Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 11,301 til 11,350 av 38,678

#	Notater	Linket til
11301	Offiser. Foreldre: Sogneprest Ditlev Peter Krebs (1732-87) og Birgitte Marie Lützen (1739-83). Gift 12.2.1798 med Else Thyrholm Gude (12.2.1778-8.3.1847), datter av kjøpmann Just Gude (1728-99) og Ursula Cathrine Angell (1736-1818). Svoger til Hans Angell Gude (1771-1814; se NBL1, bd. 5). Under krigshandlingene høsten 1814 ledet oberst Krebs styrkene som slo svenskene i Kongsvinger-området. Hans seirer var de eneste i et ellers mistrøstig felttog og skaffet de norske utsendingene et verdifullt utgangspunkt for forhandlingene som førte til at svenskene godtok eidsvollsgrunnloven. Det var opprinnelig tanken at Krebs skulle følge i farens fotspor og studere teologi. Men da han viste særlige anlegg for matematikk og realfag, og dessuten hadde lyst på militær løpebane, ble han sendt til farbroren, professor Heinrich Johannes Krebs, for å forberede seg til offiserseksamen. Han ble antatt som kadett 1779 og ble siden sekondløytnant ved Holstenske jegerkorps. Under den såkalte "tyttebærkrigen" 1788 ble Krebs sendt til Norge og var med i den norske hæren som rykket inn i Bohuslän og slo svenskene ved Kvistrum bro (se Karl av Hessen). Han gikk så over til Norske jegerkorps, der han etter hvert avanserte til major (1806). I hele 16 år ledet Krebs undervisningen ved dette korpset på en mønstergyldig måte. Da han 1811 ble sjef for Akershusiske skarpskytterregiment, fortsatte han befalsopplæringen der. Under krigshandlingene 1807 - 08 førte Krebs den direkte kommando over Jegerkorpset og utmerket seg ved trefningene i Høland, Rødenes og Berby. I tett tåke rykket 600 svensker 12. september 1808 i to kolonner frem mot Berby, der Krebs hadde en forpost på 300 mann. Det oppstod en voldsom kamp, som varte i fem timer. Da bad den svenske brigadesjefen om våpenstillstand, slik at han kunne få trukket sine styrker tilbake. Men det ville ikke Krebs gå med på: "Angriper I skal I være velkomne, men retirerer I, vil vi forfølge." Svenskene fikk imidlertid lov til å trekke seg tilbake med et tap på 50 mann. På norsk side falt 23 mann, og en del ble såret. Om trefningen var beskjeden, hadde den sin store betydning. Det ble den siste kamphandlingen ved grensen det året. Over hele landet ble seieren ved Berby hilst med glede. For sin innsats ble Krebs tildelt Dannebrogordenen. Etter krigen ble Krebs 1810 utnevnt til interimskommandant på Kongsvinger. Han ble også regimentskommandør ved det nyopprettede Akershusiske skarpskytterregiment, der han avanserte til oberstløytnant. Under krigen 1814 ble Krebs sjef for en avdeling i Kongsvinger-avsnittet. 2. august rykket svenskene frem mot Lier og gikk til tre stormangrep på de norske forskansningene. Så gikk nordmennene til motangrep. Med felte bajonetter og under hurrarop styrtet de ut av skanseverket og drev fienden til retrett. Svenskene trakk seg tilbake til Matrand, der de 8. august ble overfalt av 800 nordmenn under ledelse av Krebs. Nordmennene kjempet mot en stor overmakt, men de klarte likevel å få fienden i kne. Også ved Skotterud vant Krebs en seier. Siden ble Krebs hyllet som "helten fra Lier og Matrand". Ved å redde Norges krigsære i et ellers mistrøstig felttog skaffet han de norske utsendingene et verdifullt forhandlingskort ved de senere drøftinger, som bl.a. førte til at svenskene godtok eidsvollsgrunnloven. Krebs ble utnevnt til oberst 1815 og sjef for 1. Akershusiske brigade 1818, men døde samme år. 1879 ble det avduket et minnesmerke over Krebs på Krist kirkegård i Oslo. Dette blir hver 17. mai bekranset av H.M. Kongens garde - et av de få 17. mai-arrangementene i hovedstaden som har direkte å gjøre med begivenhetene i 1814. (snl.no) Se også: https://kongsvingerhistorielag.no/litt-om-mennesket-andreas-samuel-krebs/ https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Matrand https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Andreas_Samuel_Krebs https://historier.no/historier/jens-fonnaas-var-ordonans-aat-oberst-krebs/	Krebs, Andreas Samuel (I109319)
11302	Og her er skiftet etter Anders Estensen Stølen der hans søsken er nevnt som arvinger. Lillenes i Hevne blir jo feil når det gjelder broren Erik da:-) http://arkivverket.no/URN:sk_read/24671/524/?size=full&mode=0 (Kjell Fredly)	Stølen, Anders Estensen (I45896)
11303	Også kalt Engsag/Engsagen	Høgsest, Mons Christensen Enge f (I182078)
11304	Også kalt Marit (1790)	Steenback, Marie Pedersdtr. (I23009)
11305	Også kalt Marith Vuttudal i 1840 Bodde på Sauøya hos sønnen Ole i 1900.	Ustad, Marie Martiniusdtr. Slørdal f (I3052)
11306	Også kjent som Ane Ingebrigtsd	Pedersdtr., Ane (I17094)
11307	Også kjent som Ernest Myers	Myrhaug, Arnt Johnsen (I431)
11308	Også kjent som Mammy Jenssen	Jenssen, Maren Lucine Richter (I93321)
11309	Også kjent under navnet Olaf Oskar	Sæther, Olav Assar S. (I4141)
11310	Ohio, Capt. 20 TAC Air SPT SQ AF, Veteran of Vietnam AM,	Jacobsen, Donald Leroy (I103274)
11311	Ola Henriksen blir gift med Ragnhild Toresdtr.Bjerkaker i 1812. Han står for drifta av Skamfersetra til 1833. Dette var den siste huslyden som budde i Skamfersetra. Husa stod der jernbanelinja no går. Huslyden flytta til Halsa på Møre, og busette seg der. Faren Henrik Halvorsen, 83 år. var også med,sammen med barna Ingeborg f.1812 Thore f.1815, Henrik f.1819 og Erik f.1831 På Halsa får Ola hånd om garen Klevset og fikk skjøte fra Andreas Eriksen den 21.10 1833. Ola Henriksen Skamferseter bygsla den 18 mai 1833 husmansplassen Gjelen til Arnt Størkersen Allerede den 23,10 1836 solgte han gården til Jon Olsen Fugelvåg. Faren Henrik Halvorsen f.1750 dør på Klevseth 16.12.1834 og var da 88 år i følge kirkeboka for Halsa. I følge kirkeboka for Halsa flytter i 1847,. den 29 februar Ingeborg Olsdtr., Henrik Olsen, og Erik Olsen Klevset til Aure Prestegjeld.	Skamfærsæter, Ole Henriksen (I58132)
11312	Ola Nilsen vokste opp på husmannsplassen Holråket under gården Blokkeskard i Meldal. Han overtok bygselen på plassen 25. november 1839, men flytta kort etter til Rindal og slo seg ned på husmannsplassen Gåstjønnmoen.	Nergaard, Ole Nilsen (I203107)
11313	Ola Røysen. Rosemaler og treskomaker. Den første som ble gravlagt på kirkegården på Vennastranda.	Selnes, Ole Pettersen Volden f (I2865)
11314	Ola bodde ei tid på Vårren under Skralthaug, han åtte ei tid Utigarden på Øye, men flytta til Namsos i 1884. I perioden 1863 til 1874 bygget Scheistrøen fire kirker på Nordmøre, tre av dem etter tegninger av J.W. Nordan. Også senere var oppføring av kirker, tegnet av Nordan og andre arkitekter, en viktig del av hans virksomhet. Han tegnet (og oppførte) bortimot 50 norske kirker, i tillegg til at han oppførte 12 kirker etter tegninger av andre arkitekter, deriblant seks tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. I Surnadal var han mester både for Øye, Ranes og Rindal kyrkjer Se mer på Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Olsen_Scheistr%C3%B8en Norsk Kunstnerleksikon: https://nkl.snl.no/Ole_Olsen_Scheistrøen	Scheistrøen, Ola Olsen (I188727)
11315	Ola fikk skjøte på Slimsa (brnr.106?) i Begnadalen i 1851. Etter å ha solgt Slimsa, var de i 1859 på en plass under Haugsrud, tidligere Viker. I 1865 var Ola husmann, og det meste av eiendommen ble brukt av nørdre Haugsrud. Ola og Beret var i 1875 husmannsfolk under Bråtåsletta (Kana) brnr.30. Senere kom de til Sandbakken, en liten stue nedenfor oppkjøringen til Kana. Etter at Ola døde i 1888, fortsatte Berte å bo der, og ble kalt Berte Sandbakken. I 1900 bodde Ola Tordsen, Langbråtån sammen med henne.	Olsen, Ole (I10488)
11316	Ola kjøpte gården fra svogeren Johannes Størkersen og søsteren Randi i 1818.	Høgset, Ola Johannesen (I171778)
11317	Ola og Ragnhild fekk ikkje barn, og på sine eldre dagar overlet dei plassen Skreddarvika til Ola sin brorson Amund Amundsen Berg. S. B. Sæther	Snildal, Ole Isachsen (I168421)
11318	Ola var bruker på Sim fra 1644 til 1678, han tok over garden etter sin far. I 1645 svarte han koppskatten for seg, kona, Eli go Siri.	Ingebrigtssen Sim, Ola (I46684)
11319	Ola var underoffiser. Han var med i det første kommunestyret i Rindal.	Haltli, Ola Jonsen (I92259)
11320	Olaf Brevik, Frøya, som falt omkull i fjæren på Madsvåg torsdag rammet av slag, døde i går morges på Frøya sykehjem. Han ble 67 år gammel. Olaf Brevik bodde i en menneskealder i en husbåt på havna i Madsvåg. Han ble rammet av slag da han skulle gå ombord i båten og ble funnet drivende i sjøen, like ved flomålet. Han har ligget bevisstløs siden han ble brakt inn på sykehjemmet torsdag i forrige uke.	Brevik, Olaf Johansen (I180660)
11321	Olaf Engen protesterte mot farskapet i et brev av 13/9-01, underskrevet av hans far.	Witsø, Oskar Ingolf Nordberg (I34736)
11322	Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet, i dag Universitetet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold. I årene 18971903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn. Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (18661940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen. Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi, og fire ganger til Nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd. Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater. Les mer på: https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Birkeland	Birkeland, Kristian Olaf Bernard (I168058)
11323	Olaf Olsen Lie var kaptein i utenriks sjøfart. Han døde av hjertesvikt i Port Said i 1929 og ble gravlagt der.	Lie, Olaf Olsen (I54432)
11324	Olaf Skavlan, Olaf Ole Skavlan, født 1838, død 1891, født i Stranda, norsk litteraturhistoriker, bror av S. Skavlan. Kunstnerisk direktør ved Christiania Theater 1867 - 68; tok 1871 doktorgraden med Holberg som Komedieforfatter; professor i europeisk litteraturhistorie 1877. Skavlans utførlige studie over Wergelands Mennesket, først offentliggjort i Nyt norsk Tidsskrift, ble med andre avhandlinger og bruddstykker utgitt etter hans død. Alt som student hadde han opptrådt som skjønnlitterær forfatter, med Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede agurk (1857), en festlig og løssluppen parodi på Ibsens og L. Dietrichsons nasjonalromantiske diktning, som stadig har interesse. Skavlan var grunnlegger og en av de første redaktører av vittighetsbladet Vikingen; sammen med J. E. Sars var han utgiver av Nyt tidsskrift (1882 - 87). (www.snl.no)	Skavlan, Ole (I97460)
11325	Olaf Taftø, Lerviklandet, fyller 70 år 6. september. Han er født i Hemne og kom tidlig til Trondheim, hvor han arbeidet en del år. Senere kom han til Kristiansund, hvor han fikk ansettelse på Fiskhallen. I 1919 ble Olaf Taftø ansatt på Øl- og Vinsamlaget i Kristiansund, og arbeidet her helt til bybrannen i 1940, da han ble overflyttet til Vinmonopolet i Trondheim. Her arbeidet han helt til han gikk av for aldersgrensen. Olaf Taftø var på sine arbeidsplasser kjent som en pliktoppfyllende mann, og nøt stor aktelse både blant arbeidskametater og hos ledelsen. En av Taftøs store hobbies har alltid vært fisket. Da han gikk av for aldersgrensen fikk han anledning til å ofre seg for denne hobby på Lerviklandet, hvor han nå er bosatt.	Taftø, Olav Kristian Olausen (I32948)
11326	Olaf Varmbo (18.5.1882 i Trondheim- ) var sønn av overlærer ved folkeskolen i Trondhjem Ole Varmbo og Marit Bagøyen. Olaf Varmbo var elev ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Uteksaminert 1905 ved ingeniørlinjen. 1905-06 ved The Central Railroad Co., New Jersey. 1906-07 hos I.B. & I.M. Cornell Co., New York City. 1908-09 teknisk assistent ved jernbanen i 4de distrikt Trondhjem. Senere i Amerika. Fra 1916 igjen i Norge. Ved Kalnes mek. verkstad. 1925 i Rørvik. Senere i Trondhjem. (http://strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Olaf_Varmbo)	Varmbo, Olaf (I30004)
11327	Olaf Willums (født 25. april 1886 i Porsgrunn, død 25. februar 1967 i Eidanger) var en norsk maler. Han studerte ved Kunstakademiet under Halfdan Strøm og Christian Krohg 1912 - 13, ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Johan Nordhagen 1912 - 1918, og senere under Basil Schoukhaeff og André Lhote i Paris. Han var i en årrekke overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_Willums ) -------------------------------------------------------------------------------- W. var utdannet som ingeniør i Tyskland og arbeidet som turbinkonstruktør ved et firma i Braunschweig fra 1908. I 1912 bestemte han seg til å bli kunstner og begynte å ta undervisning i maling og grafikk. På det siste området viste W. så stor dyktighet at han etterfulgte Johan Nordhagen som overlærer i rader-klassen året etter at han hadde avsluttet tegneskolen. I sitt mer enn 25 år lange virke der var han en avholdt lærer for en hel generasjon av norske grafikere. På sine mange studiereiser fikk W. solide kunnskaper om eldre europeisk kunst, især grafikkens teknikk og historie. Han mottok sterke impulser fra tidlige tyske, flamske og nederlandske renessansemestre, fra Østens kunst og britisk samtidsgrafikk. W.s kunstneriske bestrebelser gikk på mange måter på tvers av samtidens franskinspirerte idealer. Han var opptatt av eldre tiders arkitektur og Europas gamle byer. Samtidig var han en stillferdig romantiker og svermer med interesse for norrøn mytologi, sagatid og norsk folkedikting. Med forkjærlighet hentet han sine landskapsmotiver i tradisjonsrike telemarksbygder som Hjartdal og Rauland. Denne solide forankring i eldre kultur gjorde ham på mange måter tradisjonsbundet og konservativ når det gjaldt hans kunstneriske form og den minutiøse, ofte litt tørre teknikk W. nådde fram til en overlegen beherskelse av mange teknikker innenfor radering, litografi, dets variant litotint (pensel-litografi) foruten tresnitt. Det siste var den teknikk der han nådde sine mest personlige resultater. Mens hans trykk for øvrig har en naturalistisk karakter, er tresnittene preget av en myndig, ofte nesten heraldisk ornamental forenkling. Hans hovedverk som grafiker er de enkle, uttrykksfulle tresnittene til Norske folkevisor (1936), der alle 38 bilder er trykt direkte med de originale, utskårne treblokkene. W. var også en dyktig tegner med en følsom strek, og han lagde en rekke ex libris. Motivkretsen var omfattende: landskaper, by- og arkitekturmotiver, figurbilder, portretter og akter, genre-, interiør- og blomsterbilder foruten dyremotiver og stilleben. Inntil han sluttet som lærer arbeidet W. vesentlig med grafikk, men utførte også en del malerier, gjerne med romantiske motiver gjengitt med stor detaljrikdom i en presist utpenslet teknikk. Sine siste 20 år ofret han seg helt for maleriet. Etter hvert ble hans uttrykksform noe bredere og friere. Hans hovedverk som maler er den mektige Draumkvæde-serien (olje, Porsgrunn kommune), 7 store lerreter som han arbeidet med i mer enn 30 år. W. malte også en rekke impresjonistisk oppfattede akvareller. I 1919 var han en av stifterne av Foreningen Norske grafikere. ( https://nkl.snl.no/Olaf_Willums )	Willums, Olaf Martinius (I35478)
11328	Olaf var gårdbruker, var oppvokst på Stamnes og ble den som overtok gården etter faren. Han drev med melkeproduksjon, gården var i hans tid på ca 70-80 mål. Korn dyrket de kun til eget bruk.	Stamnes, Olaf Haldor Olsen (I37508)
11329	Olaug og Andreas drev en stund et misjonshotell i Kristiansand, men flyttet tilbake til Voss etter krigen.	Vinje, Olaug Halgerd (I33409)
11330	Olaus Andreas Grøndahl, født 1847 i Oslo, død 1923, var en norsk dirigent, komponist og sanginstruktør.[1] Han var gift med Agathe Backer-Grøndahl. O. A. Grøndahl studerte 1873 i Köln og Leipzig. Han ledet etter hvert en rekke sangforeninger i Oslo og komponerte bl.a. Ung Magnus og Foran sydens kloster. Grøndahl var Statens sanginspektør 190407. (wikipedia)	Grøndahl, Olaus Andreas (I134153)
11331	Olaus Iacobi Qvernesius» ble immatrikulert ved universitetet København 30/7 1679.	Kvernes, Ole Jakobsen Rånes f (I197231)
11332	Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Fosnes, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk. Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor. Han ble født på øya Jøa i Fosnes kommune i Namdalen, på gården Stein. Familien var fiskerbønder, med røtter i et pietistisk frikirkemiljø. Som barn bar han navnet Ole Julius Raabye; han tok navnet Olav Duun da han 25 år gammel reiste til Levanger for å gå på lærerskolen. Fra han var 16 til han ble 25 levde han i primærnæringene, og rodde vinterfiske sammen med faren. Da han i 1901 begynte på lærerskolen fikk han blant annet forfatteren Vetle Vislie som lærer. Vislie ble en litterær fødselshjelper for Duun, og skal ha vært direkte medvirkende til at han omsider debuterte i 1907, etter flere forsøk. Etter lærerskolen var han først lærer på Sakshaug på Inderøy (1904 - 05) og deretter på Singsås i Gauldalen (1905 - 08). Etter at han i 1908 giftet seg med Emma Møller fra hjembygda, flyttet ekteparet til Botne i Vestfold. Duun hadde fått lærerjobb på Ramberg skole (nå nedlagt), en stilling han hadde til 1927. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Emma Duun overlevde ektemannen med 31 år, og døde i 1970. Skolestua fra Ramberg skole står i dag på Reidvintunet i Hillestad. Fra 1923 mottok Duun kunstnerlønn fra Stortinget. Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Han døde av slag i 1939 Duun skrev etterhvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisk sammenlignende setninger. Gjennombruddet kom med romanserien Juvikfolke i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; I eventyre, hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter første verdenskrig. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste. (wikipedia)	Duun, Olav Ole Julius (I141082)
11333	Olav Kielland, Olav Løchen Kielland, født 16. august 1901, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 5. august 1985, dødssted Bø, Telemark. Dirigent og komponist. Foreldre: Arkitekt og maler Gabriel Kielland (1871 - 1960) og Margit Løchen (1875 - 1951). Gift 1925 med Agnes Konow Søeberg (16.12.1904 - 17.11.1995), datter av konsul på Sumatra Thomas Konow Søeberg (1862 - 1917) og Hedvig Beate Lorange (1879 - 1977). Svoger til Birger Ljungberg (1884 - 1967). Olav Kielland virket som dirigent gjennom store deler av 1900-tallet og gjorde en betydelig innsats for samtidsmusikken. Fra 1941 var han bosatt i Bø i Telemark, der han studerte folkemusikk og komposisjon. Hans verker er preget av hans interesse for norsk folkemusikk, særlig hardingfeleslåttene. Kielland begynte sin musikkutdannelse som 12-åring og studerte klaverspill og senere musikkteori. Han tok examen artium ved Trondheim katedralskole 1919 og begynte deretter på arkitektstudiet ved Norges tekniske høgskole, men brøt over tvert 1921 og reiste til Leipzig, hvor han studerte ved musikkonservatoriet til 1923. Han avsluttet sine studier med de beste karakterer og drog så videre til studier i Paris. 1929 deltok han i Felix Weingartners Meisterkurs für Dirigenten i Basel. Kielland debuterte som orkesterdirigent i Kristiania 1923. Året etter var han repetitør ved Casino Teater, og 192531 var han kapellmester ved Stora Teatern i Göteborg. I sesongen 193031 gjorde han slik suksess med Wagners Mestersangerne i Nürnberg at han fikk tilbud om å bli dirigent ved Kungliga Teatern (operaen) i Stockholm. Samtidig tilbød styreformannen i Filharmonisk Selskap i Oslo ham stillingen som Filharmoniens faste kapellmester og kunstneriske leder. Da Kielland hadde takket ja og var vel etablert i Oslo, hadde Filharmonien fått nytt styre. Etter mye frem og tilbake førte dette til at han ikke ble ansatt som kunstnerisk leder før 1933. Helt fra Kiellands inntreden på den norske musikalske scene ble han gjenstand for strid. I Dagbladet rykket Johan Halvorsen ut med følgende: La den unge talentfulle dirigenten Olav Kielland få arbeidsro. Jeg vil på det bestemteste protestere mot den uverdige og usaklige måte hvorpå Olav Kielland forfølges. I Adresseavisen for 8. november 1933 var overskriften: Forfølgelsen av Olav Kielland. Nå får det være slutt Kraftig innlegg av Harald Sæverud. Som kunstnerisk leder for Filharmonisk Selskaps Orkester 193345 gjorde Kielland en helhjertet innsats for norske komponister og norsk samtidsmusikk. Verker av Eivind Groven, Fartein Valen, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, Bjarne Brustad, David Monrad Johansen, Sparre Olsen og mange flere stod ofte på programmet. Kielland høstet strålende kritikker når han gjestet utlandet. 12. mai 1926 skrev Juliette Autran i parisavisen Le Soir: Med sine 25 år har Olav Kielland allerede en rutine som en kunstner med lang karriere. Han hadde i går anledning til å dirigere Societé des concerts du Conservatoire's orkester, det beste blant orkestre, og han viste seg oppgaven voksen. Hans dirigering er bred og omfattende, energisk og nøyaktig. Han gir seg hen uten forbehold og meddeler all den vitalitet som det musikkverk eier som han dirigerer. 1939 ble Kielland forespurt om han ville dirigere New York-filharmonikerne på halvårsbasis, dvs. være et halvt år i New York og et halvt år i Oslo et ubestemt antall år fremover. Da krigen like etter brøt ut i Europa og Norge ble okkupert, klarte ikke familien Kielland å bryte opp før det var for sent. For å komme bort fra okkupasjonsmakten flyttet familien 1941 til Bø i Telemark. Kielland ville benytte tiden til å studere og komme norsk folkemusikk og særlig hardingfela inn på livet. Helt til sin død 1985 ble han boende på småbruket Raudmyr i Øvre Bø. I Kiellands komposisjoner merker en tydelig hans store kjærlighet til det norske tonespråket og slåttemusikken. Han har komponert flere store og små orkesterverk, hvorav fire symfonier, en pianokonsert, en violinkonsert, musikk til Ibsens Brand foruten sanger og klaverstykker. Da Kielland 1946 ble anmodet om å vende tilbake og innta sin gamle stilling i Filharmonisk Selskaps Orkester, avslo han. 194648 reorganiserte han Trondheim Symfoniorkester, 194852 ledet han Musikkselskabet Harmonien i Bergen, og 1952 ble han bedt om å bygge opp symfoniorkesteret i Reykjavík på Island. Han ble på Island i tre år. Fra 1956 virket han som gjestedirigent i Paris, Berlin, London, New York, Brussel, København, Stockholm, Helsingfors, Göteborg, Reykjavík, Oslo, Bergen og Trondheim, og 1961 fikk han Statens kunstnerlønn. Han ledet også en rekke operette- og operaoppførelser på Nationaltheatret i Oslo. Som dirigent var Kielland anerkjent dyktig, men likevel omstridt. Han var meget temperamentsfull og ble ofte betraktet som autoritær og vanskelig å samarbeide med, noe han selv tok seg nær av og oppfattet som tilløp til personforfølgelse. Olav Kielland fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1939 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1981. Han var også kommandør av den islandske Falkeorden. (www.snl.no)	Kielland, Olav Løchen (I97429)
11334	Olav Mosebekk (født 13. oktober 1910 i Kongsberg, død 1. desember 2001) var en norsk billedkunstner. Han arbeidet både som maler, grafiker og illustratør, men ble kanskje særlig kjent for sine mange fettstifttegninger, blant annet av nakne kvinner. Sammen med brødrene Trygve og Gunnar tok Olav Mosebekk utdanning som teknisk tegner med tanke på å få jobb på Kongsberg Våpenfabrikk. Da ingen av dem fikk jobb der, søkte de seg til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), hvor alle tre kom inn og begynte i 1928. Han fikk August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Nielsen kom til å bety mye for hans utvikling som tegner. Noen av medelevene hans var Per Hurum, Tore Deinboll og Kaare Espolin Johnson. Fra 1931 til 1933 var Mosebekk elev av Axel Revold og Per Krohg på Kunstakademiet. I 1935 giftet han seg med Ellen Sofie Deinboll (18. august 191611. mars 1967) og fra 1936 bodde familien i Asker. Foruten egen produksjon hadde han en rekke vikariater som tegnelærer ved SHKS. I 1946 hadde han sin første større separatutstilling, den var i Unge Kunstneres Samfunn. Fra 1947 til 1969 var Mosebekk lærer og overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og familien flyttet derfor til Iladalen i 1947. Men vinteren 1949 til 1950 bodde de i Nice, og fra 1963 hadde han årlige studieopphold i Frankrike, noe som lar seg spore i hans kunst. I 1995 startet han tegneskolen Olav Mosebekks tegneskole, seinere kalt Mosebekkskolen, sammen med Hans Norman Dahl. (Wikipedia)	Mosebekk, Olav (I122677)
11335	Olav ble foreldreløs i ungdommen og fikk vokse opp på garden hos ho Helene og'n Ola Nessen på Evjen/Orkanger. Olav var en populær mann blant folk på Evjen. Han fikk tidlig jobb som arbeidsmann på Thamshavnbanen, og var der til banen ble nedlagt i 1974. Da fikk han med en gang jobb hos NSB i Trondheim. (B.M.H)	Kvikne, Olav (I86818)
11336	Olav var hjemmefrontmann i Oslo under krigen.	Andresen, Olav (I185541)
11337	Oldemor til dikteren Henrik Wergeland. Svigerinne til James, bror av Andreas som hun ble gift med. De ble viet av Andreas' bror James Christie. Som enke satt hun som forpakter av Lindesnes fyr frem til 1782. Skiftepapirene etter henne i statsarkivet inneholder mange opplysninger om tilgodehavende for levering av kull til fyret.	Lawrie, Marjorie (I189735)
11338	Ole (Oluf) Gløersen (født ca. 1673 i Skjeberg, død i Fredrikshald 1734 (begravet 18. mai). var en velhavende kjøpmann og sagbrukseier på Fredrikshald, og han eide en gård på byens nordside. Gløersen eide også et privilegert sagbruk i Tistedalen og eksporterte trelast. Under den store nordiske krig mot Karl XII bidrog han blant annet til utrustning av forsvarsskip. Han underskrev 25. oktober 1719 sammen med borgermester Hans Olsen Paasche, rådmann Christopher O. Paasche, Jens Munk o.s.v. søknad om skadeerstatning for den brente by. Gløersens velstand fikk en knekk ved krigen, især da hus med avling på gårdene østre Rønneld og Oremo også ble brent. Ved hjelp av støtte fra staten og toll og skattefritak kom han seg etterhvert igjen økonomisk. I 1723 ble nytt sølvtøy innkjøpt, det eksisterer delvis ennå, samtidig lot han seg male sammen med sin hustru. Ole Gløersen er stamfar for Gløersenslektens agnatiske hovedgren. Han var gift omkring 1700 med Sidsel Cathrine Philipsdatter Hage. De hade en datter, Karen Debes, og en sønn, Erik Gløersen. (geni.com)	Gløersen, Ole (I146068)
11339	Ole Andersen Rauli var fosterbarn hos Lars Kristoffersen (Haave) 1807-1895 og Randi Weliksdtr. (Hegstadseter) 1815-1902 på Hemnskjel ved folketellingen 1865 i 1865. Satte seg opp en stue på Aunvollen omkring 1896. Han var en meget dyktig skinnfellmaker og ivrig jeger.	Rauli, Ole Andersen (I63062)
11340	Ole Anderson was born in Hevne, Norway, in 1867 and immigrated to the United States in 1891, arriving at Sioux City, Iowa. In 1892 he came to Murray County, where his first job was to assist in the construction of the county court house. Torris and Oliana Evenson came to the United States from Grue, Solør, Norway, settling in Filmore County, Minnesota. Later they moved by covered wagon to Mason Township in Murray County in 1872 and homesteaded a farm one mile west of what is now known as the Valhalla Corner. Their daughter, Minnie was born April 4, 1875, in a log cabin on the farm. The family lived in a sod house during the cold months. Ole and Minnie were married on December 18, 1895. They bought a farm a few miles north of Slayton in the area known as "Poverty Hill" shortly after the turn of the century. Ole and Minnie had eight children, namely: Edwin, Albin, Mary, Ralph, Martha, Rudolph, Oscar, and Minard. Edwin married a neighbor girl, Anna Koch, and had six children, five boys and one girl. Albin, who married Marie Griesert, had two sons. Mary was married to Ole Hegstad and had three children, Minver, Doris and Nona. Ralph married Agnes Gustaf and they have five children. Martha who married Harvey Moat has nine children. Rudolph married Edith Vihlen and they have five children. Oscar remained single. Minard married Ethel Vihlen and they have two sons. Ole and Minnie were faithful members of Modum Lutheran Church of Lake Sarah, and were laid to rest in the church cemetery. They were an industrious and friendly couple. After Ole passed away Minnie continued to live on the farm with two of her sons. After Minnie's death Albin bought the farm and lived there until he passed away. His wife Marie still lives on the place and the land is farmed by their son Robert. ( Murray County History book )	Evenson, Minnie Torene (I26569)
11341	Ole Anderson was born in Hevne, Norway, in 1867 and immigrated to the United States in 1891, arriving at Sioux City, Iowa. In 1892 he came to Murray County, where his first job was to assist in the construction of the county court house. Torris and Oliana Evenson came to the United States from Grue, Solør, Norway, settling in Filmore County, Minnesota. Later they moved by covered wagon to Mason Township in Murray County in 1872 and homesteaded a farm one mile west of what is now known as the Valhalla Corner. Their daughter, Minnie was born April 4, 1875, in a log cabin on the farm. The family lived in a sod house during the cold months. Ole and Minnie were married on December 18, 1895. They bought a farm a few miles north of Slayton in the area known as "Poverty Hill" shortly after the turn of the century. Ole and Minnie had eight children, namely: Edwin, Albin, Mary, Ralph, Martha, Rudolph, Oscar, and Minard. Edwin married a neighbor girl, Anna Koch, and had six children, five boys and one girl. Albin, who married Marie Griesert, had two sons. Mary was married to Ole Hegstad and had three children, Minver, Doris and Nona. Ralph married Agnes Gustaf and they have five children. Martha who married Harvey Moat has nine children. Rudolph married Edith Vihlen and they have five children. Oscar remained single. Minard married Ethel Vihlen and they have two sons. Ole and Minnie were faithful members of Modum Lutheran Church of Lake Sarah, and were laid to rest in the church cemetery. They were an industrious and friendly couple. After Ole passed away Minnie continued to live on the farm with two of her sons. After Minnie's death Albin bought the farm and lived there until he passed away. His wife Marie still lives on the place and the land is farmed by their son Robert. ( Murray County History book )	Vennatrø, Ole Andersen (I10583)
11342	Ole Anderssen hadde gården til 1875, da han skjøtet den til sin sønn Anders Olsen for 150 spd. og kår. Anders døde i 1882, og på skifte etter ham ble det utstedt hjemmelsbrev til enken Johanna Johnsdatter på denne eiendom for kr. 2.400.	Bjørnstad, Ole Andersen (I18419)
11343	Ole Anderssen hadde gården til 1899, da han solgte den til sin sønn Anders Olsen for kr. 550 og kår. (E.Ø.)	Ingdal, Ole Andersen (I17932)
11344	Ole Andreas Bachke (født på Røros 6. mai 1830, død i Kristiania 3. januar 1890) var en norsk jurist og statsråd. Han var sønn av lensmann Halvard Bachke og Anna Sofie Ditlevsen og bror til Anton Sophus Bachke. Han ble cand.jur. i 1852, og studerte deretter i utlandet i fire år. Han giftet seg 9. oktober 1856 i Heidelberg i Tyskland med Augusta Marie Krauter. Ekterparet fikk 10 barn. Fra 1856 var han overrettssakfører i fire år, før han ble ansatt ved Christiania stiftsoverrett. I 1860 ble han referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett, og fra 1864 var han dommer samme sted hvor han ble justitiarius i 1878. Bachke var medstifter av Den norske Sagførerforening i 1861, og deltok i redaksjonen for Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1876 og kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1881. Han ble i 1879 æresdoktor i jus ved Københavns universitet. Han skrev rettsvitenskapelige artikler om opphavsrett, og var en aktiv skandinavist. Han ble statsråd og justisminister i 1879, og beholdt posten etter regjeringsskiftet i 1880. Sammen med de øvrige medlemmer av regjeringen Selmer ble han dømt i riksrettsaken i 1884. I forbindelse med regjeringens avgang var han konstituert statsminister i 18 dager, fra 11. til 29. mars 1884. Bachke ble senere sammen år utnevnt til høyesterettsassessor. (Wikipedia)	Bachke, Ole Andreas (I125741)
11345	Ole Andreas Kristoffersen var født 26.mai 1838. Han ble gift 13.jul 1863 med Anna Andreasdatter født i 1840. Anna tror vi kommer fra plassen Vekan på Nabeita på Frøya og Ole skal ha sitt oppkomme i Småviken på Sør-Dyrøy. Ole og Anna bosatte seg i Holet på Norddyrøy, Frøya rundt 1863. Den eldste av barna Anna Pauline Markusen var født i 1864, ble gift med Johan Markusen. De bosatte seg på Kvalværet nord om Sætra på Norddyrøy, og fikk åtte barn. De fleste ble boende på Kvalværet, forble ugift. Etterkommere kaller seg blant annet i dag for Sjårud, Bekken, Bremnes og Riiber. Barn nummer to het Christine og ble gift med Ove Laksholm og bosatte seg i Mausen. Ove og Christina fikk ni barn, og etterkommerne etter disse er i dag spredd fra Kirkenes i nord til Seattle i USA. Noen bor fortsatt i Mausen, noen på Ørland og mange bor sør for Trondheim. Barn nummer tre kalte seg for Maria Arntsen, gift med Petter Arntsen Dyrø fra Sørdyrøy. Han var sønn av Peter Jensen Huss. De fikk tolv barn. De bodde mye av tiden på Døggersøya, en liten holme på yttersiden av Sætra på Norddyrøy. To av ungene emigrerte til USA, to bosatte seg i Trondheim, ei i Åfjord, to i Sverige, en i Ålesund, ei på Storfosna, ei på Sortland og ei i Kyrksæterøra. Etter at Maria døde, gifter Petter seg på nytt og flytter etter hvert til Støm på Hitra. De fem yngste, som alle var gutter bosatte seg i Hullet på Norddyrøy. Det var Ulrik Olsen, Karl Olsen, Ole Olsen, Marius Olsen og Adolf Olsen. Både Ulrik, Ole, Karl og Marius var knyttet til slippen i Holet på Norddyrøy, og drev som båtbyggere. Yngstemann Adolf, Bjørns oldefar flyttet etter hvert til Stranda på Sørdyrøy. Noen av etterkommerne til disse fem brødrene bor fortsatt på Frøya og Hitra, men er også spredt ut over det ganske land.	Hullet, Ole Andreas Christoffersen (I191443)
11346	Ole Andreas Olsen Meland kjøpte denne eiendom av Johan Lein i 1910 og bygde seg opp nye husbygninger. Men den ble først i 1926 utlagt fra bruksnummer 5 og skyldsatt som bruksnummer 22, Myhr.	Meland, Ole Andreas Olsen (I60274)
11347	Ole Andreassen hadde gården til 1899, da han solgte den til sin dattersønn Ole Kristoffersen Grøtting for kr. 1.200 og kår. (E.Ø.)	Ysland, Ole Andreassen (I60784)
11348	Ole Anton Qvam (født 5. august 1834 i Molde, død 8. juli 1904 i Steinkjer) var en norsk jurist og politiker (V). Han var en av Venstres ledende politikere fra rundt 1870 og frem til sin død, og satt på Stortinget fra 1874 - 1888 og 1895 - 1900, mesteparten av tiden for Nordre Trondhjems amt. Qvam var partiformann to ganger, justisminister tre ganger, samt Norges statsminister i Stockholm, indreminister, revisjonsminister og landbruksminister én gang. Han tilhørte Venstres «venstrefløy», og gjorde kanskje sin største innsats i forarbeidet til en ny straffeprosesslov og innføringen av juryordningen av 1887.[1] Han ble alltid liggende som nummer to i partiet Venstre, først under Johan Sverdrup, så under Johannes Steen og Otto Albert Blehr. Dette skyldtes nok hans radikalisme og kompromissløshet.[1] Han stod dog for en viktig del av landets politiske ledelse. I debatter kunne han være «brutal» ifølge motstandere i Høyre. Privat avreagerte han gjennom musikken, og han skrev flere komposisjoner. (Wikipedia)	Qvam, Ole Anton (I118796)
11349	Ole Arntsen Hendsets qv bar til, Karen Christensd Enge gik hos. Faddere Johannes Montsen OtnesChristen Siversen ibid. og Ane Christensdtr. Enge	Otnes, Marit Christensdtr. (I200601)
11350	Ole Arntsen hadde sin gårdpart til 1850 da han solgte det halve av den til sin bror Johannes Arntsen for 150 spd. Denne halvdel ble utlagt av gården og skyldsatt som bruksnummer 7 Myran.	Selbekk, Ole Arntsen Vollan (I12938)

Notater

Linket til

11301

Offiser. Foreldre: Sogneprest Ditlev Peter Krebs (1732-87) og Birgitte Marie Lützen (1739-83). Gift 12.2.1798 med Else Thyrholm Gude (12.2.1778-8.3.1847), datter av kjøpmann Just Gude (1728-99) og Ursula Cathrine Angell (1736-1818). Svoger til Hans Angell Gude (1771-1814; se NBL1, bd. 5).

Under krigshandlingene høsten 1814 ledet oberst Krebs styrkene som slo svenskene i Kongsvinger-området. Hans seirer var de eneste i et ellers mistrøstig felttog og skaffet de norske utsendingene et verdifullt utgangspunkt for forhandlingene som førte til at svenskene godtok eidsvollsgrunnloven.

Det var opprinnelig tanken at Krebs skulle følge i farens fotspor og studere teologi. Men da han viste særlige anlegg for matematikk og realfag, og dessuten hadde lyst på militær løpebane, ble han sendt til farbroren, professor Heinrich Johannes Krebs, for å forberede seg til offiserseksamen. Han ble antatt som kadett 1779 og ble siden sekondløytnant ved Holstenske jegerkorps.

Under den såkalte "tyttebærkrigen" 1788 ble Krebs sendt til Norge og var med i den norske hæren som rykket inn i Bohuslän og slo svenskene ved Kvistrum bro (se Karl av Hessen). Han gikk så over til Norske jegerkorps, der han etter hvert avanserte til major (1806). I hele 16 år ledet Krebs undervisningen ved dette korpset på en mønstergyldig måte. Da han 1811 ble sjef for Akershusiske skarpskytterregiment, fortsatte han befalsopplæringen der.

Under krigshandlingene 1807 - 08 førte Krebs den direkte kommando over Jegerkorpset og utmerket seg ved trefningene i Høland, Rødenes og Berby. I tett tåke rykket 600 svensker 12. september 1808 i to kolonner frem mot Berby, der Krebs hadde en forpost på 300 mann. Det oppstod en voldsom kamp, som varte i fem timer. Da bad den svenske brigadesjefen om våpenstillstand, slik at han kunne få trukket sine styrker tilbake. Men det ville ikke Krebs gå med på: "Angriper I skal I være velkomne, men retirerer I, vil vi forfølge." Svenskene fikk imidlertid lov til å trekke seg tilbake med et tap på 50 mann. På norsk side falt 23 mann, og en del ble såret.

Om trefningen var beskjeden, hadde den sin store betydning. Det ble den siste kamphandlingen ved grensen det året. Over hele landet ble seieren ved Berby hilst med glede. For sin innsats ble Krebs tildelt Dannebrogordenen.

Etter krigen ble Krebs 1810 utnevnt til interimskommandant på Kongsvinger. Han ble også regimentskommandør ved det nyopprettede Akershusiske skarpskytterregiment, der han avanserte til oberstløytnant.

Under krigen 1814 ble Krebs sjef for en avdeling i Kongsvinger-avsnittet. 2. august rykket svenskene frem mot Lier og gikk til tre stormangrep på de norske forskansningene. Så gikk nordmennene til motangrep. Med felte bajonetter og under hurrarop styrtet de ut av skanseverket og drev fienden til retrett. Svenskene trakk seg tilbake til Matrand, der de 8. august ble overfalt av 800 nordmenn under ledelse av Krebs. Nordmennene kjempet mot en stor overmakt, men de klarte likevel å få fienden i kne. Også ved Skotterud vant Krebs en seier.

Siden ble Krebs hyllet som "helten fra Lier og Matrand". Ved å redde Norges krigsære i et ellers mistrøstig felttog skaffet han de norske utsendingene et verdifullt forhandlingskort ved de senere drøftinger, som bl.a. førte til at svenskene godtok eidsvollsgrunnloven. Krebs ble utnevnt til oberst 1815 og sjef for 1. Akershusiske brigade 1818, men døde samme år.

1879 ble det avduket et minnesmerke over Krebs på Krist kirkegård i Oslo. Dette blir hver 17. mai bekranset av H.M. Kongens garde - et av de få 17. mai-arrangementene i hovedstaden som har direkte å gjøre med begivenhetene i 1814.

(snl.no)

Se også:
https://kongsvingerhistorielag.no/litt-om-mennesket-andreas-samuel-krebs/

https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Matrand

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Andreas_Samuel_Krebs

https://historier.no/historier/jens-fonnaas-var-ordonans-aat-oberst-krebs/

Krebs, Andreas Samuel (I109319)

11302

Og her er skiftet etter Anders Estensen Stølen der hans søsken er nevnt som
arvinger. Lillenes i Hevne blir jo feil når det gjelder broren Erik da:-)

http://arkivverket.no/URN:sk_read/24671/524/?size=full&mode=0

(Kjell Fredly)

Stølen, Anders Estensen (I45896)

11303

Også kalt Engsag/Engsagen

Høgsest, Mons Christensen Enge f (I182078)

11304

Også kalt Marit (1790)

Steenback, Marie Pedersdtr. (I23009)

11305

Også kalt Marith
Vuttudal i 1840
Bodde på Sauøya hos sønnen Ole i 1900.

Ustad, Marie Martiniusdtr. Slørdal f (I3052)

11306

Også kjent som Ane Ingebrigtsd

Pedersdtr., Ane (I17094)

11307

Også kjent som Ernest Myers

Myrhaug, Arnt Johnsen (I431)

11308

Også kjent som Mammy Jenssen

Jenssen, Maren Lucine Richter (I93321)

11309

Også kjent under navnet Olaf Oskar

Sæther, Olav Assar S. (I4141)

11310

Ohio, Capt. 20 TAC Air SPT SQ AF, Veteran of Vietnam AM,

Jacobsen, Donald Leroy (I103274)

11311

Ola Henriksen blir gift med Ragnhild Toresdtr.Bjerkaker i 1812. Han står for drifta av Skamfersetra til 1833.
Dette var den siste huslyden som budde i Skamfersetra. Husa stod der jernbanelinja no går. Huslyden flytta til Halsa på Møre, og busette seg der. Faren Henrik Halvorsen, 83 år. var også med,sammen med barna Ingeborg f.1812 Thore f.1815, Henrik f.1819 og Erik f.1831
På Halsa får Ola hånd om garen Klevset og fikk skjøte fra Andreas Eriksen den 21.10 1833. Ola Henriksen Skamferseter bygsla den 18 mai 1833 husmansplassen Gjelen til Arnt Størkersen Allerede den 23,10 1836 solgte han gården til Jon Olsen Fugelvåg. Faren Henrik Halvorsen f.1750 dør på Klevseth 16.12.1834 og var da 88 år i følge kirkeboka for Halsa.
I følge kirkeboka for Halsa flytter i 1847,. den 29 februar Ingeborg Olsdtr., Henrik Olsen, og Erik Olsen Klevset til Aure Prestegjeld.

Skamfærsæter, Ole Henriksen (I58132)

11312

Ola Nilsen vokste opp på husmannsplassen Holråket under gården Blokkeskard i Meldal.
Han overtok bygselen på plassen 25. november 1839, men flytta kort etter til Rindal og slo
seg ned på husmannsplassen Gåstjønnmoen.

Nergaard, Ole Nilsen (I203107)

11313

Ola Røysen.
Rosemaler og treskomaker.
Den første som ble gravlagt på kirkegården på Vennastranda.

Selnes, Ole Pettersen Volden f (I2865)

11314

Ola bodde ei tid på Vårren under Skralthaug, han åtte ei tid Utigarden på Øye, men flytta til Namsos i 1884.
I perioden 1863 til 1874 bygget Scheistrøen fire kirker på Nordmøre, tre av dem etter tegninger av J.W. Nordan. Også senere var oppføring av kirker, tegnet av Nordan og andre arkitekter, en viktig del av hans virksomhet.
Han tegnet (og oppførte) bortimot 50 norske kirker, i tillegg til at han oppførte 12 kirker etter tegninger av andre arkitekter, deriblant seks tegnet av Jacob Wilhelm Nordan.
I Surnadal var han mester både for Øye, Ranes og Rindal kyrkjer
Se mer på Wikipedia:

https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Olsen_Scheistr%C3%B8en

Norsk Kunstnerleksikon:
https://nkl.snl.no/Ole_Olsen_Scheistrøen

Scheistrøen, Ola Olsen (I188727)

11315

Ola fikk skjøte på Slimsa (brnr.106?) i Begnadalen i 1851. Etter å ha solgt
Slimsa, var de i 1859 på en plass under Haugsrud, tidligere Viker. I 1865 var
Ola husmann, og det meste av eiendommen ble brukt av nørdre Haugsrud. Ola og
Beret var i 1875 husmannsfolk under Bråtåsletta (Kana) brnr.30. Senere kom de
til Sandbakken, en liten stue nedenfor oppkjøringen til Kana. Etter at Ola
døde i 1888, fortsatte Berte å bo der, og ble kalt Berte Sandbakken. I 1900
bodde Ola Tordsen, Langbråtån sammen med henne.

Olsen, Ole (I10488)

11316

Ola kjøpte gården fra svogeren Johannes Størkersen og søsteren Randi i 1818.

Høgset, Ola Johannesen (I171778)

11317

Ola og Ragnhild fekk ikkje barn, og på sine eldre dagar overlet dei plassen Skreddarvika til Ola sin brorson Amund Amundsen Berg.

S. B. Sæther

Snildal, Ole Isachsen (I168421)

11318

Ola var bruker på Sim fra 1644 til 1678, han tok over garden etter sin far. I 1645 svarte han koppskatten for seg, kona, Eli go Siri.

Ingebrigtssen Sim, Ola (I46684)

11319

Ola var underoffiser.
Han var med i det første kommunestyret i Rindal.

Haltli, Ola Jonsen (I92259)

11320

Olaf Brevik, Frøya, som falt omkull i fjæren på Madsvåg torsdag rammet av slag, døde i går morges på Frøya sykehjem. Han ble 67 år gammel. Olaf Brevik bodde i en menneskealder i en husbåt på havna i Madsvåg. Han ble rammet av slag da han skulle gå ombord i båten og ble funnet drivende i sjøen, like ved flomålet. Han har ligget bevisstløs siden han ble brakt inn på sykehjemmet torsdag i forrige uke.

Brevik, Olaf Johansen (I180660)

11321

Olaf Engen protesterte mot farskapet i et brev av 13/9-01, underskrevet av hans far.

Witsø, Oskar Ingolf Nordberg (I34736)

11322

Olaf Kristian Bernhard Birkeland (født 13. desember 1867 i Christiania (dagens Oslo), død 15. juni 1917 i Tokyo i Japan) var en norsk professor i fysikk ved Det Kongelige Fredriks Universitet, i dag Universitetet i Oslo. Han gjorde banebrytende arbeid innenfor forståelsen av fenomener i verdensrommet, både rundt nordlys (latin: aurora borealis), og andre forhold.

I årene 18971903 ledet han tre ekspedisjoner til Finnmark, Island, Svalbard og Novaja Semlja for å studere nordlys og jordmagnetisme, og en mulig innvirkning på været. Birkelands nordlysforskning var forut for sin tid, og ikke før moderne satellitter og romsonder kunne brukes til målinger, ble hans teorier bekreftet. Magnetosfærens eksistens rundt jorden er også en av Birkelands tidlige teorier. Birkeland beskrev solstormer, og at en stor del av universet er usynlig interstellar masse, teorier som også er bekreftet i nyere tid. I dag betraktes Birkeland som den første romforsker, men i hans samtid ble hans teorier tilbakevist av mange ledende vitenskapsmenn.

Birkeland var sentral for utviklingen av Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av salpeter til bruk som kunstgjødsel, et arbeid finansiert av ingeniøren og finansmannen Sam Eyde (18661940). Denne industriutviklingen dannet grunnlaget for Norsk Hydro. I tillegg hadde han patenter på en rekke forskjellige tekniske innretninger, som en strømbryter, komponenter for radiosending, fettherding, høreapparat, lysbueovn og avfallsbehandling. Birkelands motivasjon for anvendt forskning var industribygging og økonomisk utvikling, så vel som finansiering av grunnforskningen.

Han ble nominert fire ganger til Nobelprisen i kjemi, og fire ganger til Nobelprisen i fysikk, uten å få noen av dem. Birkeland bodde de siste årene av sitt liv i Egypt. I sine siste år var han mentalt ustabil; han var utslitt etter mange år med mye arbeid, lite søvn, motgang og alkoholmisbruk. Han døde i Tokyo i 1917, sannsynligvis etter en overdose med Veronal, et medikament brukt mot søvnløshet. Det er flere merkelige omstendigheter rundt hans død, og det er usikkert om han døde for egen hånd.

Birkeland var en stor inspirator, og mange av hans unge assistenter ble senere fysikkprofessorer. Flere av dem arbeidet innenfor astrofysikk, slik at disse akademiske miljøene utviklet seg videre etter hans død. I 2004 opprettet Universitetet i Oslo, inspirert av Kristian Birkelands arbeid, Birkeland Innovasjon, som skal hjelpe forskere med å patentere forskningsresultater.

Les mer på:
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristian_Birkeland

Birkeland, Kristian Olaf Bernard (I168058)

11323

Olaf Olsen Lie var kaptein i utenriks sjøfart. Han døde av hjertesvikt i Port Said i 1929 og ble gravlagt der.

Lie, Olaf Olsen (I54432)

11324

Olaf Skavlan, Olaf Ole Skavlan, født 1838, død 1891, født i Stranda, norsk litteraturhistoriker, bror av S. Skavlan. Kunstnerisk direktør ved Christiania Theater 1867 - 68; tok 1871 doktorgraden med Holberg som Komedieforfatter; professor i europeisk litteraturhistorie 1877. Skavlans utførlige studie over Wergelands Mennesket, først offentliggjort i Nyt norsk Tidsskrift, ble med andre avhandlinger og bruddstykker utgitt etter hans død. Alt som student hadde han opptrådt som skjønnlitterær forfatter, med Gildet paa Mærrahaug eller Den fortryllede agurk (1857), en festlig og løssluppen parodi på Ibsens og L. Dietrichsons nasjonalromantiske diktning, som stadig har interesse. Skavlan var grunnlegger og en av de første redaktører av vittighetsbladet Vikingen; sammen med J. E. Sars var han utgiver av Nyt tidsskrift (1882 - 87).

(www.snl.no)

Skavlan, Ole (I97460)

11325

Olaf Taftø, Lerviklandet, fyller 70 år 6. september. Han er født i Hemne og kom tidlig til Trondheim, hvor han arbeidet en del år. Senere kom han til Kristiansund, hvor han fikk ansettelse på Fiskhallen. I 1919 ble Olaf Taftø ansatt på Øl- og Vinsamlaget i Kristiansund, og arbeidet her helt til bybrannen i 1940, da han ble overflyttet til Vinmonopolet i Trondheim. Her arbeidet han helt til han gikk av for aldersgrensen. Olaf Taftø var på sine arbeidsplasser kjent som en pliktoppfyllende mann, og nøt stor aktelse både blant arbeidskametater og hos ledelsen. En av Taftøs store hobbies har alltid vært fisket. Da han gikk av for aldersgrensen fikk han anledning til å ofre seg for denne hobby på Lerviklandet, hvor han nå er bosatt.

Taftø, Olav Kristian Olausen (I32948)

11326

Olaf Varmbo (18.5.1882 i Trondheim- ) var sønn av overlærer ved folkeskolen i Trondhjem Ole Varmbo og Marit Bagøyen.
Olaf Varmbo var elev ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Uteksaminert 1905 ved ingeniørlinjen. 1905-06 ved The Central Railroad Co., New Jersey. 1906-07 hos I.B. & I.M. Cornell Co., New York City. 1908-09 teknisk assistent ved jernbanen i 4de distrikt Trondhjem. Senere i Amerika. Fra 1916 igjen i Norge. Ved Kalnes mek. verkstad. 1925 i Rørvik. Senere i Trondhjem.

(http://strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Olaf_Varmbo)

Varmbo, Olaf (I30004)

11327

Olaf Willums (født 25. april 1886 i Porsgrunn, død 25. februar 1967 i Eidanger) var en norsk maler.

Han studerte ved Kunstakademiet under Halfdan Strøm og Christian Krohg 1912 - 13, ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Johan Nordhagen 1912
- 1918, og senere under Basil Schoukhaeff og André Lhote i Paris. Han var i en årrekke overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Olaf_Willums )

--------------------------------------------------------------------------------

W. var utdannet som ingeniør i Tyskland og arbeidet som turbinkonstruktør ved et firma i Braunschweig fra 1908. I 1912 bestemte han seg til å bli kunstner og begynte å ta undervisning i maling og grafikk. På det siste området viste W. så stor dyktighet at han etterfulgte Johan Nordhagen som overlærer i rader-klassen året etter at han hadde avsluttet tegneskolen. I sitt mer enn 25 år lange virke der var han en avholdt lærer for en hel generasjon av norske grafikere.

På sine mange studiereiser fikk W. solide kunnskaper om eldre europeisk kunst, især grafikkens teknikk og historie. Han mottok sterke impulser fra tidlige tyske, flamske og nederlandske renessansemestre, fra Østens kunst og britisk samtidsgrafikk. W.s kunstneriske bestrebelser gikk på mange måter på tvers av samtidens franskinspirerte idealer. Han var opptatt av eldre tiders arkitektur og Europas gamle byer. Samtidig var han en stillferdig romantiker og svermer med interesse for norrøn mytologi, sagatid og norsk folkedikting. Med forkjærlighet hentet han sine landskapsmotiver i tradisjonsrike telemarksbygder som Hjartdal og Rauland. Denne solide forankring i eldre kultur gjorde ham på mange måter tradisjonsbundet og konservativ når det gjaldt hans kunstneriske form og den minutiøse, ofte litt tørre teknikk W. nådde fram til en overlegen beherskelse av mange teknikker innenfor radering, litografi, dets variant litotint (pensel-litografi) foruten tresnitt. Det siste var den teknikk der han nådde sine mest personlige resultater. Mens hans trykk for øvrig har en naturalistisk karakter, er tresnittene preget av en myndig, ofte nesten heraldisk ornamental forenkling. Hans hovedverk som grafiker er de enkle, uttrykksfulle tresnittene til Norske folkevisor (1936), der alle 38 bilder er trykt direkte med de originale, utskårne treblokkene. W. var også en dyktig tegner med en følsom strek, og han lagde en rekke ex libris. Motivkretsen var omfattende: landskaper, by- og arkitekturmotiver, figurbilder, portretter og akter, genre-, interiør- og blomsterbilder foruten dyremotiver og stilleben.

Inntil han sluttet som lærer arbeidet W. vesentlig med grafikk, men utførte også en del malerier, gjerne med romantiske motiver gjengitt med stor detaljrikdom i en presist utpenslet teknikk. Sine siste 20 år ofret han seg helt for maleriet. Etter hvert ble hans uttrykksform noe bredere og friere. Hans hovedverk som maler er den mektige Draumkvæde-serien (olje, Porsgrunn kommune), 7 store lerreter som han arbeidet med i mer enn 30 år. W. malte også en rekke impresjonistisk oppfattede akvareller. I 1919 var han en av stifterne av Foreningen Norske grafikere.

( https://nkl.snl.no/Olaf_Willums )

Willums, Olaf Martinius (I35478)

11328

Olaf var gårdbruker, var oppvokst på Stamnes og ble den som overtok gården etter faren. Han drev med melkeproduksjon, gården var i hans tid på ca 70-80 mål. Korn
dyrket de kun til eget bruk.

Stamnes, Olaf Haldor Olsen (I37508)

11329

Olaug og Andreas drev en stund et misjonshotell i Kristiansand, men flyttet tilbake til Voss etter krigen.

Vinje, Olaug Halgerd (I33409)

11330

Olaus Andreas Grøndahl, født 1847 i Oslo, død 1923, var en norsk dirigent, komponist og sanginstruktør.[1] Han var gift med Agathe Backer-Grøndahl. O. A. Grøndahl studerte 1873 i Köln og Leipzig. Han ledet etter hvert en rekke sangforeninger i Oslo og komponerte bl.a. Ung Magnus og Foran sydens kloster. Grøndahl var Statens sanginspektør 190407.

(wikipedia)

Grøndahl, Olaus Andreas (I134153)

11331

Olaus Iacobi Qvernesius» ble immatrikulert ved universitetet København 30/7 1679.

Kvernes, Ole Jakobsen Rånes f (I197231)

11332

Olav Duun (født 21. november 1876 på Jøa i Fosnes, død 13. september 1939 i Holmestrand) var en norsk forfatter som skrev på nynorsk.

Ved debuten i 1907 var det naturlig å regne Duun til heimstaddiktinga som hadde sine beste år på den tiden; men etter hvert som Duuns hovedverk åpenbarte seg, ble det mer og mer synlig at han hørte til nyrealismen: Sammen med Falkberget og Undset, som begge debuterte samtidig med ham i 1907, representerer han et hovedtrekk i norsk litteratur mellom 1905 og 1935: den lange, episke romanen med eksistensielle spørsmål og tungt etisk alvor.
Han ble født på øya Jøa i Fosnes kommune i Namdalen, på gården Stein. Familien var fiskerbønder, med røtter i et pietistisk frikirkemiljø. Som barn bar han navnet Ole Julius Raabye; han tok navnet Olav Duun da han 25 år gammel reiste til Levanger for å gå på lærerskolen. Fra han var 16 til han ble 25 levde han i primærnæringene, og rodde vinterfiske sammen med faren.

Da han i 1901 begynte på lærerskolen fikk han blant annet forfatteren Vetle Vislie som lærer. Vislie ble en litterær fødselshjelper for Duun, og skal ha vært direkte medvirkende til at han omsider debuterte i 1907, etter flere forsøk. Etter lærerskolen var han først lærer på Sakshaug på Inderøy (1904 - 05) og deretter på Singsås i Gauldalen (1905 - 08). Etter at han i 1908 giftet seg med Emma Møller fra hjembygda, flyttet ekteparet til Botne i Vestfold. Duun hadde fått lærerjobb på Ramberg skole (nå nedlagt), en stilling han hadde til 1927. I 1914 kjøpte de huset «Fjellvang», hvor de siden ble boende. Emma Duun overlevde ektemannen med 31 år, og døde i 1970. Skolestua fra Ramberg skole står i dag på Reidvintunet i Hillestad.

Fra 1923 mottok Duun kunstnerlønn fra Stortinget. Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme.

Han døde av slag i 1939

Duun skrev etterhvert mest romaner, og det er romanene som er tyngdepunktene i forfatterskapet. Han skrev på nynorsk med sterke innslag av namdalsdialekt. Ved debuten i 1907 fantes det spor av lyriske stemninger, men like mye av ironi, og ofte rent humoristiske lygarsoger blant novellene hans. Duun er også kjent for sin replikkunst, og for sine aforistisk sammenlignende setninger.

Gjennombruddet kom med romanserien Juvikfolke i seks bind fra 1918. Bøkenes siste del er en samtidsskildring fra et bygdesamfunn. Hovedpersonen Odin Sætran introduseres først i bind 4; I eventyre, hvor han vokser opp som bortsatt hos ekteparet Bendek og Gurianna. De tre første bindene fanger opp 6-7 generasjoners forhistorie. Romanverket har blitt tolket som et møte mellom «gammeltida» og en moderne samfunnsforståelse. Det har også vært pekt på at forholdet mellom råskap og rivalisering på den ene siden, og samfunnsansvar og etisk plikt på den annen side, må leses i lys av at verket ble skrevet under og rett etter første verdenskrig. Hovedpersonen Odin sees som den som skal føre seg selv og slekten inn i en ny tid. Rivaliseringen mellom Odin og Lauris topper seg i scenen på båthvelvet: den kantrede båten kan bare bære en av de to; og selv om Odin vet at han er den sterkeste av de to, ser han også at de kravene han stiller til seg selv innebærer en tung nestekjærlighet og vilje til å ofre for den andres beste.

(wikipedia)

Duun, Olav Ole Julius (I141082)

11333

Olav Kielland, Olav Løchen Kielland, født 16. august 1901, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 5. august 1985, dødssted Bø, Telemark. Dirigent og komponist. Foreldre: Arkitekt og maler Gabriel Kielland (1871 - 1960) og Margit Løchen (1875 - 1951). Gift 1925 med Agnes Konow Søeberg (16.12.1904 - 17.11.1995), datter av konsul på Sumatra Thomas Konow Søeberg (1862 - 1917) og Hedvig Beate Lorange (1879 - 1977). Svoger til Birger Ljungberg (1884 - 1967).

Olav Kielland virket som dirigent gjennom store deler av 1900-tallet og gjorde en betydelig innsats for samtidsmusikken. Fra 1941 var han bosatt i Bø i Telemark, der han studerte folkemusikk og komposisjon. Hans verker er preget av hans interesse for norsk folkemusikk, særlig hardingfeleslåttene.

Kielland begynte sin musikkutdannelse som 12-åring og studerte klaverspill og senere musikkteori. Han tok examen artium ved Trondheim katedralskole 1919 og begynte deretter på arkitektstudiet ved Norges tekniske høgskole, men brøt over tvert 1921 og reiste til Leipzig, hvor han studerte ved musikkonservatoriet til 1923. Han avsluttet sine studier med de beste karakterer og drog så videre til studier i Paris. 1929 deltok han i Felix Weingartners Meisterkurs für Dirigenten i Basel.

Kielland debuterte som orkesterdirigent i Kristiania 1923. Året etter var han repetitør ved Casino Teater, og 192531 var han kapellmester ved Stora Teatern i Göteborg. I sesongen 193031 gjorde han slik suksess med Wagners Mestersangerne i Nürnberg at han fikk tilbud om å bli dirigent ved Kungliga Teatern (operaen) i Stockholm. Samtidig tilbød styreformannen i Filharmonisk Selskap i Oslo ham stillingen som Filharmoniens faste kapellmester og kunstneriske leder. Da Kielland hadde takket ja og var vel etablert i Oslo, hadde Filharmonien fått nytt styre. Etter mye frem og tilbake førte dette til at han ikke ble ansatt som kunstnerisk leder før 1933.

Helt fra Kiellands inntreden på den norske musikalske scene ble han gjenstand for strid. I Dagbladet rykket Johan Halvorsen ut med følgende: La den unge talentfulle dirigenten Olav Kielland få arbeidsro. Jeg vil på det bestemteste protestere mot den uverdige og usaklige måte hvorpå Olav Kielland forfølges. I Adresseavisen for 8. november 1933 var overskriften: Forfølgelsen av Olav Kielland. Nå får det være slutt Kraftig innlegg av Harald Sæverud.

Som kunstnerisk leder for Filharmonisk Selskaps Orkester 193345 gjorde Kielland en helhjertet innsats for norske komponister og norsk samtidsmusikk. Verker av Eivind Groven, Fartein Valen, Harald Sæverud, Geirr Tveitt, Bjarne Brustad, David Monrad Johansen, Sparre Olsen og mange flere stod ofte på programmet.

Kielland høstet strålende kritikker når han gjestet utlandet. 12. mai 1926 skrev Juliette Autran i parisavisen Le Soir: Med sine 25 år har Olav Kielland allerede en rutine som en kunstner med lang karriere. Han hadde i går anledning til å dirigere Societé des concerts du Conservatoire's orkester, det beste blant orkestre, og han viste seg oppgaven voksen. Hans dirigering er bred og omfattende, energisk og nøyaktig. Han gir seg hen uten forbehold og meddeler all den vitalitet som det musikkverk eier som han dirigerer.

1939 ble Kielland forespurt om han ville dirigere New York-filharmonikerne på halvårsbasis, dvs. være et halvt år i New York og et halvt år i Oslo et ubestemt antall år fremover. Da krigen like etter brøt ut i Europa og Norge ble okkupert, klarte ikke familien Kielland å bryte opp før det var for sent.

For å komme bort fra okkupasjonsmakten flyttet familien 1941 til Bø i Telemark. Kielland ville benytte tiden til å studere og komme norsk folkemusikk og særlig hardingfela inn på livet. Helt til sin død 1985 ble han boende på småbruket Raudmyr i Øvre Bø.

I Kiellands komposisjoner merker en tydelig hans store kjærlighet til det norske tonespråket og slåttemusikken. Han har komponert flere store og små orkesterverk, hvorav fire symfonier, en pianokonsert, en violinkonsert, musikk til Ibsens Brand foruten sanger og klaverstykker.

Da Kielland 1946 ble anmodet om å vende tilbake og innta sin gamle stilling i Filharmonisk Selskaps Orkester, avslo han. 194648 reorganiserte han Trondheim Symfoniorkester, 194852 ledet han Musikkselskabet Harmonien i Bergen, og 1952 ble han bedt om å bygge opp symfoniorkesteret i Reykjavík på Island. Han ble på Island i tre år. Fra 1956 virket han som gjestedirigent i Paris, Berlin, London, New York, Brussel, København, Stockholm, Helsingfors, Göteborg, Reykjavík, Oslo, Bergen og Trondheim, og 1961 fikk han Statens kunstnerlønn. Han ledet også en rekke operette- og operaoppførelser på Nationaltheatret i Oslo.

Som dirigent var Kielland anerkjent dyktig, men likevel omstridt. Han var meget temperamentsfull og ble ofte betraktet som autoritær og vanskelig å samarbeide med, noe han selv tok seg nær av og oppfattet som tilløp til personforfølgelse.

Olav Kielland fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1939 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1981. Han var også kommandør av den islandske Falkeorden.

(www.snl.no)

Kielland, Olav Løchen (I97429)

11334

Olav Mosebekk (født 13. oktober 1910 i Kongsberg, død 1. desember 2001) var en norsk billedkunstner. Han arbeidet både som maler, grafiker og illustratør, men ble kanskje særlig kjent for sine mange fettstifttegninger, blant annet av nakne kvinner.
Sammen med brødrene Trygve og Gunnar tok Olav Mosebekk utdanning som teknisk tegner med tanke på å få jobb på Kongsberg Våpenfabrikk. Da ingen av dem fikk jobb der, søkte de seg til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), hvor alle tre kom inn og begynte i 1928. Han fikk August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Nielsen kom til å bety mye for hans utvikling som tegner. Noen av medelevene hans var Per Hurum, Tore Deinboll og Kaare Espolin Johnson.
Fra 1931 til 1933 var Mosebekk elev av Axel Revold og Per Krohg på Kunstakademiet. I 1935 giftet han seg med Ellen Sofie Deinboll (18. august 191611. mars 1967) og fra 1936 bodde familien i Asker. Foruten egen produksjon hadde han en rekke vikariater som tegnelærer ved SHKS. I 1946 hadde han sin første større separatutstilling, den var i Unge Kunstneres Samfunn. Fra 1947 til 1969 var Mosebekk lærer og overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og familien flyttet derfor til Iladalen i 1947. Men vinteren 1949 til 1950 bodde de i Nice, og fra 1963 hadde han årlige studieopphold i Frankrike, noe som lar seg spore i hans kunst.
I 1995 startet han tegneskolen Olav Mosebekks tegneskole, seinere kalt Mosebekkskolen, sammen med Hans Norman Dahl.

(Wikipedia)

Mosebekk, Olav (I122677)

11335

Olav ble foreldreløs i ungdommen og fikk vokse opp på garden hos ho Helene og'n Ola Nessen på Evjen/Orkanger. Olav var en populær mann blant folk på Evjen. Han fikk tidlig jobb som arbeidsmann på Thamshavnbanen, og var der til banen ble nedlagt i 1974. Da fikk han med en gang jobb hos NSB i Trondheim.

(B.M.H)

Kvikne, Olav (I86818)

11336

Olav var hjemmefrontmann i Oslo under krigen.

Andresen, Olav (I185541)

11337

Oldemor til dikteren Henrik Wergeland. Svigerinne til James, bror av Andreas som hun ble gift med. De ble viet av Andreas' bror James Christie. Som enke satt hun som forpakter av Lindesnes fyr frem til 1782. Skiftepapirene etter henne i statsarkivet inneholder mange opplysninger om tilgodehavende for levering av kull til fyret.

Lawrie, Marjorie (I189735)

11338

Ole (Oluf) Gløersen (født ca. 1673 i Skjeberg, død i Fredrikshald 1734 (begravet 18. mai). var en velhavende kjøpmann og sagbrukseier på Fredrikshald, og han eide en gård på byens nordside.

Gløersen eide også et privilegert sagbruk i Tistedalen og eksporterte trelast. Under den store nordiske krig mot Karl XII bidrog han blant annet til utrustning av forsvarsskip. Han underskrev 25. oktober 1719 sammen med borgermester Hans Olsen Paasche, rådmann Christopher O. Paasche, Jens Munk o.s.v. søknad om skadeerstatning for den brente by.

Gløersens velstand fikk en knekk ved krigen, især da hus med avling på gårdene østre Rønneld og Oremo også ble brent. Ved hjelp av støtte fra staten og toll og skattefritak kom han seg etterhvert igjen økonomisk. I 1723 ble nytt sølvtøy innkjøpt, det eksisterer delvis ennå, samtidig lot han seg male sammen med sin hustru.

Ole Gløersen er stamfar for Gløersenslektens agnatiske hovedgren. Han var gift omkring 1700 med Sidsel Cathrine Philipsdatter Hage. De hade en datter, Karen Debes, og en sønn, Erik Gløersen.

(geni.com)

Gløersen, Ole (I146068)

11339

Ole Andersen Rauli var fosterbarn hos Lars Kristoffersen (Haave) 1807-1895 og Randi Weliksdtr. (Hegstadseter) 1815-1902 på Hemnskjel ved folketellingen 1865 i 1865.

Satte seg opp en stue på Aunvollen omkring 1896. Han var en meget dyktig skinnfellmaker og ivrig jeger.

Rauli, Ole Andersen (I63062)

11340

Ole Anderson was born in Hevne, Norway, in 1867 and immigrated to the United States in 1891, arriving at Sioux City, Iowa. In 1892 he came to Murray County, where his first job was to assist in the construction of the county court house.
Torris and Oliana Evenson came to the United States from Grue, Solør, Norway, settling in Filmore County, Minnesota. Later they moved by covered wagon to Mason Township in Murray County in 1872 and homesteaded a farm one mile west of what is now known as the Valhalla Corner.
Their daughter, Minnie was born April 4, 1875, in a log cabin on the farm. The family lived in a sod house during the cold months. Ole and Minnie were married on December 18, 1895.
They bought a farm a few miles north of Slayton in the area known as "Poverty Hill" shortly after the turn of the century. Ole and Minnie had eight children, namely: Edwin, Albin, Mary, Ralph, Martha, Rudolph, Oscar, and Minard.
Edwin married a neighbor girl, Anna Koch, and had six children, five boys and one girl.
Albin, who married Marie Griesert, had two sons. Mary was married to Ole Hegstad and had three children, Minver, Doris and Nona.
Ralph married Agnes Gustaf and they have five children.
Martha who married Harvey Moat has nine children.
Rudolph married Edith Vihlen and they have five children.
Oscar remained single.
Minard married Ethel Vihlen and they have two sons.
Ole and Minnie were faithful members of Modum Lutheran Church of Lake Sarah, and were laid to rest in the church cemetery. They were an industrious and friendly couple.
After Ole passed away Minnie continued to live on the farm with two of her sons. After Minnie's death Albin bought the farm and lived there until he passed away. His wife Marie still lives on the place and the land is farmed by their son Robert.

( Murray County History book )

Evenson, Minnie Torene (I26569)

11341

Vennatrø, Ole Andersen (I10583)

11342

Ole Anderssen hadde gården til 1875, da han skjøtet den til sin sønn Anders Olsen for 150 spd. og kår. Anders døde i 1882, og på skifte etter ham ble det utstedt hjemmelsbrev til enken Johanna Johnsdatter på denne eiendom for kr. 2.400.

Bjørnstad, Ole Andersen (I18419)

11343

Ole Anderssen hadde gården til 1899, da han solgte den til sin sønn Anders Olsen for kr. 550 og kår.

(E.Ø.)

Ingdal, Ole Andersen (I17932)

11344

Ole Andreas Bachke (født på Røros 6. mai 1830, død i Kristiania 3. januar 1890) var en norsk jurist og statsråd.
Han var sønn av lensmann Halvard Bachke og Anna Sofie Ditlevsen og bror til Anton Sophus Bachke.
Han ble cand.jur. i 1852, og studerte deretter i utlandet i fire år. Han giftet seg 9. oktober 1856 i Heidelberg i Tyskland med Augusta Marie Krauter. Ekterparet fikk 10 barn.
Fra 1856 var han overrettssakfører i fire år, før han ble ansatt ved Christiania stiftsoverrett. I 1860 ble han referent for justissaker ved Christiania stiftsoverrett, og fra 1864 var han dommer samme sted hvor han ble justitiarius i 1878. Bachke var medstifter av Den norske Sagførerforening i 1861, og deltok i redaksjonen for Ugeblad for Lovkyndighed, Statistik og Statsøkonomi. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1876 og kommandør av den svenske Nordstjärneorden 1881. Han ble i 1879 æresdoktor i jus ved Københavns universitet. Han skrev rettsvitenskapelige artikler om opphavsrett, og var en aktiv skandinavist.
Han ble statsråd og justisminister i 1879, og beholdt posten etter regjeringsskiftet i 1880. Sammen med de øvrige medlemmer av regjeringen Selmer ble han dømt i riksrettsaken i 1884. I forbindelse med regjeringens avgang var han konstituert statsminister i 18 dager, fra 11. til 29. mars 1884.
Bachke ble senere sammen år utnevnt til høyesterettsassessor.

(Wikipedia)

Bachke, Ole Andreas (I125741)

11345

Ole Andreas Kristoffersen var født 26.mai 1838. Han ble gift 13.jul 1863 med Anna Andreasdatter født i 1840. Anna tror vi kommer fra plassen Vekan på Nabeita på Frøya og Ole skal ha sitt oppkomme i Småviken på Sør-Dyrøy. Ole og Anna bosatte seg i Holet på Norddyrøy, Frøya rundt 1863.

Den eldste av barna Anna Pauline Markusen var født i 1864, ble gift med Johan Markusen. De bosatte seg på Kvalværet nord om Sætra på Norddyrøy, og fikk åtte barn. De fleste ble boende på Kvalværet, forble ugift. Etterkommere kaller seg blant annet i dag for Sjårud, Bekken, Bremnes og Riiber.

Barn nummer to het Christine og ble gift med Ove Laksholm og bosatte seg i Mausen. Ove og Christina fikk ni barn, og etterkommerne etter disse er i dag spredd fra Kirkenes i nord til Seattle i USA. Noen bor fortsatt i Mausen, noen på Ørland og mange bor sør for Trondheim.

Barn nummer tre kalte seg for Maria Arntsen, gift med Petter Arntsen Dyrø fra Sørdyrøy. Han var sønn av Peter Jensen Huss. De fikk tolv barn. De bodde mye av tiden på Døggersøya, en liten holme på yttersiden av Sætra på Norddyrøy. To av ungene emigrerte til USA, to bosatte seg i Trondheim, ei i Åfjord, to i Sverige, en i Ålesund, ei på Storfosna, ei på Sortland og ei i Kyrksæterøra. Etter at Maria døde, gifter Petter seg på nytt og flytter etter hvert til Støm på Hitra.

De fem yngste, som alle var gutter bosatte seg i Hullet på Norddyrøy. Det var Ulrik Olsen, Karl Olsen, Ole Olsen, Marius Olsen og Adolf Olsen. Både Ulrik, Ole, Karl og Marius var knyttet til slippen i Holet på Norddyrøy, og drev som båtbyggere. Yngstemann Adolf, Bjørns oldefar flyttet etter hvert til Stranda på Sørdyrøy. Noen av etterkommerne til disse fem brødrene bor fortsatt på Frøya og Hitra, men er også spredt ut over det ganske land.

Hullet, Ole Andreas Christoffersen (I191443)

11346

Ole Andreas Olsen Meland kjøpte denne eiendom av Johan Lein i 1910 og bygde seg opp nye husbygninger. Men den ble først i 1926 utlagt fra bruksnummer 5 og skyldsatt som bruksnummer 22, Myhr.

Meland, Ole Andreas Olsen (I60274)

11347

Ole Andreassen hadde gården til 1899, da han solgte den til sin dattersønn Ole Kristoffersen Grøtting for kr. 1.200 og kår.

(E.Ø.)

Ysland, Ole Andreassen (I60784)

11348

Ole Anton Qvam (født 5. august 1834 i Molde, død 8. juli 1904 i Steinkjer) var en norsk jurist og politiker (V). Han var en av Venstres ledende politikere fra rundt 1870 og frem til sin død, og satt på Stortinget fra 1874 - 1888 og 1895 - 1900, mesteparten av tiden for Nordre Trondhjems amt. Qvam var partiformann to ganger, justisminister tre ganger, samt Norges statsminister i Stockholm, indreminister, revisjonsminister og landbruksminister én gang. Han tilhørte Venstres «venstrefløy», og gjorde kanskje sin største innsats i forarbeidet til en ny straffeprosesslov og innføringen av juryordningen av 1887.[1]
Han ble alltid liggende som nummer to i partiet Venstre, først under Johan Sverdrup, så under Johannes Steen og Otto Albert Blehr. Dette skyldtes nok hans radikalisme og kompromissløshet.[1] Han stod dog for en viktig del av landets politiske ledelse. I debatter kunne han være «brutal» ifølge motstandere i Høyre. Privat avreagerte han gjennom musikken, og han skrev flere komposisjoner.

(Wikipedia)

Qvam, Ole Anton (I118796)

11349

Ole Arntsen Hendsets qv bar til, Karen Christensd Enge gik hos. Faddere Johannes Montsen OtnesChristen Siversen ibid. og Ane Christensdtr. Enge

Otnes, Marit Christensdtr. (I200601)

11350

Ole Arntsen hadde sin gårdpart til 1850 da han solgte det halve av den til sin bror Johannes Arntsen for 150 spd. Denne halvdel ble utlagt av gården og skyldsatt som bruksnummer 7 Myran.

Selbekk, Ole Arntsen Vollan (I12938)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster