Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 10,351 til 10,400 av 38,678

#	Notater	Linket til
10351	Knud Andreassen Baade (født 28. mars 1808 i Skjold i Rogaland, død 24. november 1879 i München) var en norsk landskaps- og marinemaler. Baade var elev av I. C. Dahl og levde en stor del av sitt kunsterliv i Tyskland. Han er spesielt kjent for romantiske, dramatiske og stemningsfulle kystlandskap i måneskinn og ble betegnet som «måneskinnsmaler». Nasjonalgalleriet eier en rekke malerier av Baade, og han er også representert i flere utenlandske kunstsamlinger. Knud Baade ble født i Skjold Prestegård i 1808, i det som nå er en del av Vindafjord kommune, Rogaland. Faren var prokurator senere sorenskriver Andreas Baade (17751852). Moren Johanne Margrethe (17881851) var datter av presten i Skjold, Morten Heinrich Magnus. Sammen hadde ekteparet ni barn. Skoleundervisningen i begynnelsen av attenhundretallet var liten: faren underviste i skriving og regning, og morfaren ga grunnleggende katekismeopplæring. Den unge Knud hadde god tid til å prøve ut tegning og maling. Onkelen Ole Baade var skipskaptein i Stavanger, og en gang brakte han med seg et lite kunststykke fra London til familien i Skjold: en liten flaske med en garnvinne inni. Knud ble fascinert av kunststykket og laget selv et lignende arbeid. I Bergen ble man oppmerksom på arbeidene til Knud, og dette gjorde at han fikk en plass hos den danskfødte maleren Carl Peter Lehmann, som oppholdt seg i byen. Lehmann tok seg imidlertid ikke av sin unge elev, og Baade forlot ham etter et par uker. På egen hånd fortsatte han med å male portretter og bybilder. Konsul August Conow fikk samlet inn penger blant bergenske borgere, nok til å gi Baade et reisestipend for å studere i København. (Wikipedia)	Baade, Knud (I50487)
10352	Knud Ibsen (født 1797, død 1877) var far til dikteren Henrik Ibsen. Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884). Som «Jon Gynt» skildres han uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk». Knud Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og kom fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Faren døde på sjøen i 1797, og moren giftet seg ett år senere på nytt med skipsreder og senere proprietær Ole Paus. Knud Ibsen «vokste opp på stefarens gård Østre Rising i Gjerpen i større velstand enn Ibsen-slekten var vant til». Han fikk fem halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. jurist og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og jurist Henrik Johan Paus. (Wikipedia)	Ibsen, Knud (I96599)
10353	Knud Ørn Bryn, født 1855, død 1941, født i Trondheim, norsk industrileder, bror av Halfdan Bryn og Alfred Bryn. Ingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1874, fra Polytechnicum i München 1877. Bryn var en av pionerene innenfor utbyggingen av norsk vannkraft og kraftkrevende industri rundt 1900. Direktør for Oslo Telefonselskap 1886 - 97. Grunnla 1898 A/S Hafslund og var direktør for dette til 1928. Stiftet 1903 Glommens Brugseierforening. (www.snl.no)	Bryn, Knud Ørn (I97677)
10354	Knut Arntsen Singstad hadde gården til 1780 da han solgte det halve av den til sin sønn John Knutsen for 175 rdl. og kår. Den ble da utskilt fra gården og var skyld 1 øre og 15 ml. Han gikk under navnet "Hundreårskallen".	Øyangen, Knut Arntsen Singstad f (I18634)
10355	Knut Benjaminsen hadde gården til sin død 26.01.1922, og enken drev da gården til 1945 da hun overlot den til sine to sønner Benjamin og Iver Mortinus Knutsen, som da delte gården mellom seg. Etter den gamle skylddeling var hele gården på 1 øre og 6 marklag. (E.Ø.)	Frostad, Knut Benjaminsen (I12875)
10356	Knut Esmarch: Familien Bredal Ble student 1629, hører ved Nykjøbing [på Falster] skole 1631 og rektor 1633. I dette embede som han imidlertid forlot i 1637-1639 for at studere i Rostock, virket han til 1640. Da ble han kalt til sogneprest for den netopp fullførte Frelsers kirkes menighet på Kristianshavn [i København], hvor han preket både på dansk og tysk. Den 10. januar 1643 ble han utnevnt til bisp i Trondhjem efter bisp Peder Jenssøn Schjelderup. Han ble i denne stilling i 29 år. I 1669 falt han i hard sykdom og døde i 1672. Dødsdagen har vært angitt til 22. januar, og dette er antagelig riktig, for Arnoldus de Fine ble 11. juli 1671 vice superintendent under Bredal og ble ordinert allerede 25. januar 1672 [Lampe I, s. 280]. Melchior Augustinussen anfører natten mellem 15. og 16. mai og forteller at begravelsen foregikk 6. juni "med hederlighet for bispestolen i domkirkekoret". Bredals grav kan nu ikke påvises.	Bredal, Erik Andersen (I129733)
10357	Knut Hamsun (født 4. august 1859 i Vågå/Lom som Knud Pedersen, død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920. Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere enn 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen. Det er sagt at han med gjennombruddsromanen Sult fra 1890 innvarslet det 20. århundre. Som ung opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».[3] Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog.[4] Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner». Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter. (Wikipedia)	Hamsun, Knut (I115247)
10358	Knut Henrik Holtermann (1786 i Ørland- 4.7.1857 ), sønn av Eiler Hagerup Holtermann (1748-6.10.1800 i Trondheim) og Christiane Ludvikka Høyer (1750-30.12.1830). Gift 1. 13.7.1774 i Trondheim med Inger Marie Fredriksdtr. Krause (1789-20.11.1814 i Ørland), datter av Friderich Wilhelm Gottfried Krause (1753-1805) og Inger Marie Thode (1761-1834). Gift 2. med Anne Catharine Bygball Olsdtr. Gaarder (27.1.1784 i Surnadal- 26.12.1824) Barn i 1. ekteskap: Christiana Ludvikka Krause Holtermann (8.8.1813 i Ørland - 16.11.1892 i Trondheim), Inger Marie Krause Holtermann (12.11.1814 i Ørland- 5.6.1889 i Trondheim), hun gift med Morten Lyng Lossius. Etter Meinckes enke, Anne Marie Thonnings død 1844, ble Lade gård solgt til krigsråd Knut Henrik Holtermann som tidligere hadde eid Storfosen. Holtermann bodde fast på Lade og førte et gjestfritt hus. Han solgte imidlertid fra store områder. I 1848 ble det oppført et militært krutthus på den strategisk viktige Ladehammeren. ( http://www.strindahistorielag.no )	Holtermann, Knut Henrik (I50389)
10359	Knut Iversen hadde gården til 1804 da han solgte den til Jørgen Olsen Ysland for 300 rdl. I 1807 har Jørgen Olsen Ysland solgt den til Lars Estensen Kolbrandstad for 400 rdl.	Solem, Knut Iversen (I63154)
10360	Knut Jakobsen hadde gården til sin død 24.11.1906. Enken Anne Mikkelsdatter satt i uskiftet bo til 1908, da hun solgte gården til sin sønn Johan Knutsen for kr. 2.000 og kår.	Singstad, Knut Jakobsen (I23691)
10361	Knut Johnsen hadde gården til 1856, da han solgte det halve av den til sin sønn John Knutsen for 250 spd. og kår, og den andre halvdel til sin sønn Nils Joakim Knutsen for 250 spd. og kår.	Singstad, Knut Johnsen (I18188)
10362	Knut Knutsen den eldre hadde hele gården til 1836, da han solgte det halve av den til sin eldste sønn Knut Knutsen for 250 spd. og kår. Gården ble da delt og Knut Knutsen den yngre flyttet da ut og satte seg opp nye hus, som gikk under navnet Nystua.	Singstad, Knut Knutsen (I23697)
10363	Knut Knutsen hadde gården til 1863, da han solgte den til sine to sønner Knut Knutsen og Mortinus Knutsen for 500 spd. De delte da gården mellom seg, og den ble skyldsatt samme år. Knut Knutsen overtok bruksnummer 1.	Solem, Knut Knutsen (I15996)
10364	Knut Knutsen hadde gården til 1869, da han solgte den til Jens Jakobsen, Knut Jakobsen og Ole Jenssen Singstad. De delte gården i 3 like deler, og disse parseller ble da tillagt deres gårder. Knut Knutsen flyttet først til gården Røstvold i Hemne og siden utvandret hele familien til Amerika.	Singstad, Knut Knutsen Røstvold (I48927)
10365	Knut Lind var også en tid eier av Kallkløva på Hitra. Han ga et større pengebeløp til en skolebygning i Lensvik på den betingelse at den skulle hete Havnens skole.	Lind, Jakob Severin Knutsen (I94448)
10366	Knut Lossius var sønn av lege og sanitetsmajor Johan Sophus Lossius (1846-1919) og Ida Margrethe Lossius (1855), og ble gift i 1923 i Kristiania med Ninni Larsen (1897-1971). Knut Lossius vokste opp i Trondheim. Ved folketellingen for 1900 er han oppført sammen med foreldrene og tre søsken på adressen Erling Skakkes gate 2b. Familien er oppført på den samme adressen ved folketellingen i 1910. Lossius tok examen artium i 1914 og medisinsk embetseksamen i 1922. Etter å ha arbeidet ved Ullevål sykehus, Telemark fylkessykehus og ved Rikshospitalets hudavdeling, overtok Lossius i 1923 et vikariat for lege Frimann Dahl i Vestfossen. I 1924 ble han ansatt som Dahls etterfølger, som fabrikk- og fattiglege, samtidig som han drev privat praksis. Fra 1925 til 1929 var han også jernbanelege. Lossius var dessuten medlem av Buskerud legeforenings styre 1936-1930 og foreningens formann 1930-1938. Lossius var musikkinteressert, og var med på å starte Vestfossen salongorkester i 1924, hvor han var formann i en årrekke og tidvis også dirigent. Knut Henrik Holtermann Lossius er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo. Tittelen Lege er benyttet på gravminnet. Navnet hans kan knyttes til Doktorhjørnet i Vestfossen. ( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Knut_Henrik_Holtermann_Lossius_(1895%E2%80%931949) )	Lossius, Knut Henrik Holtermann (I162253)
10367	Knut Magne Haugland (født 23. september 1917 i Tinn, død 25. desember 2009 i Oslo) var en norsk offiser, oppdager og museumsbestyrer. Under andre verdenskrig gjorde han tjeneste i Kompani Linge og deltok i Vemork-aksjonen mot den tyske produksjonen av tungtvann på Rjukan. Han var med på Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon i 1947. Haugland var utdannet ved radiolinjen på Ingeniørvåpenets befalsskole. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 deltok han i kampene ved Narvik som sjef for radiotroppen til Bergartilleribataljon nr. 3. Fra desember 1940 til august 1941 var Haugland praktikant ved Høvding Radiofabrikk i Oslo samtidig som han tok skipsradiosertifikat klasse 1. Han var allerede da involvert i motstandsarbeidet. 7. august 1941 ble han arrestert av Statspolitiet, men greide å flykte. Han tok seg til Storbritannia via Sverige og ble innrullert i Kompani Linge. 19. oktober 1942 ble Haugland sammen med Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson og Arne Kjelstrup sluppet i fallskjerm over Hardangervidda som fortropp for Vemork-aksjonen (operasjon Grouse). Haugland var da fenrik og Grouses radiomann. Formålet for aksjonen var å stanse tyskernes produksjon av tungtvann ved Norsk Hydros fabrikk ved Vemork på Rjukan. Angrepet på Vemork-anlegget, operasjon Freshman, ble iverksatt en måned senere, men endte i katastrofe. Begge glideflyene og et av trekkflyene som skulle lande britiske soldater havarerte. De som overlevde havariet, ble kort etter henrettet av tyskerne. Grouse måtte nå overvintre på Hardangervidda under svært harde forhold, inntil de i februar 1943 ble forsterket med seks sabotører fra Kompani Linge (operasjon Gunnerside). Natt til 28. februar 1943 lyktes de i å ta seg inn Vemork-anlegget, der de sprengte tungtvanncellene og ødela 900 kilo tungtvann. Etter aksjonen mot Vemork-anlegget oppholdt Haugland seg i to måneder på Hardangervidda, før han tok seg til Oslo for å trene opp radiotelegrafister for Milorg. I august 1943 tok han seg via Sverige til London for å skaffe radiodeler. Samtidig tok han nye kurs i radiotelegrafi ved brigaden i Skottland, hvor han møtte Thor Heyerdahl. Det var her han først fikk høre om Heyerdahls teorier rundt polynesisk migrasjon og planen om å krysse Stillehavet i en båt laget av balsatre. Den 18. november returnerte han til Norge sammen med Gunnar Sønsteby. Haugland ble arrestert av Gestapo på Kongsberg. Han ble utsatt for hard mishandling, men klarte å unnslippe og ta seg til Oslo, hvor han gjenopptok sitt arbeide med å utdanne radiooperatører og opprette radiostasjoner. Haugland opererte selv en radiostasjon på loftet over Kvinneklinikken på Rikshospitalet for Milorg. Stasjonen ble peilet av tyskerne, som 1. april 1944 omringet bygningen. I ildstrid med tyskerne der fire tyskere ble skutt klarte Haugland mirakuløst å unnslippe, og tok seg igjen til Storbritannia via Sverige. Etter krigen ble Haugland adjutant for Generalinspektøren for Hærens Samband. I 1947 fikk han permisjon for å delta som radiotelegrafist på Kon-Tiki-ekspedisjonen. I perioden 194849 var han nestkommanderende for Tysklandsbrigadens samband. Deretter var han tilknyttet Forsvarsstaben. I 1952 ble han overført til Luftforsvaret, hvor han inntil 1963 var sjef for elektronisk etterretning i Nord-Norge. Haugland ble i 1977 utnevnt til oberstløytnant. Haugland var bestyrer for Kon-Tiki Museet i Oslo fra 1949 til 1960, og for Norges Hjemmefrontmuseum fra 1963 til 1983. Biografien om Haugland, Operatøren, utkom september 2008, ført i pennen av ham selv og Svein Sæter. Denne er utgitt på Cappelen Damm forlag. (Wikipedia) http://no.wikipedia.org/wiki/Tungtvannsaksjonen	Haugland, Knut Magne (I141714)
10368	Knut Nilsen er 37 år og bor på Vevang i 1701: https://media.digitalarkivet.no/ft10051010282074	Vevang, Knud Nilsen Svenning (I194858)
10369	Knut Nilssen hadde gården til sin død 02.05.1926. Enken Elisabet Jensdatter satt da noen år i uskiftet bo, til hun overdrog gården til sin sønn Nils Knutsen.	Singstad, Knut Nilsen (I12398)
10370	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Lystad, Knut (I174181)
10371	Knut Samuelsen hadde gården til 1835, da han skjøtet den til sin sønn Knut Knutsen for 50 spd.	Solem, Knut Samuelsen (I18493)
10372	Knut Theodor «Gle» Gleditsch (født 3. juli 1938, død 13. februar 2001) var en norsk sportskommentator og var fra Sande i Vestfold. Etter en tid til sjøs og en utdannelse som bedriftsøkonom fra BI, ble han journalist i Sportsmanden i 1962, gikk til Morgenbladet i 1964, før han i 1966 startet for NRK fjernsynet. Der kommenterte han fotball og alpint. Han kommenterte en rekke cupfinaler, landskamper, tippekamper, samt syv VM-sluttspill for statskanalen. Gleditsch sluttet i NRK i 1991, og begynte å jobbe for TV 3, hvor han i mange år kommenterte fra Champions League, blant annet Rosenborgs berømte seier over AC Milan i 1996 og Ole Gunnar Solskjærs seiersmål for Manchester United i 1999. Han kommenterte også enkelte kamper i fotball-VM 1998 som del av Team Gleditsch der sønnene Pål og Espen Gleditsch var reporter og fotograf, mens datteren Kine var journalist for Det Nye. Som kommentator kombinerte han faglig styrke med humor og humør. Gleditsch døde av kreft 62 år gammel. Den siste kampen han kommenterte ble Arsenal mot Bayern München på Highbury den 5. desember 2000. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Th._Gleditsch )	Gleditsch, Knut Theodor (I189377)
10373	Knut bruka Tallaksen til etternavn,då han kom til Søgne. I 1870 åra var Knut reikneskapsførar for fattigkomisjonen,i tilegg til garbrukar og lærar.Midt i 1870 åri bygde han seg hus på Tangvald i Søgne. Våningshus og uthus vart bygd sammen. I 1888 braut der ut brann,av innbo var mest ikkje noko som vart berga.Han var forsikra for 5200 kronor,det dekka eit nybygg for han.Men Knut hadde ikkje fornya innboforsikringen,der lei han eit tap på vel 2000 kronor.	Hoslemo, Knud Tallaksen (I157248)
10374	Knut og Ingeborg bodde på en plass som het Seljan, men som forlengst er nedlagt og forsvunnet. Plassen skal ha ligget mellom Viggja og Børsa i Skaun. Knut døde innen 1726, for på den tiden dro Ingeborg som enke til datteren Karen på By på Byneset og ble hos henne på sine eldre dager. (K. T.)	Seljan, Knut (I149129)
10375	Knut og Åshild fekk 10 born 7 jentor og 3 gutar. Eg heve 7 mysa og adde grev i same gryta,sa Knut. Dei bruka sterk mat i fellgardane.Om summaren ystel og haglette,om hausten slakta Knut mykje sauer,som han kaupte nede i dalen. Borna maula blodkurve utan rjon til,beit av dei lange snabban. Slakta dei kalvane så steikte dei kjøtet på glo,og drakk mjølk til.Så åt dei kabrette til,Knut smaka aldri smør,dei måtte tverre sauemjølk til han. Dei ha au godt med rein og fugl i fjellgardane.,og Knut heldt reinsflokkar. Knut sat med eigedomen til han døydde,og der var eit godt erve etter han og Åshild Jento fekk 100 dalar kvar og 6 naut med seg Kom der belara til gards vanta det ikkje på noko Bjørgulv som vart gift med dottera Margit sa. Eg fekk 10 smørholu i grauten og eg er viss på at det inkje var same smøre i noko av holun. Bjørgulv og Margit reiste til Amerika.Det forelles at dei måtte bere Margit ut i sleden,det var så vondt og reise for henne.	Breive, Knut Knutsson (I157321)
10376	Knøken i 1900.	Skorild, Gunhild Martinsdtr. Auset f (I4339)
10377	Kokke på arb.skolen på Strinda i 1934	Moe, Oddlaug Andersdtr. Wessel f (I20045)
10378	Kom fra Alstahaug i Helgeland til Øvre Mo gård i Vefsn i 1773. Ble gift med enken Else Elisabeth Pedersdatter (1744-1817). De fikk 6 barn sammen. Hun hadde vært gift 2 ganger tidligere. Fikk skjøte og ble eier av gården i 1774. Mo gård, G.nr 103 B.nr 1, er første gangen nevnt i 1430, den var da i eie av Erkebispestolen i Nidaros. Etter reformasjonen i 1536 ble gården krongods, dvs statseiendom under Kongen. Gården omfattet alt landet (byflata) mellom elvene Vefsna og Skjerva, samt Olderskog, Mosdalen, Mosåsen med Mosetra m. fl. Til gården hørte med leilendinger, husmenn med og uten jord samt strandsittere ved "Mo-syn". Gården er således opphavet til bynavnet Mosjøen. Peter drev gården til sin død i 1805. Kilder: Bygdebøkerne for Vefsn, samt årbøkerne, "Far etter Fedrane" og "Årbok for Helgeland". Nedtegnet ved Gunvald A Fredheim.	Gyth, Peter Andreas Broch Pedersen (I132745)
10379	Kom fra Orkdal til Hemne en gang før 1747. Bodde i Snildalen omkring 1753. Måtte gå fra gården i Lensvika og dro til Hitra. AMKS	Våvassli, Samuel Nilsen Auset f (I59874)
10380	Kom med i det første komunestyret i 1838, var med i 10 år.	Johansen, Anders (I151325)
10381	Kom med jekt som 12-åring fra Bergen. Tok tjeneste hos jekteskipperen på Kaldfarnes.	Møller, Johan Knudsen (I151341)
10382	Kom nordfra	Hanssen, Gideon (I55737)
10383	Kom som 5-åring til Snekkvika i Kvenværet sammen med foreldrene. Sammen med Karoline flyttet de til gården Kvalvik på Dolmøya.	Strømsvik, Anton Leonard Mikkelsen (I180333)
10384	Kom til Asmundvåg (Gnr. 29, bnr. 2) i 1914.	Kjervågsund, Jakob Eliseus Johansen (I185720)
10385	Kom til Brattvær, Smøla, ca 1863 og kjøpte været i 1907 av Parelius & Lossius som hadde eid været siden 1887. Edvard Neerland, hans sønn, hadde da drevet Brattværet som værbestyrer og handelsmann for Parelius & Lossius i 7 år. Imidlertid så eide og bodde Henning på Ytre Råkholmen.	Neerland, Henning Eriksen (I116080)
10386	Kom til Drogset i 1710. Begge gårdene på Drogset lå da øde. Einar var der i 10 år. Da bygde de på Halset og flyttet dit.	Drogset, Einar Johnsen (I17296)
10387	Kom til Froland Verk ca 1780. Bygdeboka oppgir at han var født ca. 1753 og at han døde i 1827. I folketellingen 1801 er han mester i spikerhammeren ved Froland Verk. Kona er oppgitt som Karen Olsdatter, og 10 barn er omtalt - bl.a. Andreas Johansen Gebelhof (1805-1871), som også var smed ved Froland Verk.	Gebelhof, Johan Vilhelm Johansen (I154176)
10388	Kom til Halifax med D/S Tunisian 23/4-1904.	Stølvei, John Olsen (I3605)
10389	Kom til Halsa ca.1830 sammen med Ingeborg.	Havn, Hans Jakobsen (I118024)
10390	Kom til Haukvika, kjøpte huset etter sin tante Magna. (Einar Nielsen)	Midtlyng, Ellen-Hanne (I196456)
10391	Kom til Hegstad etter 1701, og er nevnt her siste gang i 1731.	Hegstad, Fredrik (I149162)
10392	Kom til Hemne og kjøpte Nestua og Pe'stua på Mo av etatsråd Nobel i 1703. Han bodde selv i Nestua mens Peder Mo var leilending i Pe'stua.	Sæter, Iver Olsson (I17145)
10393	Kom til Hitra ca 1829, etter en tid å ha vært bruker på gården Klauset på Otrøya i Midsund kommune, Møre og Romsdal. Faren Peder skal ha kommet til Klauset, som han overtok rundt 1814, fra Bergen. Klauset ble solgt på tvangsauksjon i 1826 etter at et skattekrav fra futen på omlag 45 spesidaler som Lars og faren ikke betalte.	Hammerstad, Lars Pedersen (I145784)
10394	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Johnson, Per Claus Frimann (I179793)
10395	Kom til Hofset ca 1642	Hofset, Anders Hansen (I169306)
10396	Kom til Ilen 6/1-1908 KB Ila	Hansen, Thora Helmine Joakime (I169843)
10397	Kom til New York 30/4-1891 med skipet "Teutonic".	Vaagan, Ole Johnsen (I3090)
10398	Kom til New York med skipet 'Mauretania', Arrival Date: 31 Mar 1911 Arrival Port: New York, New York, USA Final Destination: Seattle, Washington Height: 5 Feet, 9 Inches Hair Color: Brown Eye Color: Gray Complexion: Fair Money in Possession: $25	Rehnberg, Eric Leander J. (I77066)
10399	Kom til Norge ca 1620, hvor han først var ansatt som 'schichtmester' ved det sølvholdige bly- og kopperverk i Eiker. Den 10. september 1631 blev han 'schichtmester' ved Kongsberg sølvverk og var 1632-1634 inspektør ved dette verk. Den 11. februar 1634 blev han så 'schichtmester' og hytteskriver ved koppergruvene i Sandsvær og allerede året efter blev han forflyttet til Indset kopperverk i Kvikne. Under sitt opphold i Kvikne er han formontlig blitt kjent i huset hos sin tilkommende svigerfar, Meldalspresten Anders Olsen Bruse. Dennes datter Kirsten må han ha ektet før 1644, da presten allerede da kaldes hans svigerfar. I året 1644 blev det i alle kirker i Norge kundgjort en kongelig befaling om at det skulde søkes efter mineraler og ertsforekomster i Norge. På denne tid hadde allerede en bergmann fra Kvikne gjort et kopperfund i Rauhammeren. Presten Anders Olsen Bruse fikk en dag beskjed om dette fund, og underrettet straks sin svigersønn Lorentz Lossius. Sammen med bergskriver Peter Petersen ved Indset verk drog Lossius avsted til Rauhammeren, undersøkte stedet og fant forekomsten. Den så ikke meget lovende ut, men Lossius hadde det håp at den ved fortsatt skjerping vilde vise sig å være rikere og besluttet å skaffe sig et mutingsbrev på forekomsten. Dette mutingsbrev som er det eldste dokument angående grubedriften i Røros, blev utstedt den 28. august 1644 i Bragernes (Drammen). Oberberghauptmann Hans Sigfried von Lüttichou utstedte ved denne anledning et mutingsbrev til Lorentz Lossius og hans "bonsort" Peter Petersen på en ertsforekomst "in Throndhiembs Lehn in Haaltaalens Kirchspiel in Aalens Annex, zwei Meil Weges osten von Røros Westen unter einem Field Røehammer genoment". Den nye grube blev kalt "Freyes Glü ck". Sommeren 1645 blev arbeidet satt igang. Lossius forsøkte å drive på 15-20 forskjellige steder, men måtte efter 3 måneders forløp innstille arbeidet, da det viste seg at der bare var små forekomster. En rensdyrjæger Hans Aasen, som av Lossius hadde fått anmodning om å være aktpågivende med hensyn til mulige ertsforekomster, hadde i mellomtiden gjort et nytt fund i Storvola som han underrettet Lossius om. Lossius drog straks oppober til Storvola og fant ganske riktig verdifull malm, men bare bestående av noen løse steiner. Som bergkyndig regnet han imidlertid med at steinene måtte stamme fra et grubefelt i nærheten og derfor skjerpet han så lenge til han fant selve åren. Da han hadde fastslått at det dreiet sig om en åre med edel og rik malm, besluttet han å sette igang arbeidet og søke om mutingsbrev. Fra myndighetene i Trondheim fikk han tillatelse til å skjerpe og "forfahre" og snart satte han arbeidet i gang med et større antall arbeidere. Den 15. desember 1645 innfant Lorentz Lossius sig personlig i bergamtet i Kongsberg og mottok mutingsbrev på "Srorvardt genamnt" - eller som den senere blev kalt : Storwartz-gruben. Mutingsbrevet var utstedt til Lorentz Lossius og hans "mitgewerchen Anders Olafsøn, Probst in Thalerne" og "Hans Lauritzen zu Thøndseth parochia". Gruben blev her kalt "Auf de Fortuna". Arbeidet i den nye Storwartzgrube blev satt i gang allerede sommeren 1645. Der blev hentet vante bergfolk fra andre gruber, særlig fra Kvikne. Senere kom også nye bergfolk fra Tyskland. Lorentz Lossius, som " af Barens Ben var hos Bergwercher opfødt og med Proberen bevandt", var altså den egentlige grunnlegger av Røros Verk. Den 16. september 1646 blev han verkets direktør og den 7. juli 1649 fikk han sine instruksjoner som "Berchverwalter der Rørasch Werks". De fleste kilder stemmer overens i at Lorentz Lossius var en overordeltlig dyktig og virksom bergmann. I løpet av halvannet år fikk han ikke alene anlagt selve gruben, men også oppført to smeltehytter, et sagbruk og forskjellige andre bygninger. Lossius bragte også den riktige "Schwung" i grube- og hytte-driften. Var Lossius den dyktige leder, så var hans svigerfar øiensynlig mannen med pengene. Presten Anders Olsen Bruse må ha vært en meget formuende mann, det var han som i første rekke finansierte det nye Kopperverk. De tre innehavere av verket, Lorentz Lossius, Anders Bruse og Hans Lauritzen hadde intet Kongelig privilegium på driften, men drev verket på grunnlag av en foreløpig bevilling. Slik stod saken da den Kongelige "Kammertjener" Jochum Jürgens (Irgens-slektens stamfar) i året 1646 kom til Trondheim. Jochum Jürgens, som var født i Itzenhoe i Holstein, "fandt en særlig smag i bjergverker" og var tidligere medinnehaver av Sels Kopperverk i Gudbrandsdalen. Da Jürgens under sitt opphold i Trondheim fikk høre om det nye Rørosverk og dets gode utsikter, fikk han lyst til å "participere". Ved sin ankomst til Christiania (Oslo) leverte han en innberetning til stattholder Hannibal Sehestad og overtalte denne samtidig til å søke verkets innehavere om overdragelse av halparten av verket til sig og stattholderen. Stattholderen henvendte sig så til lensherren i Trondheim Fredrik Urne med anmodning om å medvirke til at han og Jürgens fikk andel i verket. Stattholderen vilde til gjengjeld gjøre sitt beste for å skaffe de nødvendige privilegier. Lensherre Urne henvendte sig straks til prost Anders Bruse, forklarte han situasjonen og ga ham en avskrift av stattholdersens skrivelse. I( en skrivelse av 19. september 1646 til Fredrik Urne beklaget Herr Anders sig over at Hannibal Seherstad og den Kongelige Kammertjener Joachim Jürgens forlangte å bli delaktig i Røros Kopperverk, som "jeg arme mand" hadde drevet fra begynnelsen av sammen med Lorentz Lossius og "Herr Hans i Tønset". Han gjorde oppmerksom på at der allerede var sendt 30 skippund kopper til Trondheim og skriver videre at driften hittil hadde kostet de tre innehaverne 3000 riksdaler og at de hadde gitt 4 skippund kopper til Vår Frue Kirke i Trondheim for å oppnå Guds velsignelse over verket. Han vilde ikke motsette sig at stattholderen og Kammertjeneren blev delaktig i verket, men han bad om å få godtgjort sine utlegg og at han og hans medinnehavere måtte få beholde halvparten eller tredjeparten i verket og at Lossius måtte bli inspektør og schichtmester. Lensherren kunde imidlertid ikke hjelpe Anders Bruse. Han hadde allerede sendt sitt svar til stattholderen og vilde ikke forandre noe i det. Ved forskjellige manipulasjoner lyktes det Jürgens å gjennomføre sine planer. Han stod høit i gunst hos Kongen som hadde lånt en betydelig sum av han til dekning av utgifter til krigen 1643-45, og den 19. oktober 1646 utstedte Kongen privilegier på Røros Verk til "vår elskelige" Joachim Jürgens og de "participanter" som han måtte ønske å ha med på foretagenet. Joachim Jürgens gjorde straks sin innflytelse gjeldende. Allerede den 27. oktober s.å. skrev Lorentz Lossius til sin svigerfar at Kammertjeneren hadde sendt en bergskriver til verket med 150 riksdaler, som skulde være hans første innskudd i verket. Den nye bergskriver, Claus Rasmussen, optrådte meget anmassende. Når Lossius tok til motmæle mot ham gjorde han truende oppmerksom på at de gamle innehaverne ikke hadde mere med verket å gjøre. Det blev mer og mer klart for Lorentz Lossius og hans andre komagnoner at Jürgens hadde til hensikt å rive til sig det fulle herredømme over verket. Anders Bruse henvendte sig pånytt til lensherren. Denne svarte imidlertid bl.a. at det ikke sømmet sig for en geistlig å befatte sig så meget med det verdslige. Sommeren 1647 kom Kammertjeneren personlig til Røros og forela de gamle innehavere sine Hongelige privilegier. Han lot dem tydelig forstå at han hadde makt til å drive dem bort fra enhver befatning med verket. Men samtidig godkjente han at Lossius fra 1. juli 1647 blev ansatt som forvalter av verket med en årlig lønn av 400 riksdaler. Han hustru blev tilkjendt 200 riksdaler for det tilfelle at han skulle avgå ved døden i verkets tjeneste. Lorentz Lossius mætte på sin side forplikte sig til for sig og sine arvinger å frafalle ethvert krav på Røros Kopperverk. Da Jürgens på denne måte forsøkte å fortrenge de gamle innehavere av verket, henvendte Anders Bruse sig personlig til Kammertjeneren. Denne vilde imidlertid bare overlate 1/12 av verket til den gode Herr Anders og Herr Hans i Tønset og vegret sig mot å godtgjøre deres utlegg. Et nytt bønskrift til Lensherren bragte heller ikke noe resultat, og den 12. juli 1647 spilte Jürgens ut sin store trumf. I nærvær av to vidner lot han forelese for herr Bruse en dom som var avgitt av obergerghauptmann von Lepine, i hvilken eiendomsretten til verket blev fradømt de tidligere innehavere. Denne dom var blitt avgitt uten at noen av disse var innkalt eller gitt anledning til å uttale sig. "Av frykt og skrekk" så prosten Bruse sig nu nødt til å avslutte en kontrakt, hvori han nøier sig med 1/30 i verket. Denne kontrakt blev undertegnet på Røros den 29. august 1647 av Kammertjeneren på den ene side og Anders Bruse, Hans Lauritzen og Lorentz Lossius på den annen side. De gamle innehavere overdrog i kontrakten sine påståtte rettigheter til Joachim Jürgens og de og deres arvinger skulde nøie sig med 1/10 tilsammen eller hver 1/30. Jürgens utstedte på sin side en obligasjon på ca 2500 riksdaler til Anders Bruse til dekning av hans utlegg. Prosten begynte imidlertid snart å angre på forliket. Våren 1648 henvendte han sig til sin svigersønn og Hans Lauritzen og spurte om de vilde være med på en prosess mot Jürgens. Da begge vegret sig, besluttet han på egen hånd å forsøke en rettssak. Tidspunktet fant han nu gunstig. For det første hadde Kammertjeneren ikke i rett tid innløst obligasjonen og for det annet var Kong Christian IV avgått ved døden og Kammertjeneren trådt tilbake fra sin tjeneste ved hoffet. Da den nye Konge Fredrik III i august 1648 blev hyldet i Christiania, sendte prosten en bønneskrift til Kongen og forela han sin klage over Kammertjenerens forhold. Denne bønneskrift til Kongen bragte heller ikke noe resultat. Men prosten lot sig ikke avskrekke. Han henvendte sig atter4 til Lensherren og spurte ved hvilket forum han kunde anlegge sak mot Jürgens, men han fikk bare et sint og avvisende svar. Jürgens hadde dog øiensynlig en viss frykt for en slik prosess. Han oppsøkte derfor prosten i hans hjem for å snakke godt med han og foranledige at både Lensherren og biskop Bredal i Trondheim anvendte sin innflytelse på å overtale prosten til å inngå et nytt forlik. Dette nye forlik blev inngått den 24. november 1648. Anders Bruse blev nu tildelt 3/30, Jürgens 25/30 og Lossius og Hans Lauritzen hver 1/30 i verket. Senere overdrog Jürgens 1/12 til borgermester Jens Friis i Trondheim og prosten 1/60 til sin svigersønn. Under hele striden hadde Lorentz Lossius holdt sig mer i bakgrunnen og som den dyktige og driftige fagmann i første rekke ofret sig for sitt arbeide og verkets trivsel og fremgang. Helt fra begynnelsen av var han den selvskrevne driftsleder eller direktør. I året 1649 blev der fastsatt en særlig "Iinstruction for Bergvervalter der Rørasch Werk". I denne blev det pålagt herr Lossius å innsende en beretning over driften til Jürgens hver 14. dag, "und soll hier zu wenig Papier genommen werden als möglich, damit das briefe lohn nich zu hoch Kombt". Omtrent samtidig avla den tidligere nevnte Claus Rasmussen ed som "Berch Schreiber". Samarbeidet mellom Lossius og Rasmussen var imidlertid ikke godt. Rasmussen opptrådte nemlig svært egenmektig og utfordrende og Jürgens vanskeliggjorde også på forskjellig vis stillingen for Lossius som på sin side ikke alltid var så føielig overfor den høie Kammertjener. Når utbyttet ikke blev så godt som den fordringsfulle Kammertjener ønsket, fikk Lossius skylden. I året 1651 fik endog bergskriveren ordre til ikke å utbetale lønn til Lossius med den begrunnelse aat Lossius ikke var betrodd ledelsen av verket. Dermed var altså grunnleggeren og den første leder av Røros Verk avsatt. Lorentz Lossius flyttet så tilbake til Kvikne, hvor han bodde på tgården Vollan til sin død i 1654. I Røros Kirke blev der opphengt en "Gravklage over Lossius", skrevet på latin, sammen med hans portrett. Irgens "bar stor Fortrydelse" over at denne gravskriften var opphengt i kirken og lot derfor male det6 kjente bilde av Hans Aasen for å understreke at det var ham som var den egentlige oppdager av malmen i Storvola. En oversettelse av "gravklagen" lyder slik: Gravklage over Lossius. som landet Braunschweig frembrakte under en tre og mer enn tre ganger lykkelig stjerne: En sønn, tilvisse, og ikke en skygge av sin far, som gjenga farens lys men en herligere glans og mere strålende. I en så betydelig sønn levde etter døden en likeså betydelig far, berømt for sine etterkommere ved sitt navn alene: "Magistrat Christophorus Lossius for byen Göttingen i Über-Sachsen, i sin ærverdige alder prest. Etter å ha oppdratt sønnen Lossius hjemme og latt ham ha en huslærer, ble han sendt til Leipzig for å studere malerkunst, matematikk, fordi han vel mintes disse ord av Stigellius: Den som ei kjenner tallene og forakter kunsten å regne, han fortjener å være veltalenheten foruten. Da dette grunnlaget var lagt med Minervas mer enn nådige bistand, viet han vår Lossius innsikten i me-tallene og gruvevitenskapen, og det med et slikt hell at han av den opphøyde konge Christian, den fjerde av dette navn, i året 1632 ble beskikket til leder av Sølvverket på Eker i Norge. Så bra besørget han sitt yrke at kobberverket i Kvikne også ønsket å telle vår Lossius blant sine. Han bestyrte det med fremragende og en for få etterlignelig dyktighet, og da Gud ville det slik at vår Lossius skulle bli til gagn for flere, gjorde han det slik at Røros-gruvene, som han selv hade funnet, skulle bære frukt for konge og rike. "Dessverre kunne ikke den stakkars bonden, som tilfeldigvis hadde funnet den første sten, fordra gruvenes oppdager; da bonden forsto stenen like godt som stenen bonden, idet begge var av samme kløktighet. At æren tilkommer vår Lossius utroper svovelmalmen og malmstenene selv enstemmig. Heller ikke skal misunnelsen skade opphavsmannen og oppdageren, men den avdødes navn skal opphøyes, selv om selve oppdagelsen ble ham på dårlig vis og svikefullt berøvet. "Sannelig, det som misunnelsen fraranet den levende, det har det guddommelige tildelt den avdøde i rikere mengder, idet fiendenes fremgang for en stund står stille, til tross for at skjebnen synes å smile til dem. Men vår helts sjel er blant de himmelske vesener og har etterlatt seg et forbilde i livet og i døden for de etterlatte." Dette eftermæle på latin hang i Røros Kirke sammen med et portrett av Lorentz Lossius. Direktør Henning Irgens tok det bort under krigen 1678, men da sønnen Anders Lossius blev direktør ved verket i 1685 fant han det blant gamle papirer og lot så eftermælet avskrive på tykt papir, innfelle i ramme og pånytt oppsette i Røros Kirke, likesom han lot tilføie nedenstående vers: "Af frygt for Fiendens Haand blev saadant et nedtaget Som her var først ophengt, men som der var oppdaget Den Sandhed, som maaskee endeel misundte den, Som her berømmes, blev den Grav-Skrift stukket hen. Derfor nu henges op i steden atter sette, At ingens nidske Haand skal Dydens lov udslette. Lad briste som en Bueden avindssyge Sjæl, Saa har dog Lossius mod dette Værk gjort vel." Han grunnla gruvedriften på Røros. Hans far var Christoffer ( Christephurus )Lossius. Født 1561 - død 9.juli 1624. Pastor i Stollberg ved Zwickau i 1589. Ble 1593 landsforvist ( fra Sachsen ) for utroskap mot kona. Flyktet til Lausitz, øst for Sachsen. I 1597 tatt til nåde av kirken - ikke av kongen. Ble ansatt ved St. Marienkirche ( 1597 - 1610 ) og deretter ved St. Jacob Kirche i Göttingen i Braunschweig ( 1610 - 1626 ). Døde i Göttingen. Pastoren var trolig gift 2 ganger....	Lossius, Lorentz Andreas (I54027)
10400	Kom til Norge i 1920	Tidosaar, Johannes Friedrich (I48617)

Notater

Linket til

10351

Knud Andreassen Baade (født 28. mars 1808 i Skjold i Rogaland, død 24. november 1879 i München) var en norsk landskaps- og marinemaler.
Baade var elev av I. C. Dahl og levde en stor del av sitt kunsterliv i Tyskland. Han er spesielt kjent for romantiske, dramatiske og stemningsfulle kystlandskap i måneskinn og ble betegnet som «måneskinnsmaler». Nasjonalgalleriet eier en rekke malerier av Baade, og han er også representert i flere utenlandske kunstsamlinger.
Knud Baade ble født i Skjold Prestegård i 1808, i det som nå er en del av Vindafjord kommune, Rogaland. Faren var prokurator senere sorenskriver Andreas Baade (17751852). Moren Johanne Margrethe (17881851) var datter av presten i Skjold, Morten Heinrich Magnus. Sammen hadde ekteparet ni barn.
Skoleundervisningen i begynnelsen av attenhundretallet var liten: faren underviste i skriving og regning, og morfaren ga grunnleggende katekismeopplæring. Den unge Knud hadde god tid til å prøve ut tegning og maling.
Onkelen Ole Baade var skipskaptein i Stavanger, og en gang brakte han med seg et lite kunststykke fra London til familien i Skjold: en liten flaske med en garnvinne inni. Knud ble fascinert av kunststykket og laget selv et lignende arbeid. I Bergen ble man oppmerksom på arbeidene til Knud, og dette gjorde at han fikk en plass hos den danskfødte maleren Carl Peter Lehmann, som oppholdt seg i byen. Lehmann tok seg imidlertid ikke av sin unge elev, og Baade forlot ham etter et par uker. På egen hånd fortsatte han med å male portretter og bybilder.
Konsul August Conow fikk samlet inn penger blant bergenske borgere, nok til å gi Baade et reisestipend for å studere i København.

(Wikipedia)

Baade, Knud (I50487)

10352

Knud Ibsen (født 1797, død 1877) var far til dikteren Henrik Ibsen. Knud Ibsen anses av litteraturforskere som modell for de tre skikkelsene «Jon Gynt» (1867), «Daniel Hejre» (1869) og «Gamle Ekdahl» (1884). Som «Jon Gynt» skildres han uten sympati av sønnen, mens «i gamle Ekdals skikkelse ser dikteren på sin far, den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk».

Knud Ibsen var sønn av skipsfører Henrich Ibsen og Johanne Plesner, og kom fra en opprinnelig dansk familie med en lang linje av skipsførere. Faren døde på sjøen i 1797, og moren giftet seg ett år senere på nytt med skipsreder og senere proprietær Ole Paus. Knud Ibsen «vokste opp på stefarens gård Østre Rising i Gjerpen i større velstand enn Ibsen-slekten var vant til». Han fikk fem halvbrødre og fire halvsøstre, bl.a. jurist og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus, skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og jurist Henrik Johan Paus.

(Wikipedia)

Ibsen, Knud (I96599)

10353

Knud Ørn Bryn, født 1855, død 1941, født i Trondheim, norsk industrileder, bror av Halfdan Bryn og Alfred Bryn. Ingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1874, fra Polytechnicum i München 1877. Bryn var en av pionerene innenfor utbyggingen av norsk vannkraft og kraftkrevende industri rundt 1900. Direktør for Oslo Telefonselskap 1886 - 97. Grunnla 1898 A/S Hafslund og var direktør for dette til 1928. Stiftet 1903 Glommens Brugseierforening.

(www.snl.no)

Bryn, Knud Ørn (I97677)

10354

Knut Arntsen Singstad hadde gården til 1780 da han solgte det halve av den til sin sønn John Knutsen for 175 rdl. og kår. Den ble da utskilt fra gården og var skyld 1 øre og 15 ml.

Han gikk under navnet "Hundreårskallen".

Øyangen, Knut Arntsen Singstad f (I18634)

10355

Knut Benjaminsen hadde gården til sin død 26.01.1922, og enken drev da gården til 1945 da hun overlot den til sine to sønner Benjamin og Iver Mortinus Knutsen, som da delte gården mellom seg.
Etter den gamle skylddeling var hele gården på 1 øre og 6 marklag.

(E.Ø.)

Frostad, Knut Benjaminsen (I12875)

10356

Knut Esmarch: Familien Bredal

Ble student 1629, hører ved Nykjøbing [på Falster] skole 1631 og rektor 1633. I dette embede som han imidlertid forlot i 1637-1639 for at studere i Rostock, virket han til 1640. Da ble han kalt til sogneprest for den netopp fullførte Frelsers kirkes menighet på Kristianshavn [i København], hvor han preket både på dansk og tysk. Den 10. januar 1643 ble han utnevnt til bisp i Trondhjem efter bisp Peder Jenssøn Schjelderup. Han ble i denne stilling i 29 år.

I 1669 falt han i hard sykdom og døde i 1672. Dødsdagen har vært angitt til 22. januar, og dette er antagelig riktig, for Arnoldus de Fine ble 11. juli 1671 vice superintendent under Bredal og ble ordinert allerede 25. januar 1672 [Lampe I, s. 280]. Melchior Augustinussen anfører natten mellem 15. og 16. mai og forteller at begravelsen foregikk 6. juni "med hederlighet for bispestolen i domkirkekoret". Bredals grav kan nu ikke påvises.

Bredal, Erik Andersen (I129733)

10357

Knut Hamsun (født 4. august 1859 i Vågå/Lom som Knud Pedersen, død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.
Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere enn 20 romaner, diktsamlingen Det vilde Kor, noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen.
Det er sagt at han med gjennombruddsromanen Sult fra 1890 innvarslet det 20. århundre.
Som ung opponerte han mot realismen og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».[3] Han regnes som opphavsmannen til den moderne psykologiske litteratursjangeren, med teknikker som stream of consciousness og indre monolog.[4] Hans mest kjente verker fra 1890-årene Sult, Mysterier, Pan og Victoria regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner».
Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter.

(Wikipedia)

Hamsun, Knut (I115247)

10358

Knut Henrik Holtermann (1786 i Ørland- 4.7.1857 ), sønn av Eiler Hagerup Holtermann (1748-6.10.1800 i Trondheim) og Christiane Ludvikka Høyer (1750-30.12.1830). Gift 1. 13.7.1774 i Trondheim med Inger Marie Fredriksdtr. Krause (1789-20.11.1814 i Ørland), datter av Friderich Wilhelm Gottfried Krause (1753-1805) og Inger Marie Thode (1761-1834). Gift 2. med Anne Catharine Bygball Olsdtr. Gaarder (27.1.1784 i Surnadal- 26.12.1824)

Barn i 1. ekteskap: Christiana Ludvikka Krause Holtermann (8.8.1813 i Ørland - 16.11.1892 i Trondheim), Inger Marie Krause Holtermann (12.11.1814 i Ørland- 5.6.1889 i Trondheim), hun gift med Morten Lyng Lossius.

Etter Meinckes enke, Anne Marie Thonnings død 1844, ble Lade gård solgt til krigsråd Knut Henrik Holtermann som tidligere hadde eid Storfosen. Holtermann bodde fast på Lade og førte et gjestfritt hus. Han solgte imidlertid fra store områder. I 1848 ble det oppført et militært krutthus på den strategisk viktige Ladehammeren.

( http://www.strindahistorielag.no )

Holtermann, Knut Henrik (I50389)

10359

Knut Iversen hadde gården til 1804 da han solgte den til Jørgen Olsen Ysland for 300 rdl. I 1807 har Jørgen Olsen Ysland solgt den til Lars Estensen Kolbrandstad for 400 rdl.

Solem, Knut Iversen (I63154)

10360

Knut Jakobsen hadde gården til sin død 24.11.1906. Enken Anne Mikkelsdatter satt i uskiftet bo til 1908, da hun solgte gården til sin sønn Johan Knutsen for kr. 2.000 og kår.

Singstad, Knut Jakobsen (I23691)

10361

Knut Johnsen hadde gården til 1856, da han solgte det halve av den til sin sønn John Knutsen for 250 spd. og kår, og den andre halvdel til sin sønn Nils Joakim Knutsen for 250 spd. og kår.

Singstad, Knut Johnsen (I18188)

10362

Knut Knutsen den eldre hadde hele gården til 1836, da han solgte det halve av den til sin eldste sønn Knut Knutsen for 250 spd. og kår. Gården ble da delt og Knut Knutsen den yngre flyttet da ut og satte seg opp nye hus, som gikk under navnet Nystua.

Singstad, Knut Knutsen (I23697)

10363

Knut Knutsen hadde gården til 1863, da han solgte den til sine to sønner Knut Knutsen og Mortinus Knutsen for 500 spd. De delte da gården mellom seg, og den ble skyldsatt samme år.
Knut Knutsen overtok bruksnummer 1.

Solem, Knut Knutsen (I15996)

10364

Knut Knutsen hadde gården til 1869, da han solgte den til Jens Jakobsen, Knut Jakobsen og Ole Jenssen Singstad. De delte gården i 3 like deler, og disse parseller ble da tillagt deres gårder. Knut Knutsen flyttet først til gården Røstvold i Hemne og siden utvandret hele familien til Amerika.

Singstad, Knut Knutsen Røstvold (I48927)

10365

Knut Lind var også en tid eier av Kallkløva på Hitra. Han ga et større pengebeløp til en skolebygning i Lensvik på den betingelse at den skulle hete Havnens skole.

Lind, Jakob Severin Knutsen (I94448)

10366

Knut Lossius var sønn av lege og sanitetsmajor Johan Sophus Lossius (1846-1919) og Ida Margrethe Lossius (1855), og ble gift i 1923 i Kristiania med Ninni Larsen (1897-1971).
Knut Lossius vokste opp i Trondheim. Ved folketellingen for 1900 er han oppført sammen med foreldrene og tre søsken på adressen Erling Skakkes gate 2b. Familien er oppført på den samme adressen ved folketellingen i 1910.

Lossius tok examen artium i 1914 og medisinsk embetseksamen i 1922.

Etter å ha arbeidet ved Ullevål sykehus, Telemark fylkessykehus og ved Rikshospitalets hudavdeling, overtok Lossius i 1923 et vikariat for lege Frimann Dahl i Vestfossen. I 1924 ble han ansatt som Dahls etterfølger, som fabrikk- og fattiglege, samtidig som han drev privat praksis. Fra 1925 til 1929 var han også jernbanelege. Lossius var dessuten medlem av Buskerud legeforenings styre 1936-1930 og foreningens formann 1930-1938.

Lossius var musikkinteressert, og var med på å starte Vestfossen salongorkester i 1924, hvor han var formann i en årrekke og tidvis også dirigent.
Knut Henrik Holtermann Lossius er gravlagt på Gamle Aker kirkegård i Oslo. Tittelen Lege er benyttet på gravminnet.

Navnet hans kan knyttes til Doktorhjørnet i Vestfossen.

( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Knut_Henrik_Holtermann_Lossius_(1895%E2%80%931949) )

Lossius, Knut Henrik Holtermann (I162253)

10367

Knut Magne Haugland (født 23. september 1917 i Tinn, død 25. desember 2009 i Oslo) var en norsk offiser, oppdager og museumsbestyrer. Under andre verdenskrig gjorde han tjeneste i Kompani Linge og deltok i Vemork-aksjonen mot den tyske produksjonen av tungtvann på Rjukan. Han var med på Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon i 1947.
Haugland var utdannet ved radiolinjen på Ingeniørvåpenets befalsskole. Under den tyske invasjonen av Norge i 1940 deltok han i kampene ved Narvik som sjef for radiotroppen til Bergartilleribataljon nr. 3.

Fra desember 1940 til august 1941 var Haugland praktikant ved Høvding Radiofabrikk i Oslo samtidig som han tok skipsradiosertifikat klasse 1. Han var allerede da involvert i motstandsarbeidet. 7. august 1941 ble han arrestert av Statspolitiet, men greide å flykte. Han tok seg til Storbritannia via Sverige og ble innrullert i Kompani Linge.

19. oktober 1942 ble Haugland sammen med Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson og Arne Kjelstrup sluppet i fallskjerm over Hardangervidda som fortropp for Vemork-aksjonen (operasjon Grouse). Haugland var da fenrik og Grouses radiomann. Formålet for aksjonen var å stanse tyskernes produksjon av tungtvann ved Norsk Hydros fabrikk ved Vemork på Rjukan. Angrepet på Vemork-anlegget, operasjon Freshman, ble iverksatt en måned senere, men endte i katastrofe. Begge glideflyene og et av trekkflyene som skulle lande britiske soldater havarerte. De som overlevde havariet, ble kort etter henrettet av tyskerne. Grouse måtte nå overvintre på Hardangervidda under svært harde forhold, inntil de i februar 1943 ble forsterket med seks sabotører fra Kompani Linge (operasjon Gunnerside). Natt til 28. februar 1943 lyktes de i å ta seg inn Vemork-anlegget, der de sprengte tungtvanncellene og ødela 900 kilo tungtvann.

Etter aksjonen mot Vemork-anlegget oppholdt Haugland seg i to måneder på Hardangervidda, før han tok seg til Oslo for å trene opp radiotelegrafister for Milorg. I august 1943 tok han seg via Sverige til London for å skaffe radiodeler. Samtidig tok han nye kurs i radiotelegrafi ved brigaden i Skottland, hvor han møtte Thor Heyerdahl. Det var her han først fikk høre om Heyerdahls teorier rundt polynesisk migrasjon og planen om å krysse Stillehavet i en båt laget av balsatre. Den 18. november returnerte han til Norge sammen med Gunnar Sønsteby.

Haugland ble arrestert av Gestapo på Kongsberg. Han ble utsatt for hard mishandling, men klarte å unnslippe og ta seg til Oslo, hvor han gjenopptok sitt arbeide med å utdanne radiooperatører og opprette radiostasjoner. Haugland opererte selv en radiostasjon på loftet over Kvinneklinikken på Rikshospitalet for Milorg. Stasjonen ble peilet av tyskerne, som 1. april 1944 omringet bygningen. I ildstrid med tyskerne der fire tyskere ble skutt klarte Haugland mirakuløst å unnslippe, og tok seg igjen til Storbritannia via Sverige.
Etter krigen ble Haugland adjutant for Generalinspektøren for Hærens Samband. I 1947 fikk han permisjon for å delta som radiotelegrafist på Kon-Tiki-ekspedisjonen. I perioden 194849 var han nestkommanderende for Tysklandsbrigadens samband. Deretter var han tilknyttet Forsvarsstaben. I 1952 ble han overført til Luftforsvaret, hvor han inntil 1963 var sjef for elektronisk etterretning i Nord-Norge. Haugland ble i 1977 utnevnt til oberstløytnant.

Haugland var bestyrer for Kon-Tiki Museet i Oslo fra 1949 til 1960, og for Norges Hjemmefrontmuseum fra 1963 til 1983.

Biografien om Haugland, Operatøren, utkom september 2008, ført i pennen av ham selv og Svein Sæter. Denne er utgitt på Cappelen Damm forlag.

(Wikipedia)

http://no.wikipedia.org/wiki/Tungtvannsaksjonen

Haugland, Knut Magne (I141714)

10368

Knut Nilsen er 37 år og bor på Vevang i 1701: https://media.digitalarkivet.no/ft10051010282074

Vevang, Knud Nilsen Svenning (I194858)

10369

Knut Nilssen hadde gården til sin død 02.05.1926. Enken Elisabet Jensdatter satt da noen år i uskiftet bo, til hun overdrog gården til sin sønn Nils Knutsen.

Singstad, Knut Nilsen (I12398)

10370

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Lystad, Knut (I174181)

10371

Knut Samuelsen hadde gården til 1835, da han skjøtet den til sin sønn Knut Knutsen for 50 spd.

Solem, Knut Samuelsen (I18493)

10372

Knut Theodor «Gle» Gleditsch (født 3. juli 1938, død 13. februar 2001) var en norsk sportskommentator og var fra Sande i Vestfold. Etter en tid til sjøs og en utdannelse som bedriftsøkonom fra BI, ble han journalist i Sportsmanden i 1962, gikk til Morgenbladet i 1964, før han i 1966 startet for NRK fjernsynet. Der kommenterte han fotball og alpint. Han kommenterte en rekke cupfinaler, landskamper, tippekamper, samt syv VM-sluttspill for statskanalen. Gleditsch sluttet i NRK i 1991, og begynte å jobbe for TV 3, hvor han i mange år kommenterte fra Champions League, blant annet Rosenborgs berømte seier over AC Milan i 1996 og Ole Gunnar Solskjærs seiersmål for Manchester United i 1999. Han kommenterte også enkelte kamper i fotball-VM 1998 som del av Team Gleditsch der sønnene Pål og Espen Gleditsch var reporter og fotograf, mens datteren Kine var journalist for Det Nye. Som kommentator kombinerte han faglig styrke med humor og humør. Gleditsch døde av kreft 62 år gammel. Den siste kampen han kommenterte ble Arsenal mot Bayern München på Highbury den 5. desember 2000.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Th._Gleditsch )

Gleditsch, Knut Theodor (I189377)

10373

Knut bruka Tallaksen til etternavn,då han kom til Søgne. I 1870 åra var Knut reikneskapsførar for fattigkomisjonen,i tilegg til garbrukar og lærar.Midt i 1870 åri bygde han seg hus på Tangvald i Søgne. Våningshus og uthus vart bygd sammen. I 1888 braut der ut brann,av innbo var mest ikkje noko som vart berga.Han var forsikra for 5200 kronor,det dekka eit nybygg for han.Men Knut hadde ikkje fornya innboforsikringen,der lei han eit tap på vel 2000 kronor.

Hoslemo, Knud Tallaksen (I157248)

10374

Knut og Ingeborg bodde på en plass som het Seljan, men som forlengst er nedlagt og forsvunnet. Plassen skal ha ligget mellom Viggja og Børsa i Skaun. Knut døde innen 1726, for på den tiden dro Ingeborg som enke til datteren Karen på By på Byneset og ble hos henne på sine eldre dager.

(K. T.)

Seljan, Knut (I149129)

10375

Knut og Åshild fekk 10 born 7 jentor og 3 gutar. Eg heve 7 mysa og adde grev i same gryta,sa Knut. Dei bruka sterk mat i fellgardane.Om summaren ystel og haglette,om hausten slakta Knut mykje sauer,som han kaupte nede i dalen. Borna maula blodkurve utan rjon til,beit av dei lange snabban. Slakta dei kalvane så steikte dei kjøtet på glo,og drakk mjølk til.Så åt dei kabrette til,Knut smaka aldri smør,dei måtte tverre sauemjølk til han. Dei ha au godt med rein og fugl i fjellgardane.,og Knut heldt reinsflokkar. Knut sat med eigedomen til han døydde,og der var eit godt erve etter han og Åshild Jento fekk 100 dalar kvar og 6 naut med seg Kom der belara til gards vanta det ikkje på noko Bjørgulv som vart gift med dottera Margit sa. Eg fekk 10 smørholu i grauten og eg er viss på at det inkje var same smøre i noko av holun. Bjørgulv og Margit reiste til Amerika.Det forelles at dei måtte bere Margit ut i sleden,det var så vondt og reise for henne.

Breive, Knut Knutsson (I157321)

10376

Knøken i 1900.

Skorild, Gunhild Martinsdtr. Auset f (I4339)

10377

Kokke på arb.skolen på Strinda i 1934

Moe, Oddlaug Andersdtr. Wessel f (I20045)

10378

Kom fra Alstahaug i Helgeland til Øvre Mo gård i Vefsn i 1773. Ble gift med enken Else Elisabeth Pedersdatter (1744-1817). De fikk 6 barn sammen. Hun hadde vært gift 2 ganger tidligere. Fikk skjøte og ble eier av gården i 1774.

Mo gård, G.nr 103 B.nr 1, er første gangen nevnt i 1430, den var da i eie av Erkebispestolen i Nidaros. Etter reformasjonen i 1536 ble gården krongods, dvs statseiendom under Kongen.

Gården omfattet alt landet (byflata) mellom elvene Vefsna og Skjerva, samt Olderskog, Mosdalen, Mosåsen med Mosetra m. fl. Til gården hørte med leilendinger, husmenn med og uten jord samt strandsittere ved "Mo-syn". Gården er således opphavet til bynavnet Mosjøen.
Peter drev gården til sin død i 1805. Kilder: Bygdebøkerne for Vefsn, samt årbøkerne, "Far etter Fedrane" og "Årbok for Helgeland".

Nedtegnet ved Gunvald A Fredheim.

Gyth, Peter Andreas Broch Pedersen (I132745)

10379

Kom fra Orkdal til Hemne en gang før 1747.
Bodde i Snildalen omkring 1753.
Måtte gå fra gården i Lensvika og dro til Hitra.
AMKS

Våvassli, Samuel Nilsen Auset f (I59874)

10380

Kom med i det første komunestyret i 1838, var med i 10 år.

Johansen, Anders (I151325)

10381

Kom med jekt som 12-åring fra Bergen. Tok tjeneste hos jekteskipperen på Kaldfarnes.

Møller, Johan Knudsen (I151341)

10382

Kom nordfra

Hanssen, Gideon (I55737)

10383

Kom som 5-åring til Snekkvika i Kvenværet sammen med foreldrene.
Sammen med Karoline flyttet de til gården Kvalvik på Dolmøya.

Strømsvik, Anton Leonard Mikkelsen (I180333)

10384

Kom til Asmundvåg (Gnr. 29, bnr. 2) i 1914.

Kjervågsund, Jakob Eliseus Johansen (I185720)

10385

Kom til Brattvær, Smøla, ca 1863 og kjøpte været i 1907 av Parelius & Lossius som hadde eid været siden 1887. Edvard Neerland, hans sønn, hadde da drevet Brattværet som værbestyrer og handelsmann for Parelius & Lossius i 7 år.
Imidlertid så eide og bodde Henning på Ytre Råkholmen.

Neerland, Henning Eriksen (I116080)

10386

Kom til Drogset i 1710. Begge gårdene på Drogset lå da øde. Einar var der i 10 år. Da bygde de på Halset og flyttet dit.

Drogset, Einar Johnsen (I17296)

10387

Kom til Froland Verk ca 1780. Bygdeboka oppgir at han var født ca. 1753 og at han døde i 1827. I folketellingen 1801 er han mester i spikerhammeren ved Froland Verk. Kona er oppgitt som Karen Olsdatter, og 10 barn er omtalt - bl.a. Andreas Johansen Gebelhof (1805-1871), som også var smed ved Froland Verk.

Gebelhof, Johan Vilhelm Johansen (I154176)

10388

Kom til Halifax med D/S Tunisian 23/4-1904.

Stølvei, John Olsen (I3605)

10389

Kom til Halsa ca.1830 sammen med Ingeborg.

Havn, Hans Jakobsen (I118024)

10390

Kom til Haukvika, kjøpte huset etter sin tante Magna.

(Einar Nielsen)

Midtlyng, Ellen-Hanne (I196456)

10391

Kom til Hegstad etter 1701, og er nevnt her siste gang i 1731.

Hegstad, Fredrik (I149162)

10392

Kom til Hemne og kjøpte Nestua og Pe'stua på Mo av etatsråd Nobel i 1703.
Han bodde selv i Nestua mens Peder Mo var leilending i Pe'stua.

Sæter, Iver Olsson (I17145)

10393

Kom til Hitra ca 1829, etter en tid å ha vært bruker på gården Klauset på Otrøya i Midsund kommune, Møre og Romsdal. Faren Peder skal ha kommet til Klauset, som han overtok rundt 1814, fra Bergen. Klauset ble solgt på tvangsauksjon i 1826 etter at et skattekrav fra futen på omlag 45 spesidaler som Lars og faren ikke betalte.

Hammerstad, Lars Pedersen (I145784)

10394

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Johnson, Per Claus Frimann (I179793)

10395

Kom til Hofset ca 1642

Hofset, Anders Hansen (I169306)

10396

Kom til Ilen 6/1-1908

KB Ila

Hansen, Thora Helmine Joakime (I169843)

10397

Kom til New York 30/4-1891 med skipet "Teutonic".

Vaagan, Ole Johnsen (I3090)

10398

Kom til New York med skipet 'Mauretania',
Arrival Date: 31 Mar 1911
Arrival Port: New York, New York, USA
Final Destination: Seattle, Washington
Height: 5 Feet, 9 Inches
Hair Color: Brown
Eye Color: Gray
Complexion: Fair
Money in Possession: $25

Rehnberg, Eric Leander J. (I77066)

10399

Kom til Norge ca 1620, hvor han først var ansatt som 'schichtmester' ved det sølvholdige bly- og kopperverk i Eiker. Den 10. september 1631 blev han 'schichtmester' ved Kongsberg sølvverk og var 1632-1634 inspektør ved dette verk.
Den 11. februar 1634 blev han så 'schichtmester' og hytteskriver ved koppergruvene i Sandsvær og allerede året efter blev han forflyttet til Indset kopperverk i Kvikne. Under sitt opphold i Kvikne er han formontlig blitt kjent i huset hos sin tilkommende svigerfar, Meldalspresten Anders Olsen Bruse. Dennes datter Kirsten må han ha ektet før 1644, da presten allerede da kaldes hans svigerfar.
I året 1644 blev det i alle kirker i Norge kundgjort en kongelig befaling om at det skulde søkes efter mineraler og ertsforekomster i Norge. På denne tid hadde allerede en bergmann fra Kvikne gjort et kopperfund i Rauhammeren. Presten Anders Olsen Bruse fikk en dag beskjed om dette fund, og underrettet straks sin svigersønn Lorentz Lossius. Sammen med bergskriver Peter Petersen ved Indset verk drog Lossius avsted til Rauhammeren, undersøkte stedet og fant forekomsten. Den så ikke meget lovende ut, men Lossius hadde det håp at den ved fortsatt skjerping vilde vise sig å være rikere og besluttet å skaffe sig et mutingsbrev på forekomsten.
Dette mutingsbrev som er det eldste dokument angående grubedriften i Røros, blev utstedt den 28. august 1644 i Bragernes (Drammen). Oberberghauptmann Hans Sigfried von Lüttichou utstedte ved denne anledning et mutingsbrev til Lorentz Lossius og hans "bonsort" Peter Petersen på en ertsforekomst "in Throndhiembs Lehn in Haaltaalens Kirchspiel in Aalens Annex, zwei Meil Weges osten von Røros Westen unter einem Field Røehammer genoment". Den nye grube blev kalt "Freyes Glü ck".
Sommeren 1645 blev arbeidet satt igang. Lossius forsøkte å drive på 15-20 forskjellige steder, men måtte efter 3 måneders forløp innstille arbeidet, da det viste seg at der bare var små forekomster.
En rensdyrjæger Hans Aasen, som av Lossius hadde fått anmodning om å være aktpågivende med hensyn til mulige ertsforekomster, hadde i mellomtiden gjort et nytt fund i Storvola som han underrettet Lossius om. Lossius drog straks oppober til Storvola og fant ganske riktig verdifull malm, men bare bestående av noen løse steiner. Som bergkyndig regnet han imidlertid med at steinene måtte stamme fra et grubefelt i nærheten og derfor skjerpet han så lenge til han fant selve åren. Da han hadde fastslått at det dreiet sig om en åre med edel og rik malm, besluttet han å sette igang arbeidet og søke om mutingsbrev.
Fra myndighetene i Trondheim fikk han tillatelse til å skjerpe og "forfahre" og snart satte han arbeidet i gang med et større antall arbeidere.
Den 15. desember 1645 innfant Lorentz Lossius sig personlig i bergamtet i Kongsberg og mottok mutingsbrev på "Srorvardt genamnt" - eller som den senere blev kalt : Storwartz-gruben. Mutingsbrevet var utstedt til Lorentz Lossius og hans "mitgewerchen Anders Olafsøn, Probst in Thalerne" og "Hans Lauritzen zu Thøndseth parochia". Gruben blev her kalt "Auf de Fortuna".
Arbeidet i den nye Storwartzgrube blev satt i gang allerede sommeren 1645. Der blev hentet vante bergfolk fra andre gruber, særlig fra Kvikne. Senere kom også nye bergfolk fra Tyskland.
Lorentz Lossius, som " af Barens Ben var hos Bergwercher opfødt og med Proberen bevandt", var altså den egentlige grunnlegger av Røros Verk.
Den 16. september 1646 blev han verkets direktør og den 7. juli 1649 fikk han sine instruksjoner som "Berchverwalter der Rørasch Werks".
De fleste kilder stemmer overens i at Lorentz Lossius var en overordeltlig dyktig og virksom bergmann. I løpet av halvannet år fikk han ikke alene anlagt selve gruben, men også oppført to smeltehytter, et sagbruk og forskjellige andre bygninger. Lossius bragte også den riktige "Schwung" i grube- og hytte-driften.
Var Lossius den dyktige leder, så var hans svigerfar øiensynlig mannen med pengene. Presten Anders Olsen Bruse må ha vært en meget formuende mann, det var han som i første rekke finansierte det nye Kopperverk.
De tre innehavere av verket, Lorentz Lossius, Anders Bruse og Hans Lauritzen hadde intet Kongelig privilegium på driften, men drev verket på grunnlag av en foreløpig bevilling. Slik stod saken da den Kongelige "Kammertjener" Jochum Jürgens (Irgens-slektens stamfar) i året 1646 kom til Trondheim.
Jochum Jürgens, som var født i Itzenhoe i Holstein, "fandt en særlig smag i bjergverker" og var tidligere medinnehaver av Sels Kopperverk i Gudbrandsdalen.
Da Jürgens under sitt opphold i Trondheim fikk høre om det nye Rørosverk og dets gode utsikter, fikk han lyst til å "participere". Ved sin ankomst til Christiania (Oslo) leverte han en innberetning til stattholder Hannibal Sehestad og overtalte denne samtidig til å søke verkets innehavere om overdragelse av halparten av verket til sig og stattholderen. Stattholderen henvendte sig så til lensherren i Trondheim Fredrik Urne med anmodning om å medvirke til at han og Jürgens fikk andel i verket. Stattholderen vilde til gjengjeld gjøre sitt beste for å skaffe de nødvendige privilegier.
Lensherre Urne henvendte sig straks til prost Anders Bruse, forklarte han situasjonen og ga ham en avskrift av stattholdersens skrivelse.
I( en skrivelse av 19. september 1646 til Fredrik Urne beklaget Herr Anders sig over at Hannibal Seherstad og den Kongelige Kammertjener Joachim Jürgens forlangte å bli delaktig i Røros Kopperverk, som "jeg arme mand" hadde drevet fra begynnelsen av sammen med Lorentz Lossius og "Herr Hans i Tønset".
Han gjorde oppmerksom på at der allerede var sendt 30 skippund kopper til Trondheim og skriver videre at driften hittil hadde kostet de tre innehaverne 3000 riksdaler og at de hadde gitt 4 skippund kopper til Vår Frue Kirke i Trondheim for å oppnå Guds velsignelse over verket. Han vilde ikke motsette sig at stattholderen og Kammertjeneren blev delaktig i verket, men han bad om å få godtgjort sine utlegg og at han og hans medinnehavere måtte få beholde halvparten eller tredjeparten i verket og at Lossius måtte bli inspektør og schichtmester.
Lensherren kunde imidlertid ikke hjelpe Anders Bruse. Han hadde allerede sendt sitt svar til stattholderen og vilde ikke forandre noe i det.
Ved forskjellige manipulasjoner lyktes det Jürgens å gjennomføre sine planer. Han stod høit i gunst hos Kongen som hadde lånt en betydelig sum av han til dekning av utgifter til krigen 1643-45, og den 19. oktober 1646 utstedte Kongen privilegier på Røros Verk til "vår elskelige" Joachim Jürgens og de "participanter" som han måtte ønske å ha med på foretagenet.
Joachim Jürgens gjorde straks sin innflytelse gjeldende. Allerede den 27. oktober s.å. skrev Lorentz Lossius til sin svigerfar at Kammertjeneren hadde sendt en bergskriver til verket med 150 riksdaler, som skulde være hans første innskudd i verket.
Den nye bergskriver, Claus Rasmussen, optrådte meget anmassende. Når Lossius tok til motmæle mot ham gjorde han truende oppmerksom på at de gamle innehaverne ikke hadde mere med verket å gjøre.
Det blev mer og mer klart for Lorentz Lossius og hans andre komagnoner at Jürgens hadde til hensikt å rive til sig det fulle herredømme over verket. Anders Bruse henvendte sig pånytt til lensherren. Denne svarte imidlertid bl.a. at det ikke sømmet sig for en geistlig å befatte sig så meget med det verdslige.
Sommeren 1647 kom Kammertjeneren personlig til Røros og forela de gamle innehavere sine Hongelige privilegier. Han lot dem tydelig forstå at han hadde makt til å drive dem bort fra enhver befatning med verket. Men samtidig godkjente han at Lossius fra 1. juli 1647 blev ansatt som forvalter av verket med en årlig lønn av 400 riksdaler. Han hustru blev tilkjendt 200 riksdaler for det tilfelle at han skulle avgå ved døden i verkets tjeneste. Lorentz Lossius mætte på sin side forplikte sig til for sig og sine arvinger å frafalle ethvert krav på Røros Kopperverk.
Da Jürgens på denne måte forsøkte å fortrenge de gamle innehavere av verket, henvendte Anders Bruse sig personlig til Kammertjeneren. Denne vilde imidlertid bare overlate 1/12 av verket til den gode Herr Anders og Herr Hans i Tønset og vegret sig mot å godtgjøre deres utlegg. Et nytt bønskrift til Lensherren bragte heller ikke noe resultat, og den 12. juli 1647 spilte Jürgens ut sin store trumf. I nærvær av to vidner lot han forelese for herr Bruse en dom som var avgitt av obergerghauptmann von Lepine, i hvilken eiendomsretten til verket blev fradømt de tidligere innehavere. Denne dom var blitt avgitt uten at noen av disse var innkalt eller gitt anledning til å uttale sig.
"Av frykt og skrekk" så prosten Bruse sig nu nødt til å avslutte en kontrakt, hvori han nøier sig med 1/30 i verket. Denne kontrakt blev undertegnet på Røros den 29. august 1647 av Kammertjeneren på den ene side og Anders Bruse, Hans Lauritzen og Lorentz Lossius på den annen side. De gamle innehavere overdrog i kontrakten sine påståtte rettigheter til Joachim Jürgens og de og deres arvinger skulde nøie sig med 1/10 tilsammen eller hver 1/30. Jürgens utstedte på sin side en obligasjon på ca 2500 riksdaler til Anders Bruse til dekning av hans utlegg.
Prosten begynte imidlertid snart å angre på forliket. Våren 1648 henvendte han sig til sin svigersønn og Hans Lauritzen og spurte om de vilde være med på en prosess mot Jürgens. Da begge vegret sig, besluttet han på egen hånd å forsøke en rettssak. Tidspunktet fant han nu gunstig. For det første hadde Kammertjeneren ikke i rett tid innløst obligasjonen og for det annet var Kong Christian IV avgått ved døden og Kammertjeneren trådt tilbake fra sin tjeneste ved hoffet. Da den nye Konge Fredrik III i august 1648 blev hyldet i Christiania, sendte prosten en bønneskrift til Kongen og forela han sin klage over Kammertjenerens forhold.
Denne bønneskrift til Kongen bragte heller ikke noe resultat. Men prosten lot sig ikke avskrekke. Han henvendte sig atter4 til Lensherren og spurte ved hvilket forum han kunde anlegge sak mot Jürgens, men han fikk bare et sint og avvisende svar.
Jürgens hadde dog øiensynlig en viss frykt for en slik prosess. Han oppsøkte derfor prosten i hans hjem for å snakke godt med han og foranledige at både Lensherren og biskop Bredal i Trondheim anvendte sin innflytelse på å overtale prosten til å inngå et nytt forlik.
Dette nye forlik blev inngått den 24. november 1648. Anders Bruse blev nu tildelt 3/30, Jürgens 25/30 og Lossius og Hans Lauritzen hver 1/30 i verket. Senere overdrog Jürgens 1/12 til borgermester Jens Friis i Trondheim og prosten 1/60 til sin svigersønn.
Under hele striden hadde Lorentz Lossius holdt sig mer i bakgrunnen og som den dyktige og driftige fagmann i første rekke ofret sig for sitt arbeide og verkets trivsel og fremgang. Helt fra begynnelsen av var han den selvskrevne driftsleder eller direktør. I året 1649 blev der fastsatt en særlig "Iinstruction for Bergvervalter der Rørasch Werk". I denne blev det pålagt herr Lossius å innsende en beretning over driften til Jürgens hver 14. dag, "und soll hier zu wenig Papier genommen werden als möglich, damit das briefe lohn nich zu hoch Kombt".
Omtrent samtidig avla den tidligere nevnte Claus Rasmussen ed som "Berch Schreiber". Samarbeidet mellom Lossius og Rasmussen var imidlertid ikke godt. Rasmussen opptrådte nemlig svært egenmektig og utfordrende og Jürgens vanskeliggjorde også på forskjellig vis stillingen for Lossius som på sin side ikke alltid var så føielig overfor den høie Kammertjener. Når utbyttet ikke blev så godt som den fordringsfulle Kammertjener ønsket, fikk Lossius skylden. I året 1651 fik endog bergskriveren ordre til ikke å utbetale lønn til Lossius med den begrunnelse aat Lossius ikke var betrodd ledelsen av verket. Dermed var altså grunnleggeren og den første leder av Røros Verk avsatt.
Lorentz Lossius flyttet så tilbake til Kvikne, hvor han bodde på tgården Vollan til sin død i 1654.
I Røros Kirke blev der opphengt en "Gravklage over Lossius", skrevet på latin, sammen med hans portrett. Irgens "bar stor Fortrydelse" over at denne gravskriften var opphengt i kirken og lot derfor male det6 kjente bilde av Hans Aasen for å understreke at det var ham som var den egentlige oppdager av malmen i Storvola. En oversettelse av "gravklagen" lyder slik:

Gravklage over Lossius.

som landet Braunschweig frembrakte under en tre og mer enn tre ganger lykkelig stjerne: En sønn, tilvisse, og ikke en skygge av sin far, som gjenga farens lys men en herligere glans og mere strålende. I en så betydelig sønn levde etter døden en likeså betydelig far, berømt for sine etterkommere ved sitt navn alene: "Magistrat Christophorus Lossius for byen Göttingen i Über-Sachsen, i sin ærverdige alder prest. Etter å ha oppdratt sønnen Lossius hjemme og latt ham ha en huslærer, ble han sendt til Leipzig for å studere malerkunst, matematikk, fordi han vel mintes disse ord av Stigellius: Den som ei kjenner tallene og forakter kunsten å regne, han fortjener å være veltalenheten foruten. Da dette grunnlaget var lagt med Minervas mer enn nådige bistand, viet han vår Lossius innsikten i me-tallene og gruvevitenskapen, og det med et slikt hell at han av den opphøyde konge Christian, den fjerde av dette navn, i året 1632 ble beskikket til leder av Sølvverket på Eker i Norge. Så bra besørget han sitt yrke at kobberverket i Kvikne også ønsket å telle vår Lossius blant sine. Han bestyrte det med fremragende og en for få etterlignelig dyktighet, og da Gud ville det slik at vår Lossius skulle bli til gagn for flere, gjorde han det slik at Røros-gruvene, som han selv hade funnet, skulle bære frukt for konge og rike.

"Dessverre kunne ikke den stakkars bonden, som tilfeldigvis hadde funnet den første sten, fordra gruvenes oppdager; da bonden forsto stenen like godt som stenen bonden, idet begge var av samme kløktighet. At æren tilkommer vår Lossius utroper svovelmalmen og malmstenene selv enstemmig. Heller ikke skal misunnelsen skade opphavsmannen og oppdageren, men den avdødes navn skal opphøyes, selv om selve oppdagelsen ble ham på dårlig vis og svikefullt berøvet.

"Sannelig, det som misunnelsen fraranet den levende, det har det guddommelige tildelt den avdøde i rikere mengder, idet fiendenes fremgang for en stund står stille, til tross for at skjebnen synes å smile til dem. Men vår helts sjel er blant de himmelske vesener og har etterlatt seg et forbilde i livet og i døden for de etterlatte."

Dette eftermæle på latin hang i Røros Kirke sammen med et portrett av Lorentz Lossius. Direktør Henning Irgens tok det bort under krigen 1678, men da sønnen Anders Lossius blev direktør ved verket i 1685 fant han det blant gamle papirer og lot så eftermælet avskrive på tykt papir, innfelle i ramme og pånytt oppsette i Røros Kirke, likesom han lot tilføie nedenstående vers:
"Af frygt for Fiendens Haand blev saadant et nedtaget
Som her var først ophengt, men som der var oppdaget
Den Sandhed, som maaskee endeel misundte den,
Som her berømmes, blev den Grav-Skrift stukket hen.
Derfor nu henges op i steden atter sette,
At ingens nidske Haand skal Dydens lov udslette.
Lad briste som en Bueden avindssyge Sjæl,
Saa har dog Lossius mod dette Værk gjort vel."

Han grunnla gruvedriften på Røros.

Hans far var Christoffer ( Christephurus )Lossius.
Født 1561 - død 9.juli 1624.
Pastor i Stollberg ved Zwickau i 1589. Ble 1593 landsforvist ( fra Sachsen ) for utroskap mot kona. Flyktet til Lausitz, øst for Sachsen. I 1597 tatt til nåde av kirken - ikke av kongen.
Ble ansatt ved St. Marienkirche ( 1597 - 1610 ) og deretter ved St. Jacob Kirche i Göttingen i Braunschweig
( 1610 - 1626 ). Døde i Göttingen.
Pastoren var trolig gift 2 ganger....

Lossius, Lorentz Andreas (I54027)

10400

Kom til Norge i 1920

Tidosaar, Johannes Friedrich (I48617)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster