Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 10,401 til 10,450 av 38,678

#	Notater	Linket til
10401	Kom til Rottemsvik (bnr.3), Rottem i 1790-åra.	Klungervik, Johannes Olsen (I15662)
10402	Kom tilbake 1918	Aunli, Lars Andreasen (I3310)
10403	Kom tilbake fra USA	Haltli, Lars Mikkelsen (I92304)
10404	Kommandant på Munkholmen	Kyhn, Hans (I86139)
10405	Kommandersersjant i Meldalen. Bodde paa Mjøen.	Brun, Hans Christian (I92689)
10406	Kommentar: Fra Gardtales i Aure B2, side 360: «I 1890 vart den første parsellen av Espeset skilt ut ved skyldeling og selt til Johan Erikson Espeset for 200 kroner. Bruket fikk namnet KROKMYREN og blei tillagt ei skyld på 0.18 mark. Bruket vart selt av Johan Eriksen Sundsby i 18928 til Johannes Andersson Haltbakk for 800 kroner.»	Fjærli, Johan Eriksen (I183681)
10407	Kommer tilbake i 1894.	Svorkmo, Ole Christoffersen (I125237)
10408	Kommunetellinga for Strinda 1934 har en sykepleierske ved navn Karen Oline Støland født 4/5-1886, sannsynligvis denne Karen.	Stølan, Karen Johanna Ingebrigtsdtr. (I2631)
10409	Komponerte musikk på fritiden, og fikk mange stykker oppført.	Kirksæther, Johan Godtfred (I52045)
10410	Komponist, pianist og musikkteoretikar. Foreldre: Folkehøgskulestyrar Lars Håkonson Tveit (18781951) og Johanna Nilsdotter Heradstveit (18821966). Gift 1) 15.8.1936 med pianist Ingebjørg Marie Gresvik (22.1.19086.5.2000), dotter til bankkasserar Olaf Jørgen Gresvik-Olsen (18741958) og Kari Mathea Wernersen (18821963), ekteskapet oppløyst 1941; 2) 29.7.1944 med Karen Margrethe (Tullemor) Berg-Olsen (29.1.19183.1.1997), dotter til skipsmeklar Eyolf Berg-Olsen (18921983) og Betty Hægland (18921967). Døypt Nils; godkjenning for å brigda namnet til Geirr 1935. Geirr Tveitt var den mest fargerike musikkskaparen i Noreg i sin generasjon og truleg den mest produktive. Han var ein uvanleg fascinerande personlegdom med sterke motsetnader. Sitt omskiftelege temperament hadde han vanskeleg for å temja. Mildskap og varme kunne brått svinga over i ofse og villskap. Han var sta som få. Ein grenselaus fantasi gav seg utslag i kåte kast i språk og gjerning, slik det òg speglar seg att i hans musikk. I kunstnarens fyrste fire leveår budde huslyden i Bergen. Seinare var faren i 9 år styrar på Danvik kristelige ungdomsskole i Drammen. Der fekk sonen alle sine folkeskuleår, men alt frå barndomen var han sterkt knytt til si slekt i Hardanger og landskapet der. I Hardanger var dei i alle feriar. 1941 busette Geirr Tveitt seg fast på ættegarden i Norheimsund. Der bygde han komponistheimen Bjødnabrakane på eigen grunn i lia 230 m over havet og budde her i mange år til han reiste eit nytt bustadhus på garden. Sine siste 15 år var han busett i Oslo. Tveitt voks opp i ein kyrkjekristen, kulturopen heim med rik tilgang på bøker, bilete og musikk. Heimskringla og Edda vart han fortruleg med i gutedagane, til liks med dei nynorske diktarane. Slike litterære kjelder bar han med seg inn i toneverkstaden, der ein frodig fantasi transformerte impulsane til musikalsk dikting. Gymnastida på Voss (192428) og norskdomsmiljøet der gav sterke stimuli, ikkje minst nærkontakt med hardingfela. Tilråding frå Christian Sinding opna vegen til det tradisjonsrike konservatoriet i Leipzig etter examen artium 1928. Utan formell musikkopplæring i ryggen gav han seg i kast med eit fire års studium i klaverspel og komposisjon. Det var ein hard skule, men eleven viste trott og kunne tidleg prova sitt talent. Komponistdebuten i april 1931 med Klaverkonsert i F, framført av Leipzig symfoniorkester, hausta lovord i tysk presse, og verket vart framført også i Bergen og Oslo. 1930 gav Breitkopf & Härtel ut 12 tvo-røystes fyristudiar. Dei sto på programmet ved Tveitts fyrste konsert i Noreg 2. mars 1934. I mellomtida hadde han fullført studietida med eit opphald i Paris og eit år i Wien. Med ideen om ein heilkvelds ballett kom han heim og utvikla Baldurs draumar, bygt på Edda-dikting. Den norrøne idéverda, eit mytisk landskap av segn og soge, løyste ut eit stort tenkt verk i moderne tonespråk med primitiv tematikk, påverka av m.a. Stravinskijs Vårofferet. Tveitt framførde klaverversjonen i Leipzig, Berlin, Bergen og Oslo 1935. Han instrumenterte så verket for stort orkester og dirigerte uroppføringa i Oslo 1938, eit avgjerande gjennombrot for toneskalden. Som orkestersuite kom Baldurs draumar opp også i København og Paris. Herifrå sende han partituret til London for eventuell framføring på Covent Garden, men det vart ikkje funne att før i 2007. I mellomtida hadde Tveitt skrive ein ny orkestersuite Baldurs draumar. Denne brann opp i 1970, men er rekonstruert av Kaare Dyvik Husby på basis av lydbandopptak, kalla "Solgudsymfonien". Også ballettversjonen frå 1938 er rekonstruert. Midt i 1930-åra og i krigsåra samla Tveitt folketonar frå munnlege kjelder i Hardanger-bygdene. Frå eit tilfang på over tusen tonar arrangerte han femti for klaver. I samlinga Hundrad hardingtonar for orkester finst fire suitar med i alt 60 nummer, ein del av dei komponistens eigne folketonar. Friskt melodistoff, meisterleg instrumental karakterisering og rik stemningsfylde plasserer Tveitts hardingtonarmellom dei fremste norske musikkverk, det gjeld både klaverutgåva opus 150 og orkesterversjonen opus 151. Som utøvar var Geirr Tveitt ein virtuos i tradisjonen etter komponist-pianistar som Rakhmaninov og Prokofjev. Røynsle med praktisk-pianistiske problem eggja fantasien, og han tøygde grensene for kva klangfargar ein kan lokka ut or eit klaver, slik den visjonære sonate nr. 29 Sonata etere, etyden Eolsharpa og Solgudens dans er døme på. I 2. halvdel av 1930-åra høyrde Geirr Tveitt til krinsen rundt det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok, men var aldri medlem av NS. Hausten 1940 gjekk han inn i ei uløna stilling som Statens musikkonsulent til 1942, etter eige utsegn for å berga mest mogeleg av norsk musikkliv unna tysk styring. Dette skapte alvorlege vanskar for han i 1945, då Norsk Komponistforening og TONO ekskluderte han som medlem. Eit departementalt oppnemnt juridisk utval med lagdomar Erik Solem som formann granska saka og kom til at Tveitt i eigenskap av Statens musikkonsulent så langt råd hadde motarbeidd nazifiseringstiltak og vore til hjelp for den nasjonale front. Han vart likevel klandra for at han under okkupasjonen hadde teke mot komponistgasje og eit statsstipend til innsamling av folketonar. Deretter vart eksklusjonsvedtaket oppheva i august 1946. Likevel fekk han problem med konsertverksemd i heimlandet. Han søkte då til Paris, der han 1947 vann stor suksess m.a. med folketonar frå Hardanger og klaverkonserten Nordljos. Fram til 1954, då han uroppførde sin 5. klaverkonsert i Paris, gjennomførde han årlege turnear i Sør-Europa og Nord-Afrika, alltid med eigne verk på programmet, i tillegg til Grieg, Chopin og Liszt. I 1950-åra og fyrste halvdel av 1960-åra skreiv han solokonsertar for klaver, for hardingfele og for harpe, ein symfoni og opera. Tidleg i 1960-åra kom han på lønningslista til NRK, der han laga ein serie sereigne diktarportrett med nyskapt musikk. Mellom eit par hundre songar til tekst av norske lyrikarar finst slike perler som Vi skal ikkje sova bort sumarnatta (Aslaug Låstad Lygre) og So rodde dei fjordan (Aslaug Vaa). Med desse ytte Geirr Tveitt viktige tilskot til den norske vise- og songskatten. Eit sterkt humoristisk drag i hans karakteriserande evner har gitt seg utslag i mange hardingtonar og ikkje minst i Jakob Sande-viser som Hestehandlarar og Drama. Stortinget gav Geirr Tveitt Statens kunstnarløn 1958. Ein botnlaus tragedie råka kunstnaren då bustadhuset i Norheimsund, der dei fleste originalnotane hans låg samla, brann ned til grunnen 1970. Jamvel om lauselden sterkt desimerte opuslista, står det likevel att ein lang verkkatalog frå ein markant og original kunstnarskap. Etter 1981 har vener av Geirr Tveitts musikk og familien med støtte frå offentlege og private kjelder gjort eit omfattande arbeid med å setja i stand brannskadde og på anna vis skamfarne verk, til dels rekonstruert i partitur etter gamle lydbandopptak. Aukande framføringsfrekvens og mange globalt distribuerte plateinnspelingar har gjort Tveitt til eit kjent namn i internasjonalt musikkmiljø. ( https://nbl.snl.no/Geirr_Tveitt )	Tveitt, Geirr (I141411)
10411	Komponist, pianist, kapellmester, revyforfatter, instruktør, teatersjef og produsent. Foreldre: Bakermester Einar Schanke og Engeline Vindenes. Gift 1960 med Karin Anne Brit (Lollo) Andreassen (29.12.19379.3.2014), datter av grosserer Magnus Kibsgaard Andreassen og Liv Grøndal. I over 35 år personifiserte Einar Schanke mer enn noen annen norsk revy, og han var virksom i alle tenkelige funksjoner innenfor sjangeren. Han var også en profilert komponist og ansvarlig for kulturhistorisk viktige plateutgivelser. Etter examen artium 1947 var Schanke aktiv som frilansmusiker innen swingjazz fra 1949 og som revyforfatter i forskjellige amatør- og studentrevyer fra 1950. Med Bjørn Sand bidrog han 1956 til revyen Med vinger på og en ny versjon av komediesuksessen Bare jatt me'n på Edderkoppen Teater. Med Alfred Næss på laget presenterte de 1957 revyen Ferske fjes på Chat Noir. Fra 1959 var de tre engasjert hos Egil Monn-Iversen på Chat Noir, der Schanke var kapellmester, forfatter, komponist og i perioder teatersjef. Han var selv direktør for teateret 196275. 1967 overtok han Edderkoppen og døpte det om til ABC-teatret. Teateret var utleid til Schanke startet fast teaterdrift der 1978. Schanke var hovedansvarlig for en ny revystil, der det ble spilt for åpen scene uten de tradisjonelle sanginnslagene foran teppet under sceneskift, og der jazzinspirert musikk etter hvert erstattet den tradisjonelle revyens mer salongpregede akkompagnement. Når Schankes teater ofte kalles jazzrevy, betegner dette også et tilsynelatende improvisert, mer ledig teateruttrykk. Det faste samarbeidet med Næss fra 1959 var en slags symbiose, der det er vanskelig å si hvem som gjorde hva, men etter hvert skrev Næss hoveddelen av tekstmaterialet, mens Schanke tok seg av det musikalske og administrative, ved siden av å være instruktør, alltid tilstedeværende kapellmester og selvsagt sentral i oppbyggingen av hver enkelt revy. I hovedsak signerte de alle numre sammen, uansett arbeidsfordeling. Tidlig i karrieren var Schanke også en flittig tekstforfatter på egen hånd, av revyklassikere som En dåre kan spørre for Arvid Nilssen, Ro for Kurt Foss og Reidar Bøe og Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv? for Sølvi Wang, foruten slagertekster for Nora Brockstedt og Wenche Myhre, gjerne under pseudonymet Scan. Produksjonen som komponist er ikke svært omfattende, men inkluderer revyklassikere som Kjære lille Norge, Evergreen, Gressenkemenn på by'n, Syng og vær glad ('Nå går det helt på dunken'), En god gammel firkantet vals, Festen er over og Årene går, de fleste med tekst av Alfred Næss, og alle innen et internasjonalt klingende jazzspråk som er sjeldent i norsk populærkomposisjon. Han fremførte dem med sin karakteristisk sjarmerende, men ikke egentlig vakre stemme på Einar Schankes Nevergreens (1976). Mot slutten av 1960-årene startet han plateselskapet Cat Music og gav ut LP-plater fra egne revysuksesser som Hjertelig tilstede, Solstreif, Kjære lille Norge (Spellemannpris) og Einar Schankes Gledeshus. De to sistnevnte var så populære at de ble filmet for kino, selvfølgelig i Schankes regi. Han gav også ut et antall viktige, overveiende verbalbaserte plater med Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen jr., Rolf Søder, Odd Børretzen, Arthur Arntzen (Oluf) og Jon Eikemo. Schanke var ansvarlig for norske oppsetninger av musikaler som The Fantastics og The Little Shop of Horrors og produsent av populære farser på ABC-teatret, med nyoppsettingen av Den spanske flue som den siste store suksessen. Han var aktivt deltakende i oppbyggingen av revymiljøet i Sandefjord og konsulent ved etableringen av den faste revyscenen på Park Hotell. Schanke hadde god nese for talent og var ikke bare ansvarlig for lanseringen av mange ferske fjes og penner, men også for å se revymuligheter hos etablerte navn fra teateret eller populærmusikken, som Jon Eikemo, Kirsti Sparboe, Ole Paus, Inger Lise Rypdal, Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Britt Elisabeth Haagensli. Revyens hederspris, Leonard-statuetten, er oppkalt etter ham, og han ble ridder av St. Olavs Orden for sin innsats. Etter hans død gav Alfred Næss og Lollo Schanke ABC-teatret til den relativt ubeskrevne Tom Sterri, som 1996 også overtok Chat Noir og synes å fortsette i Schankes ånd. Mesteparten av den lille, men eksklusive plateproduksjonen er gjenutgitt på CD. Einar Schanke var lang, skranglete og ganske innviklet, ivrig gestikulerende og verbalt lite hemmet av sin kraftige stamming. Han hadde et heftig temperament, samtidig som han velvillig delte sin store fagkunnskap med den som måtte være interessert. Han fremstod som meget eksentrisk og ikke så lite egosentrisk, om enn på en avvæpnende vennlig måte. Med egen absurd logikk var han nemlig absolutt overbevist om at i norsk underholdningsverden var man noen bare hvis man arbeidet for Einar Schanke. Men det skal en smule sunn galskap til for å klare å drive privatteater i Norge i flere tiår! (nbl.snl.no)	Schanke, Einar Leonard (I143721)
10412	Komponist. Foreldre: Malermester Georg Marcus Nordraach (181191) og Fredrikke Carine Tang (180963). Ugift. Fetter av Bjørnstjerne Bjørnson (18321910). Rikard Nordraak er en sentral skikkelse ved innledningen til den såkalte gullalderen i norsk musikk. Han døde allerede før han hadde fylt 24 år og kan ikke, som Edvard Grieg og Johan Svendsen, vise til mange og store verker. Han ble imidlertid en vesentlig inspirasjonskilde for Grieg, og som skaperen av melodien til Ja, vi elsker har han for alltid sikret seg en betydningsfull plass i norsk historie. Slekten kom fra en husmannsplass under gården Nordraak (Nordre Aaker) i Land ved Randsfjorden. Faren, en bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor Inger Elise Nordraach, slo seg ned i hovedstaden, der Rikard vokste opp. Familien brukte stavemåten Nordraach, men da Rikard stod frem som komponist, endret han navnet til Nordraak, og sine siste brev undertegnet han med Rikard i stedet for døpenavnet Richard et ledd i hans bestrebelser på å være nasjonal. Faren ønsket at sønnen skulle bli forretningsmann og sendte ham som 15-åring til en handelsskole i København, men der brukte Rikard mer tid på musikkstudier enn på handelslære. Blant annet tok han timer hos syngemesteren ved Det Kgl. Teater, Carl Ludvig Gerlach. Februar 1859 gav han opp handelsstudiene og drog til Berlin for å konsentrere seg om musikken. Han ble først klaverelev hos Theodor Kullak og noe senere komposisjonselev hos Friedrich Kiel. August samme år forlot han Berlin og oppholdt seg de to neste årene i Christiania. Her fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon hos den tyskfødte organisten Rudolph Magnus. September 1860 ble han kjent med Ole Bull: Naar man har staaet ligeoverfor ham, har man følt Guds Nærhed, skrev han i dagboken. Nordraak kalte seg selv Adagio-Pianist, og Bull beskrev ham som et Talent, men doven. Ikke desto mindre benyttet Bull ham som akkompagnatør ved et par konserter. Høsten 1861 reiste Nordraak tilbake til sine gamle lærere i Berlin og ble der et par år. Våren 1863 drog han hjem igjen via København, der han for første gang møtte Grieg. I et brev til Aimar Grønvold 20 år senere (18. mars 1883) har Grieg fortalt om dette møtet: Det var nemlig en Aften paa Kjøbenhavns Tivoli, at jeg af Fru [Magdalene] Thoresen ble forestillet for en ung Mand, der kaldte sig Nordraak, og som indførte sig saaledes: 'Nej, saa skal vi to store Mænd virkelig træffe hinanden!' Holdning, Gestus, Organ, Alt tydede på, at jeg her befandt mig ligeoverfor en Mand, der følte sig som Fremtidens Bjørnson plus Ole Bull. Men der var på samme Tid en saa rørende Naivitet og Elskverdighed over ham, at han tog mig med Storm. Jeg havde til det Øjeblik aldrig tænkt på Muligheden af, hverken at være eller kunne blive en stor Mand. Jeg var Elev, intet Andet. Dertil frygtsom, menneskesky og sygelig. Men denne Sejerssikkerhed var just Medicin for mig. Og fra det Øjeblik var Venskabet som havde det varet evig. Juni 1864 forlot Nordraak hjemlandet for siste gang. Han ble et års tid i København og fornyet vennskapet med Grieg. Sammen med danske venner og kolleger grunnla de vinteren 186465 musikkselskapet Euterpe, og på åpningskonserten 18. mars 1865 dirigerte Nordraak sitt nyeste verk, Kaares Sang for barytonsolo, mannskor og orkester til tekst fra Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe. Et par måneder senere drog Nordraak til Berlin med planer om å reise til Italia sammen med Grieg utpå høstparten. Men da Grieg i oktober kom til Berlin, lå Nordraak syk. I fem måneder kjempet han forgjeves mot tuberkulose. Han døde 20. mars 1866 og ble gravlagt på Jerusalemer Kirchhof i Berlin. Gravfølget bestod av hans vert og en gammel jødisk bekjent. Nordraak komponerte Ja, vi elsker (til tekst av Bjørnson) for mannskor høsten 1863, og den ble første gang fremført om formiddagen 17. mai 1864 på Eidsvoll i anledning 50-årsdagen for vår grunnlov. Johan D. Behrens, som ledet et mannskor på 20 sangere fra Den Norske Studentersangforening, kunne fortelle Bjørnson at studentene under prøvene hadde lært stemmene med én gang: Den klang straks, den elskedes straks, og alle følte: her er vor Nationalsang kommen! Om kvelden samme dag ble den sunget av studentene ved en stor konsert i Christiania i universitetets vestibyle. Her uroppførte Behrens også en annen Nordraak-sang, Nordmandssang ('Der ligger et land', tekst av Bjørnson), som med sin fengende melodi også er blitt folkeeie. Begge disse sangene, og også Olav Trygvason ('Brede sejl over Nordsjø gaar', tekst av Bjørnson) er med sin skalapregede melodikk typiske for komponisten. (utdrag fra snl.no)	Nordraak, Richard (I131349)
10413	Komtesse av Schmettow	von Schmettow, Carlotte Marie Georgine (I106018)
10414	Kona til Jon hadde odelsretten til Eide.	Attvending, John Iversen Svorkåsen f (I3991)
10415	Konf i Hemne ?	Bølien, Hans Andersen Valaas f (I31651)
10416	Konf. 1809 i Aker kirke ( https://www.digitalarkivet.no/kb20061107010359 ) nr 21	Juelsen, Gulbrand (I62431)
10417	Konfimered pige. Muligens Sporild i 1865.	Andersdtr., Marie (I29586)
10418	Konfirmanten Olava Richter ble nekta å gå til alters da hun ikke hadde noe daler å gi presten. Eiler Schøller Rosenvinge (1703-1776) sa at om hun kunne hele Bibelen så var hun et djevelens barn. Etter klage til biskopen fikk hun gå til alters på Ekne. (geni.com)	Richter, Olava (I110980)
10419	Konfirmasjon av hjemmedåp	N, Johan Eilertsen (I136420)
10420	Konfirmert 1850 i Ørland Kirke. Flyttet til Hemne i 1855. Flyttet til Hitra 1863. Til Frøya en gang før 1871.	Skjærvik, Ole Olsen (I48661)
10421	Kong Haakon ble født 3. august 1872 på Charlottenlund Slott utenfor København. Han var nest eldste sønn av Kong Frederik VIII og Dronning Louise av Danmark. Han var døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel og var Prins av Danmark. Til daglig brukte han navnet Carl. Han tok valgspråket "Alt for Norge". Utdannelse Prins Carl fikk privatundervisning på Slottet sammen med sin eldste bror, den senere Kong Christian X av Danmark. I 1886 startet han på sin utdannelse som marineoffiser, og gikk gradene på samme måte som sine kullkamerater. Han fullførte sjøkrigsskolen i 1893 og ble utnevnt til sekondløytnant og senere premierløytnant i den danske marine. Giftemål Prins Carl giftet seg med sin britiske kusine, Prinsesse Maud (1869-1938), i 1896. Hun var datter av Kong Edward VII og Dronning Alexandra av Storbritannia. Paret fikk sønnen Alexander, født på Appleton House i Norfolk 2. juli 1903. Norges konge 7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen med Sverige, og Kong Oscar II måtte gå av som norsk konge. Han avslo forsoningstilbudet om å la en svensk prins overta den norske tronen. Stortinget henvendte seg derfor til den danske Prins Carl. I tillegg til positive personlige egenskaper, ble det framhevet at han var skandinav og ville forstå norsk språk og kultur. Gjennom Prinsesse Maud hadde han nære bånd til Storbritannia og det britiske kongehuset og en tronarving fantes allerede gjennom sønnen, den to år gamle Alexander. I Norge debatterte man hvorvidt den nye staten skulle være monarki eller republikk. Prins Carl krevde at spørsmålet skulle legges fram for til folkeavstemning. Han ønsket sikkerhet for at et flertall av befolkningen ønsket at Norge fortsatt skulle være et kongedømme. Et klart flertall stemte for monarki, og 18. november valgte Stortinget Prins Carl til konge. Stortingspresidenten sendte ham et telegram og tilbød ham Norges trone. Prinsen tok imot valget, og 25. november 1905 gikk den nye norske kongefamilien i land på Vippetangen i Kristiania (Oslo). Han tok navnet Haakon, og ga sønnen navnet Olav, navn som knyttet det nye kongehuset opp mot de norske kongene fra middelalderen. 22. juni 1906 ble Kong Haakon og Dronning Maud kronet i Nidarosdomen i Trondheim. Første år De første årene benyttet Kongeparet til å bli bedre kjent med sitt nye fedreland. På vei til kroningen i Nidarosdomen reiste Kong Haakon og Dronning Maud med tog, hest og vogn, og skip, og de gjorde mange stopp underveis. Året etter ble andre del av kroningsferden gjennomført med en rundreise i Nord-Norge. Kong Haakon gjorde mye for raskt å sette seg inn i norske forhold, både politisk og kulturelt. Fridtjof Nansen introduserte Kongen og Dronningen for den norske folkesporten: Ski. Allerede i 1906 var Kongen til stede ved rennene i Holmenkollen. Dette skulle bli en tradisjon som både Kong Olav og Kong Harald har fulgt opp siden. En annen folkekjær tradisjon ble også innstiftet av Kong Haakon: At Kongefamilien tar imot barnetoget i Oslo fra slottsbalkongen 17. mai. Sammenliknet med andre kongehus var stilen nøysom. Hoffet var lite og utgiftene ble holdt nede. Etter diskusjonen rundt monarki eller republikk, ønsket man ikke å gjøre det nye kongedømmet kostbart. Men det var også i tråd med norsk tradisjon og reflekterte det faktum at Norge var et fattig land. En konstitusjonell monark Kong Haakon hadde avlagt ed til den norske forfatningen og han la stor vekt på å være en konstitusjonell monark. Den politiske makten skulle være hos de folkevalgte. Kongen ønsket imidlertid å bli holdt nøye orientert av regjeringen. Han kunne nok også argumentere for et gitt syn i en sak, men bøyde seg alltid for statsrådets flertall, var alltid lojal mot politiske vedtak og var nøye med å aldri kunne tas til inntekt for noe bestemt parti. I 1928 fulgte Kong Haakon de konstitusjonelle spillereglene fullt ut da han utnevnte den første arbeiderpartiregjeringen i Norge. Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti etter valget. Arbeiderpartiet var da fremdeles et revolusjonært parti, og den avtroppende statsministeren anbefalte Kongen å utnevne en regjering fra Bondepartiet. Kong Haakon sto imidlertid ved de parlamentariske prinsippene og ba Christopher Hornsrud danne ny regjering. Kongens beslutning møtte stor motstand fra borgerlig side, men Kong Haakon sto fast - etter sigende med de berømte ordene Jeg er også kommunistenes konge. Ikke minst i kraft av sin bakgrunn, hadde Kong Haakon stor interesse for utenrikspolitikk og militære spørsmål. Gjennom sine dynastiske forbindelser ikke minst til Storbritannia - ble han en viktig støttespiller for Regjeringen i flere spørsmål. Det gjaldt ikke minst i arbeidet med å holde Norge nøytralt under 1. verdenskrig. Kong Haakons innsats for å sette seg inn i norske forhold, hans personlige egenskaper og opptreden og den store respekten han alltid viste for de demokratiske spillreglene, gjorde mye for å befeste monarkiet i Norge. Kongehusets stilling skulle bli ytterligere styrket gjennom 2. verdenskrig. 2. verdenskrig Tyske tropper angrep Norge 9. april 1940. Den tyske okkupasjonsmakten forsøkte å sikre seg Konge og Regjering for å tvinge Norge til å overgi seg, men både Kongefamilien, Regjeringen og de fleste stortingsrepresentantene kom seg unna før tyskerne rykket inn i Oslo. På Elverum ga Stortinget Konge og Regjering fullmakt til å styre landet så lenge krigen varte. Kongen svarte nei på tyskernes krav om å utnevne en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister. Han fremholdt at han ikke ville påvirke Regjeringens standpunkt i saken, men for egen del ville han abdisere dersom Regjeringen mente de tyske kravene burde imøtekommes. Etter Kongens nei satte tyskerne i gang massive bombetokt mot Nybergsund der Kongen oppholdt seg, men både Kronprinsen og han selv kom seg i sikkerhet. 7. juni 1940 reiste Kongen, Kronprinsen og regjeringen fra Tromsø til England. I London ble det etablert en eksilregjering som skulle føre motstandskampen videre. Fra da av var Kong Haakon det fremste symbolet på det norske folks vilje til å slåss for et fritt og selvstendig Norge. Kongens radiotaler fra London ble et lyspunkt i en mørk tilværelse. Gjenreisning Kongen og resten av Kongefamilien fikk en varm mottakelse da de kom tilbake til Norge etter frigjøringen, 7. juni 1945. Etter hjemkomsten reiste Kong Haakon landet rundt for å se på krigsødeleggelsene og sette seg inn i gjenreisningsarbeidet. Den første delen av rundreisen fant sted sensommeren 1945, mens andre etappe ble gjennomført sommeren året etter. Foran Kong Haakons 75-årsdag ble det tatt initiativ til en stor innsamlingsaksjon. Gaven var et Kongeskip. Den britiske motoryachten "Philante" ble kjøpt inn, og på 75 årsdagen i 1947 fikk Kong Haakon overrakt en modell av skipet som skulle være klart til sommeren etter. Kongen satte stor pris på folkegaven. I årene som fulgte var han på mange tokt med skipet som fikk navnet K/S Norge. Kong Haakons siste sjøreise med Kongeskipet var sommeren 1955, da han besøkte Nordmøre og Romsdal. Bisettelse Kong Haakon VII døde 21. september 1957 på Slottet i Oslo. Han ble gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. En stor menneskemengde fulgte gravferden. 13.06.2013 ( http://www.kongehuset.no )	VII, Haakon (I105472)
10422	Kong Kristian den 4. var tilstede ved bryllupet. bryllupspresang var et kredenskar av sølv	Familie: Christen Christensen Thrane / Anna Jensdtr. Køge (F39045)
10423	Konge av Sverige 6/6-1523 til 29/9-1560 Gustav Vasa (også kendt som Gustav I) er formodentlig født 12. maj 1496 på Lindholmens gård i Vallentuna, død 29. september 1560, var konge af Sverige 15231560. Hans fødenavn var Gustav Eriksson, og han var søn af Erik Johansson (Vasa) og Cecilia Månsdatter. Gustav Vasa ligger begravet i Vasakoret i Uppsala domkirke Det var Gustav Vasa, som indførte arveretten til tronen og gjorde Sverige fri af det danske overherredømme. Som ung var han fanebærer i slaget ved Brännkyrka 1518, hvor Sten Sture den yngre bød på hårdnakket modstand mod Christian 2.s tropper. Danskerne manglede forsyninger, og kongen foreslog en våbenhvile, hvor svenskerne skulle stille nogle fremtrædende mænd som gidsler for hans sikkerhed under forhandlingerne. Han brød aftalen og rejste i stedet bort med gidslerne, hvoraf én var den kun 22-årige Gustav Vasa. Gustav Vasa sad en tid fanget på Kalø slot, men det lykkedes ham at flygte til Lübeck. I 1520 kom han tilbage til Sverige. Senere samme år blev hans far, to af hans onkler og flere andre slægtninge henrettet som en del af de i alt 94 henrettelser, der senere blev kendt under navnet Det Stockholmske Blodbad. Desuden blev hans mor og mormor samt 3 søstre fængslet i Blåtårn i København. Gustav Vasa besluttede at gå til oprør mod Kristian Tyran, som Christian 2. blev kaldt efter henrettelserne, og det lykkedes ham at rejse befolkningen i det meste af Sverige mod danskerne. I august 1521 blev han i Vadstena valgt til rigsforstander, og i oktober samme år indledtes belejringen af Stockholm. I 1522 sluttede Lübeck forbund med Gustav Vasa og sendte en flåde til Stockholm, der så blev fuldstændig indesluttet. 6. juni 1523 blev han i Strängnäs udråbt til konge, og et par uger senere kapitulerede Stockholm. Dette var afslutningen på Kalmarunionen I sin kongetid genoprettede Gustav Vasa Sveriges stilling som selvstændig stat. Han indførte reformationen 1527 og arvekongedømmet 1544. Hans styre var hårdt og effektivt og blev mødt med flere oprør, men han var hver gang herre over situationen. Gustav Vasa (også kendt som Gustav I) er formodentlig født 12. maj 1496 på Lindholmens gård i Vallentuna, død 29. september 1560, var konge af Sverige 15231560. Hans fødenavn var Gustav Eriksson, og han var søn af Erik Johansson (Vasa) og Cecilia Månsdatter. Gustav Vasa ligger begravet i Vasakoret i Uppsala domkirke Det var Gustav Vasa, som indførte arveretten til tronen og gjorde Sverige fri af det danske overherredømme. Som ung var han fanebærer i slaget ved Brännkyrka 1518, hvor Sten Sture den yngre bød på hårdnakket modstand mod Christian 2.s tropper. Danskerne manglede forsyninger, og kongen foreslog en våbenhvile, hvor svenskerne skulle stille nogle fremtrædende mænd som gidsler for hans sikkerhed under forhandlingerne. Han brød aftalen og rejste i stedet bort med gidslerne, hvoraf én var den kun 22-årige Gustav Vasa. Gustav Vasa sad en tid fanget på Kalø slot, men det lykkedes ham at flygte til Lübeck. I 1520 kom han tilbage til Sverige. Senere samme år blev hans far, to af hans onkler og flere andre slægtninge henrettet som en del af de i alt 94 henrettelser, der senere blev kendt under navnet Det Stockholmske Blodbad. Desuden blev hans mor og mormor samt 3 søstre fængslet i Blåtårn i København. Gustav Vasa besluttede at gå til oprør mod Kristian Tyran, som Christian 2. blev kaldt efter henrettelserne, og det lykkedes ham at rejse befolkningen i det meste af Sverige mod danskerne. I august 1521 blev han i Vadstena valgt til rigsforstander, og i oktober samme år indledtes belejringen af Stockholm. I 1522 sluttede Lübeck forbund med Gustav Vasa og sendte en flåde til Stockholm, der så blev fuldstændig indesluttet. 6. juni 1523 blev han i Strängnäs udråbt til konge, og et par uger senere kapitulerede Stockholm. Dette var afslutningen på Kalmarunionen I sin kongetid genoprettede Gustav Vasa Sveriges stilling som selvstændig stat. Han indførte reformationen 1527 og arvekongedømmet 1544. Hans styre var hårdt og effektivt og blev mødt med flere oprør, men han var hver gang herre over situationen.	Wasa, Gustav I (I130613)
10424	Konge i Sverige 29/9-1560 til 29/9-1568	Sweden, Erik XIV King of (I130614)
10425	Konge i Sverige 30/10-1611 til 6/11-1632	Adolf, Gustav II (I130619)
10426	Konge i Sverige 30/9-1568 til 17/11-1592	Wasa, Johan III (I130616)
10427	Konge i Sverige 6/3-1604 til 30/10-1611	IX, Karl (I130617)
10428	Kongebrevet datert 9.april 1669 (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 849b-850a) gir bestalling for Roald Andersen Opdal som borgermester i Trondheim. Han skal i forbindelse med den foretatte reduksjon ikke ha krav på andel i den inntekten som president, borgermester og råd har, så lenge den eldste borgermester Anders Christoffersen lever og betjener sitt embete. Den 12.juli samme år er nok et kongebrev (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 875b-876a) datert, som gir borgermester og hospitalsforstander Roald Opdal i Trondheim bevilling til å nyte toppmålet av kirketiender i Trondheims stift - och saa fremt det kunde befindes at kirkernes korn ikke vel skulle kunne selges uden toppen medfulgte, da skal forn. Roald Opdal efter egen erbydelse det med rede penge betale, saasom det af Capitelet sat och taxeriet vorder. Det henvises til hans og hans fars store fortjenester. Kongebrev, datert 2.august 1669 (Norske Missiver. "Norske Tegnelser XI 459a-b): Befaling til Ove Bjelke og Knud Giedde om å pålegge alle fogder i Trondheims stift å kontrollere at alle 3 parter av korntienden mottas med toppmål da borgermester Roald Andersen i Trondheim har fått bevilget toppmål av kirkenes anpart i tienden. Fra Norske Kongebrev 1670: 22.august 1670: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 127b-128a: Stadfesting av Roald Andersen Opdal bestalling som borgermester i Trondheim. Fra Norske Kongebrev 1671-72: 27.juli 1671: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 454b: Benådningsbrev for Søren Jensen i Trondheim. Han er dømt ved geistlig domstol og ved rådstueretten for ubesindig å ha ytret - ifrige og ubetenksommeord - mot borgermester Roald Opdal. Dommen skal ikke skade han verken på ære eller formue, og han får tillatelse til å bo og drive sin næring fritt og uhindret hvor han ønsker i - voris riger og lande. Norske Innlegg: a. Søren Jensens søknad til kongen om benådning, datert København 29.juni 1671. Han nevner at han er født i Jylland og bor i Trondheim. Han har i 20 år vært skatteborger. Under den siste krig har han gjort tro tjeneste. Han ble beordret til kommissær da svenskene måtte forlate Trondheim. Hans handel og vandel er også kjent for å være god i byen. Han har alltid levd i fred, inntil han nå er bragt til ruin av borgermester Roald Opdal. Søkeren gjør inngående rede for striden mellom han og borgermesteren som førte til at han ble satt i arrest og dømt til landsforvisning innen seks uker og til å ha forbrutt sin halve boslodd. b. Inneholder diverse påtegninger. 5.desember 1672: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 88b-89a: Befaling til borgermester og råd i Trondheim om å rette seg etter kongens anordning med hensyn til deling av den årlige innkomst som er tillagt magistraten, med virkning fra presidentens død. Inntekten skal deles i 8 like deler, hvorav den øverste borgermester skal få 3 deler, den annen borgermester 2 deler, og samtlige rådmenn de øvrige deler. Norske Innlegg: Suplikk, datert København 28.oktober 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, om at han fra presidentens død må nyte samme lønn som sin kollega, Laurits Brix. Opdal ble borgermester i byen 9.april 1669 sammen med Anders Christoffersen. Før han fikk konfirmasjon på utnevningen, fikk Brix ordnet det slik at han i Anders Christoffersens sted ble erklært for å være den eldste i embetet. Dette medførte at Opdal så lenge presidenten levde, ikke ble tildelt noe av magistratens lønn, mens Brix selv fikk 1/4 av magistratens innkomster. Opdal hevder at den del som presidenten tidligere fikk, bør fordeles mellom rådmennene. Han selv kan også betales av denne delen. Videre er også brev fra rådmennene i byen, hvor de henviser til en tidligere befaling om at innkomstene skulle fordeles med 1/2 på presidenten, 1/4 på borgermesteren og 1/24 på hver av rådmennene. De klager på nåværende lønnsforhold og at de mister anseelse når president og borgermester alene kan besette de forskjellige stillingene. De ber om en fordeling av innkomstene, og om å få være med å besette stillinger slik tidligere praksis var. Stattholderens innstilling var slik ovennevnte kongebrev befaler. Fra Norske Kongebrev 1673-75: 6.mars 1673: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 644b-645a: Brev for annen borgermester Roald Opdal i Trondheim på 2/8 av magistratens innkomster, beregnet fra president Lorents Frantsens død. Norske Innlegg: Søknad, datert København 1.februar 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, der han viser til bestemmelsen om at lønnen for magistraten i Trondheim skal reduseres etter president Lorents Frantsens død, og at Opdal som den ene borgermester skal ha 2/8 av summen. Han hevder at rådmennene nekter han hans andel på grunn av at han s navn ikke står oppført i kongens brev. Derfor ber han om et eget brev som sikrer han hans andel og beklager samtidig at den andre borgermester, Laurits Brix, som er den yngste av de to, er bevilget en part mer av lønnen enn Opdal. Han ber om at den uvisse inntekt som borgermestrene alltid har hatt til deling, må bli delt i 2 like deler. 23.april 1674: Norske Aabne Breve. Norske Register XIII 33a-b: Under manntallet 5.mars 1687 nevnes under Tiende Rode: Borgmester Roel Opdal oc hans huustrue, 6 børen, 1 tiennestpige, 1 arbeidsdreng. 10 personer. (zinow.no)	Opdal, Roald Andersen (I197213)
10429	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Sagøy, Hallvar Spjøtvold (I45995)
10430	Konrad Olsen hadde gården til 1913 da han skjøtet den og en part i Fjølåsen til sin sønn Kristoffer Konradsen for kr. 1000 og kår. (E.Ø.)	Meland, Konrad Olsen (I60266)
10431	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Bækkedal, Konrad (I51188)
10432	Konstituert undertollbetjent i Fredrikshald tolldistrikt. Assistent på Braarud stasjon 20. april 1870. Senere tollinspektør.	Prydz, Paul Frederik Birkenbusch (I54966)
10433	Konsul Johan Albregt Wibe Selmer (1864- 27.10.1910) var født i Kristiansund og utdannet som shippingmann i England. Han ble i 1894 gift med Nikoline (Ninni) Klinge (25.5.1871-1.1.1933), datter av Nicolai Klinge (1831-) og . Barn: Lilly Selmer (26.2.1895- 26.8.1910), Karl Andreas Selmer (19.5.1897 - 27.9.1967), Trygve Selmer (26.9.1900-),Johan Albrigt Wibe Selmer (31.2.1902- 10.12.1977), Reidar Lützow Selmer (29.1.1907-8.4.1988). I begynnelsen av 1890- årene kom Selmer til Bachke & Co og startet i 1897 eget rederi - Selmers Rederi - med støtte av generalkonsul Adolf Øien. Han representerte også mange ruteselskaper, og var også portugisisk konsul. Selmer anskaffet flere båter som bar det kjente merket "Ø" i skorsteinen, som Grip, Ivanhoe, Gudrun, Rovena, Cedrik og mange fler. Han var formann i Trondhjems Dampskibsexpeditørers Forening 1905-1911. Selmer kjøpte Nygården Overvik i 1902. Han kjøpte i 1909 eiendommen Fredrikkested, og bygde kraftverk i Rønningsbekken. Ved Selmers død hadde hans rederi 10 skip med en samlet tonnasje på 11.000 tonn som representerte en kapital på 2 millioner kroner. ( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Albregt_W._Selmer )	Selmer, Johan Albregt Wibe (I174675)
10434	Konsul O. P. Moe En av dem som deltok sterkest i stiftelsen av Privatbanken, var konsul O. P. Moe. Han ble enstemmig valgt til styrets formann og hadde stillingen i 11 år. Da han vandret bort 23. september 1938, ble han av en avis betegnet som en av de nobleste personligheter i vår by, en adelsmann i ordets beste betydning. Sin store bedrift ledet han med fast og sikker hånd og hadde det beste forhold til sine ansatte. Flere av dem som kom inn i Moes fabrikk, ble der så lenge kreftene holdt. Konsul Moe deltok meget i byens forretningsliv, og overalt gjorde han seg sterkt gjeldende. Han var i mange år medlem av Arbeidsgiverforeningens Centralstyre, Kristiansands Handelsstands Forenings styre, Sparebankens forstanderskap og Den norske Handelsbanks styre i Kristiansand. Han var æresmedlem i Tobaksfabrikantenes Landsforening og i byens seilforening. Som sin far og farfar hadde han sterke kirkelige interesser og var kirkeverge i ca. 30 år. O. P. Moe var født 2. mars 1857. Etter middelskole-eksamen fikk han sin merkantile utdannelse i Hamburg og Manchester. Etter hjemkomsten begynte han i slektens gamle firma som han overtok i 1902, og stod som firmaets eneinnehaver til 1924, da han tok sin sønn Peter J. Moe opp som kompanjong. I ungdommen var han en dyktig turner, skiløper og fremfor alt ivrig seiler. Han hadde noen enkle leveregler og en praktisk livsfilosofi som han ikke minst praktiserte som formann i banken. "Du skal aldri være så forsiktig som når det går godt nettopp da må du passe deg. En forretning går aldri i strak, vannrett linje, men opp og ned med de skiftende konjunkturer. Når du er nede i en bølgedal, må du aldri tape motet" var noen av de gullkorn han kastet ut, og som han selv levet etter. Ved hans begravelse sa domprost Sigurd Gundersen bl.a.: "O. P. Moe har utført en stor gjerning i vårt samfunn, i sin bedrift, i byens forretningsliv, i vår kirke, men ikke minst i sitt hjem. Guds ord ledet ham, gav ham styrke og fred gjennom livet. Det var lyset for ham". ( Privatbanken - 50 år )	Moe, Ole Pedersen (I145656)
10435	Konsul for Storbritannia, Formann i utstillingskomiteen for fiskeriutstillingen i 1892 Formann i komiteen for vurdering/bygging av Nordlandet kirke. Behjelpelig med å danne Nordlandets kirkeforening i 1892. Varaformann komiteen for forbredelser av kirkebyggingen på Nordladet 28.01.1908 (skolestyrer Kristen Fostervold formann) Var med i museumskomiteen for Normøre museum (stiftet mai 1894). Stiftet Kristiansunds kunsforening Overtok i 1894 sin svigerfar Joh. P. Clausens forretning (Gram Parelius giftet seg 1876 med Christiane ("Jane")Clausen)	Parelius, Gram (I73124)
10436	Kontorbetjent hos Kammerherre Bernt Anker. Senere Fullmektig ved Det Ankerske Fideikomiss.	Grimsgaard, Børre Aslachsen (I166113)
10437	Kontorist ved den kommunale kjøttkontrollen i 1925.	Nielsen, Wilhelm (I97606)
10438	Kopper	Røstvig, Lars Larsen (I55305)
10439	Korkje....	Aae, Gjertrud Olsdtr. (I10109)
10440	Korporal i 1774. Vaktmester 1801 (adm. oppgaver i dragonregiment). Mistet alt han eide under en gårdsbrann mens han bodde på Flakk, Byneset.	Håbjørg, Lars Ingebrigtsen (I56139)
10441	Kort svangerskap ?	Vennatrø, Johan Arnt Johansen (I35245)
10442	Kragerø	Thormodsen, Thor Jørgen (I176468)
10443	Krigar mot Sverige tømte statskassa og sette kongen i København i stor gjeld. For å rå bot på den vanskelege finansielle stoda såg kongen seg nøydd til å avhenda krongods. I 1664 blei Utstein kloster med jordegods seld til eit konsortium av fem danske adelsmenn og ein embetsmann som hadde mykje pengar til gode hos kongen. Dei byrja etter kvart å kvitta seg med eigedomane. Det var Christopher Frimann, forvaltar over Halsnøy kloster, som sikra seg Utstein i 1700. I røynda hadde han ei gruppe av embetsmenn og borgarar i ryggen, som saman investerte i jordegods. Dottera til Christopher, Karen, var gift med den velståande generaltollinspektøren i Bergen, Johan Garmann. Han skal ha fått kontroll med Utstein om lag 1710. Son hans, Christopher Garmann, blei utnemnd til fut i Ryfylke i 1749. Året etter overtok han Utstein og la snart for dagen ein stor virketrang. Han stod bak store utbetringar av bygningane. Tømmerbygningen oppå østfløyen vart riven og erstatta ev ein mura etasje, som kom til å utgjera hovudbygningen. Sørfløyen vart også pussa opp og vestfløyen reservert tenarskapet. Kyrkja blei reparert og fekk detaljar i seinbarokk. Christopher Garmann var ein føregangsmann innan saueavl og gav ut lærebok om emnet. Han var gift tre gonger. Andre kona skal på dødsleiet ha avkrevd han eit løfte om ikkje å gifta seg på ny. 20 år seinare gifta han seg likevel, men døydde berre åtte dagar etter bryllaupet. Dermed har det naturleg nok festa seg ein lokal tradisjon om at det var løftebrotet som førte han i døden, og den andre kona hans, Cecilie Widding, er blitt klosteret sitt "husspøkelse", den kvite dame. Mellom dei som seinare sat med Utstein var Eilert Schanche (1859-1933). Han utmerka seg for god jordbruksdrift og var dessutan ordførar og stortingsmann. I 1884 stod han bak ei ny ombygging av østfløyen. Dei antikvariske myndigheitene fatta også interesse for Utstein. Arkitekt Chr. Christie drog hit i 1859 på oppdrag frå Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring og målte opp murane frå mellomalderen. I åra 1900-1904 pågjekk restaurering av klosterkyrkja etter løyving frå Stortinget. Arkitekt Gerhard Fischer starta i 1937 undersøkingar av klosteret. Den 10. august (larsok, St. Laurentius sin dag) 1965 kunne endeleg kong Olav stå for opninga av det restaurerte klosteret på Utstein. Årstalet 1965 markerte samstundes 700-års jubileet for klostergrunnlegginga. Dersom Eldbjørg Haug si nye datering av etableringa er korrekt, burde det heller ha vore ei 800-års feiring. Siste ord i denne diskusjonen er nok ikkje sagt (jfr. artikkelen til arkeologen Ole Egil Eide som påpeikar at ingenting ved bygningane tilseier at klosteranlegget er eldre enn midten av 1200-talet). ( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Utstein_kloster )	Garmann, Christopher (I120032)
10444	Krigsforlis. Torpedert av tysk ubåt http://minnehallen.no/personer-2/johan-martin-naess	Hammerneset, Johan Martin Magnusen (I147147)
10445	Krigsseiler, bl.a. i konvoier. https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/628149/monstringer	Mellemsæther, Rudolf (I139789)
10446	Krigsseiler. Kaptein i utenriks sjøfart fra 1934. Gift og bosatt i Australia, men kom hjem til Norge hvor han levde de siste årene av sitt liv. (hitterslekt.no)	Lossius, Kristian Jacob (I106521)
10447	Krigsseilerregisteret: https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/233205 Mønstringer: https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/29033 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/18415 Innført sjømannsruller for Trondheim 8/12-1914 SUNDE, JOHAN, tømmermann, Trondheim. Født 17. juli 1897 i Hemne, s. av Benjamin Johnsen Slaatevik og Nella f. Gjengstø. Var med som frivillig i krigen i Finnland, og reiste derfra til England da Norge kom med i krigen. Meldte seg til tjeneste, og ble forhyrt med s/t Madrono. Var på dette fartøyet til det ble kapret av en tysk hjelpekrysser i Det indiske hav 4. juli 1942 og ført til Japan. Døde i en fangeleir ved Tokio 3. mars 1944. (Fra «Våre falne») http://www.warsailors.com/singleships/madrono.html https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/233205/	Sunde, Johan Martin Benjaminsen (I33547)
10448	Krigsseilerregisteret: https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/244739 Mønstringer: https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/31921 Var på reise fra Liverpool til Montreal i ballast. Vestvard lå alene ca 350 n. mil vest av Irland i påvente av konvoi. Ble 27. september 1940 truffet av to torpedoer fra tysk ubåt U31. 28 mann pluss en norsk passasjer kom i livbåter og landet 1. oktober ved Slane Head fyr. En mann omkom, fire til sykehus i Galway. Se: https://uboat.net/allies/merchants/ship/566.html Fra artikkel i Aftenposten: "Torpederingen skjedde noen minutter etter klokken åtte om morgenen, i et vær som i sjøforklaringen ble oppgitt som «frisk bris og noe sjø». Mens mannskapet var i ferd med å fire seg ned og om bord i livbåtene, kom torpedo nummer to. Mange ble slengt på sjøen av de svære vannmassene som fulgte eksplosjonen. Andre hoppet uti av egen vilje. Det så ut som at skuta kunne velte over oss, så det var bare å gå på sjøen. Men så, ved et under, rettet den seg litt opp igjen mens den tok inn vann. Da svømte vi tilbake og kom oss opp i livbåten igjen. Én mann kom seg ikke opp igjen, lettmatrosen Gunnar Arne Mjønes fra Hemne. En line ble kastet ut til ham, han forsøkte å klore seg fast, men ble tatt av dragsuget og ble borte." ( https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/oAp82g/torpedert-i-atlanterhavet-i-1940-torsdag-doede-en-av-norges-siste-krig ) https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/244739/ https://www.warsailors.com/singleships/vestvard.html https://uboat.net/allies/merchants/crews/person/39966.html	Mjønes, Gunnar Arne Johansen (I9436)
10449	Krigsseilerregisteret: https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/591197 Mønstringer: https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/8817 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/3010 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/13333 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/24661 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/2127 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/3569 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/1991 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/21137 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/18271 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/29695 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/17387 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/16731 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/9203 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/26771 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/19585 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/27791 https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/4313 https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/591197/	Kjønsvik, Sivert Andersen (I36142)
10450	Krigsseilerregisteret: https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/925745 Mønstringer: https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/23612 TORESEN, ALBERT, matros, Vinje i Trøndelag. Født 14. juli 1922 i Hemne, s. av Tore Albert Toresen, f. 1885 s. st., og Marit f. Storset, f. 1889 s. st. Var på m/s Ransæter, og omkom 16. juli 1943 da skipet ble minesprengt ved Prestmåsøy, nord for Bodø, på reise fra Sørfjorden til Thamshamn. (Fra «Våre falne») MS. Ransæter MS. Ransæter førte omlastningsgods for Nordenfjeldske til Bodø. Hun hadde også med en kvartslast fra Thamshavn. Ved siden av en besetning på åtte, hadde hun med fire passasjerer, samt kapteinens kone og datter. 17. juli 1943 gikk hun på en mine på Sørfolla i Nordland og sank SV av Prestmåsøy. Minesprengningen skyldtes likegyldig og skjødesløs anvisning om tysk minefelt, gitt av det tyske havnekontoret i Bodø. Fire omkom, samt kapteinens 13 årige datter. ( http://minnehallen.no/?s=rans%C3%A6ter&post_type=skip_2 ) https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/925745/ https://minnehallen.no/skip/ms-ransaeter/	Toresen, Albert (I36333)

Notater

Linket til

10401

Kom til Rottemsvik (bnr.3), Rottem i 1790-åra.

Klungervik, Johannes Olsen (I15662)

10402

Kom tilbake 1918

Aunli, Lars Andreasen (I3310)

10403

Kom tilbake fra USA

Haltli, Lars Mikkelsen (I92304)

10404

Kommandant på Munkholmen

Kyhn, Hans (I86139)

10405

Kommandersersjant i Meldalen. Bodde paa Mjøen.

Brun, Hans Christian (I92689)

10406

Kommentar:
Fra Gardtales i Aure B2, side 360:

«I 1890 vart den første parsellen av Espeset skilt ut ved skyldeling og selt til Johan Erikson Espeset for 200 kroner. Bruket fikk namnet KROKMYREN og blei tillagt ei skyld på 0.18 mark.
Bruket vart selt av Johan Eriksen Sundsby i 18928 til Johannes Andersson Haltbakk for 800 kroner.»

Fjærli, Johan Eriksen (I183681)

10407

Kommer tilbake i 1894.

Svorkmo, Ole Christoffersen (I125237)

10408

Kommunetellinga for Strinda 1934 har en sykepleierske ved navn Karen Oline Støland født 4/5-1886, sannsynligvis denne Karen.

Stølan, Karen Johanna Ingebrigtsdtr. (I2631)

10409

Komponerte musikk på fritiden, og fikk mange stykker oppført.

Kirksæther, Johan Godtfred (I52045)

10410

Komponist, pianist og musikkteoretikar. Foreldre: Folkehøgskulestyrar Lars Håkonson Tveit (18781951) og Johanna Nilsdotter Heradstveit (18821966). Gift 1) 15.8.1936 med pianist Ingebjørg Marie Gresvik (22.1.19086.5.2000), dotter til bankkasserar Olaf Jørgen Gresvik-Olsen (18741958) og Kari Mathea Wernersen (18821963), ekteskapet oppløyst 1941; 2) 29.7.1944 med Karen Margrethe (Tullemor) Berg-Olsen (29.1.19183.1.1997), dotter til skipsmeklar Eyolf Berg-Olsen (18921983) og Betty Hægland (18921967). Døypt Nils; godkjenning for å brigda namnet til Geirr 1935.

Geirr Tveitt var den mest fargerike musikkskaparen i Noreg i sin generasjon og truleg den mest produktive. Han var ein uvanleg fascinerande personlegdom med sterke motsetnader. Sitt omskiftelege temperament hadde han vanskeleg for å temja. Mildskap og varme kunne brått svinga over i ofse og villskap. Han var sta som få. Ein grenselaus fantasi gav seg utslag i kåte kast i språk og gjerning, slik det òg speglar seg att i hans musikk.

I kunstnarens fyrste fire leveår budde huslyden i Bergen. Seinare var faren i 9 år styrar på Danvik kristelige ungdomsskole i Drammen. Der fekk sonen alle sine folkeskuleår, men alt frå barndomen var han sterkt knytt til si slekt i Hardanger og landskapet der. I Hardanger var dei i alle feriar. 1941 busette Geirr Tveitt seg fast på ættegarden i Norheimsund. Der bygde han komponistheimen Bjødnabrakane på eigen grunn i lia 230 m over havet og budde her i mange år til han reiste eit nytt bustadhus på garden. Sine siste 15 år var han busett i Oslo.

Tveitt voks opp i ein kyrkjekristen, kulturopen heim med rik tilgang på bøker, bilete og musikk. Heimskringla og Edda vart han fortruleg med i gutedagane, til liks med dei nynorske diktarane. Slike litterære kjelder bar han med seg inn i toneverkstaden, der ein frodig fantasi transformerte impulsane til musikalsk dikting.

Gymnastida på Voss (192428) og norskdomsmiljøet der gav sterke stimuli, ikkje minst nærkontakt med hardingfela. Tilråding frå Christian Sinding opna vegen til det tradisjonsrike konservatoriet i Leipzig etter examen artium 1928. Utan formell musikkopplæring i ryggen gav han seg i kast med eit fire års studium i klaverspel og komposisjon. Det var ein hard skule, men eleven viste trott og kunne tidleg prova sitt talent. Komponistdebuten i april 1931 med Klaverkonsert i F, framført av Leipzig symfoniorkester, hausta lovord i tysk presse, og verket vart framført også i Bergen og Oslo. 1930 gav Breitkopf & Härtel ut 12 tvo-røystes fyristudiar. Dei sto på programmet ved Tveitts fyrste konsert i Noreg 2. mars 1934. I mellomtida hadde han fullført studietida med eit opphald i Paris og eit år i Wien. Med ideen om ein heilkvelds ballett kom han heim og utvikla Baldurs draumar, bygt på Edda-dikting. Den norrøne idéverda, eit mytisk landskap av segn og soge, løyste ut eit stort tenkt verk i moderne tonespråk med primitiv tematikk, påverka av m.a. Stravinskijs Vårofferet. Tveitt framførde klaverversjonen i Leipzig, Berlin, Bergen og Oslo 1935. Han instrumenterte så verket for stort orkester og dirigerte uroppføringa i Oslo 1938, eit avgjerande gjennombrot for toneskalden. Som orkestersuite kom Baldurs draumar opp også i København og Paris. Herifrå sende han partituret til London for eventuell framføring på Covent Garden, men det vart ikkje funne att før i 2007. I mellomtida hadde Tveitt skrive ein ny orkestersuite Baldurs draumar. Denne brann opp i 1970, men er rekonstruert av Kaare Dyvik Husby på basis av lydbandopptak, kalla "Solgudsymfonien". Også ballettversjonen frå 1938 er rekonstruert.

Midt i 1930-åra og i krigsåra samla Tveitt folketonar frå munnlege kjelder i Hardanger-bygdene. Frå eit tilfang på over tusen tonar arrangerte han femti for klaver. I samlinga Hundrad hardingtonar for orkester finst fire suitar med i alt 60 nummer, ein del av dei komponistens eigne folketonar. Friskt melodistoff, meisterleg instrumental karakterisering og rik stemningsfylde plasserer Tveitts hardingtonarmellom dei fremste norske musikkverk, det gjeld både klaverutgåva opus 150 og orkesterversjonen opus 151.

Som utøvar var Geirr Tveitt ein virtuos i tradisjonen etter komponist-pianistar som Rakhmaninov og Prokofjev. Røynsle med praktisk-pianistiske problem eggja fantasien, og han tøygde grensene for kva klangfargar ein kan lokka ut or eit klaver, slik den visjonære sonate nr. 29 Sonata etere, etyden Eolsharpa og Solgudens dans er døme på.

I 2. halvdel av 1930-åra høyrde Geirr Tveitt til krinsen rundt det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok, men var aldri medlem av NS. Hausten 1940 gjekk han inn i ei uløna stilling som Statens musikkonsulent til 1942, etter eige utsegn for å berga mest mogeleg av norsk musikkliv unna tysk styring. Dette skapte alvorlege vanskar for han i 1945, då Norsk Komponistforening og TONO ekskluderte han som medlem. Eit departementalt oppnemnt juridisk utval med lagdomar Erik Solem som formann granska saka og kom til at Tveitt i eigenskap av Statens musikkonsulent så langt råd hadde motarbeidd nazifiseringstiltak og vore til hjelp for den nasjonale front. Han vart likevel klandra for at han under okkupasjonen hadde teke mot komponistgasje og eit statsstipend til innsamling av folketonar. Deretter vart eksklusjonsvedtaket oppheva i august 1946. Likevel fekk han problem med konsertverksemd i heimlandet. Han søkte då til Paris, der han 1947 vann stor suksess m.a. med folketonar frå Hardanger og klaverkonserten Nordljos. Fram til 1954, då han uroppførde sin 5. klaverkonsert i Paris, gjennomførde han årlege turnear i Sør-Europa og Nord-Afrika, alltid med eigne verk på programmet, i tillegg til Grieg, Chopin og Liszt.

I 1950-åra og fyrste halvdel av 1960-åra skreiv han solokonsertar for klaver, for hardingfele og for harpe, ein symfoni og opera. Tidleg i 1960-åra kom han på lønningslista til NRK, der han laga ein serie sereigne diktarportrett med nyskapt musikk. Mellom eit par hundre songar til tekst av norske lyrikarar finst slike perler som Vi skal ikkje sova bort sumarnatta (Aslaug Låstad Lygre) og So rodde dei fjordan (Aslaug Vaa). Med desse ytte Geirr Tveitt viktige tilskot til den norske vise- og songskatten. Eit sterkt humoristisk drag i hans karakteriserande evner har gitt seg utslag i mange hardingtonar og ikkje minst i Jakob Sande-viser som Hestehandlarar og Drama.

Stortinget gav Geirr Tveitt Statens kunstnarløn 1958.

Ein botnlaus tragedie råka kunstnaren då bustadhuset i Norheimsund, der dei fleste originalnotane hans låg samla, brann ned til grunnen 1970. Jamvel om lauselden sterkt desimerte opuslista, står det likevel att ein lang verkkatalog frå ein markant og original kunstnarskap. Etter 1981 har vener av Geirr Tveitts musikk og familien med støtte frå offentlege og private kjelder gjort eit omfattande arbeid med å setja i stand brannskadde og på anna vis skamfarne verk, til dels rekonstruert i partitur etter gamle lydbandopptak. Aukande framføringsfrekvens og mange globalt distribuerte plateinnspelingar har gjort Tveitt til eit kjent namn i internasjonalt musikkmiljø.

( https://nbl.snl.no/Geirr_Tveitt )

Tveitt, Geirr (I141411)

10411

Komponist, pianist, kapellmester, revyforfatter, instruktør, teatersjef og produsent. Foreldre: Bakermester Einar Schanke og Engeline Vindenes. Gift 1960 med Karin Anne Brit (Lollo) Andreassen (29.12.19379.3.2014), datter av grosserer Magnus Kibsgaard Andreassen og Liv Grøndal.

I over 35 år personifiserte Einar Schanke mer enn noen annen norsk revy, og han var virksom i alle tenkelige funksjoner innenfor sjangeren. Han var også en profilert komponist og ansvarlig for kulturhistorisk viktige plateutgivelser.

Etter examen artium 1947 var Schanke aktiv som frilansmusiker innen swingjazz fra 1949 og som revyforfatter i forskjellige amatør- og studentrevyer fra 1950. Med Bjørn Sand bidrog han 1956 til revyen Med vinger på og en ny versjon av komediesuksessen Bare jatt me'n på Edderkoppen Teater. Med Alfred Næss på laget presenterte de 1957 revyen Ferske fjes på Chat Noir. Fra 1959 var de tre engasjert hos Egil Monn-Iversen på Chat Noir, der Schanke var kapellmester, forfatter, komponist og i perioder teatersjef. Han var selv direktør for teateret 196275. 1967 overtok han Edderkoppen og døpte det om til ABC-teatret. Teateret var utleid til Schanke startet fast teaterdrift der 1978.

Schanke var hovedansvarlig for en ny revystil, der det ble spilt for åpen scene uten de tradisjonelle sanginnslagene foran teppet under sceneskift, og der jazzinspirert musikk etter hvert erstattet den tradisjonelle revyens mer salongpregede akkompagnement. Når Schankes teater ofte kalles jazzrevy, betegner dette også et tilsynelatende improvisert, mer ledig teateruttrykk. Det faste samarbeidet med Næss fra 1959 var en slags symbiose, der det er vanskelig å si hvem som gjorde hva, men etter hvert skrev Næss hoveddelen av tekstmaterialet, mens Schanke tok seg av det musikalske og administrative, ved siden av å være instruktør, alltid tilstedeværende kapellmester og selvsagt sentral i oppbyggingen av hver enkelt revy. I hovedsak signerte de alle numre sammen, uansett arbeidsfordeling.

Tidlig i karrieren var Schanke også en flittig tekstforfatter på egen hånd, av revyklassikere som En dåre kan spørre for Arvid Nilssen, Ro for Kurt Foss og Reidar Bøe og Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv? for Sølvi Wang, foruten slagertekster for Nora Brockstedt og Wenche Myhre, gjerne under pseudonymet Scan. Produksjonen som komponist er ikke svært omfattende, men inkluderer revyklassikere som Kjære lille Norge, Evergreen, Gressenkemenn på by'n, Syng og vær glad ('Nå går det helt på dunken'), En god gammel firkantet vals, Festen er over og Årene går, de fleste med tekst av Alfred Næss, og alle innen et internasjonalt klingende jazzspråk som er sjeldent i norsk populærkomposisjon. Han fremførte dem med sin karakteristisk sjarmerende, men ikke egentlig vakre stemme på Einar Schankes Nevergreens (1976).

Mot slutten av 1960-årene startet han plateselskapet Cat Music og gav ut LP-plater fra egne revysuksesser som Hjertelig tilstede, Solstreif, Kjære lille Norge (Spellemannpris) og Einar Schankes Gledeshus. De to sistnevnte var så populære at de ble filmet for kino, selvfølgelig i Schankes regi. Han gav også ut et antall viktige, overveiende verbalbaserte plater med Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen jr., Rolf Søder, Odd Børretzen, Arthur Arntzen (Oluf) og Jon Eikemo. Schanke var ansvarlig for norske oppsetninger av musikaler som The Fantastics og The Little Shop of Horrors og produsent av populære farser på ABC-teatret, med nyoppsettingen av Den spanske flue som den siste store suksessen. Han var aktivt deltakende i oppbyggingen av revymiljøet i Sandefjord og konsulent ved etableringen av den faste revyscenen på Park Hotell.

Schanke hadde god nese for talent og var ikke bare ansvarlig for lanseringen av mange ferske fjes og penner, men også for å se revymuligheter hos etablerte navn fra teateret eller populærmusikken, som Jon Eikemo, Kirsti Sparboe, Ole Paus, Inger Lise Rypdal, Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Britt Elisabeth Haagensli. Revyens hederspris, Leonard-statuetten, er oppkalt etter ham, og han ble ridder av St. Olavs Orden for sin innsats. Etter hans død gav Alfred Næss og Lollo Schanke ABC-teatret til den relativt ubeskrevne Tom Sterri, som 1996 også overtok Chat Noir og synes å fortsette i Schankes ånd. Mesteparten av den lille, men eksklusive plateproduksjonen er gjenutgitt på CD.

Einar Schanke var lang, skranglete og ganske innviklet, ivrig gestikulerende og verbalt lite hemmet av sin kraftige stamming. Han hadde et heftig temperament, samtidig som han velvillig delte sin store fagkunnskap med den som måtte være interessert. Han fremstod som meget eksentrisk og ikke så lite egosentrisk, om enn på en avvæpnende vennlig måte. Med egen absurd logikk var han nemlig absolutt overbevist om at i norsk underholdningsverden var man noen bare hvis man arbeidet for Einar Schanke. Men det skal en smule sunn galskap til for å klare å drive privatteater i Norge i flere tiår!

(nbl.snl.no)

Schanke, Einar Leonard (I143721)

10412

Komponist. Foreldre: Malermester Georg Marcus Nordraach (181191) og Fredrikke Carine Tang (180963). Ugift. Fetter av Bjørnstjerne Bjørnson (18321910).

Rikard Nordraak er en sentral skikkelse ved innledningen til den såkalte gullalderen i norsk musikk. Han døde allerede før han hadde fylt 24 år og kan ikke, som Edvard Grieg og Johan Svendsen, vise til mange og store verker. Han ble imidlertid en vesentlig inspirasjonskilde for Grieg, og som skaperen av melodien til Ja, vi elsker har han for alltid sikret seg en betydningsfull plass i norsk historie.

Slekten kom fra en husmannsplass under gården Nordraak (Nordre Aaker) i Land ved Randsfjorden. Faren, en bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor Inger Elise Nordraach, slo seg ned i hovedstaden, der Rikard vokste opp. Familien brukte stavemåten Nordraach, men da Rikard stod frem som komponist, endret han navnet til Nordraak, og sine siste brev undertegnet han med Rikard i stedet for døpenavnet Richard et ledd i hans bestrebelser på å være nasjonal.

Faren ønsket at sønnen skulle bli forretningsmann og sendte ham som 15-åring til en handelsskole i København, men der brukte Rikard mer tid på musikkstudier enn på handelslære. Blant annet tok han timer hos syngemesteren ved Det Kgl. Teater, Carl Ludvig Gerlach. Februar 1859 gav han opp handelsstudiene og drog til Berlin for å konsentrere seg om musikken. Han ble først klaverelev hos Theodor Kullak og noe senere komposisjonselev hos Friedrich Kiel. August samme år forlot han Berlin og oppholdt seg de to neste årene i Christiania. Her fikk han undervisning i klaverspill og komposisjon hos den tyskfødte organisten Rudolph Magnus. September 1860 ble han kjent med Ole Bull: Naar man har staaet ligeoverfor ham, har man følt Guds Nærhed, skrev han i dagboken. Nordraak kalte seg selv Adagio-Pianist, og Bull beskrev ham som et Talent, men doven. Ikke desto mindre benyttet Bull ham som akkompagnatør ved et par konserter.

Høsten 1861 reiste Nordraak tilbake til sine gamle lærere i Berlin og ble der et par år. Våren 1863 drog han hjem igjen via København, der han for første gang møtte Grieg. I et brev til Aimar Grønvold 20 år senere (18. mars 1883) har Grieg fortalt om dette møtet: Det var nemlig en Aften paa Kjøbenhavns Tivoli, at jeg af Fru [Magdalene] Thoresen ble forestillet for en ung Mand, der kaldte sig Nordraak, og som indførte sig saaledes: 'Nej, saa skal vi to store Mænd virkelig træffe hinanden!' Holdning, Gestus, Organ, Alt tydede på, at jeg her befandt mig ligeoverfor en Mand, der følte sig som Fremtidens Bjørnson plus Ole Bull. Men der var på samme Tid en saa rørende Naivitet og Elskverdighed over ham, at han tog mig med Storm. Jeg havde til det Øjeblik aldrig tænkt på Muligheden af, hverken at være eller kunne blive en stor Mand. Jeg var Elev, intet Andet. Dertil frygtsom, menneskesky og sygelig. Men denne Sejerssikkerhed var just Medicin for mig. Og fra det Øjeblik var Venskabet som havde det varet evig.

Juni 1864 forlot Nordraak hjemlandet for siste gang. Han ble et års tid i København og fornyet vennskapet med Grieg. Sammen med danske venner og kolleger grunnla de vinteren 186465 musikkselskapet Euterpe, og på åpningskonserten 18. mars 1865 dirigerte Nordraak sitt nyeste verk, Kaares Sang for barytonsolo, mannskor og orkester til tekst fra Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe.

Et par måneder senere drog Nordraak til Berlin med planer om å reise til Italia sammen med Grieg utpå høstparten. Men da Grieg i oktober kom til Berlin, lå Nordraak syk. I fem måneder kjempet han forgjeves mot tuberkulose. Han døde 20. mars 1866 og ble gravlagt på Jerusalemer Kirchhof i Berlin. Gravfølget bestod av hans vert og en gammel jødisk bekjent.

Nordraak komponerte Ja, vi elsker (til tekst av Bjørnson) for mannskor høsten 1863, og den ble første gang fremført om formiddagen 17. mai 1864 på Eidsvoll i anledning 50-årsdagen for vår grunnlov. Johan D. Behrens, som ledet et mannskor på 20 sangere fra Den Norske Studentersangforening, kunne fortelle Bjørnson at studentene under prøvene hadde lært stemmene med én gang: Den klang straks, den elskedes straks, og alle følte: her er vor Nationalsang kommen! Om kvelden samme dag ble den sunget av studentene ved en stor konsert i Christiania i universitetets vestibyle. Her uroppførte Behrens også en annen Nordraak-sang, Nordmandssang ('Der ligger et land', tekst av Bjørnson), som med sin fengende melodi også er blitt folkeeie. Begge disse sangene, og også Olav Trygvason ('Brede sejl over Nordsjø gaar', tekst av Bjørnson) er med sin skalapregede melodikk typiske for komponisten.

(utdrag fra snl.no)

Nordraak, Richard (I131349)

10413

Komtesse av Schmettow

von Schmettow, Carlotte Marie Georgine (I106018)

10414

Kona til Jon hadde odelsretten til Eide.

Attvending, John Iversen Svorkåsen f (I3991)

10415

Konf i Hemne ?

Bølien, Hans Andersen Valaas f (I31651)

10416

Konf. 1809 i Aker kirke ( https://www.digitalarkivet.no/kb20061107010359 ) nr 21

Juelsen, Gulbrand (I62431)

10417

Konfimered pige.
Muligens Sporild i 1865.

Andersdtr., Marie (I29586)

10418

Konfirmanten Olava Richter ble nekta å gå til alters da hun ikke hadde noe daler å gi presten. Eiler Schøller Rosenvinge (1703-1776) sa at om hun kunne hele Bibelen så var hun et djevelens barn. Etter klage til biskopen fikk hun gå til alters på Ekne.

(geni.com)

Richter, Olava (I110980)

10419

Konfirmasjon av hjemmedåp

N, Johan Eilertsen (I136420)

10420

Konfirmert 1850 i Ørland Kirke.
Flyttet til Hemne i 1855.
Flyttet til Hitra 1863.
Til Frøya en gang før 1871.

Skjærvik, Ole Olsen (I48661)

10421

Kong Haakon ble født 3. august 1872 på Charlottenlund Slott utenfor København. Han var nest eldste sønn av Kong Frederik VIII og Dronning Louise av Danmark.

Han var døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel og var Prins av Danmark. Til daglig brukte han navnet Carl. Han tok valgspråket "Alt for Norge".

Utdannelse
Prins Carl fikk privatundervisning på Slottet sammen med sin eldste bror, den senere Kong Christian X av Danmark. I 1886 startet han på sin utdannelse som marineoffiser, og gikk gradene på samme måte som sine kullkamerater. Han fullførte sjøkrigsskolen i 1893 og ble utnevnt til sekondløytnant og senere premierløytnant i den danske marine.

Giftemål
Prins Carl giftet seg med sin britiske kusine, Prinsesse Maud (1869-1938), i 1896. Hun var datter av Kong Edward VII og Dronning Alexandra av Storbritannia. Paret fikk sønnen Alexander, født på Appleton House i Norfolk 2. juli 1903.

Norges konge
7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen med Sverige, og Kong Oscar II måtte gå av som norsk konge. Han avslo forsoningstilbudet om å la en svensk prins overta den norske tronen.

Stortinget henvendte seg derfor til den danske Prins Carl. I tillegg til positive personlige egenskaper, ble det framhevet at han var skandinav og ville forstå norsk språk og kultur. Gjennom Prinsesse Maud hadde han nære bånd til Storbritannia og det britiske kongehuset og en tronarving fantes allerede gjennom sønnen, den to år gamle Alexander.

I Norge debatterte man hvorvidt den nye staten skulle være monarki eller republikk. Prins Carl krevde at spørsmålet skulle legges fram for til folkeavstemning. Han ønsket sikkerhet for at et flertall av befolkningen ønsket at Norge fortsatt skulle være et kongedømme.

Et klart flertall stemte for monarki, og 18. november valgte Stortinget Prins Carl til konge. Stortingspresidenten sendte ham et telegram og tilbød ham Norges trone.

Prinsen tok imot valget, og 25. november 1905 gikk den nye norske kongefamilien i land på Vippetangen i Kristiania (Oslo). Han tok navnet Haakon, og ga sønnen navnet Olav, navn som knyttet det nye kongehuset opp mot de norske kongene fra middelalderen. 22. juni 1906 ble Kong Haakon og Dronning Maud kronet i Nidarosdomen i Trondheim.

Første år
De første årene benyttet Kongeparet til å bli bedre kjent med sitt nye fedreland. På vei til kroningen i Nidarosdomen reiste Kong Haakon og Dronning Maud med tog, hest og vogn, og skip, og de gjorde mange stopp underveis. Året etter ble andre del av kroningsferden gjennomført med en rundreise i Nord-Norge.

Kong Haakon gjorde mye for raskt å sette seg inn i norske forhold, både politisk og kulturelt. Fridtjof Nansen introduserte Kongen og Dronningen for den norske folkesporten: Ski. Allerede i 1906 var Kongen til stede ved rennene i Holmenkollen. Dette skulle bli en tradisjon som både Kong Olav og Kong Harald har fulgt opp siden.

En annen folkekjær tradisjon ble også innstiftet av Kong Haakon: At Kongefamilien tar imot barnetoget i Oslo fra slottsbalkongen 17. mai.

Sammenliknet med andre kongehus var stilen nøysom. Hoffet var lite og utgiftene ble holdt nede. Etter diskusjonen rundt monarki eller republikk, ønsket man ikke å gjøre det nye kongedømmet kostbart. Men det var også i tråd med norsk tradisjon og reflekterte det faktum at Norge var et fattig land.

En konstitusjonell monark
Kong Haakon hadde avlagt ed til den norske forfatningen og han la stor vekt på å være en konstitusjonell monark. Den politiske makten skulle være hos de folkevalgte. Kongen ønsket imidlertid å bli holdt nøye orientert av regjeringen. Han kunne nok også argumentere for et gitt syn i en sak, men bøyde seg alltid for statsrådets flertall, var alltid lojal mot politiske vedtak og var nøye med å aldri kunne tas til inntekt for noe bestemt parti.

I 1928 fulgte Kong Haakon de konstitusjonelle spillereglene fullt ut da han utnevnte den første arbeiderpartiregjeringen i Norge. Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti etter valget. Arbeiderpartiet var da fremdeles et revolusjonært parti, og den avtroppende statsministeren anbefalte Kongen å utnevne en regjering fra Bondepartiet. Kong Haakon sto imidlertid ved de parlamentariske prinsippene og ba Christopher Hornsrud danne ny regjering. Kongens beslutning møtte stor motstand fra borgerlig side, men Kong Haakon sto fast - etter sigende med de berømte ordene Jeg er også kommunistenes konge.

Ikke minst i kraft av sin bakgrunn, hadde Kong Haakon stor interesse for utenrikspolitikk og militære spørsmål. Gjennom sine dynastiske forbindelser ikke minst til Storbritannia - ble han en viktig støttespiller for Regjeringen i flere spørsmål. Det gjaldt ikke minst i arbeidet med å holde Norge nøytralt under 1. verdenskrig.

Kong Haakons innsats for å sette seg inn i norske forhold, hans personlige egenskaper og opptreden og den store respekten han alltid viste for de demokratiske spillreglene, gjorde mye for å befeste monarkiet i Norge. Kongehusets stilling skulle bli ytterligere styrket gjennom 2. verdenskrig.

2. verdenskrig
Tyske tropper angrep Norge 9. april 1940. Den tyske okkupasjonsmakten forsøkte å sikre seg Konge og Regjering for å tvinge Norge til å overgi seg, men både Kongefamilien, Regjeringen og de fleste stortingsrepresentantene kom seg unna før tyskerne rykket inn i Oslo.

På Elverum ga Stortinget Konge og Regjering fullmakt til å styre landet så lenge krigen varte. Kongen svarte nei på tyskernes krav om å utnevne en regjering med nasjonalsosialisten Vidkun Quisling som statsminister. Han fremholdt at han ikke ville påvirke Regjeringens standpunkt i saken, men for egen del ville han abdisere dersom Regjeringen mente de tyske kravene burde imøtekommes. Etter Kongens nei satte tyskerne i gang massive bombetokt mot Nybergsund der Kongen oppholdt seg, men både Kronprinsen og han selv kom seg i sikkerhet.

7. juni 1940 reiste Kongen, Kronprinsen og regjeringen fra Tromsø til England. I London ble det etablert en eksilregjering som skulle føre motstandskampen videre. Fra da av var Kong Haakon det fremste symbolet på det norske folks vilje til å slåss for et fritt og selvstendig Norge. Kongens radiotaler fra London ble et lyspunkt i en mørk tilværelse.

Gjenreisning
Kongen og resten av Kongefamilien fikk en varm mottakelse da de kom tilbake til Norge etter frigjøringen, 7. juni 1945. Etter hjemkomsten reiste Kong Haakon landet rundt for å se på krigsødeleggelsene og sette seg inn i gjenreisningsarbeidet. Den første delen av rundreisen fant sted sensommeren 1945, mens andre etappe ble gjennomført sommeren året etter.

Foran Kong Haakons 75-årsdag ble det tatt initiativ til en stor innsamlingsaksjon. Gaven var et Kongeskip. Den britiske motoryachten "Philante" ble kjøpt inn, og på 75 årsdagen i 1947 fikk Kong Haakon overrakt en modell av skipet som skulle være klart til sommeren etter. Kongen satte stor pris på folkegaven. I årene som fulgte var han på mange tokt med skipet som fikk navnet K/S Norge. Kong Haakons siste sjøreise med Kongeskipet var sommeren 1955, da han besøkte Nordmøre og Romsdal.

Bisettelse
Kong Haakon VII døde 21. september 1957 på Slottet i Oslo. Han ble gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. En stor menneskemengde fulgte gravferden.

13.06.2013

( http://www.kongehuset.no )

VII, Haakon (I105472)

10422

Kong Kristian den 4. var tilstede ved bryllupet. bryllupspresang var et kredenskar av sølv

Familie: Christen Christensen Thrane / Anna Jensdtr. Køge (F39045)

10423

Konge av Sverige 6/6-1523 til 29/9-1560
Gustav Vasa (også kendt som Gustav I) er formodentlig født 12. maj 1496 på Lindholmens gård i Vallentuna, død 29. september 1560, var konge af Sverige 15231560. Hans fødenavn var Gustav Eriksson, og han var søn af Erik Johansson (Vasa) og Cecilia Månsdatter. Gustav Vasa ligger begravet i Vasakoret i Uppsala domkirke

Det var Gustav Vasa, som indførte arveretten til tronen og gjorde Sverige fri af det danske overherredømme.

Som ung var han fanebærer i slaget ved Brännkyrka 1518, hvor Sten Sture den yngre bød på hårdnakket modstand mod Christian 2.s tropper. Danskerne manglede forsyninger, og kongen foreslog en våbenhvile, hvor svenskerne skulle stille nogle fremtrædende mænd som gidsler for hans sikkerhed under forhandlingerne. Han brød aftalen og rejste i stedet bort med gidslerne, hvoraf én var den kun 22-årige Gustav Vasa. Gustav Vasa sad en tid fanget på Kalø slot, men det lykkedes ham at flygte til Lübeck.

I 1520 kom han tilbage til Sverige. Senere samme år blev hans far, to af hans onkler og flere andre slægtninge henrettet som en del af de i alt 94 henrettelser, der senere blev kendt under navnet Det Stockholmske Blodbad. Desuden blev hans mor og mormor samt 3 søstre fængslet i Blåtårn i København.

Gustav Vasa besluttede at gå til oprør mod Kristian Tyran, som Christian 2. blev kaldt efter henrettelserne, og det lykkedes ham at rejse befolkningen i det meste af Sverige mod danskerne. I august 1521 blev han i Vadstena valgt til rigsforstander, og i oktober samme år indledtes belejringen af Stockholm.

I 1522 sluttede Lübeck forbund med Gustav Vasa og sendte en flåde til Stockholm, der så blev fuldstændig indesluttet. 6. juni 1523 blev han i Strängnäs udråbt til konge, og et par uger senere kapitulerede Stockholm. Dette var afslutningen på Kalmarunionen

I sin kongetid genoprettede Gustav Vasa Sveriges stilling som selvstændig stat. Han indførte reformationen 1527 og arvekongedømmet 1544. Hans styre var hårdt og effektivt og blev mødt med flere oprør, men han var hver gang herre over situationen.

Gustav Vasa (også kendt som Gustav I) er formodentlig født 12. maj 1496 på Lindholmens gård i Vallentuna, død 29. september 1560, var konge af Sverige 15231560. Hans fødenavn var Gustav Eriksson, og han var søn af Erik Johansson (Vasa) og Cecilia Månsdatter. Gustav Vasa ligger begravet i Vasakoret i Uppsala domkirke

Det var Gustav Vasa, som indførte arveretten til tronen og gjorde Sverige fri af det danske overherredømme.

Som ung var han fanebærer i slaget ved Brännkyrka 1518, hvor Sten Sture den yngre bød på hårdnakket modstand mod Christian 2.s tropper. Danskerne manglede forsyninger, og kongen foreslog en våbenhvile, hvor svenskerne skulle stille nogle fremtrædende mænd som gidsler for hans sikkerhed under forhandlingerne. Han brød aftalen og rejste i stedet bort med gidslerne, hvoraf én var den kun 22-årige Gustav Vasa. Gustav Vasa sad en tid fanget på Kalø slot, men det lykkedes ham at flygte til Lübeck.

I 1520 kom han tilbage til Sverige. Senere samme år blev hans far, to af hans onkler og flere andre slægtninge henrettet som en del af de i alt 94 henrettelser, der senere blev kendt under navnet Det Stockholmske Blodbad. Desuden blev hans mor og mormor samt 3 søstre fængslet i Blåtårn i København.

Gustav Vasa besluttede at gå til oprør mod Kristian Tyran, som Christian 2. blev kaldt efter henrettelserne, og det lykkedes ham at rejse befolkningen i det meste af Sverige mod danskerne. I august 1521 blev han i Vadstena valgt til rigsforstander, og i oktober samme år indledtes belejringen af Stockholm.

I 1522 sluttede Lübeck forbund med Gustav Vasa og sendte en flåde til Stockholm, der så blev fuldstændig indesluttet. 6. juni 1523 blev han i Strängnäs udråbt til konge, og et par uger senere kapitulerede Stockholm. Dette var afslutningen på Kalmarunionen

I sin kongetid genoprettede Gustav Vasa Sveriges stilling som selvstændig stat. Han indførte reformationen 1527 og arvekongedømmet 1544. Hans styre var hårdt og effektivt og blev mødt med flere oprør, men han var hver gang herre over situationen.

Wasa, Gustav I (I130613)

10424

Konge i Sverige 29/9-1560 til 29/9-1568

Sweden, Erik XIV King of (I130614)

10425

Konge i Sverige 30/10-1611 til 6/11-1632

Adolf, Gustav II (I130619)

10426

Konge i Sverige 30/9-1568 til 17/11-1592

Wasa, Johan III (I130616)

10427

Konge i Sverige 6/3-1604 til 30/10-1611

IX, Karl (I130617)

10428

Kongebrevet datert 9.april 1669 (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 849b-850a) gir bestalling for Roald Andersen Opdal som borgermester i Trondheim. Han skal i forbindelse med den foretatte reduksjon ikke ha krav på andel i den inntekten som president, borgermester og råd har, så lenge den eldste borgermester Anders Christoffersen lever og betjener sitt embete.

Den 12.juli samme år er nok et kongebrev (Norske Aabne Breve. Norske Register XI 875b-876a) datert, som gir borgermester og hospitalsforstander Roald Opdal i Trondheim bevilling til å nyte toppmålet av kirketiender i Trondheims stift - och saa fremt det kunde befindes at kirkernes korn ikke vel skulle kunne selges uden toppen medfulgte, da skal forn. Roald Opdal efter egen erbydelse det med rede penge betale, saasom det af Capitelet sat och taxeriet vorder.
Det henvises til hans og hans fars store fortjenester.

Kongebrev, datert 2.august 1669 (Norske Missiver. "Norske Tegnelser XI 459a-b):

Befaling til Ove Bjelke og Knud Giedde om å pålegge alle fogder i Trondheims stift å kontrollere at alle 3 parter av korntienden mottas med toppmål da borgermester Roald Andersen i Trondheim har fått bevilget toppmål av kirkenes anpart i tienden.

Fra Norske Kongebrev 1670: 22.august 1670: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 127b-128a:

Stadfesting av Roald Andersen Opdal bestalling som borgermester i Trondheim.

Fra Norske Kongebrev 1671-72: 27.juli 1671: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 454b:

Benådningsbrev for Søren Jensen i Trondheim. Han er dømt ved geistlig domstol og ved rådstueretten for ubesindig å ha ytret - ifrige og ubetenksommeord - mot borgermester Roald Opdal. Dommen skal ikke skade han verken på ære eller formue, og han får tillatelse til å bo og drive sin næring fritt og uhindret hvor han ønsker i - voris riger og lande.

Norske Innlegg:

a. Søren Jensens søknad til kongen om benådning, datert København 29.juni 1671. Han nevner at han er født i Jylland og bor i Trondheim. Han har i 20 år vært skatteborger. Under den siste krig har han gjort tro tjeneste. Han ble beordret til kommissær da svenskene måtte forlate Trondheim. Hans handel og vandel er også kjent for å være god i byen. Han har alltid levd i fred, inntil han nå er bragt til ruin av borgermester Roald Opdal. Søkeren gjør inngående rede for striden mellom han og borgermesteren som førte til at han ble satt i arrest og dømt til landsforvisning innen seks uker og til å ha forbrutt sin halve boslodd.

b. Inneholder diverse påtegninger.

5.desember 1672: Norske Missiver. Norske Tegnelser XII 88b-89a:

Befaling til borgermester og råd i Trondheim om å rette seg etter kongens anordning med hensyn til deling av den årlige innkomst som er tillagt magistraten, med virkning fra presidentens død. Inntekten skal deles i 8 like deler, hvorav den øverste borgermester skal få 3 deler, den annen borgermester 2 deler, og samtlige rådmenn de øvrige deler.

Norske Innlegg:

Suplikk, datert København 28.oktober 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, om at han fra presidentens død må nyte samme lønn som sin kollega, Laurits Brix. Opdal ble borgermester i byen 9.april 1669 sammen med Anders Christoffersen. Før han fikk konfirmasjon på utnevningen, fikk Brix ordnet det slik at han i Anders Christoffersens sted ble erklært for å være den eldste i embetet. Dette medførte at Opdal så lenge presidenten levde, ikke ble tildelt noe av magistratens lønn, mens Brix selv fikk 1/4 av magistratens innkomster. Opdal hevder at den del som presidenten tidligere fikk, bør fordeles mellom rådmennene. Han selv kan også betales av denne delen.
Videre er også brev fra rådmennene i byen, hvor de henviser til en tidligere befaling om at innkomstene skulle fordeles med 1/2 på presidenten, 1/4 på borgermesteren og 1/24 på hver av rådmennene. De klager på nåværende lønnsforhold og at de mister anseelse når president og borgermester alene kan besette de forskjellige stillingene. De ber om en fordeling av innkomstene, og om å få være med å besette stillinger slik tidligere praksis var.
Stattholderens innstilling var slik ovennevnte kongebrev befaler.

Fra Norske Kongebrev 1673-75: 6.mars 1673: Norske Aabne Breve. Norske Register XII 644b-645a:

Brev for annen borgermester Roald Opdal i Trondheim på 2/8 av magistratens innkomster, beregnet fra president Lorents Frantsens død.

Norske Innlegg:

Søknad, datert København 1.februar 1672, fra borgermester Roald Opdal i Trondheim, der han viser til bestemmelsen om at lønnen for magistraten i Trondheim skal reduseres etter president Lorents Frantsens død, og at Opdal som den ene borgermester skal ha 2/8 av summen. Han hevder at rådmennene nekter han hans andel på grunn av at han s navn ikke står oppført i kongens brev. Derfor ber han om et eget brev som sikrer han hans andel og beklager samtidig at den andre borgermester, Laurits Brix, som er den yngste av de to, er bevilget en part mer av lønnen enn Opdal. Han ber om at den uvisse inntekt som borgermestrene alltid har hatt til deling, må bli delt i 2 like deler.

23.april 1674: Norske Aabne Breve. Norske Register XIII 33a-b:

Under manntallet 5.mars 1687 nevnes under Tiende Rode:

Borgmester Roel Opdal oc hans huustrue, 6 børen, 1 tiennestpige, 1 arbeidsdreng. 10 personer.

(zinow.no)

Opdal, Roald Andersen (I197213)

10429

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Sagøy, Hallvar Spjøtvold (I45995)

10430

Konrad Olsen hadde gården til 1913 da han skjøtet den og en part i Fjølåsen til sin sønn Kristoffer Konradsen for kr. 1000 og kår.

(E.Ø.)

Meland, Konrad Olsen (I60266)

10431

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Bækkedal, Konrad (I51188)

10432

Konstituert undertollbetjent i Fredrikshald tolldistrikt. Assistent på Braarud stasjon 20. april 1870.
Senere tollinspektør.

Prydz, Paul Frederik Birkenbusch (I54966)

10433

Konsul Johan Albregt Wibe Selmer (1864- 27.10.1910) var født i Kristiansund og utdannet som shippingmann i England. Han ble i 1894 gift med Nikoline (Ninni) Klinge (25.5.1871-1.1.1933), datter av Nicolai Klinge (1831-) og .
Barn: Lilly Selmer (26.2.1895- 26.8.1910), Karl Andreas Selmer (19.5.1897 - 27.9.1967), Trygve Selmer (26.9.1900-),Johan Albrigt Wibe Selmer (31.2.1902- 10.12.1977), Reidar Lützow Selmer (29.1.1907-8.4.1988).

I begynnelsen av 1890- årene kom Selmer til Bachke & Co og startet i 1897 eget rederi - Selmers Rederi - med støtte av generalkonsul Adolf Øien. Han representerte også mange ruteselskaper, og var også portugisisk konsul.

Selmer anskaffet flere båter som bar det kjente merket "Ø" i skorsteinen, som Grip, Ivanhoe, Gudrun, Rovena, Cedrik og mange fler.

Han var formann i Trondhjems Dampskibsexpeditørers Forening 1905-1911.

Selmer kjøpte Nygården Overvik i 1902. Han kjøpte i 1909 eiendommen Fredrikkested, og bygde kraftverk i Rønningsbekken. Ved Selmers død hadde hans rederi 10 skip med en samlet tonnasje på 11.000 tonn som representerte en kapital på 2 millioner kroner.

( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Albregt_W._Selmer )

Selmer, Johan Albregt Wibe (I174675)

10434

Konsul O. P. Moe
En av dem som deltok sterkest i stiftelsen av Privatbanken, var konsul O. P. Moe. Han ble enstemmig valgt til styrets formann og hadde stillingen i 11 år. Da han vandret bort 23. september 1938, ble han av en avis betegnet som en av de nobleste personligheter i vår by, en adelsmann i ordets beste betydning.
Sin store bedrift ledet han med fast og sikker hånd og hadde det beste forhold til sine ansatte. Flere av dem som kom inn i Moes fabrikk, ble der så lenge kreftene holdt.
Konsul Moe deltok meget i byens forretningsliv, og overalt gjorde han seg sterkt gjeldende. Han var i mange år medlem av Arbeidsgiverforeningens Centralstyre, Kristiansands Handelsstands Forenings styre, Sparebankens forstanderskap og Den norske Handelsbanks styre i Kristiansand. Han var æresmedlem i Tobaksfabrikantenes Landsforening og i byens seilforening. Som sin far og farfar hadde han sterke kirkelige interesser og var kirkeverge i ca. 30 år.
O. P. Moe var født 2. mars 1857. Etter middelskole-eksamen fikk han sin merkantile utdannelse i Hamburg og Manchester. Etter hjemkomsten begynte han i slektens gamle firma som han overtok i 1902, og stod som firmaets eneinnehaver til 1924, da han tok sin sønn Peter J. Moe opp som kompanjong.
I ungdommen var han en dyktig turner, skiløper og fremfor alt ivrig seiler.
Han hadde noen enkle leveregler og en praktisk livsfilosofi som han ikke minst praktiserte som formann i banken. "Du skal aldri være så forsiktig som når det går godt nettopp da må du passe deg. En forretning går aldri i strak, vannrett linje, men opp og ned med de skiftende konjunkturer. Når du er nede i en bølgedal, må du aldri tape motet" var noen av de gullkorn han kastet ut, og som han selv levet etter.
Ved hans begravelse sa domprost Sigurd Gundersen bl.a.: "O. P. Moe har utført en stor gjerning i vårt samfunn, i sin bedrift, i byens forretningsliv, i vår kirke, men ikke minst i sitt hjem. Guds ord ledet ham, gav ham styrke og fred gjennom livet. Det var lyset for ham".

( Privatbanken - 50 år )

Moe, Ole Pedersen (I145656)

10435

Konsul for Storbritannia,
Formann i utstillingskomiteen for fiskeriutstillingen i 1892
Formann i komiteen for vurdering/bygging av Nordlandet kirke. Behjelpelig med å danne Nordlandets kirkeforening i 1892.
Varaformann komiteen for forbredelser av kirkebyggingen på Nordladet 28.01.1908 (skolestyrer Kristen Fostervold formann)
Var med i museumskomiteen for Normøre museum (stiftet mai 1894).
Stiftet Kristiansunds kunsforening
Overtok i 1894 sin svigerfar Joh. P. Clausens forretning (Gram Parelius giftet seg 1876 med Christiane ("Jane")Clausen)

Parelius, Gram (I73124)

10436

Kontorbetjent hos Kammerherre Bernt Anker. Senere Fullmektig ved Det Ankerske Fideikomiss.

Grimsgaard, Børre Aslachsen (I166113)

10437

Kontorist ved den kommunale kjøttkontrollen i 1925.

Nielsen, Wilhelm (I97606)

10438

Kopper

Røstvig, Lars Larsen (I55305)

10439

Korkje....

Aae, Gjertrud Olsdtr. (I10109)

10440

Korporal i 1774. Vaktmester 1801 (adm. oppgaver i dragonregiment).
Mistet alt han eide under en gårdsbrann mens han bodde på Flakk, Byneset.

Håbjørg, Lars Ingebrigtsen (I56139)

10441

Kort svangerskap ?

Vennatrø, Johan Arnt Johansen (I35245)

10442

Kragerø

Thormodsen, Thor Jørgen (I176468)

10443

Krigar mot Sverige tømte statskassa og sette kongen i København i stor gjeld. For å rå bot på den vanskelege finansielle stoda såg kongen seg nøydd til å avhenda krongods. I 1664 blei Utstein kloster med jordegods seld til eit konsortium av fem danske adelsmenn og ein embetsmann som hadde mykje pengar til gode hos kongen. Dei byrja etter kvart å kvitta seg med eigedomane. Det var Christopher Frimann, forvaltar over Halsnøy kloster, som sikra seg Utstein i 1700. I røynda hadde han ei gruppe av embetsmenn og borgarar i ryggen, som saman investerte i jordegods. Dottera til Christopher, Karen, var gift med den velståande generaltollinspektøren i Bergen, Johan Garmann. Han skal ha fått kontroll med Utstein om lag 1710. Son hans, Christopher Garmann, blei utnemnd til fut i Ryfylke i 1749. Året etter overtok han Utstein og la snart for dagen ein stor virketrang. Han stod bak store utbetringar av bygningane. Tømmerbygningen oppå østfløyen vart riven og erstatta ev ein mura etasje, som kom til å utgjera hovudbygningen. Sørfløyen vart også pussa opp og vestfløyen reservert tenarskapet. Kyrkja blei reparert og fekk detaljar i seinbarokk. Christopher Garmann var ein føregangsmann innan saueavl og gav ut lærebok om emnet. Han var gift tre gonger. Andre kona skal på dødsleiet ha avkrevd han eit løfte om ikkje å gifta seg på ny. 20 år seinare gifta han seg likevel, men døydde berre åtte dagar etter bryllaupet. Dermed har det naturleg nok festa seg ein lokal tradisjon om at det var løftebrotet som førte han i døden, og den andre kona hans, Cecilie Widding, er blitt klosteret sitt "husspøkelse", den kvite dame.

Mellom dei som seinare sat med Utstein var Eilert Schanche (1859-1933). Han utmerka seg for god jordbruksdrift og var dessutan ordførar og stortingsmann. I 1884 stod han bak ei ny ombygging av østfløyen. Dei antikvariske myndigheitene fatta også interesse for Utstein. Arkitekt Chr. Christie drog hit i 1859 på oppdrag frå Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring og målte opp murane frå mellomalderen. I åra 1900-1904 pågjekk restaurering av klosterkyrkja etter løyving frå Stortinget. Arkitekt Gerhard Fischer starta i 1937 undersøkingar av klosteret. Den 10. august (larsok, St. Laurentius sin dag) 1965 kunne endeleg kong Olav stå for opninga av det restaurerte klosteret på Utstein. Årstalet 1965 markerte samstundes 700-års jubileet for klostergrunnlegginga. Dersom Eldbjørg Haug si nye datering av etableringa er korrekt, burde det heller ha vore ei 800-års feiring. Siste ord i denne diskusjonen er nok ikkje sagt (jfr. artikkelen til arkeologen Ole Egil Eide som påpeikar at ingenting ved bygningane tilseier at klosteranlegget er eldre enn midten av 1200-talet).

( https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Utstein_kloster )

Garmann, Christopher (I120032)

10444

Krigsforlis. Torpedert av tysk ubåt

http://minnehallen.no/personer-2/johan-martin-naess

Hammerneset, Johan Martin Magnusen (I147147)

10445

Krigsseiler, bl.a. i konvoier.

https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/628149/monstringer

Mellemsæther, Rudolf (I139789)

10446

Krigsseiler. Kaptein i utenriks sjøfart fra 1934. Gift og bosatt i Australia, men kom hjem til Norge hvor han levde de siste årene av sitt liv.

(hitterslekt.no)

Lossius, Kristian Jacob (I106521)

10447

Krigsseilerregisteret:
https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/233205

Mønstringer:
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/29033
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/18415

Innført sjømannsruller for Trondheim 8/12-1914

SUNDE, JOHAN, tømmermann, Trondheim. Født 17. juli 1897 i Hemne, s. av Benjamin Johnsen Slaatevik og Nella f. Gjengstø. Var med som frivillig i krigen i Finnland, og reiste derfra til England da Norge kom med i krigen. Meldte seg til tjeneste, og ble forhyrt med s/t Madrono. Var på dette fartøyet til det ble kapret av en tysk hjelpekrysser i Det indiske hav 4. juli 1942 og ført til Japan. Døde i en fangeleir ved Tokio 3. mars 1944. (Fra «Våre falne»)

http://www.warsailors.com/singleships/madrono.html

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/233205/

Sunde, Johan Martin Benjaminsen (I33547)

10448

Krigsseilerregisteret:
https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/244739

Mønstringer:
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/31921

Var på reise fra Liverpool til Montreal i ballast. Vestvard lå alene ca 350 n. mil vest av Irland i påvente av konvoi. Ble 27. september 1940 truffet av to torpedoer fra tysk ubåt U31. 28 mann pluss en norsk passasjer kom i livbåter og landet 1. oktober ved Slane Head fyr. En mann omkom, fire til sykehus i Galway.

Se: https://uboat.net/allies/merchants/ship/566.html

Fra artikkel i Aftenposten:
"Torpederingen skjedde noen minutter etter klokken åtte om morgenen, i et vær som i sjøforklaringen ble oppgitt som «frisk bris og noe sjø». Mens mannskapet var i ferd med å fire seg ned og om bord i livbåtene, kom torpedo nummer to.
Mange ble slengt på sjøen av de svære vannmassene som fulgte eksplosjonen. Andre hoppet uti av egen vilje.
Det så ut som at skuta kunne velte over oss, så det var bare å gå på sjøen. Men så, ved et under, rettet den seg litt opp igjen mens den tok inn vann. Da svømte vi tilbake og kom oss opp i livbåten igjen.
Én mann kom seg ikke opp igjen, lettmatrosen Gunnar Arne Mjønes fra Hemne. En line ble kastet ut til ham, han forsøkte å klore seg fast, men ble tatt av dragsuget og ble borte."

( https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/oAp82g/torpedert-i-atlanterhavet-i-1940-torsdag-doede-en-av-norges-siste-krig )

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/244739/

https://www.warsailors.com/singleships/vestvard.html

https://uboat.net/allies/merchants/crews/person/39966.html

Mjønes, Gunnar Arne Johansen (I9436)

10449

Krigsseilerregisteret:
https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/591197

Mønstringer:
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/8817
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/3010
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/13333
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/24661
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/2127
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/3569
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/1991
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/21137
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/18271
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/29695
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/17387
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/16731
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/9203
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/26771
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/19585
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/27791
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/4313

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/591197/

Kjønsvik, Sivert Andersen (I36142)

10450

Krigsseilerregisteret:
https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/925745

Mønstringer:
https://www.krigsseilerregisteret.no/skip/23612

TORESEN, ALBERT, matros, Vinje i Trøndelag. Født 14. juli 1922 i Hemne, s. av Tore Albert Toresen, f. 1885 s. st., og Marit f. Storset, f. 1889 s. st. Var på m/s Ransæter, og omkom 16. juli 1943 da skipet ble minesprengt ved Prestmåsøy, nord for Bodø, på reise fra Sørfjorden til Thamshamn. (Fra «Våre falne»)

MS. Ransæter
MS. Ransæter førte omlastningsgods for Nordenfjeldske til Bodø. Hun hadde også med en kvartslast fra Thamshavn. Ved siden av en besetning på åtte, hadde hun med fire passasjerer, samt kapteinens kone og datter. 17. juli 1943 gikk hun på en mine på Sørfolla i Nordland og sank SV av Prestmåsøy. Minesprengningen skyldtes likegyldig og skjødesløs anvisning om tysk minefelt, gitt av det tyske havnekontoret i Bodø. Fire omkom, samt kapteinens 13 årige datter.

( http://minnehallen.no/?s=rans%C3%A6ter&post_type=skip_2 )

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/925745/

https://minnehallen.no/skip/ms-ransaeter/

Toresen, Albert (I36333)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster