia) 		von Ely, Just Henrich (I127597)
 
10085 Jut-Berit Johnsen, Berit (I141299)
 
10086 JØRSTAD, ERLING OLAV, lektor, Bergen. Født 17. august 1908 i Hemne, s. av lærer Edvard Jørstad, f. 1872, d. 1944, og Ragnhild f. Hansen, f. 1883 i Hemne. Gift 1937 i Bergen med Guldborg, f. 1912 i Mysen. 1 barn. Eksamen i geografi. Var med i kampene i Norge 1940. Var fra 1941 med i illegalt arbeid, arbeidet bl. a. med kartlegging av militære områder og ga meldinger om tyske troppeforskyvninger, huset sabotører og spredte illegale aviser. Ble arrestert 8. februar 1944 og etter ca. 1 ukes opphold i Veiten ble han sendt til Bergens kretsfengsel, og deretter til Møllergata 19. Høsten 1944 ble han sendt til Sachsenhausen, Natzweiler og til sist Dachau, hvor han døde 12. februar 1945. (Fra «Våre falne») Jørstad, Erling Olav (I20079)
 
10087 Jørgen Aall, født 22. februar 1771, fødested Porsgrunn, Telemark, død 7. april 1833, dødssted Eidanger (nå Porsgrunn), Telemark. Forretningsmann og politiker. Foreldre: Trelasthandler og godseier Nicolai Benjamin Aall (1739 - 98) og Amborg Jørgensdatter Wesseltoft (1741 - 1815). Gift 27.12.1793 i Strømsø med Birgitte Gurine Weyer (1770 (døpt 5.3.) - 25.8.1819), datter av krigsråd Hans Thomas Weyer (død 1790) og Magdalene Kiil (1732 - 1815). Bror av Niels Aall (1769 - 1854) og Jacob Aall (1773 - 1844); fetter av Severin Løvenskiold (1777 - 1856); svigerfar til Paul Linaae (1791 - 1866; se NBL1, bd. 8).

Jørgen Aall var trelasthandler og skipsreder i Porsgrunn. Han var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll og ble regnet til selvstendighetspartiet.

Aall tilhørte en av de fremste familiene i Grenland og vokste opp i et velstående og kultivert miljø. Han ble handelsutdannet i Storbritannia og Frankrike, hvor han oppholdt seg sammen med broren Niels i årene 1787 - 89. Deretter gikk han inn i farens forretning, og da virksomheten etter dennes død ble delt mellom brødrene, startet Jørgen Aall 1800 sitt eget firma i Porsgrunn. Han drev med trelasthandel og skipsrederi, og virksomheten gikk lenge bra, men den overlevde ikke den langvarige nedgangstiden som kom etter Nappoleonskrigene, og Aall måtte innstille 1820.

Jørgen Aall representerte Porsgrunn i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Deretter møtte han som stortingsrepresentant for Porsgrunn og Skien på det overordentlige Storting 1814 og på den første ordinære stortingssamlingen 1815–16. På Eidsvoll hørte han avgjort til selvstendighetspartiet, men han var i likhet med flertallet av representantene lite aktiv i debattene, som han imidlertid beskrev i sine dagbøker. Han stemte sammen med unionspartiet i enkelte viktige saker, som kursgarantien og kongevalget.

Aall var langt mer aktiv på Stortinget, hvor han opptrådte som en entusiastisk, men noe langdryg taler. Han var en periode visepresident i Stortinget og lagtingspresident. Som stortingsrepresentant forsvarte han spesielt kjøpmannsstandens interesser og prøvde også å forsvare byenes interesser. I ettertid er han mest kjent for sine dagbøker, som er en viktig kilde til både Riksforsamlingen og de første stortingssesjonene. Dagbøkene er ført i et kortfattet språk, men de meget poengterte. Spesielt viktig er det at han refererte mye av det som ble sagt.

Aall hadde to døtre og fikk i motsetning til brødrene ingen større etterslekt.

(www.snl.no) 		Aall, Jørgen (I95846)
 
10088 Jørgen B Lysholm. Forretningsmann. Foreldre: Kjøpmann og industridrivende Nicolay Lysholm (1761 - 1814) og Martha Angell Bernhoft (1764 - 1826). Gift 26.8.1822 med Hedvig Brøcher Krabbe (28.7.1800 - 7.5.1862), datter av oberst Ole Krabbe (1758 - 1826) og Dorothea Marie Sophie Vauvert Angell (1760 - 1833). Brorsønn av Johan Mølmann Lysholm (1763 - 1839); farfar til Bjarne Lysholm (1861 - 1939).

Jørgen B. Lysholm var blant sin tids fremste næringsdrivende i Trondheim og ble en fornyer av midtnorsk industri i første halvdel av 1800-tallet. Ettertiden husker ham trolig best for akevitten som fremdeles bærer hans navn.

Slekten Lysholm var blant Norges ledende handelsslekter på 1700- og 1800-tallet. Jørgen fikk sin grunnutdannelse i hjembyen, og 1818–20 studerte han kjemi i Berlin. Gjennom studiene fikk han god innsikt i brennevinsfremstillingens finesser.

Lysholms far var sammen med sin bror Johan Lysholm innehaver av firmaet Alexander H. Friedlieb & Comp., men da dette gamle familiefirmaet fikk vanskeligheter under nedgangstiden etter 1814, etablerte Jørgen B. Lysholm 1821 sitt eget firma. Han hadde planlagt å drive familiens kjemiske industribedrifter videre, men hans bedrift kom i hovedsak til å drive med produksjon av brennevin og handel med sprit og vin. Det ble snart en av de ledende brenneri- og destillasjonsbedrifter i Trøndelag. En grunn til dette var at brennevinsproduksjonen fra 1816 ble langt mindre strengt regulert enn tidligere, noe som åpnet for oppbygging av større brenneribedrifter, og Lysholm utnyttet denne muligheten til å starte industriell destillerivirksomhet.

Lyshom la stor vekt på å utvikle gode produkter og gjennomførte en rekke forsøk med ulike former for produksjon og lagring av brennevinet. Forsøkene falt heldig ut, og han ble produsent av flere utmerkede akevittsorter. Lysholm skal blant annet være oppfinneren av linjeakevitten, en akevitt som skal ha passert ekvator to ganger med skip. Denne lagringsmåten tilfører akevitten en særegen rundhet.

Destilleriets produkter ble populære, og et par av merkene var kjent som Jørgen B. og Trondhjemmer. Fremdeles produseres to av Lysholms akevittmerker, Lysholm No. 1 og Lysholm Linie. Av de mange brennerier som ble grunnlagt i Trondheim i 1820- og 1830-årene, var det bare Lysholms som overlevde.

Da hans onkel Johan Lysholm 1826 innstilte sine betalinger, overtok Jørgen B. Lysholm fabrikkanlegget på Lysholmsminde (Devlehavn) på Ladehalvøya. Denne fabrikken produserte såpe, pottaske, fargestoffer, alkalisk salt, tangaske og salpeter. Etter 1828 var det imidlertid bare såpefabrikken og til en viss grad saltproduksjonen som ble opprettholdt.

Som sin far var Lysholm kommandant for borgervæpningen i Trondheim, med tittelen stadshauptmann. Han var også medlem av representantskapet i Norges Bank og fra 1832 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, hvor han fungerte som kasserer.

Lysholm var i sine senere år sterkt giktplaget, og han døde i Frankfurt på vei hjem fra et kuropphold i Wiesbaden, bare 47 år gammel. Med sin hustru hadde han to sønner og fire døtre. Den eldste sønnen, Nicolay Lysholm (1823 - 64), overtok ledelsen av den kjemiske fabrikken, mens den yngre sønnen, konsul Olaus Krabbe Lysholm (1840 - 94), ledet brenneriet; etter brorens død overtok han hele firmaet. Brennerivirksomheten ble 1924 overtatt av A/S Vinmonopolet, mens familien ble sittende på andre betydningsfulle bedrifter og eiendommer i Trondheim. En vei på Lade i Trondheim ble 1955 oppkalt etter Jørgen B. Lysholm.

(www.snl.no) 		Lysholm, Jørgen Bernhoft (I102323)
 
10089 Jørgen Carstens var født i 1678 i Flensborg. Han blev i 1694 opfordret af sin morbroder Johan Lorentzen, guvernør i Vestindien, til at komme dertil.

Han endte med at blive en holden mand med plantager på både Sankt Thomas og Sankt Croix: Han begyndte som proviantmester på fortet i Charlotte Amalie på Sankt Thomas. I 1701, da han var 23 år gammel, giftede han sig med sin morbroder Johan Lorentzens adoptivdatter, som bragte nogen formue med ind i ægteskabet. Den 10. juni 1702 døde morbroderen og ved testamente arvede Jørgen Carstens en tredjedel af dennes formue.

Jørgen Carstens var nu en holden mand og erhvervede sig en sukkerplantage ved Moskito Bugten. Mosquito Bay lyder ikke særligt tillokkende, det har imidlertid ingen forbindelse med myg, men skyldes en forvanskning.

I 1706 og 1715 klagede planter Carstens og andre creolere til København over regeringens formynderrolle mod de eurokreolske plantere. De sendte en deputation til København bestående af bl.a. Jørgen Carstens. Den modtoges høfligt, men deres mål om uafhængighed af Danmark kunne ikke imødekommes.

Jørgen Carstens døde i 1720 på Sankt Thomas. 		Carstens, Jørgen (I187779)
 
10090 Jørgen Clausen Parelius var født i 1675. 4) Han var en tid fullmektig hos fogd Brønlund i Fosen, men slo seg snart på handelen. Han var en av dem som i full monn utnyttet de muligheter som fiskerikdommen skapte. Ved folketellingen i 1701, 26 år gammel, finner man ham som borger og eier av handelsstedet Valen på østsiden av Dolmøy på Hitra. Stedet ble den gang benevnt henholdsvis Sør-Valen eller Waløen. Slik benevnes det i matriklene for Hitra tinglag for 1695. Her anføres det at ” Anders til Christian Frost, Pastor Hitteren bøxler.” I Realpanteregisteret for Hitra kalles eiendommen ”Hæggaas med Waløen.” Navnet Valen er nå forsvunnet og oppslukt og avløst av Heggåsen.

I gamle familieopptegnelser har man oppbevart en uttalelse som Jørgen Clausen Parelius ofte lot falle på sine eldste dager: ”Min eiendom da jeg kom til Valen, var 6 ort i oenger og et sildgarn.” Det var en beskjeden begynnelse, selv om et sildgarn i de dager var et aktivum som ikke var å forakte. Når han temmelig hurtig ble en velholden mann, skyldes det også hans heldige giftermål. I slutten av 1690-årene var han blitt gift med Elen Gjerlovsdatter Nettelhorst, som var født omkring 1682. Hun var datter av Gjerlov Ovesen Nettelhorst som døde i 1697 som lensmann i Hitra, og hustru Mille Hansdatter Bernhoft. Lensmannen var uekte sønn av adelsmann, men var lyst i kull og kjønn, som det het. Han var sønnesønn av Gjerlov Nettelhorst til Os i Smålene, gift med Vibeke Bielke, datter av Ove Bielke til Østeråt.5 ). Han eide en rekke gårder på Ørlandet, i Hemne, og på Hitra.Av hans 3 andre barn ble en handelsmann på Hitra, og en i Trondheim, mens en datter ble gift med Rasmus Pedersen Høyer, lensmann på Hitra. Ved dette giftemål kom Jørgen Clausen Parelius i forbindelse med en fremstående og velhavende slektskrets.

Hustruen døde på Valen allerede i 1706. Skifte etter henne 8. oktober 1706.6 ). Mannen kalles her ”well-Achtbare og fornemme Monr Jørgen Clausøn Pareell, Borgerlig Udliggere til Thrundhiem.” Hustruens bror st. Ove Gjerlovsen ”fornemme Negotiant udi Thrundhiem” skulle ha vært til stede, men kom ikke. Først registerets sølvtøy, tinn, kobber, messing og jernsaker. Så fulgte sengeklær og linklær og forskjellig bohave. Av krøtter var det 4 kyr, 3 sauer, og 2 geiter, samt ei ku på leie. Av sjøredskap var det 24 sildgarn, ”gode og ringe blant hin andre”, 2 sild-not-lotter, en liten jakt på 14 lester med behørig redskap som ble taksert til 80 Rdl., videre var det 5 båter, delvis med seil. Av korn og kramvarer var det bl.a. 60 tønner malt, 40 tønner rug, 7 tønner havre, 40 tønner ”biug”. Videre var det tobakk, hamp, lin, brød, spansk salt, 3 anker brennevin, ei halv tønne mjød, forskjellige tøyvarer, bånd, kniver, angler, tran, m.v.

Dernest ble gangklærne oppregnet. Så fulgte ”de paa Vallens Holme bestaaende Værelser og Huuser med tillige tilhørende Huus med Stuer der omkring, samt Oddells Gaarden Vall-Øen Huus af Land-Schyld 1 øre og med Bøxell ofver alt 2 øre” satt til 300 Rdl. Så kom utestående tilgodehavende hos 30 skyldnere. Den største debitor var sognepresten hr. Anders Bull med 9 Rdl. Kapellanen hr. Peder Enge skyldte 2 Rdl. Og sl. Rasmus Høyer det samme beløp. Det var ytterligere 18 debitorer, hvis gjeld ble oppført som uviss. De utestående beløp utgjorde i alt 113-1-.21. Boets aktiva var i alt 1159 Rdl. Passiva utgjorde 502-2-21. Boets største kreditor var svogeren Sr. Ove Gjerdsloven i Trondheim, som hadde til gode etter regning vel 270 rdl. Så kom Sr. Henrich Slytter etter regning med vel 92 Rdl. Og Madame Margrete, enken etter Christian Frost, med ca 29 Rdl. Enkemannens far, Hemnelensmannen, eller Klaus Jørgensøn Stamnæs, som han kalles her, hadde til gode etter obligasjonen de dato 60 Rdl. For begravelsen krevet mannen godtgjørelse med 50 Rdl. Etter ar gangklærne ble holdt utenfor, ble det til arv 639-3-21.

Det var 2 sønner og 2 døtre i dette ekteskapet. Allerede omkring 1707 giftet han seg på ny, denne gangen med Gjertrud Kristine Rosing. Hun var datter av sogneprest i Hitra, mag. Hans Clausen Rosing, som døde i mai 1705. Han var bror av dr. Hans Rosing som var biskop i Christiania. Hennes mor var Anna Schjelderup, sønnedatter av biskop Peder Schjelderup i Trondheim. Gjertrud Kristines søster, Birgitte, var gift med farens ettermann i kallet, hr. Anders Bull, som døde i 1735.

Det var visstnok ikke flere enn disse to barna til å dele arven etter faren. Og mag. Rasmus Rosing lot meget etter seg. Den tid han hadde vært på Hitra, hadde han benyttet til å samle et utstrakt jordegods. I matriklene for 1695 finner man ham oppført som eier og byksler av en lang rekke gårder. Han eide således en god del av Dolmsundets og Kvenværs jordegods. ”Denne Rasmus Rosing træder frem som en myndig prelat, og som en mann der forstod sig på penger og pengers verdi,” skriver Herm. Fjeldberg i ”Hitra og Frøyas Beskrivelse” s. 180 – og det var hans gods enkelte familier fikk støtte til å ta sig frem som borgere og formuende folk etter den tids forhold,” fortsetter han. Hans navn går karakterisk nok igjen hos de to dattersønner av ham som ble borgere på Hitra, nemlig Rasmus Rosing Parelius og Rasmus Rosing Bull.

Med sin hustru fikk Jørgen Clausen Parelius bl.a. en vesentlig del av Kvenvær-godset. Etter giftemålet med denne rike arving var hans økonomiske stilling blitt grunnfestet for alvor. Nå hadde han ikke bare sin handel å leve av, men også betydelige inntekter som jordeier. Samtidlig var han besvogret og beslektet med de fleste av dem som betydde noe på Hitra i den tid. Ved skjønt dat. ”Vallen” 14. August 1733 overdro han ”min Kiære sønd, Rasmus Jørgensen Parelj” sin odelsgård Dyrviken. Skjøtet ble tinglest 26. August s. å. på sommertinget på gården Strøm. Han kaller seg her ”Borger og Handelsmand til Trondhiems by”.

Allerede i måneden etter avgikk han ved døden, 58 år gammel. Det ble holdt registrering i boet 29/10 1733, etter skifterettens ordre av 23/10. Skiftet ble holdt på Sørvalen 24. mai 1734. Han benevnes da ” Negotiant og Borger til Trondhjem. 7 ). Enken Madame Gjertud Kristine Rosing, var til stede sammen med sin lagverje, sorenskriver i Fosen, Peder Brarup. Arvinger var 4 barn av første ekteskap og 8 av annet. Som verje av 2 av døtrene var oppnevnt Sr. Peder Jensen Koch i Sula (stesønn av Gabriel Clausen Parelius), men han vegret seg og oppga som deres rette fødte verjer deres fasters mann, Ludvig Aarføret, og deres fars søskenbarn, Hans Jæger. Som verje for en tredje datter var oppnevnt Henrik Stockhoff, borger i Hitra (kjent som stifter av Stockhoffs legat). Enken levde ennå i 1754. Blant boets eiendommer var også en part av gården Stamnes i Hemne, som arvelaterens far, Claus Jørgensen Parelius, hadde kjøpt da han i 1680 ble lensmann i Hemne. En arv fra lensmannen var også et sølvbeger med intinalene ”C.J.S. M.G.D.” 8 ). Det var videre flere sølvgjenstander med ”J.C.P.” og de 2 hustruers initialer, ”E.G.N” og ”G.K.R.” Aktiva utgjorde 3366 Rdl. Og passiva 1059 Rdl. I første ekteskap var det følgende 4 barn:

1. Gjerløv Jørgensen Parelius, født på Valen ca 1700. På skiftet etter faren ble han oppgitt å være handelsmann, 33 år gammel, som i noen tid hadde vært utenlands. Man viste ikke hvor han oppholdt seg eller om han i det hele var i live. Man hadde nemlig ikke hørt fra ham siden 1728 da han utgikk på en reise fra Hamburg til Spania med kaptein Jakob Ludvig.

2. Marit Parelius var født ca. 1702 og var gift med Povel Ellingsen Holst, borger på Storvalen. De døde begge i 1750, uten barn.

3. Hans Jørgensen Parelius var født ca. 1704 og døde i mars 1750. Han bodde på Budalsøra i Hitra og var gift med Karen Marcelius, som ble sittende igjen med 3 mindreårige barn. Avdødes halvbror, Rasmus Rosing Parelius, tok familien til seg.

4. Elen Christine Jørgensdatter Parelius var født 1706 og døde i 1738. Hun var gift med Fredrik Christian Dreyer, som var underfogd i Trondheim. De hadde 7 barn, og en tallrik etterslekt stammer fra dem, bl.a. samfunnsforskeren Eiliert Sundt.9 )

I annet ekteskap var det disse 8 barn:

1. Rasmus Rosing Parelius, 1708-1780. Han ble eier av Hopsjø og vil bli behandlet nærmere nedenfor.

2. Claus Parelius, født 2/11 1711 og druknet i 1740.

3. Birgitta Catharina Parelius, født ca. 1713. Hun ble gift med Niels Henriksen Helkan, borger på Hitra. De hadde 7 barn. Hans søster, Karen, var gift med Birgittas bror, Rasmus Rosing Parelius.

4. Niels Rosing Parelius, født 1717. Han levde i 1734, 17 år gammel, men omkom i ung alder på Frøyfjorden.

5. Anna Margareta Pareliusm født ca 1718, døde i 1738.

6. Mille Christine Rosing Parelius, født ca. 1721. Hun ble først gift med Johan Arnt Westergaard, kjøpmann i Trondheim, der de hadde 6 barn til dåpen. Etter mannens død i 1754 ble hun gift med Jacob Falster, som døde i 1792.

7. Ingeborg Marie Parelius, født ca. 1723, levde i 1800 på Hopsjø, da hun nevnes ved skiftet etter brorsønnen, Niels Rosing Parelius.

8. Jørgen Parelius, født 1724. Den 4/7 1754 ble det holdt tingsvitne på Hitra i anledning av at han var død på kysten av Guinea med sal.kaptein Toftes skib. Den 3/7 1761 ble det skiftet etter ham. Det anførtes da at han var død som styrmann på de oversjøiske reiser. Boets aktiva utgjorde 51 Rdl. Og passiva 93 Rdl.10 )

Foruten den foran nevnte søsteren hadde Jørgen Clausen Parelius også en søster, Ingeborg Clausdatter Parelius. Hun ble omkring 1701 gift med Jørgen Jensen Magerøen. Han hadde 7. oktober 1684 fått kong. bevilling som gjestegiver på Magerøy. Han var født i 1649 og drev gården Magerøy ved siden av gjestegiverstedet. Han er i 1688 sagt å være av ”ringe vilkår” og i 1701 ”Noget gjeldbundet”. Fra 1701 var han eier av hele gården, bestående av de to øyer Magerøy og Røstøy, en del holmer og noe jord på fastlandet. Osmarken med skog og sæter hørte også til. Ifølge skiftet 20. august 1725 var hans etterlatte enken, Ingeborg Clausdatter, og 4 barn:

1. Claus Jørgensen, f. 1703. i likhet med sine søsken kalte han seg Parelius. Han hadde sønnen Jørgen Clausen Parelius, sjømann, født 1732, død 1757, skifte i Trondheim 2/9 1761. Etterlot seg enke og sønnen Jørgen Andreas, 5 år ved skiftet.

2. Mille Jørgensdatter Parelius, f. 1705

3. Christopher Jørgensen Parelius, født 1708, død 1765, skifte 7/1 1766. Han overtok Magerøy etter faren. Han hadde tre barn: Anne, 1753-1772, Ingeborg, f. 1762, og sønnen Augustinus, f. 1758, død 15/10 1833. Han overtok Magerøy etter faren. Han var gift med Giske Weybye og hadde en datter Nicoline Katrine Braag Parelius, som ble gift med sin fetter, Daniel Christopher Eriksen Strøm fra Havn, som derved ble eier av Magerøy. Deres sønn, Hans JensenWeybye Strøm, ble eier av Magerøy på skifte etter moren i 1851. Dennes sønn, Nils Justsen Strøm, døde i 1930-årene som kjøpmann og gårdbruker på Magerøy. Etter hans død ble eiendommen solgt ut av slekten, etter at den hadde vært i dens eie i henimot 250 år. 11) Christophers sønn, Andreas Chritophersen Parelius, ble borger på Ansnes, Hitra, og ble der fulgt av sønnen, Rasmus Bull Parelius. Ved en annen anledning kan en kanskje komme tilbake til denne gren.

4. Margrethe Jørgensdatter Parelius, født 1711, død i Kristiansund 15/5 1763. Hun var 3. påskedag 1757 blitt gift med Henrik Hansen Dyrnes. Hun hadde tidligere vært gift med Isaak Augustinussen Hals, 1715-1755, handelsmann på Dyrnes Bratvær. Hans søster, Anne Sophie, var gift med Christopher Parelius på Magerøy, slik at det altså var søskenbytte. – Det var 4 barn i ekteskapet med Hals, som ble gift med Daniel Iversen, den kjente lagatstifter på Smøla. Den nåværende eier av Hopsjø, Edvard Neerland, stammer fra morsiden fra dette ektepar.

Rasmus Rosing Parelius 1708-1780

Rasmus Rosing Parelius var født 1708 på Valen. Etter farens død i 1733 overtok han handelsstedet. Gården Dyrvik hadde han som nevnt fått overdratt mens faren ennå levde. Han var gift 3 ganger, og ved sine giftermål økte han i betydelig grad sin formue. Hans første bryllup stod på Sør-Valen den 22. september 1733. Bruden var Karen Henriksdatter Helkan. Hun var født på Hitra den 20. april 1706. Hennes foreldre var ”den velagtbare og velfornemme Mand Sr. Henrich Helkan, borger og handelsmenn paa Hitteren, Moderen og den gudelskende og dydziirede Matrone Karen Niels-datter Meddelfart.” – Henrik Pedersen Helkan var født i 1657 og døde 1717 på Store Vedøy. Han var sønnesønn av den innvandrede danske Anders Jensen Helkan, som døde som borgermester i Trondheim.

Brudens bror, Niels Helkan, var borger på Hitra og ble gift med Birgitta Catharina Parelius, søster av Rasmus Rosing Parelius. Brudens to søstre ble også inngiftet i borgerslekter på Hitra: Anna Marie Helkan giftet seg med Rasmus Rosing Bull som var borger på Ansnes, 12) og søskenbarn av Rasmus Rosing Parelius. Martha Helkan ble gift med Hans Mikkelsen Bernhoft fra Hitra, som senere ble borger i Trondheim. – Navnet Helkan er nå for lengst forsvunnet. Karen Helkans levnetsløp er beskrevet i likprekenen over henne. Her er det blant annet: ”De (foreldrene) har heller ikke ladet mangle i Hendis oppdragelse, at lade Hende lære de Ting hendes Kiøn og Stand sømme dem hvori Hun artede og tiltog, som en from og dydig Datter, der af Barnsbeen og de spæ Aar tegnede til det, som Hun siden visede i al sin Omgiengelse. Hun var da hos sin kiære Forældre, den Stund Gid sparede dem Livet, og siden efter deris Dødelig Frafall, hos sin kiære broder Sr. Niels Helkan indtil Aaret 1733.” – om hennes ekteskap heter det: ”Med denne sin Mand havde Hun et Kierlig og fornøyelig Ægteskap, som dog varede ikke kort lidt over 8 Aar. - - Hva Hendes Liv og Levnet angaaer, da er det eenhver af dette Stæds Indvaanere bekandt, at Hendes hele Liv og omgiengelse har skinnet af Dyd, Gudsfrøgt Fromhed, og Gud behagelig Sagtmodighet. - - Mod sin Ægte-Husbonde beviiste Hun sig en From og u-mistelig Ægtefælle, for sit Huus og Børn en flittig og kiær Moder, for sin Næste en omhyggelig og troefast Ven, og for den Fattige en medliden Nødhielpere.”

Det var sognepresten i Hitra, Ludvig Fredrik Broch, som uttalte dette i sin tale ved graven. En 8 dagers tid etter at hun var nedkommet med sitt fjerde barn, ble hun angrepet av ”en hidsig Feber”. Hun brukte ”Lægedomme til sit Legemis Conservation og Størke”, men på sykdommens 11. dag, den 18. november 1741 klokken 6 formiddag sovnet hun inn ”sagte og sødelig i Herren” – ”efter at Hun hadde levet i denne kummerfulde Verden 35 Aar, 6 Maander og 28 dage.”

Hun ble begravet i Dolm kirke den 4. desember. – Likprekenen sammen med en ”Svane-Sang” ble trykt hos Jens Christensen Winding i Trondhjem i 1742. Den utgjør en hel liten bok på 88 sider med tittelen: ”Christelig /Liig Prædiken/Over/Den i Livet Gudelskende og Dydziirede/Matrone/Nu salige/Karen Hendrichs-/Datter Helkan/ Da Hendes Legeme med anseelig Comitat/og Ceremonier, ble begravet i Dolmøe Kirke/paa Hitteren den 4. desember 1741/ Eenfoldigst forestillet/af/L.F.B”

I dette ekteskap var det som nevnt 4 barn. Vel et år etter, den 23/1 1743, giftet enkemannen seg igjen. Etter kgl. tillatelse og kongebrev, ble han viet i huset i Sør-Valen, og bruden var Dorothea von der Lippe, og Margrete Sophie Sebastiansdatter Withe.Hustruen døde etter få års ekteskap, etter å ha brakt 3 barn til verden. Den 5. juli 1747 inngikk han sitt 3. ekteskap. Etter kgl. dispensasjon ble han viet i huset. Hustruen; Elsebe Catharina Bernhoft, var født 1717 og var datter av Hans Hansen Bernhoft, 13) borger og handelsmann på Titran og stor jordeier i Hitra. Moren var Maren Jensdatter Koch, 14) datter av Jens Pedersen Koch, eier av fiskeværet Sula. Hun var året før blitt enke etter Marcus Olsen Hegge, 15) hanedelsmann og eier av handelsstedet Hopsjø, og hadde 7 barn med han. Ved dette ekteskap kom Rasmus Rosing Parelius i besittelse av Hopsjø, som var i slektens eie til 1905, da hans sønnesønns sønnesønn døde ugift.

Han flyttet nå fra Sør-Valen og tok bopel på Hopsjø. Mens Valen med Heggåsen ligger på østenden av Dolmøy, ligger ligger Hopsjø på nordsiden av fast-Hitra, ved Dolmsundet, omtrent rett overfor Dolm kirke. Med datidens samferdselsforhold hadde det en ypperlig beliggenhet som handelssted. Strandsetet eller borgerleiet Hopsjø var opprinnelig en del av gården Hopen eller Hopr, som det het i eldre tid. Det ble senere forenet med gårdene Hopen og Meland til en eiendom, Hopsjø gård. – I den eldste eksisterende matrikkel for Hitra tinglag, som skriver seg fra 1695, finnes Hopen oppført som krongods. Som byksler av Meland finnes oppført hans morfar, magister Rasmus Rosing.


(Artikkelen er hentet fra Årbok for Fosen 1947 og 1948).

Av statsadvokat Nils Parelius. 		Parelius, Jørgen Clausen (I49911)
 
10091 Jørgen Engebretsen Moe (født 22. april 1813 på Mo i Hole, død 27. mars 1882 i Kristiansand) var en norsk dikter og biskop, men aller mest kjent er han som en av pionerene for innsamling av folkediktning i Norge på 1800-tallet. Fra han var ung, samlet han eventyr, folkeviser og stev. Sammen med Peter Christen Asbjørnsen skapte han de banebrytende samlingene Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr. Som utgivere av eventyr og sagn er Asbjørnsen og Moe den norske parallellen til Brødrene Grimm i Tyskland.
Jørgen Moe ble født på den gamle storgården Mo i Steinsfjerdingen i Hole på Ringerike, som sønn av gårdbrukeren og politikeren Engebret Olsen Moe. Han vokste opp i gode kår i et levende og tradisjonsrikt miljø.
Som ung ble han kjent med Peter Christen Asbjørnsen da begge i 1826-27 av sine respektive foreldre ble sendt til prost Størens treårige artiumsforberedende kurs på Norderhov. De ble enige om å samarbeide om å samle inn og gi ut folkediktning. Moe var mest opptatt av undereventyr og legender. Det er han som med stilistisk mesterskap har gjenfortalt den saftige fortellingen «Smeden som de ikke turde slippe inn i helvete», et skjemteeventyr med klare elementer av både undereventyr og legende. Asbjørnsen samlet også slikt, men hadde også sans for de enklere skjemteeventyrene. Moe ga også ut en samling folkelige viser i 1840, pionersamlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, som inneholder bygdeviser med kjent opphavsmann og har melodibilag ved Ludvig Mathias Lindeman. Han hadde ambisjoner om å gi ut den første vitenskapelige samlingen av folkeviser. Embetsgjerningen krevde imidlertdis mye av ham, og han valgte å overlate sin visesamling til Sophus Bugge. I 1849-1850 var han verdens første statsstipendiat i folkeminnevitenskap, og han skrev innledning til den utgaven med folkeeventyr som han og Asbjørnsen ga ut sammen i 1851. En ny og utvidet utgave med folkeeventyr fra 1871 redigerte Asbjørnsen alene, men med bidrag fra Moe. Jørgen Moes sønn Moltke Moe fortsatte farens arbeid med eventyr og andre folkeminner og ble i en alder av 36 år verdens første professor i folkeminnevitenskap.
Jørgen Moe tok teologisk embetseksamen i 1839, og praktikum i 1852. Før det var han huslærer, og lærer ved Krigsskolen. Han giftet seg med datter av rektor, Johanne Fredrikke Sofie Sørensen. Ekteparet fikk 5 barn. Etter å ha tjent som kapellan ved Olberg kirke i Krødsherad og i Sigdal og Eggedal kirker, ble han i 1863 sogneprest i Bragernes kirke i Drammen. I 1871 flyttet han til Vestre Aker kirke like utenfor Christiania. I 1875 ble Moe utnevnt til biskop i Kristiansand stift, en stilling han hadde til han ble innvilget pensjon fra 1. januar 1882.
Barneboka I brønden og i tjernet fra 1851 et pionerverk i sin genre, bygger på barndomserindringer fra Mo. Moe var dertil lyriker, og skrev folkekjære dikt som «Fanitullen», «Blomster-Ole», «Det lysnet i Skogen», «Seterjentens Søndag», "Den gamle Mester" og "Ungbirken" . Som dikter tilhører han den poetiske realisme.
I 1881 ble Moe utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

(Wikipedia) 		Moe, Jørgen (I128640)
 
10092 Jørgen Eriksen hadde gården til 1890, da han skjøtet den til sin sønn Elias Jørgensen for kr. 600 og kår.

(E.Ø.) 		Størdal, Jørgen Eriksen (I63606)
 
10093 Jørgen Herman Vogt (født i Bragernes 21. juli 1784, død i Christiania 12. januar 1862) var en norsk embetsmann, statsråd og «statsminister» i en periode da embetet fremdeles ble benevnt som regjeringens formann.
Hans far var trelasthandler og ble senere sorenskriver. Jørgen Herman Vogt tok artium i 1800, 16 år gammel. Hans far solgte sin trelastbedrift for at sønnene kunne studere i København. Han begynte der høsten 1800 og tok juridisk embedseksamen i 1806. Han ble sekretariatsfullmektig i 1808, og flyttet hjem til Norge i 1809, hvor han arvet embetet som sorenskriver i Nordfjord etter sin far. Fra 1812 arbeidet han igjen i København, og ble som Christian Frederiks assistent medlem av finanskomiteen under Riksforsamlingen i 1814. Samme høst ble han ansatt i den nye statsforvaltningen i Christiania: ekspedisjonssekretær i finansdepartementet i 1814, og fra 1822 statssekretær, det vil si daglig leder av statsforvaltningen.
I 1825 begynte han en 33-årig statsrådkarriere. Han var
sjef for Armédepartementet fra oktober 1825
sjef for Justisdepartementet fra september 1826
medlem av statsrådavdelingen i Stockholm 1827-1829, konstituert statsminister mellom Sommerhielms død i 1827 og utnevnelsen av Severin Løvenskiold i juli 1828.
permisjon fra statsrådet 1829-1836; var medlem av lovkommisjonen
sjef for Finansdepartementet fra desember 1836
medlem av statsrådavdelingen i Stockholm 1846-1847
sjef for Finansdepartementet fra juli 1847
sjef for Kirkedepartementet fra september 1849
sjef for Kirkedepartementet fra august 1850
sjef for Revisjonsdepartementet fra september 1850
medlem av statsrådsavdelingen i Stockholmfra september 1851
sjef for Finansdepartementet fra september 1852
sjef for Justisdepartementet fra september 1853
førstestatsråd november 1856 til desember 1858
Vogt var i tillegg konstituert som sjef for en rekke departement i kortere perioder. Vogt gikk av som «statsminister» i desember 1858 etter å ha kritisert kronprins Karls vurderinger i noen militære utnevnelser.
I 1845 ble Vogt stilt for riksrett, men frikjent. Advokat, senere statsminister, Frederik Stang var Vogts forsvarer i riksrettsaken.
Vogt giftet seg 26. november 1822 i Christiania med den svenske grevinnen Hedvig Lovisa Frölich (født 26. juni 1787, død 7. januar 1880 i Kristianstad, og hadde med henne datteren Ingeborg Hedvig Vogt (født 11. februar 1825 i Christiania, død 17. august 1904 i Tosterup, Skåne, Sverige), hvis dattersønns sønnesønn er den svenske industrimannen og politikeren Gustaf Douglas.

(Wikipedia) 		Vogt, Jørgen Herman (I125142)
 
10094 Jørgen Knudsen oppsitter på Monsøen til 1791, da biskop Schønheyder tok fra ham boretten. Festebrev ble utstedt til Anders Kristoffersen og hustru Maren Nilsdatter, «og oppsitteren Jørgen Knudsen har intet å fordre da han ikke har betalt landskylden og her er brøstfeldige huse å oppbygge,» førte sorenskriveren inn i protokollen.
Jørgen Knutsen fravek ikke gården etter biskopens ordre. Han var f. 1762 og kona Marit Tobiasdatter i 1761. Hun var søster til den andre oppsitteren på øya. Jørgen og Marit hadde fire barn: Edrikka f. 1792, Marta f. 1795, Andrea f. 1797 og Knut f. 1799. De hadde en tiåring som dreng, Johannes Danielsen.

(Hitraboka) 		Monsøy, Jørgen Knudsen (I62862)
 
10095 Jørgen Mathiesen, Jørgen Arthur Mathiesen, født 9. juli 1901, fødested Eidsvoll, Akershus, død 6. desember 1993, dødssted Nannestad, Akershus. Godseier. Foreldre: Godseier, kammerherre Haaken Larpent Mathiesen (1858 - 1930) og Erikka Sophie Martine Cappelen Kiær (1866 - 1929). Gift 1) 10.12.1925 med Maren Johanne Løvenskiold (7.8.1905 - 27.12.1972), datter av godseier Carl Løvenskiold (1874 - 1949) og Elise Bruun (1879 - 1950), ekteskapet oppløst 1956; 2) 27.4.1956 med Christine Cecilie Charlotte Lovén f. Aall (21.1.1914–), datter av godseier, kammerherre Cato Aall (1871 - 1957) og Eugénie Faye (1886 - 1977). Dattersønn av Anders Ferrand Kiær (1825 - 98).

Jørgen Mathiesen stod i spissen for en av landets største jord- og skogeiendommer med tilknyttede treforedlingsanlegg gjennom en trettiårsperiode. Han konsoliderte det tradisjonsrike familieforetaket etter kriseårene i mellomkrigstiden og gjorde Mathiesen-Eidsvold Værk til en betydningsfull foregangsbedrift innenfor norsk skogbruk i samarbeid med landets ledende skogforskningsmiljøer.

Mathiesen vokste opp i en varmhjertet og livlig familiekrets preget av stor gjestfrihet, ble oppdratt etter prinsippet “frihet under ansvar” og fikk tidlig oppmuntring til å ta selvstendige initiativ i forretninger. Allerede på sin 18-årsdag sommeren 1919 ble han medeier i bedriften med en ideell halvpart. Faren gav uttrykk for at man etter verdenskrigen stod overfor et tidsskille, hvor det ville kreves andre egenskaper enn dem han selv hadde.

Jørgen Mathiesen fikk også en noe annerledes utdannelse enn faren hadde hatt. Etter examen artium 1919 ble han riktignok sendt rett ut i praksis i bedriften med tittelen “lederkandidat”. Men han tok på eget initiativ to år på handelsgymnaset og fulgte i halvannet år undervisning ved universiteter i Storbritannia og Frankrike, bl.a. noe sosialøkonomi ved Oxford ved siden av språk- og litteraturstudier. Deretter vendte han tilbake til Eidsvoll og overtok den daglige ledelse av bedriften som 24-åring før han ble eneeier ved farens død 1930. Han overlot virksomheten til sønnen Haaken Severin Mathiesen 1963.

Mathiesen overtok en bedrift som holdt på å gå over ende. Gjeldsbyrden gav negativ egenkapital og gjorde at banken i utgangspunktet satte trange rammer for den unge lederens handlefrihet. Men gjennom iherdig innsats opparbeidet han nødvendig tillit og fikk gjennomført en omstilling som førte bedriften ut av krisen. Et viktig grep var å rasjonalisere og bygge ut kapasiteten for fremstilling av cellulose til kunstsilke – et produkt med sterkt økende avsetning.

Gjennomgripende modernisering av skogsdriften var et annet viktig element i snuoperasjonen. Mathiesens skoger var i utgangspunktet veldrevne, med fagutdannede forstmenn som forvaltere, men gamle prinsipper for skogsdrift stod for fall. En avgjørende forskyvning fra høstings- til dyrkingstankegang fant sted i skogbruket i 1930-årene. Her kom Jørgen Mathiesen som bedriftsleder til å spille en nøkkelrolle. Nytenkende forstmenn hadde en tid hevdet at skogens produksjonsevne kunne økes vesentlig ved overgang til bestandsskogbruk med flatehugst, og etter en overbevisende befaring gav Mathiesen klarsignal til å sette de nye prinsippene ut i livet. Dermed ble Mathiesen-Eidsvold Værk en foregangsbedrift som i nær kontakt med det forstfaglige miljø prøvde ut de nye driftsformene. Mathiesen argumenterte iherdig for omleggingen. “Det er på de store skogkomplekser eksemplet må settes,” skrev han i 1938 og hevdet at mindre skogeiere ville følge etter når de så resultatene. Her fikk han helt rett. Hans forsøk med importerte granplanter fra Sentral-Europa var imidlertid mindre vellykket på lengre sikt. Genetisk passet de dårlig i Hurdal-skogene, noe som i ettertid har ført til en omfattende skogdød i området.

Under den annen verdenskrig utarbeidet Mathiesen på oppdrag fra Hjemmefronten en større fremstilling om Mål og midler i norsk skogbruk, som ble utgitt 1945 som ledd i den offensive gjenreisingspolitikken.

Jørgen Mathiesen var stillfarende av vesen og et utpreget kultivert menneske. Han hadde en rekke tillitsverv i industriell sammenheng og i organisasjoner tilknyttet skogbruket, bl.a. som medlem av Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd og medstifter og en tid formann i Skogbruksforeningen av 1950. Han hadde en rekke verv i Det norske Skogselskap og ble æresmedlem 1964. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1961 og var kommandør av Dannebrogordenen, Finlands Lejons orden og den svenske Vasaorden, storridder av Islands Falkeorden og innehaver av flere andre utenlandske ordener.

(www.snl.no) 		Mathiesen, Haaken Larpent (I97046)
 
10096 Jørgen Richter Salvesen (30.12.1901 i Bergen- 19.9.1992 i Wausau, Marathon, Wisconsin) var sønn av overrettsakfører Jørgen Richter Salvesen (31.7.1867 i Trondheim-) og Ragnhild Aall Moe (2.8.1873 i Stavanger-).

Gift 10.september 1932 i Oslo med Gunvor Eberhardt (11.9.1903 i Kristiania- 9.2.1999) datter av kontorsjef Carl Ditlef Eberhardt (7.10.1873 i Skien- 7.1.1947) og Gedine (Gingen) Trønnes (15.2.1875 i Sollien- 23.6.1937).

2 barn: Arne Richter Salvesen (), Leif Richter Salvesen ().

Jørgen Richter Salvesen tok eksamen ved Bergen katedralskole 1920, eksamen ved Kjemilinjen NTH 1924. Studieopphold i USA 1927-30. Konstituert sjefskjemiker ved Kongsberg Våpenfabrikk 1925-26. Assistent hos professor O. Hassel, Universitetet i Oslo 1927. Kjemiker ved Marathon Paper Mills`forskningsavdeling, Wausau, Wisconsin 1930-43, siden 1943 direktør samme sted.


( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/J%C3%B8rgen_Richter_Salvesen ) 		Salvesen, Jørgen Richter (I168892)
 
10097 Jørgen Skeel, (Jørgen Erik Skeel), (født 4. februar 1737, død 11. januar 1795) var en dansk embetsmann og statsminister. Han er særlig kjent fordi han var med i en kommisjonen nedsatt etter Struensees henrettelse hvor man gikk gjennom hvilke av hans kabinettordre man skulle beholdes og hvilke som skulle endres.
Skeel hadde tidligere i sin karriere blant annet vært stiftamtmann over Bergens stift og amtmann i Søndre Bergenhus. Etter regjeringsforandringen i 1784 ble han utnevnt til stiftamtmann i Akershus Stift og amtmann i Akershus Amt

(Wikipedia) 		Skeel, Jørgen Erik (I100182)
 
10098 Jørgen bygde en kirke i Windom. Minesota. Kirken heter Mones kirke. Mjønestrø, George (Jørgen) Johnsen Mones f (I5506)
 
10099 Jørgensd i FT 1801 Ellevsdtr., Jodda (I73912)
 
10100 Jørgine Mørch Nygaard Olsen, Jørgine Lovise Mørch f (I180949)
 

      «Forrige «1 ... 198 199 200 201 202 203 204 205 206 ... 774» Neste»


Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.