Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 10,451 til 10,500 av 38,678

#	Notater	Linket til
10451	Kringkastingsmann og lyriker. Foreldre: Bygningsarbeider Hartvig Nikolaisen Kiran (18761953) og Elisabeth Pettersson (18861967). Gift 1947 med oversetter Anna-Karin Nordheim (3.3.1923), datter av regnskapssjef Ole Peder Nordheim (18941955) og Ragna Andresen (18931976). Hartvig Kirans engasjement gjaldt i alle forhold språket. Hans virke som radioreporter, kåsør, lyriker og målpolitiker gjorde ham til en av nynorskens fremste og mest allsidige stilister i den perioden da språkstriden i Norge kulminerte. Etter examen artium i hjembyen 1931 studerte han filologi i Oslo og fikk etter avlagt embetseksamen ansettelse som nynorsk hallomann i NRK. Stillingen medførte også vakter i nyhetstjenesten og andre oppdrag på programsiden, og slik gikk det til at Kiran under den kritiske situasjon 9. april 1940 satt alene med ansvaret for nyhetene fra studio. Han forsøkte forgjeves å få generalstaben til å gi mobiliseringsordre gjennom kringkastingen; da en slik ordre ikke kom, sørget han for at utenriksminister Kohts feilaktige uttalelse til NTB denne morgenen om at det i natt gikk ut alminnelig mobiliseringsordre, ble gjentatt så ofte som mulig før tyskerne tok kontroll med sendingene. Dermed kom store deler av landets vernepliktige denne dag til å oppfatte seg som mobilisert, selv om regjeringen i virkeligheten hadde vedtatt stille mobilisering gjeldende fra 12. april. Februar 1941 forlot Kiran NRK i Oslo og drog med skøyte til Storbritannia, der han sluttet seg til den lille gruppen av NRK-ansatte ved BBCs norske seksjon. Under Toralv Øksnevads ledelse utførte han her flere større reportasjer, 1942 fra en konvoi over Atlanterhavet, senere fra hvalfangerne og styrkene i Skottland. Blant lyttere i Norge ble hans enkle språk og følsomme intonasjon sagt å ha en oppmuntrende virkning. For kolleger, norske som britiske, var det tydelig at man her stod overfor en betydelig mikrofonstilist. Kiran returnerte fra London 1945 og gikk inn i nyhetsavdelingen som reporter med ansvaret for posten Aktuelt. Fra 1950 fikk han i tillegg i oppgave å utvikle ukemagasinet Fra verksted og fabrikk, som bidrog til å vri den bondekultur-tunge institusjon NRK inn mot industrialismens realitet, en oppgave som Kiran skjøttet glimrende med sitt moderne nynorsk, ubundet av i-målets dogmer. 1953 dekket han i en serie minneverdige reportasjer flomkatastrofen i Nederland. Hans stilbeherskelse gjorde ham selvskreven til å rapportere fra kong Georg 6s begravelse i London 1952 like fullt som fra kong Haakons i Oslo 1957. 1958 etterfulgte Kiran Fredrik Wildhagen som leder av radioens opplysningsavdeling. På denne tid hadde han trappet opp sitt språkpolitiske engasjement, særlig provosert av foreldreaksjonen mot samnorsk og av riksmålsvennlige kolleger i NRK. Han utgav pamfletten Aksjon mot reaksjonen, og lot seg velge til formann i Noregs Mållag 1957; herfra rettet han krav til sin egen institusjon om mer nynorsk i sendingene. Som utnevnt programredaktør måtte han straks etter forlate formannsstillingen, men var fortsatt aktiv i Norsk språknemnd på nynorskens side, blant annet i forberedelsen av læreboknormalen, som han så som et middel til å fremme et radikalisert samnorsk, nynorskens redning. Han engasjerte seg også i en minneverdig strid på vers mot André Bjerke, i anledning dennes vri på Shaws Pygmalion i gjendiktningen av My Fair Lady. 1961 søkte Kiran kringkastingsjefstillingen etter Kaare Fostervoll, for å markere nynorsksidens interesser. Fra begynnelsen av 1960-årene ble imidlertid samnorsksaken politisk oppgitt, og det falt større ro over språkstriden. Regjeringen valgte riksmålsmannen Hans Jacob Ustvedt som NRK-sjef. Kiran vendte seg nå i litterær retning. Han gjendiktet utenlandsk lyrikk og oversatte en rekke scenetekster for Det Norske Teatret, fra Annie Get Your Gun til Ai, ai, ai for ein artig krig. Som redaktør av radioens Ønskediktet ble han en særdeles effektiv talsmann for poesiens sak. Hans antologi Ønskediktetkom i 8 opplag, men også Med lånt lyre og Viser frå min gitar nådde store lesertall. Hans etterlatte dikt og gjendiktninger Med eiga lyre ble redigert av vennen Halldis Moren Vesaas og gjengir det fineste av hans poetiske verk. Fra 1973 var han formann i Norsk Kulturråd. Nøkkelen til Kirans språkbeherskelse var enkelhet. I alle formater og medier nyttet han en klar, vokalrik, korthugd form, ukunstlet fremført og båret av et klangfullt organ. Tvers igjennom språkstridens gny har denne hans form gitt varige bidrag til norsk språkutvikling. ( https://nbl.snl.no/Hartvig_Kiran )	Kiran, Hartvig (I90167)
10452	Kringkastingsmedarbeider, forfatter, visekunstner og lyriker. Foreldre: Operasanger, senere forretningsdrivende Erik Ole Bye (18831953) og husmor, senere forretningsdrivende Rønnaug Dahl (18891980). Gift 17.10.1953 med politiker Tove Billington Jørgensen (28.7.192815.5.2008), datter av bankkorrespondent Carl Christian Jørgensen (18971947) og Ragnhild Elisabeth Billington (18991976). Erik Bye var Norges mest prisbelønnede radio- og fjernsynsmedarbeider. Han vant et stort publikum med sine populære og engasjerte underholdningsprogrammer og reportasjer. Også som forfatter og visekunstner oppnådde han stor popularitet. Bye ble født i New Yorks norske bydel Brooklyn. Faren var operasanger og måtte som mange sangere til USA for å få engasjement. Så kom børskrakk og langvarig depresjon, og da Erik var seks år, reiste familien tilbake til Norge. De bodde på Ringerike de første årene, men overtok så et pensjonat på Nordstrand, den gang en forstad til Oslo. Her vokste Erik Bye opp. Som tenåring under den tyske okkupasjon 194045 kom han med i motstandsarbeid, men måtte på slutten av krigen reise til Sverige, hvor han kom med i de norske polititroppene. Tilbake i Norge tok han examen artium og tjenestegjorde i H.M. Kongens Garde, hvor han endte som sersjant. Med utdannelsesstipend fra USA studerte han engelsk, journalistikk og drama ved Midland College i Nebraska, og 1953 ble han M.A. i engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin. Ved siden av studiene reiste han omkring i det forjettede land og tok de jobber han kunne få når han trengte penger til studiene. Han var fabrikkarbeider, sjauer og lastebilsjåfør, han seilte på båter som krysset verdenshavene og manøvrerte lasteprammer og taubåter på New Yorks havn. Han fikk engasjement som skuespiller, var journalist og i en periode barkeeper. Inntrykk ble suget inn og erfaringer og opplevelser skrevet ned. Mye av det kom senere med i bøker som nesten alltid var blant bestselgerne. 1953 kom Erik Bye tilbake til Norge; han arbeidet som journalist for Associated Press og fikk spesielle oppdrag i NRK. 1955 reiste han ut igjen, denne gang til London, hvor han i tre år arbeidet ved BBC Overseas Services. Her fikk han inngående trening i den tids mest avanserte radiojournalistikk. Anthony Martin, en av BBCs fremste medarbeidere, oppdaget hans spesielle talent og var en god rådgiver. Tilbake i fast stilling i NRK fra 1958 markerte han seg raskt som en dyktig radiomann som kunne brukes til alt, fra allround nyhetsreporter til leder av underholdningsprogram eller kulturdebatter. Med sitt gode humør, sin idérikdom og ekte toleranse gled han lett inn i det spesielle miljø som den gang preget Marienlyst. Byes underholdningsprogrammer hadde som regel et meningsfullt innhold, uten at det ble påtrengende. Da NRK var alene i eteren, og mente at hele Norge måtte underholdes hver lørdagskveld, syntes han det var ekstra utfordrende å være programleder. Det skal være hyggelige programmer, sa han, men ikke bare til kos. Sjømannsprogrammene gav ham det store gjennombrudd. Vi går om bord, med Det norske sjømannskor og en livsbejaende Erik Bye som både programleder og forsanger, ble for store deler av det norske folk en naturlig del av juletradisjonene. Det samme ble Alf Prøysens Julekveldsvise, som slo igjennom i Erik Byes visekvelder, som i en rekke år var blant de mest populære programmer og var med på å skape et sterkt visemiljø i Norge. Våre sjøfolk, og kanskje særlig krigsseilerne, fikk i Erik Bye en støttespiller av imponerende format. Det samme gjaldt folket langs kysten. Han gjorde Redningsselskapet kjent selv i avsides innlandsbygder. Da han hørte at man trengte en ny redningsskøyte, appellerte han til alle nordmenn om å være med på finansieringen. Innsamlingen til R/S Skomvær II i 1960 ble en suksess, og året etter kunne den nybygde skøyta overtas på Stord. I verkstedhallen hvor fartøyet var bygd, ledet Erik Bye et glitrende underholdningsshow. Programlederen selv, sammen med Sjømannskoret, fremførte under stormende jubel Skomværvalsen, skrevet av ham selv. Med Bjarne Amdahls fengende melodi ble den en av våre mest populære sjømannsviser. Bye mistet aldri interessen for sjøens folk. Han ble æresmedlem i Redningsselskapet og fikk en ny redningskrysser oppkalt etter seg. I en lang rekke år hadde han sine lykkeligste dager som skipper om bord i sin egen skøyte Prøven, hvor han fikk inspirasjon til mange av sine viser. Erik Bye likte ikke å bli satt i bås; han ville arbeide mest mulig som en fri programleder. Da han flyttet over til fjernsynet, ble han den eneste programmedarbeider som ikke tilhørte noen redaksjon eller avdeling. Han var direkte underlagt fjernsynsdirektøren og fikk sin egen lille stab. Det ble mange spennende reportasjereiser omkring i verden. Han var en våken og dristig krigsreporter, men glemte ikke å gi bakgrunn for krisene. I tragediene med folkegrupper på flukt skildret han flyktningenes fortvilelse, men fikk frem de glimt av håp som finnes i menneskenes overlevelsesvilje. Han visste hvor viktig det var med rask hjelp og rykket i felten når FN-organisasjoner og humanitære institusjoner trengte penger. Han tok tidlig opp krigsinvalidenes skjebne, og gjennom en rekke programmer var han med på å bedre deres tilværelse på forskjellig måte. Hans appeller om å hjelpe sviktet aldri. Han hadde verden som sin arbeidsplass og fikk venner på de fjerneste steder. En stammehøvding i Afrika gav sin favorittsønn navnet Erik, og selv fikk den høye og blonde mannen fra det kalde nord også en høvdingtittel. Heder og oppmerksomhet har han fått i en rekke land hvor han arbeidet med sitt fjernsynslag. Mange steder arbeidet han sammen med britiske og amerikanske fjernsynsfolk i toppklasse, og hans dokumentarserier vakte oppsikt langt utenfor Norge. Kolleger var imponert over at han fant frem til originale programideer i en tid hvor de fleste medieselskaper stort sett kopierte hverandre. Et eksempel på Byes originalitet var programmet Jakten på Mangas Coloradas (1992), om indianernes skjebne. Sammen med en skulptør av indiansk ætt så han på verden da Columbus kom til Amerika, og jakten gikk til steder i USA og Canada, Russland, Sibir og arktiske områder i Norge. Serien ble avsluttet i Santa Fe i New Mexico med en enestående konsert med indiansk folkemusikk. I det norske Amerika fulgte han utvandrerne i tre generasjoner, og en viktig epoke i norsk historie ble dokumentert gjennom programmer signert Erik Bye. Han møtte generasjoner som var opptatt av sine røtter, og både video- og musikkassetter sammen med hans bøker kjøpes flittig av norskamerikanerne. Et dusin bøker ble det både diktsamlinger, biografier, reportasjebøker og essaysamlinger. Flere av dem er prisbelønnet og oversatt til engelsk. Han gjorde en rekke plateinnspillinger, og flere av dem er hedret med Spellemannprisen. Sin kraftige sangstemme brukte han i hele sine karriere, ikke bare i radio- eller fjernsynsprogrammer. I mange år holdt han underholdningskvelder med visesang og kåserier, ofte også med folkemusikk, i Norge og i USA. Pianisten Willy Andresen var nesten hele tiden hans faste akkompagnatør, i studio eller på scenen, i Norge eller i USA. De liker seg med publikum foran scenen; på slike kvelder syntes det som Erik Byes utstråling trollbandt tilhørerne, ikke minst i det norske Amerika. Der ble han forholdsvis tidlig invitert til å holde kirkekonserter, noe han siden også hadde mange av i Norge. NRK-programmene overvåkes av både politikere og et bredt sammensatt Kringkastingsråd. Aktive programskapere har ofte måttet tåle hard kritikk, Erik Bye var en av de få som sjelden fikk ris. 1963 ble han kritisert fordi han brukte du-formen i noen programmer, reglene bestemte at i NRK sa man De til alle intervjuobjekter. Det nytter ikke å si De til en gammel sjøulk som er med i sjømannsprogrammene, heller ikke i intervjuer med nordmenn som har bodd lenge i USA, sa Erik Bye og vant frem. Et av hans største programopplegg var Idébanken, som skulle hjelpe i gang idérike og skapende krefter i Norge. Det strømmet på med forslag. En rekke ideer ble realisert, mange kreative mennesker fikk det nødvendige puff til å komme i gang, men det var også folk som mente at en slik form for bankvirksomhet lå utenfor NRKs virksomhet. Riksrevisjonen påpekte også at store programmer burde ha retningslinjer og fast budsjett. Slike ting passer ikke alltid folk med glød i engasjementene, som Erik Bye. Men da det ble slutt, satt han igjen med gleden over å ha hjulpet i gang folk som skaper verdier. Engasjement preget Erik Bye i et langt, sterkt og begivenhetsrikt liv, og det var naturlig at han interesserte seg for aktuelle samfunnsproblemer og tok klare standpunkter i saker hvor meningene kunne stå steilt mot hverandre, som for eksempel i debattene omkring norsk medlemskap i EU. Han var også aktiv i kampen mot atomvåpen, mot rasisme og antisemittisme og nynazisme. Men som den profesjonelle mediemann blandet han aldri kortene; som programleder i NRK var han alltid objektiv. Bye mottok mange hedersbevisninger både i Norge og i utlandet. 1978 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var ridder av Islandske Falkeorden. Han fikk Fritt Ords pris 1989, ble æresmedlem i Redningsselskapet samme år og fikk en nybygd redningsskøyte oppkalt etter seg 1997. Peer Gynt-statuetten fikk han 1974 og Norsk Kulturråds ærespris 1992. Midland College hedret ham med en æresdoktorgrad 1974, og 1999 fikk han University of Wisconsins Distinguished International Alumni Award. Erik Bye er den eneste norske mediemann som er kommet på sokkel i levende live. Sammen med visedikterne Otto Nielsen og Alf Prøysen minnes han på en solid granittstein foran Steinrøysa neri bakken. De tre hadde serier med viseprogrammer, og ved en anledning fant de på at visekunsten kunne hedres med et egenartet minnesmerke, en røys laget av steiner fra alle norske kommuner. Den fikk plass like nedenfor hovedinngangen til kringkastingsbygget på Marienlyst. Noen år senere hadde Nils Aas laget et sterkt og markert portrett av Erik Bye, så stort at det helst burde stå i friluft. Han passer godt nede i steinrøysa, sa billedhuggeren til kringkastingssjef Einar Førde. Og slik ble det; tusenvis av kringkastingsfolk har siden passert og kanskje nikket til høvdingen på sokkel ved steinrøysa neri bakken. ( https://nbl.snl.no/Erik_Bye )	Bye, Erik (I141723)
10453	Kristen Olsson Husby (f.1860, d. ?). Han emigrerte til Two Harbors Minnesota i 1900. Han var da gift med Marit Vaag og de hadde sønnen Arne med til USA. I USA fikk de ei datter og en sønn til. Kristen arbeidet først på jernbanen og "oildukken" i Two Harbors, deretter opparbeidet han seg et stykke jord utenfor Two Harbors. Sønnen Carl Albin og svigersønnen frøs ihjel på sjøen i en forrykende storm. (Fylkesfoto)	Huseby, Christen Olsen (I90627)
10454	Krister.Olsen a tronderbladet.no	Kilde (S523)
10455	Kristi Olsd i ft 1865	Hofset, Christie Einarsdtr. (I25757)
10456	Kristian Fredrik Fjeldsæter (19.10.1921 i Trondheim - 9.4.1998 sst), sønn av dykker Olaf Ingvald Fjeldsæter (5.4.1898 i Trondheim- 16.6.1977) og Martha Berntine Sundsby (4.1.1894 i Aure- 30.5.1966 i Trondheim). Gift med Åse Texdahl (21.11.1924 i Trondheim-), datter av handelsreisende Johan Texdahl (11.7.1883 i Jøssund - 20.11.1937 i Trondheim) og Magda Didrikke (23.7.1890 i Nes - 21.12.1938). Barn: Per Fjeldsæter (8.8.1947-), Gisle Fjeldsæter (17.1.1952-), Jan Fjeldsæter (30.9.1953-). Kristian Fredrik Fjeldsæter tok eksamen ved Trondhjems Handelsgymnasium 1941. Kontorist Trondheim kemnerkontor 1941-44. Maskinbokholder Aktietrykkeriet i Trondheim 1944-47, disponent National Kassa Register A/S, avd. Trondheim 1947-. ( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Kristian_Fredrik_Fjelds%C3%A6ter )	Fjeldsæter, Kristian Fredrik (I178200)
10457	Kristian Fredriksen har i 1839 skjøtet gården til sin sønn Sivert Kristiansen for 162 ½ spd. (E.Ø.)	Ysland, Christian Fredriksen (I59985)
10458	Kristian Vingsternes (1918-1940). Høyrde inn under Trønderbataljonen, omkom under kampane ved Gratangen 25. april 1940. http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php	Vinsternes, Kristian Adolf (I140721)
10459	Kristian ankommer Boston med søskenbarna Markus og Edvard Haltbakk(Botten) den 7april 1910 med "Ivernia" https://en.wikipedia.org/wiki/SS_Ivernia	Saltrønes, Kristian Arne Iversen (I174013)
10460	Kristian blir saksøkt av kona, og blir innkalt rettsak 18 mars 1965. Ref. notis i Tidens Krav: https://www.nb.no/items/dd09794f666dbb907e5360432cdff33d?page=7&searchText=%22Kristian%20Fj%C3%B8seide%22	Familie: Christian Larsen Fjøseide / Mathea Josefa Fjøseide f Lervik (F68303)
10461	Kristian omkom under ei Fosnareis	Korsnes, Kristian Johannesen (I165315)
10462	Kristian overtok Overrein nedre, br.nr. 2 i 1825, da faren delte gården mellom sønnene Kristian og Ole. Våningshuset som da ble bygd, er fortsatt gårdens våningshus. Kristian var eier av gården til 1855, da sønnen Nils overtok.	Overrein, Kristian Nilsen (I107547)
10463	Kristian var kjent for sin innsats i idrett. Han fikk lungebetennelse da han ved et uhell ble gjennomvåt i samenheng med en fotballkamp. Han satt på åpen lastebilplatt hjemmover og frøys krafig, fikk lungebetennelse og døde. Han hadde mørkt hår, men det ble helt hvitt før han døde.	Skogås, Kristian Bernhart (I67550)
10464	Kristiane Sivertsen, født Vold, enke efter skomaker Martinus Sivertsen, i huset hos svigersøn skomager J. Didriksen, fattigunderstøttet, født 1809 Røros kjøbstad, adr. ved død: Øvre Møllenberg gd. 42 A.	Wold, Christiana Jensdtr. Sivertsen f (I136931)
10465	Kristiansand 1900: Enøiet ved vaadeskudd, Lever i frivillig adskillelse fra hustruen.	Fjelnseth, Anders Andersen (I28014)
10466	Kristiansund i 1875	Olsberg, Mari Iversdtr. Stugu (I57177)
10467	Kristiansund i 1910 Trondheim i 1925	Bjerkan, Fredrik Ingebrigtsen (I28243)
10468	Kristiansund i 1910	Grønseth, Hovlik Johannessen (I29054)
10469	Kristiansund i 1910	Hofset, Hans Pedersen (I27394)
10470	Kristiansund i 1910	Gjevik, Guru Olsdtr. (I3592)
10471	Kristiansund i 1910	Mathisen, Helga Anette Jordahl f (I48865)
10472	Kristine Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondhjem, død 1948 i Oslo) var en norsk biolog og Norges første kvinnelige professor. Hennes forskningsfelt var cytologi, genetikk og embryologi. Hun var datter av Jacob Aall Bonnevie som en av ni søsken. Familien flyttet i 1886 fra Trondhjem til Kristiania. Bonnevie startet å studere zoologi i 1892, men byttet senere til biologi. Studiene endte med doktoravhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni» (1906). Hun var også student hos Arnold Lang i Zürich i årene 1898-99, hos Theodor Boveri i Würzburg i 1900-01 og hos E.B. Wilson ved Columbia University i New York fra 1906 til 1907. Hun tok over ledelsen av Zootomisk laboratorium etter Johan Hjort i 1900. Rundt 1914 startet hun på arbeidet hun er mest kjent for, arvelighetsforskning, og etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Etter å ha vært innstilt som førstevalg ved et professorat ved Bergens Museum i 1912 ble Bonnevie tilbudt et nyetablert professorat ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hun takket ja til. Tiltredelsesforelesning 28. november 1912 hadde titelen: «Retninger og resultater inden den moderne eksperimentel-biologiske forskning.» Hun hadde dette professoratet frem til 1937. Bonnevie ble det første kvinnelige medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1911. Senere etablerte og ledet hun Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i perioden 1922-1925. Hun etablerte Studiehjem for unge piker i 1916 og Studenterhus i Schulz' gate i 1923. Hun tok over husholdningen hos Vilhelm Bjerknes etter hans kone Honorias døde (Kristine og Honoria var søstre). Hun satt i bystyret i årene 1908-1919, var suppleant til Stortinget i perioden 1916-1918 og satt i universitetets kringkastingsnemnd fra 1927 til 1937. Kristine Bonnevie mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1920, St. Olavs Orden av første klasse i 1946 og Fridtjof Nansens Belønning i 1935. På Blindern bærer biologibygningen navnet Kristine Bonnevies hus. Både i Oslo og i Stavanger er det en gate oppkalt etter Bonnevie. (Wikipedia)	Bonnevie, Kristine Elisabeth Heuch (I133971)
10473	Kristofer Leirdal, født 15.12.1915 i Aure, Møre og Romsdal- 2012 i Trondheim). Billedhugger. Foreldre: Småbruker og snekker Sakarias Skogan (1880-1951) og Karen Leirdal (1883-1966). Gift 1947 med keramiker Aina Thiis (6.11.1924-), datter av domkirkearkitekt Helge Thiis (1897-1972) og maler Greta Wilhelmina Swenborg (1896-1982). Kristofer Leirdal gjorde sin største innsats i restaureringen og utsmykkingen av Nidarosdomen og har stått sentralt i oppbyggingen av et livskraftig kunstmiljø i Trondheim. Leirdal utdannet seg til billedhugger da mellomkrigstidens klassisisme stod som sterkest blant norske skulptører. Han gikk på møbellinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1936-38 og studerte deretter skulptur under Wilhelm Rasmussen på Statens Kunstakademi 1938-40. Etter krigen studerte han ved Det Kongelige Kunstakademi i København under Einar Utzon-Frank. Epokens idealisme hadde sin forankring i Frankrike, med kunstnere som Charles Despiau og Aristide Maillol. Retningen viste sin styrke i den skulpturale utsmykkingen av Oslo Rådhus. Dette var en viktig impuls for de unge; gjennom offentlige oppgaver ønsket billedkunstnerne å sette sitt preg på det norske sosialdemokratiet. Konkurransen om rådhusutsmykkingen utløste lange diskusjoner om skulpturens plass i den moderne arkitektur. Tidens klassisisme hadde et visst preg av håndverkerromantikk, og en annen side ved Leirdals kunstneriske legning finner vi i hans håndverksmessige forankring. Av faren hadde han fått opplæring i snekring og treskjæring, og han utviklet seg raskt til en dyktig møbelsnekker. Leirdal begynte sitt virke ved domkirken i Trondheim under den annen verdenskrig, som steinhugger. Etter krigen laget han flere hovedverk for katedralen. Han modellerte relieffet Den seirende Kristus til skipets utvendige gavl, statuen av St. Mikael, som troner over nordre tårn, samt en lang rekke steinskulpturer til nisjene i vestfronten. Flere av disse er til en viss grad basert på levende modeller; f.eks. har St. Mikael ansiktstrekk som er hentet fra Bob Dylan. 1983 kom Leirdals replikk av middelalderskulpturen av apostelen Johannes på plass. Dermed var den siste av vestfrontens nesten 60 skulpturer ferdigstilt etter domkirkearkitekt Helge Thiis' plan fra 1929. 1990 leverte Leirdal sitt siste verk til domkirken, en halvannen meter høy påskelysestake i bemalt tre. I hele sitt virke ved Nidarosdomen har Leirdal, i likhet med flere andre av våre fremste billedhuggere, tilpasset seg arkitekturens fysiske og stilistiske rammer, samt helligdommens ideologiske program. Selv om de var preget av 1920-årenes klassisismen, søkte de å underordne seg det gotiske vokabular. Tross alt dreier det seg om fundamentale motsetninger: Mens klassisisten søker det harmoniske og avbalanserte og ledes av jordnærhet, etterstreber gotikeren ekstatiske avmaterialiseringer. Å oppleve en gotisk katedral er det samme som å erfare et lysmysterium hvor de klassiske grunnprinsipper om klargjøring av det bærende og det som bæres, er usynliggjort. Leirdals mange offentlige skulpturer preges av nøkternhet og monumentalitet, av realisme og håndverksmessig viten. Av store, tidstypiske verk må hans monument over de falne i Trondheim fra 1948 fremheves. Det er hugd i granitt og har fått en sentral plassering under lønnetrærne foran nordsiden av domkirken. Monumentet på Frøya over de omkomne i Titran-ulykken 1899 ble reist 1949. Det er holdt i samme statuariske stil og forestiller også en etterlatt mor med sine barn. Formene i Titran-monumentet er stort sett og samler seg i et hovedvolum, en pyramidal struktur, som en varde ut mot havet. I senere verk kommer det til realistiske drag, f.eks. i bronseskulpturen Hårpynt (1954) og i Falkberget-monumentet An-Magritt og Hovi-stuten i Trondheim (1967). Men i alle Leirdals arbeider er det nærværende og realistiske underordnet sikre komposisjonelle grep. Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn som ledetråd for dette hovedverket. Mottoet for Leirdals krigsseilermonument i Trondheim fra 1982 er Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn. Dette tydeliggjør han ved å la en del av plattingen med de to fortøyningspullertene stå tom, samtidig som plasseringen av to sjøfolk helt til høyre gir komposisjonell spenst til verket. Også Felkar'n (1991) må fremheves som et monumentalt hovedverk i hans lange produksjon. Det er laget til minne om mennene som i flere hundre år arbeidet i Kvernfjellet i Selbu. Leirdals portretteringskunst ligger på et høyt nivå, preget av teknisk dyktighet, iakttakerevne og sikker formfølelse. Bystene av Mona Elisabeth Ryggen, malerne Einar Bothner og John Anton Risan og jazzmusikeren Bjørn Alterhaug er gode eksempler på dette. Han har også laget mange spennende barneportretter. Portrettet Lille Erlend av kunstnerens sønn er spesielt gjennom sin overnaturlige størrelse og ved at det er laget i bemalt tre. Kristofer Leirdal var med på å stifte Kunstskolen i Trondheim og var lærer i skulpturklassen der 1946-52, og han var lærer i plastisk form ved Institutt for form og farge på arkitektavdelingen ved NTH 1952-82. Begge steder har han gjort en pionerinnsats for å bygge opp disse sentrale kunstinstitusjonene. Han har også vært aktivt med i utviklingen av Trondhjems Kunstforening og institusjonens faste samling (nå Trondheim Kunstmuseum). ( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Kristofer_Leirdal )	Leirdal, Kristofer Sakariasen (I178148)
10474	Kristoffer Arntsen hadde gården til 1897, da han solgte den til sin svigersønn John Johnsen Singstad for kr. 1.000 og kår, heri innbefattet kornavgiften kr. 266,66. (E.Ø.)	Kibneb, Kristoffer Arntsen (I60638)
10475	Kristoffer Jenssen hadde denne eiendom til 1898 da han solgte den til sin svigersønn Jens Jakobsen for kr. 400 og kår. (E.Ø.)	Jensen, Kristoffer (I60598)
10476	Kristoffer Nilssen hadde gården til 1929 da han solgte den til sin sønn Kristian Kristoffersen.	Selbekk, Kristoffer Nilsen Ølstøren f (I59443)
10477	Kristoffer Olsen var f. 1847 i Hemne og var sønn av Ole Kristoffersen Sem og kone Elisabeth Olsdtr. Håvik, Kvenvær. Sem-navnet hadde han fra Børsa der farsslekten bodde. Ole Kristoffersen kjøpte i 1870 gården Kleiva på Sandstad, Hitra. Kristoffer Olsen som var eldst av barna overtok gården og antok etternavnet Strand. Ved siden av gårdsdriften var han bestmann på jakter til firmaene Astrup og Arnesen i Kristiansund. Han seilte hele norskekysten og var også en tur til Sebuska i Russland og i finske havner. Han var gift med Oline Margrete Jensdtr. og hennes slekt hadde vært bygslere av Strømø i flere generasjoner. Hennes far var den foran nevnte Jens Andreassen, og hans far igjen var Andreas Petersen. Dette var årsaken til at Kristoffer Olsen Strand interesserte seg for Strømøen og kjøpte gård der. Da han kom til Strømøen var gården husløs og han bygde nye hus. Men jordbruk og fiskeri ble for trangt for ham med hans intereser på andre områder og det endte med at han solgte Strømøen til Klaus Knudsen Stenvik i 1886 og kjøpte istedet gården Madsvåg og han skrev seg siden for Ole Kristoffersen Madsvåg.	Slørdal, Christopher Olaus Olsen Madsvåg f (I27639)
10478	Kristoffer Pedersen hadde gården til 1939, da han solgte den til sin eldste sønn Peter Kristoffersen for kr. 8.000 og kår.	Åsmul, Christoffer Pedersen (I18061)
10479	Kristoffer Pedersen hadde gården til sin død, og i 1894 har stervboenken utstedt skjøte på det halve av eiendommen til Ole Johnsen Singstad for kr. 1.000. Samme år har skifteforvalteren i boet etter Kristoffer Pedersen utstedt skjøte på den andre halvdel av eiendommen til Kristoffer Jenssen Tøndel for kr. 1.000.	Indergård, Kristoffer Pedersen (I61064)
10480	Kuldseilede paa Hevnefjorden. ubegravet https://www.digitalarkivet.no/kb20070418680339	Flesvik, Anders Andersen (I9382)
10481	Kullseiling i Barmfjorden.	Stabel, Albrecht Crantz (I22259)
10482	Kullseilte og druknet.	Røvik, Bernhard Arntsen (I15199)
10483	Kullseilte på Gjerdevika	Sundsby, Bendik Larsen (I108386)
10484	Kullseilte på Tifjorden. Omkom sammen med 4 andre karer bosatt i Skjærbusdalen. Ingen ble gjenfunnet.	Skjærbusdal, Johan Bernt Olsen (I176905)
10485	Kullseilte sammen med faren utenfor Agdenes. Begge ble funnet og gravlagt på Viklem Kirkegård.	Barlaup, Jon Arntsen (I171649)
10486	Kullseilte sammen med sønnen Jon utenfor Agdenes. Begge ble funnet og gravlagt på Viklem Kirkegård.	Ertvåg, Arnt Jonsen Barlaup f (I171630)
10487	Kullseilte utenfor Glasø i Edø.	Botten, Knud Hansen Rodal f (I175440)
10488	Kullseilte utenfor Glasø i Edø.	Rodal, Ole Gunnerius Knudsen (I175442)
10489	Kullseilte ved Brødreskiftlandet	Auset, Ole Olsen Sterten f (I12777)
10490	Kun hjemmedøpt	Vinjeøren, Ingeborg Olsdtr. (I33021)
10491	Kun hjemmedøpt av Arnt Estensen Sporild	Sporildnes, Johan Knutsen (I31801)
10492	Kun hjemmedøpt av Arnt Estensen Sporild.	Sporild, Arnt Estensen (I2022)
10493	Kun hjemmedøpt av Gunhild Eriksd Grøtan	Alstad, John Ingebrigtsen (I29210)
10494	Kun hjemmedøpt av Johan Vik	Kirksæterbugen, Andreas Ingebrigtsen (I22204)
10495	Kun hjemmedøpt av Konen Beret Dalum (mormor)	Dalum, Tollev Thronsen (I31804)
10496	Kun hjemmedøpt av kirkesanger Øye.	Hassel, Johannes Stensen Antonsen (I32266)
10497	Kun hjemmedøpt av madame Pettersen	Belsvik, Lars Olsen (I2950)
10498	Kun hjemmedøpt.	Forren, Haakon Olsen (I8395)
10499	Kun hjemmedøpt.	Haukvik, Marit Halvorsdtr. (I33317)
10500	Kvam i Fron 1816-1850	Klevstadteigen, Peder Nilsen Lidal f (I28025)

Notater

Linket til

10451

Kringkastingsmann og lyriker. Foreldre: Bygningsarbeider Hartvig Nikolaisen Kiran (18761953) og Elisabeth Pettersson (18861967). Gift 1947 med oversetter Anna-Karin Nordheim (3.3.1923), datter av regnskapssjef Ole Peder Nordheim (18941955) og Ragna Andresen (18931976).

Hartvig Kirans engasjement gjaldt i alle forhold språket. Hans virke som radioreporter, kåsør, lyriker og målpolitiker gjorde ham til en av nynorskens fremste og mest allsidige stilister i den perioden da språkstriden i Norge kulminerte.

Etter examen artium i hjembyen 1931 studerte han filologi i Oslo og fikk etter avlagt embetseksamen ansettelse som nynorsk hallomann i NRK. Stillingen medførte også vakter i nyhetstjenesten og andre oppdrag på programsiden, og slik gikk det til at Kiran under den kritiske situasjon 9. april 1940 satt alene med ansvaret for nyhetene fra studio. Han forsøkte forgjeves å få generalstaben til å gi mobiliseringsordre gjennom kringkastingen; da en slik ordre ikke kom, sørget han for at utenriksminister Kohts feilaktige uttalelse til NTB denne morgenen om at det i natt gikk ut alminnelig mobiliseringsordre, ble gjentatt så ofte som mulig før tyskerne tok kontroll med sendingene. Dermed kom store deler av landets vernepliktige denne dag til å oppfatte seg som mobilisert, selv om regjeringen i virkeligheten hadde vedtatt stille mobilisering gjeldende fra 12. april.

Februar 1941 forlot Kiran NRK i Oslo og drog med skøyte til Storbritannia, der han sluttet seg til den lille gruppen av NRK-ansatte ved BBCs norske seksjon. Under Toralv Øksnevads ledelse utførte han her flere større reportasjer, 1942 fra en konvoi over Atlanterhavet, senere fra hvalfangerne og styrkene i Skottland. Blant lyttere i Norge ble hans enkle språk og følsomme intonasjon sagt å ha en oppmuntrende virkning. For kolleger, norske som britiske, var det tydelig at man her stod overfor en betydelig mikrofonstilist.

Kiran returnerte fra London 1945 og gikk inn i nyhetsavdelingen som reporter med ansvaret for posten Aktuelt. Fra 1950 fikk han i tillegg i oppgave å utvikle ukemagasinet Fra verksted og fabrikk, som bidrog til å vri den bondekultur-tunge institusjon NRK inn mot industrialismens realitet, en oppgave som Kiran skjøttet glimrende med sitt moderne nynorsk, ubundet av i-målets dogmer. 1953 dekket han i en serie minneverdige reportasjer flomkatastrofen i Nederland. Hans stilbeherskelse gjorde ham selvskreven til å rapportere fra kong Georg 6s begravelse i London 1952 like fullt som fra kong Haakons i Oslo 1957.

1958 etterfulgte Kiran Fredrik Wildhagen som leder av radioens opplysningsavdeling. På denne tid hadde han trappet opp sitt språkpolitiske engasjement, særlig provosert av foreldreaksjonen mot samnorsk og av riksmålsvennlige kolleger i NRK. Han utgav pamfletten Aksjon mot reaksjonen, og lot seg velge til formann i Noregs Mållag 1957; herfra rettet han krav til sin egen institusjon om mer nynorsk i sendingene. Som utnevnt programredaktør måtte han straks etter forlate formannsstillingen, men var fortsatt aktiv i Norsk språknemnd på nynorskens side, blant annet i forberedelsen av læreboknormalen, som han så som et middel til å fremme et radikalisert samnorsk, nynorskens redning. Han engasjerte seg også i en minneverdig strid på vers mot André Bjerke, i anledning dennes vri på Shaws Pygmalion i gjendiktningen av My Fair Lady.

1961 søkte Kiran kringkastingsjefstillingen etter Kaare Fostervoll, for å markere nynorsksidens interesser. Fra begynnelsen av 1960-årene ble imidlertid samnorsksaken politisk oppgitt, og det falt større ro over språkstriden. Regjeringen valgte riksmålsmannen Hans Jacob Ustvedt som NRK-sjef.

Kiran vendte seg nå i litterær retning. Han gjendiktet utenlandsk lyrikk og oversatte en rekke scenetekster for Det Norske Teatret, fra Annie Get Your Gun til Ai, ai, ai for ein artig krig. Som redaktør av radioens Ønskediktet ble han en særdeles effektiv talsmann for poesiens sak. Hans antologi Ønskediktetkom i 8 opplag, men også Med lånt lyre og Viser frå min gitar nådde store lesertall. Hans etterlatte dikt og gjendiktninger Med eiga lyre ble redigert av vennen Halldis Moren Vesaas og gjengir det fineste av hans poetiske verk. Fra 1973 var han formann i Norsk Kulturråd.

Nøkkelen til Kirans språkbeherskelse var enkelhet. I alle formater og medier nyttet han en klar, vokalrik, korthugd form, ukunstlet fremført og båret av et klangfullt organ. Tvers igjennom språkstridens gny har denne hans form gitt varige bidrag til norsk språkutvikling.

( https://nbl.snl.no/Hartvig_Kiran )

Kiran, Hartvig (I90167)

10452

Kringkastingsmedarbeider, forfatter, visekunstner og lyriker. Foreldre: Operasanger, senere forretningsdrivende Erik Ole Bye (18831953) og husmor, senere forretningsdrivende Rønnaug Dahl (18891980). Gift 17.10.1953 med politiker Tove Billington Jørgensen (28.7.192815.5.2008), datter av bankkorrespondent Carl Christian Jørgensen (18971947) og Ragnhild Elisabeth Billington (18991976).

Erik Bye var Norges mest prisbelønnede radio- og fjernsynsmedarbeider. Han vant et stort publikum med sine populære og engasjerte underholdningsprogrammer og reportasjer. Også som forfatter og visekunstner oppnådde han stor popularitet.

Bye ble født i New Yorks norske bydel Brooklyn. Faren var operasanger og måtte som mange sangere til USA for å få engasjement. Så kom børskrakk og langvarig depresjon, og da Erik var seks år, reiste familien tilbake til Norge. De bodde på Ringerike de første årene, men overtok så et pensjonat på Nordstrand, den gang en forstad til Oslo. Her vokste Erik Bye opp. Som tenåring under den tyske okkupasjon 194045 kom han med i motstandsarbeid, men måtte på slutten av krigen reise til Sverige, hvor han kom med i de norske polititroppene. Tilbake i Norge tok han examen artium og tjenestegjorde i H.M. Kongens Garde, hvor han endte som sersjant. Med utdannelsesstipend fra USA studerte han engelsk, journalistikk og drama ved Midland College i Nebraska, og 1953 ble han M.A. i engelsk litteratur og drama ved University of Wisconsin.

Ved siden av studiene reiste han omkring i det forjettede land og tok de jobber han kunne få når han trengte penger til studiene. Han var fabrikkarbeider, sjauer og lastebilsjåfør, han seilte på båter som krysset verdenshavene og manøvrerte lasteprammer og taubåter på New Yorks havn. Han fikk engasjement som skuespiller, var journalist og i en periode barkeeper. Inntrykk ble suget inn og erfaringer og opplevelser skrevet ned. Mye av det kom senere med i bøker som nesten alltid var blant bestselgerne.

1953 kom Erik Bye tilbake til Norge; han arbeidet som journalist for Associated Press og fikk spesielle oppdrag i NRK. 1955 reiste han ut igjen, denne gang til London, hvor han i tre år arbeidet ved BBC Overseas Services. Her fikk han inngående trening i den tids mest avanserte radiojournalistikk. Anthony Martin, en av BBCs fremste medarbeidere, oppdaget hans spesielle talent og var en god rådgiver.

Tilbake i fast stilling i NRK fra 1958 markerte han seg raskt som en dyktig radiomann som kunne brukes til alt, fra allround nyhetsreporter til leder av underholdningsprogram eller kulturdebatter. Med sitt gode humør, sin idérikdom og ekte toleranse gled han lett inn i det spesielle miljø som den gang preget Marienlyst.

Byes underholdningsprogrammer hadde som regel et meningsfullt innhold, uten at det ble påtrengende. Da NRK var alene i eteren, og mente at hele Norge måtte underholdes hver lørdagskveld, syntes han det var ekstra utfordrende å være programleder. Det skal være hyggelige programmer, sa han, men ikke bare til kos. Sjømannsprogrammene gav ham det store gjennombrudd. Vi går om bord, med Det norske sjømannskor og en livsbejaende Erik Bye som både programleder og forsanger, ble for store deler av det norske folk en naturlig del av juletradisjonene. Det samme ble Alf Prøysens Julekveldsvise, som slo igjennom i Erik Byes visekvelder, som i en rekke år var blant de mest populære programmer og var med på å skape et sterkt visemiljø i Norge.

Våre sjøfolk, og kanskje særlig krigsseilerne, fikk i Erik Bye en støttespiller av imponerende format. Det samme gjaldt folket langs kysten. Han gjorde Redningsselskapet kjent selv i avsides innlandsbygder. Da han hørte at man trengte en ny redningsskøyte, appellerte han til alle nordmenn om å være med på finansieringen. Innsamlingen til R/S Skomvær II i 1960 ble en suksess, og året etter kunne den nybygde skøyta overtas på Stord. I verkstedhallen hvor fartøyet var bygd, ledet Erik Bye et glitrende underholdningsshow. Programlederen selv, sammen med Sjømannskoret, fremførte under stormende jubel Skomværvalsen, skrevet av ham selv. Med Bjarne Amdahls fengende melodi ble den en av våre mest populære sjømannsviser.

Bye mistet aldri interessen for sjøens folk. Han ble æresmedlem i Redningsselskapet og fikk en ny redningskrysser oppkalt etter seg. I en lang rekke år hadde han sine lykkeligste dager som skipper om bord i sin egen skøyte Prøven, hvor han fikk inspirasjon til mange av sine viser.

Erik Bye likte ikke å bli satt i bås; han ville arbeide mest mulig som en fri programleder. Da han flyttet over til fjernsynet, ble han den eneste programmedarbeider som ikke tilhørte noen redaksjon eller avdeling. Han var direkte underlagt fjernsynsdirektøren og fikk sin egen lille stab. Det ble mange spennende reportasjereiser omkring i verden. Han var en våken og dristig krigsreporter, men glemte ikke å gi bakgrunn for krisene. I tragediene med folkegrupper på flukt skildret han flyktningenes fortvilelse, men fikk frem de glimt av håp som finnes i menneskenes overlevelsesvilje. Han visste hvor viktig det var med rask hjelp og rykket i felten når FN-organisasjoner og humanitære institusjoner trengte penger. Han tok tidlig opp krigsinvalidenes skjebne, og gjennom en rekke programmer var han med på å bedre deres tilværelse på forskjellig måte. Hans appeller om å hjelpe sviktet aldri.

Han hadde verden som sin arbeidsplass og fikk venner på de fjerneste steder. En stammehøvding i Afrika gav sin favorittsønn navnet Erik, og selv fikk den høye og blonde mannen fra det kalde nord også en høvdingtittel. Heder og oppmerksomhet har han fått i en rekke land hvor han arbeidet med sitt fjernsynslag. Mange steder arbeidet han sammen med britiske og amerikanske fjernsynsfolk i toppklasse, og hans dokumentarserier vakte oppsikt langt utenfor Norge. Kolleger var imponert over at han fant frem til originale programideer i en tid hvor de fleste medieselskaper stort sett kopierte hverandre.

Et eksempel på Byes originalitet var programmet Jakten på Mangas Coloradas (1992), om indianernes skjebne. Sammen med en skulptør av indiansk ætt så han på verden da Columbus kom til Amerika, og jakten gikk til steder i USA og Canada, Russland, Sibir og arktiske områder i Norge. Serien ble avsluttet i Santa Fe i New Mexico med en enestående konsert med indiansk folkemusikk.

I det norske Amerika fulgte han utvandrerne i tre generasjoner, og en viktig epoke i norsk historie ble dokumentert gjennom programmer signert Erik Bye. Han møtte generasjoner som var opptatt av sine røtter, og både video- og musikkassetter sammen med hans bøker kjøpes flittig av norskamerikanerne.

Et dusin bøker ble det både diktsamlinger, biografier, reportasjebøker og essaysamlinger. Flere av dem er prisbelønnet og oversatt til engelsk. Han gjorde en rekke plateinnspillinger, og flere av dem er hedret med Spellemannprisen.

Sin kraftige sangstemme brukte han i hele sine karriere, ikke bare i radio- eller fjernsynsprogrammer. I mange år holdt han underholdningskvelder med visesang og kåserier, ofte også med folkemusikk, i Norge og i USA. Pianisten Willy Andresen var nesten hele tiden hans faste akkompagnatør, i studio eller på scenen, i Norge eller i USA. De liker seg med publikum foran scenen; på slike kvelder syntes det som Erik Byes utstråling trollbandt tilhørerne, ikke minst i det norske Amerika. Der ble han forholdsvis tidlig invitert til å holde kirkekonserter, noe han siden også hadde mange av i Norge.

NRK-programmene overvåkes av både politikere og et bredt sammensatt Kringkastingsråd. Aktive programskapere har ofte måttet tåle hard kritikk, Erik Bye var en av de få som sjelden fikk ris. 1963 ble han kritisert fordi han brukte du-formen i noen programmer, reglene bestemte at i NRK sa man De til alle intervjuobjekter. Det nytter ikke å si De til en gammel sjøulk som er med i sjømannsprogrammene, heller ikke i intervjuer med nordmenn som har bodd lenge i USA, sa Erik Bye og vant frem.

Et av hans største programopplegg var Idébanken, som skulle hjelpe i gang idérike og skapende krefter i Norge. Det strømmet på med forslag. En rekke ideer ble realisert, mange kreative mennesker fikk det nødvendige puff til å komme i gang, men det var også folk som mente at en slik form for bankvirksomhet lå utenfor NRKs virksomhet. Riksrevisjonen påpekte også at store programmer burde ha retningslinjer og fast budsjett. Slike ting passer ikke alltid folk med glød i engasjementene, som Erik Bye. Men da det ble slutt, satt han igjen med gleden over å ha hjulpet i gang folk som skaper verdier.

Engasjement preget Erik Bye i et langt, sterkt og begivenhetsrikt liv, og det var naturlig at han interesserte seg for aktuelle samfunnsproblemer og tok klare standpunkter i saker hvor meningene kunne stå steilt mot hverandre, som for eksempel i debattene omkring norsk medlemskap i EU. Han var også aktiv i kampen mot atomvåpen, mot rasisme og antisemittisme og nynazisme. Men som den profesjonelle mediemann blandet han aldri kortene; som programleder i NRK var han alltid objektiv.

Bye mottok mange hedersbevisninger både i Norge og i utlandet. 1978 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var ridder av Islandske Falkeorden. Han fikk Fritt Ords pris 1989, ble æresmedlem i Redningsselskapet samme år og fikk en nybygd redningsskøyte oppkalt etter seg 1997. Peer Gynt-statuetten fikk han 1974 og Norsk Kulturråds ærespris 1992. Midland College hedret ham med en æresdoktorgrad 1974, og 1999 fikk han University of Wisconsins Distinguished International Alumni Award.

Erik Bye er den eneste norske mediemann som er kommet på sokkel i levende live. Sammen med visedikterne Otto Nielsen og Alf Prøysen minnes han på en solid granittstein foran Steinrøysa neri bakken. De tre hadde serier med viseprogrammer, og ved en anledning fant de på at visekunsten kunne hedres med et egenartet minnesmerke, en røys laget av steiner fra alle norske kommuner. Den fikk plass like nedenfor hovedinngangen til kringkastingsbygget på Marienlyst. Noen år senere hadde Nils Aas laget et sterkt og markert portrett av Erik Bye, så stort at det helst burde stå i friluft. Han passer godt nede i steinrøysa, sa billedhuggeren til kringkastingssjef Einar Førde. Og slik ble det; tusenvis av kringkastingsfolk har siden passert og kanskje nikket til høvdingen på sokkel ved steinrøysa neri bakken.

( https://nbl.snl.no/Erik_Bye )

Bye, Erik (I141723)

10453

Kristen Olsson Husby (f.1860, d. ?). Han emigrerte til Two Harbors Minnesota i 1900. Han var da gift med Marit Vaag og de hadde sønnen Arne med til USA. I USA fikk de ei datter og en sønn til. Kristen arbeidet først på jernbanen og "oildukken" i Two Harbors, deretter opparbeidet han seg et stykke jord utenfor Two Harbors. Sønnen Carl Albin og svigersønnen frøs ihjel på sjøen i en forrykende storm.

(Fylkesfoto)

Huseby, Christen Olsen (I90627)

10454

Krister.Olsen a tronderbladet.no

Kilde (S523)

10455

Kristi Olsd i ft 1865

Hofset, Christie Einarsdtr. (I25757)

10456

Kristian Fredrik Fjeldsæter (19.10.1921 i Trondheim - 9.4.1998 sst), sønn av dykker Olaf Ingvald Fjeldsæter (5.4.1898 i Trondheim- 16.6.1977) og Martha Berntine Sundsby (4.1.1894 i Aure- 30.5.1966 i Trondheim). Gift med Åse Texdahl (21.11.1924 i Trondheim-), datter av handelsreisende Johan Texdahl (11.7.1883 i Jøssund - 20.11.1937 i Trondheim) og Magda Didrikke (23.7.1890 i Nes - 21.12.1938). Barn: Per Fjeldsæter (8.8.1947-), Gisle Fjeldsæter (17.1.1952-), Jan Fjeldsæter (30.9.1953-).

Kristian Fredrik Fjeldsæter tok eksamen ved Trondhjems Handelsgymnasium 1941. Kontorist Trondheim kemnerkontor 1941-44. Maskinbokholder Aktietrykkeriet i Trondheim 1944-47, disponent National Kassa Register A/S, avd. Trondheim 1947-.

( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Kristian_Fredrik_Fjelds%C3%A6ter )

Fjeldsæter, Kristian Fredrik (I178200)

10457

Kristian Fredriksen har i 1839 skjøtet gården til sin sønn Sivert Kristiansen for 162 ½ spd.

(E.Ø.)

Ysland, Christian Fredriksen (I59985)

10458

Kristian Vingsternes (1918-1940). Høyrde inn under Trønderbataljonen, omkom under kampane ved Gratangen 25. april 1940.

http://www.hemneslekt.net/vaare_falne.php

Vinsternes, Kristian Adolf (I140721)

10459

Kristian ankommer Boston med søskenbarna Markus og Edvard Haltbakk(Botten) den 7april 1910 med "Ivernia"

https://en.wikipedia.org/wiki/SS_Ivernia

Saltrønes, Kristian Arne Iversen (I174013)

10460

Kristian blir saksøkt av kona, og blir innkalt rettsak 18 mars 1965.
Ref. notis i Tidens Krav:
https://www.nb.no/items/dd09794f666dbb907e5360432cdff33d?page=7&searchText=%22Kristian%20Fj%C3%B8seide%22

Familie: Christian Larsen Fjøseide / Mathea Josefa Fjøseide f Lervik (F68303)

10461

Kristian omkom under ei Fosnareis

Korsnes, Kristian Johannesen (I165315)

10462

Kristian overtok Overrein nedre, br.nr. 2 i 1825, da faren delte gården mellom sønnene Kristian og Ole. Våningshuset som da ble bygd, er fortsatt gårdens våningshus. Kristian var eier av gården til 1855, da sønnen Nils overtok.

Overrein, Kristian Nilsen (I107547)

10463

Kristian var kjent for sin innsats i idrett. Han fikk lungebetennelse da han ved et uhell ble gjennomvåt i samenheng med en fotballkamp. Han satt på åpen lastebilplatt hjemmover og frøys krafig, fikk lungebetennelse og døde. Han hadde mørkt hår, men det ble helt hvitt før han døde.

Skogås, Kristian Bernhart (I67550)

10464

Kristiane Sivertsen, født Vold, enke efter skomaker Martinus Sivertsen, i huset hos svigersøn skomager J. Didriksen, fattigunderstøttet, født 1809 Røros kjøbstad, adr. ved død: Øvre Møllenberg gd. 42 A.

Wold, Christiana Jensdtr. Sivertsen f (I136931)

10465

Kristiansand 1900: Enøiet ved vaadeskudd, Lever i frivillig adskillelse fra hustruen.

Fjelnseth, Anders Andersen (I28014)

10466

Kristiansund i 1875

Olsberg, Mari Iversdtr. Stugu (I57177)

10467

Kristiansund i 1910
Trondheim i 1925

Bjerkan, Fredrik Ingebrigtsen (I28243)

10468

Kristiansund i 1910

Grønseth, Hovlik Johannessen (I29054)

10469

Kristiansund i 1910

Hofset, Hans Pedersen (I27394)

10470

Kristiansund i 1910

Gjevik, Guru Olsdtr. (I3592)

10471

Kristiansund i 1910

Mathisen, Helga Anette Jordahl f (I48865)

10472

Kristine Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondhjem, død 1948 i Oslo) var en norsk biolog og Norges første kvinnelige professor. Hennes forskningsfelt var cytologi, genetikk og embryologi.

Hun var datter av Jacob Aall Bonnevie som en av ni søsken. Familien flyttet i 1886 fra Trondhjem til Kristiania.

Bonnevie startet å studere zoologi i 1892, men byttet senere til biologi. Studiene endte med doktoravhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni» (1906).

Hun var også student hos Arnold Lang i Zürich i årene 1898-99, hos Theodor Boveri i Würzburg i 1900-01 og hos E.B. Wilson ved Columbia University i New York fra 1906 til 1907. Hun tok over ledelsen av Zootomisk laboratorium etter Johan Hjort i 1900.

Rundt 1914 startet hun på arbeidet hun er mest kjent for, arvelighetsforskning, og etablerte Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Etter å ha vært innstilt som førstevalg ved et professorat ved Bergens Museum i 1912 ble Bonnevie tilbudt et nyetablert professorat ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hun takket ja til. Tiltredelsesforelesning 28. november 1912 hadde titelen: «Retninger og resultater inden den moderne eksperimentel-biologiske forskning.» Hun hadde dette professoratet frem til 1937.

Bonnevie ble det første kvinnelige medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1911. Senere etablerte og ledet hun Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i perioden 1922-1925. Hun etablerte Studiehjem for unge piker i 1916 og Studenterhus i Schulz' gate i 1923. Hun tok over husholdningen hos Vilhelm Bjerknes etter hans kone Honorias døde (Kristine og Honoria var søstre). Hun satt i bystyret i årene 1908-1919, var suppleant til Stortinget i perioden 1916-1918 og satt i universitetets kringkastingsnemnd fra 1927 til 1937.

Kristine Bonnevie mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1920, St. Olavs Orden av første klasse i 1946 og Fridtjof Nansens Belønning i 1935. På Blindern bærer biologibygningen navnet Kristine Bonnevies hus. Både i Oslo og i Stavanger er det en gate oppkalt etter Bonnevie.

(Wikipedia)

Bonnevie, Kristine Elisabeth Heuch (I133971)

10473

Kristofer Leirdal, født 15.12.1915 i Aure, Møre og Romsdal- 2012 i Trondheim). Billedhugger. Foreldre: Småbruker og snekker Sakarias Skogan (1880-1951) og Karen Leirdal (1883-1966). Gift 1947 med keramiker Aina Thiis (6.11.1924-), datter av domkirkearkitekt Helge Thiis (1897-1972) og maler Greta Wilhelmina Swenborg (1896-1982).
Kristofer Leirdal gjorde sin største innsats i restaureringen og utsmykkingen av Nidarosdomen og har stått sentralt i oppbyggingen av et livskraftig kunstmiljø i Trondheim.

Leirdal utdannet seg til billedhugger da mellomkrigstidens klassisisme stod som sterkest blant norske skulptører. Han gikk på møbellinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1936-38 og studerte deretter skulptur under Wilhelm Rasmussen på Statens Kunstakademi 1938-40. Etter krigen studerte han ved Det Kongelige Kunstakademi i København under Einar Utzon-Frank. Epokens idealisme hadde sin forankring i Frankrike, med kunstnere som Charles Despiau og Aristide Maillol. Retningen viste sin styrke i den skulpturale utsmykkingen av Oslo Rådhus. Dette var en viktig impuls for de unge; gjennom offentlige oppgaver ønsket billedkunstnerne å sette sitt preg på det norske sosialdemokratiet. Konkurransen om rådhusutsmykkingen utløste lange diskusjoner om skulpturens plass i den moderne arkitektur.

Tidens klassisisme hadde et visst preg av håndverkerromantikk, og en annen side ved Leirdals kunstneriske legning finner vi i hans håndverksmessige forankring. Av faren hadde han fått opplæring i snekring og treskjæring, og han utviklet seg raskt til en dyktig møbelsnekker.

Leirdal begynte sitt virke ved domkirken i Trondheim under den annen verdenskrig, som steinhugger. Etter krigen laget han flere hovedverk for katedralen. Han modellerte relieffet Den seirende Kristus til skipets utvendige gavl, statuen av St. Mikael, som troner over nordre tårn, samt en lang rekke steinskulpturer til nisjene i vestfronten. Flere av disse er til en viss grad basert på levende modeller; f.eks. har St. Mikael ansiktstrekk som er hentet fra Bob Dylan. 1983 kom Leirdals replikk av middelalderskulpturen av apostelen Johannes på plass. Dermed var den siste av vestfrontens nesten 60 skulpturer ferdigstilt etter domkirkearkitekt Helge Thiis' plan fra 1929. 1990 leverte Leirdal sitt siste verk til domkirken, en halvannen meter høy påskelysestake i bemalt tre.

I hele sitt virke ved Nidarosdomen har Leirdal, i likhet med flere andre av våre fremste billedhuggere, tilpasset seg arkitekturens fysiske og stilistiske rammer, samt helligdommens ideologiske program. Selv om de var preget av 1920-årenes klassisismen, søkte de å underordne seg det gotiske vokabular. Tross alt dreier det seg om fundamentale motsetninger: Mens klassisisten søker det harmoniske og avbalanserte og ledes av jordnærhet, etterstreber gotikeren ekstatiske avmaterialiseringer. Å oppleve en gotisk katedral er det samme som å erfare et lysmysterium hvor de klassiske grunnprinsipper om klargjøring av det bærende og det som bæres, er usynliggjort.

Leirdals mange offentlige skulpturer preges av nøkternhet og monumentalitet, av realisme og håndverksmessig viten. Av store, tidstypiske verk må hans monument over de falne i Trondheim fra 1948 fremheves. Det er hugd i granitt og har fått en sentral plassering under lønnetrærne foran nordsiden av domkirken. Monumentet på Frøya over de omkomne i Titran-ulykken 1899 ble reist 1949. Det er holdt i samme statuariske stil og forestiller også en etterlatt mor med sine barn. Formene i Titran-monumentet er stort sett og samler seg i et hovedvolum, en pyramidal struktur, som en varde ut mot havet. I senere verk kommer det til realistiske drag, f.eks. i bronseskulpturen Hårpynt (1954) og i Falkberget-monumentet An-Magritt og Hovi-stuten i Trondheim (1967). Men i alle Leirdals arbeider er det nærværende og realistiske underordnet sikre komposisjonelle grep. Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn som ledetråd for dette hovedverket.

Mottoet for Leirdals krigsseilermonument i Trondheim fra 1982 er Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn. Dette tydeliggjør han ved å la en del av plattingen med de to fortøyningspullertene stå tom, samtidig som plasseringen av to sjøfolk helt til høyre gir komposisjonell spenst til verket. Også Felkar'n (1991) må fremheves som et monumentalt hovedverk i hans lange produksjon. Det er laget til minne om mennene som i flere hundre år arbeidet i Kvernfjellet i Selbu.

Leirdals portretteringskunst ligger på et høyt nivå, preget av teknisk dyktighet, iakttakerevne og sikker formfølelse. Bystene av Mona Elisabeth Ryggen, malerne Einar Bothner og John Anton Risan og jazzmusikeren Bjørn Alterhaug er gode eksempler på dette. Han har også laget mange spennende barneportretter. Portrettet Lille Erlend av kunstnerens sønn er spesielt gjennom sin overnaturlige størrelse og ved at det er laget i bemalt tre.

Kristofer Leirdal var med på å stifte Kunstskolen i Trondheim og var lærer i skulpturklassen der 1946-52, og han var lærer i plastisk form ved Institutt for form og farge på arkitektavdelingen ved NTH 1952-82. Begge steder har han gjort en pionerinnsats for å bygge opp disse sentrale kunstinstitusjonene. Han har også vært aktivt med i utviklingen av Trondhjems Kunstforening og institusjonens faste samling (nå Trondheim Kunstmuseum).

( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Kristofer_Leirdal )

Leirdal, Kristofer Sakariasen (I178148)

10474

Kristoffer Arntsen hadde gården til 1897, da han solgte den til sin svigersønn John Johnsen Singstad for kr. 1.000 og kår, heri innbefattet kornavgiften kr. 266,66.

(E.Ø.)

Kibneb, Kristoffer Arntsen (I60638)

10475

Kristoffer Jenssen hadde denne eiendom til 1898 da han solgte den til sin svigersønn Jens Jakobsen for kr. 400 og kår.

(E.Ø.)

Jensen, Kristoffer (I60598)

10476

Kristoffer Nilssen hadde gården til 1929 da han solgte den til sin sønn Kristian Kristoffersen.

Selbekk, Kristoffer Nilsen Ølstøren f (I59443)

10477

Kristoffer Olsen var f. 1847 i Hemne og var sønn av Ole Kristoffersen Sem og kone Elisabeth Olsdtr. Håvik, Kvenvær. Sem-navnet hadde han fra Børsa der farsslekten bodde. Ole Kristoffersen kjøpte i 1870 gården Kleiva på Sandstad, Hitra. Kristoffer Olsen som var eldst av barna overtok gården og antok etternavnet Strand. Ved siden av gårdsdriften var han bestmann på jakter til firmaene Astrup og Arnesen i Kristiansund. Han seilte hele norskekysten og var også en tur til Sebuska i Russland og i finske havner. Han var gift med Oline Margrete Jensdtr. og hennes slekt hadde vært bygslere av Strømø i flere generasjoner. Hennes far var den foran nevnte Jens Andreassen, og hans far igjen var Andreas Petersen. Dette var årsaken til at Kristoffer Olsen Strand interesserte seg for Strømøen og kjøpte gård der. Da han kom til Strømøen var gården husløs og han bygde nye hus. Men jordbruk og fiskeri ble for trangt for ham med hans intereser på andre områder og det endte med at han solgte Strømøen til Klaus Knudsen Stenvik i 1886 og kjøpte istedet gården Madsvåg og han skrev seg siden for Ole Kristoffersen Madsvåg.

Slørdal, Christopher Olaus Olsen Madsvåg f (I27639)

10478

Kristoffer Pedersen hadde gården til 1939, da han solgte den til sin eldste sønn Peter Kristoffersen for kr. 8.000 og kår.

Åsmul, Christoffer Pedersen (I18061)

10479

Kristoffer Pedersen hadde gården til sin død, og i 1894 har stervboenken utstedt skjøte på det halve av eiendommen til Ole Johnsen Singstad for kr. 1.000. Samme år har skifteforvalteren i boet etter Kristoffer Pedersen utstedt skjøte på den andre halvdel av eiendommen til Kristoffer Jenssen Tøndel for kr. 1.000.

Indergård, Kristoffer Pedersen (I61064)

10480

Kuldseilede paa Hevnefjorden.

ubegravet

https://www.digitalarkivet.no/kb20070418680339

Flesvik, Anders Andersen (I9382)

10481

Kullseiling i Barmfjorden.

Stabel, Albrecht Crantz (I22259)

10482

Kullseilte og druknet.

Røvik, Bernhard Arntsen (I15199)

10483

Kullseilte på Gjerdevika