Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 11,751 til 11,800 av 38,678

#	Notater	Linket til
11751	Panteboka for Trondheim viser at Johan og Sara kjøpte en bygård med ei brygge i Trondheim sommeren 1760 og flyttet dit. Beliggenheten er ukjent.	Skorild, Johan Arntsen Gjevik f (I55498)
11752	Paper or Scanned Documents on Hand	Kilde (S1551)
11753	Parents Father: Bert Freeman Johansen Mother: Martha Mazell Draper Spouse: Florence Stoddard Marriage: July 28, 1945 Burley, Idaho Jack B. Johansen, 64, of Caldwell, died Tuesday, September 22, 1992, at the Caldwell hospital. Mr. Johansen was born August 17, 1928, at Burley, Idaho, a son of Bert and Martha Mazell Johansen. He was reared and educated in the Burley and Twin Falls area. He married Florence Stoddard July 28, 1945, at Burley and the couple resided in Pocatello and Mountain Home before settling in Caldwell in 1956. Jack worked for the city of Caldwell for over 30 years before ill health forced his retirement. He was a member of the Caldwell 1st Ward LDS Church where he served as an elder. He is survived by his wife, Florence of Caldwell; two sons, Jackson and John Johansen, both of Caldwell; two brothers, Lawrence Bedrow of Grants Pass, Oregon, and Wallace Johansen of Pocatello; a sister, Florence Shill of Burley; two grandchildren, Stephanie and Joseph Bettencourt; and several nieces and nephews. He was preceded in death by his parents, a brother Roy and a sister Hazel.	Johansen, Jack Boyd (I27698)
11754	Parents Father: Wilford H. Stoddard Mother: Ireta Winward Spouse: Jack Johansen Marriage: July 28, 1945 Burley, Idaho Florence R. Johansen, 69, of Caldwell, died Friday, July 7, 1995, at a Boise hospital. Mrs. Johansen was born February 5, 1926, at Shelley, Idaho, the second child of Wilford H. and Ireta Winward Stoddard. She was reared and educated in Shelley, graduating from high school in 1945. She married Jack Johansen on July 28, 1945, at Burley, Idaho, and the couple resided in Pocatello and Mountain Home before settling in Caldwell in 1956. In the 1940s Florence worked for the Challenge Creamery at Burley and did baby-sitting prior to her retirement. She was an active member of the Caldwell First Ward, LDS Church. She is survived by two sons, Jackson and John Johansen, both of Caldwell; seven brothers, six sisters, two grandchildren, Stephanie and Joseph Bettencourt, and several nieces and nephews. She was preceded in death by her husband, Jack, in 1992, her parents, one brother, one sister and two infant children.	Johansen, Florence Rhoda Stoddard (I27699)
11755	Parents.... Tron Carlsen and Gjertu Elen Isaksdtr/sen Spouse..... Lina Gurine Johannesdtr/sen..Mæle/Maley ..m..16 Jun 1874, Aure, Møre og Romsdal, Norway	Moe, Isaac Bernhard (I201736)
11756	Paret kommer til Bratset fra Innset i 1804.	Bratset, Ole Jonsen (I200509)
11757	Parryltd4 a aol.com	Kilde (S191)
11758	Pascal Paoli stod bak en av de virkelig store skandalene i Christiania på slutten av 1700-tallet, da han lot spre mengder av falske sølvmynter i byen. Han ble dømt for falskmyntneri og satt på Munkholmen ved Trondheim. Pascal Paoli Essendrop var født i København og oppkalt etter en korsikansk general som hans norske foreldre skal ha beundret sterkt. Men faren døde tidlig, og den unge Pascal drog til Christiania og fikk stilling som dreng hos storkjøpmannen Johan L. Riis. Allerede tidlig gjorde han seg bemerket som et forslagent Hoved opplært til Underfundigheder, skrev Conradine Dunker. 1792 startet han sin egen butikk og viste seg som en drivende forretningsmann. Snart kontrollerte han mye av byens krambuhandel, 1799 også den svenske handel. Dunker sier han levde som en Prinds med Penge i Overflødighed. Bl.a. kjøpte han det store paleet i Tollbodgaten som hadde tilhørt Jess Anker. ( https://nbl.snl.no/Pascal_Paoli ) ( https://samlerhuset.blog/pascal-paoli-en-sjarmerende-falskmyntner/ )	Essendrop, Pascal Paoli (I169063)
11759	Passasjerliste: http://www.norwayheritage.com/p_list.asp?jo=1570 (nr. 436-439) Om turen over Atlanteren: http://www.norwayheritage.com/articles/templates/voyages.asp?articleid=75&zoneid=6	Abrahamsen, Gulbran (I81242)
11760	Pastor Peder Mentzen og comminister (kapellan) Michel Olsøn bevitner at Sl. Hr. Ole Mentzens eldste datter (i 2. ekteskap) var født i september 1682 og at hun var hjemme hos foreldrene i 1690.Notatet, som er datert Melhus prestegård 15. april 1695, er gjort for å vise at hun var under 12 år i forbindelse med konsumpsjon- og folkeskatt i 1690.Sør-Trøndelag fylke, Gauldal, Fogderegnskap nr. 3941 (1691-1691), Dokumentside, Side 285Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20110504791920	Darre, Helle Margrethe Olsdtr. (I95083)
11761	Pastor Peter Anker Stabel og hustru Barbara Borchgrevink Legat Utdeles til kvinnelige teologistudenter, eventuelt andre kvinner med teologisk bakgrunn. Legatstyret har rett til å prioritere ugifte kvinner eller søkere som er etterkommere etter stifteren - Sofie Emilie Stabels -foreldre eller venner. Tidligere mottakere av legatmidler vil fortsatt kunne innvilges legatmidler. Størrelsen av legatmidler til utdeling fastsettes av styret etter fri vurdering av søkerens behov.	Stabel, Peter Anker (I99446)
11762	Patricia Lee Pat Sather Berglund 1933 - 2019 Early Life: Patricia "Pat" was born October 18, 1933, in Dayton, Washington, to Martin J. and Nancy Blanche Wyant Sather. Pat grew up in Presho, South Dakota, graduating from Presho High School in 1950. Lifes Work \| Service \| Interests: She attended the University of South Dakota and was a member of Kappa Alpha Theta. She received her bachelor's degree in history, with a minor in English. In July 1955, Pat married her college sweetheart, Charles Berglund, in Presho. Pat taught middle school and high school for Los Angeles Unified School district for 20 years, and then pursued careers in computer sales until retirement in 1992. Throughout retirement, Pat enjoyed volunteering at Ravalli County Museum and PIT program in Hamilton, Montana. She also volunteered at the Angel Shop in Fallbrook, California. She was a member of PEO Chapter AZ and the Red Hat Society. Pat was one of the kindest people you could ever meet. Her family and friends meant the whole world to her. She loved entertaining and always loved having large gatherings with family and friends. She truly had a way of making you feel special, even if she had just met you. She will be so deeply missed by all who knew and loved her. Patricia Lee Pat Sather Berglund passed away peacefully in Corvallis, Montana, on February 4, 2019. She was 85. Family Message: Its not a goodbye, its a see you soon. Survived By: Her children: John (Rhonda) Berglund, of Hamilton, MT; and Laurie (Craig) Ilg, of Camarillo, CA; grandchildren: Katelyn (Devin) Thompson, Dylan and Dawson Berglund; sister, Karen Kelly; nieces and nephews and dear friends. Preceded In Death By: Her husband of 58 years; her parents and sister, Sally Sather. Celebration of Life: Planned for future date Arrangements: Daly-Leach Chapel Interment: Riverview Cemetery Original Obituary Published By: © 2019 \| Daly-Leach Chapel Bio compiled by: Annie Duckett Hundley	Berglund, Patricia Lee Sather (I200236)
11763	Patrick Dennis Scholz June 9, 1948 - October 22, 2023 Patrick Dennis Scholz, "Uncle Pat", 75, of Bemidji passed away peacefully at his home with his beloved wife Sharon by his side after an 8-month battle with leukemia. While we mourn his departure from this world, we are grateful that he has left all suffering behind to revel in eternal life. We look forward to sharing stories and memories with those who loved Patrick at his Celebration of Life, as obituaries are remiss in conveying what one life meant to so many lives over 75 years. Being a U of MN Alumnus with a BA in History, over his lifetime Pat was involved with numerous social and charitable organizations, civic engagement, and he remained attuned to current regional and world events up until his passing. Upon his retirement he devoted himself to volunteering in the Bemidji area, with special dedication to Great River Rescue and his duties as secretary for the Blackduck Senior Center. Service to others wasn't limited to organizations, for Patrick it was a way of life constantly finding ways to discreetly assist folks he knew could use a helping hand, Uncle Pat was not only a Samaritan - he made every effort to provide a voice for the voiceless; both man and animal alike. All creatures were worthy of his love, but he never left the house without ensuring he had a few dog treats tucked in his pocket ready to make a new canine friend any day. In the spirit of his passion for creatures great and small, we ask those who may feel compelled to send flowers to instead donate to your local animal shelter in Uncle Pat's honor. Hide Preceded in death by his mother Delma and father Robert Scholz, stepmother Dorothy, siblings Roberta, Joan, and Michael, other loved ones. Survived by his wife Sharon Beighley, sisters Penny and Judy, other kith and kin including Harriet (Dennis), Robert (Monica), Abigail (Casey), and many wonderful nieces and nephews. Memorial Services will be held at 1:30 pm Tuesday, June 11, 2024 at the Church of Jesus Christ of Later-day Saints in Bemidji under the direction of the Cease Family Funeral Home in Bemidji. Interment will be at a later date at the Lakeview Cemetery in Blackduck, MN.	Scholz, Patrick Dennis (I207355)
11764	Patrick Sagdahl	Familie: Lloyd Melvin Sagdahl / Kitty Lucille Elenora Dodd (F5408)
11765	Paul Benjamin Auster var en amerikansk forfatter, kjent for romaner som New York Trilogy, Moon Palace og The Brooklyn Follies, men han skrev også filmmanus, lyrikk, essays og sangtekster. Auster ble kjent på 1980-tallet og betraktes som en postmodernist. https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Auster https://snl.no/Paul_Auster	Auster, Paul (I206482)
11766	Paul I (1 October [O.S. 20 September] 1754 23 March [O.S. 11 March] 1801) was the Emperor of Russia between 1796 and 1801. He was the only son of Peter III and Catherine the Great, and remained overshadowed by his mother for much of his life. Paul's reign lasted for only five years, until he was assassinated by conspirators. His most important achievement was the adoption of the laws of succession to the Russian throne that lasted until the end of Romanov dynasty and Russian Empire.	Romanov, Pavel I Petrovich (I146677)
11767	Paul Mikkelsen hadde gården til sin død og enken Johanna Anfinnsdatter drev den noen år til hun overlot den til sin sønn Johan Martin Paulsen. (E.Ø.)	Grønningen, Paul Michelsen (I63768)
11768	Paul René Gauguin (født 27. januar 1911 i København, død i Spania 14. februar 1976) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr. Paul René Gauguin flyttet med familien til Provence 1924, senere til Rouen der han tok examen artium ved det norske Lycée Pierre Corneille 1930. Han ble fisker på Mallorca og Ibiza, der han lærte tresnitt 1930-35. Med Jacob Brinchmann og Leif Borthen bodde han i Erling Winsnes' jordhytte i Alcúdia. Selv om han debuterte på Høstutstillingen 1936 ble han Dagbladet-journalist i Spania 1938, og begynte sitt Barcelona som stod ferdig 1942. Etter den andre verdenskrig ble det Friheten av NKP, og Gauguins Masken var en protest mot NATO i 1949. Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen samt illustrasjonene til Inger Hagerups Så rart i 1950, bidro til at navnet hans ble kjent for det norske publikum. I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954 og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern. Det ble også endel oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque. Paul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin og sønnesønnen til den franske impresjonisten Paul Gauguin. Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Så flyttet de tilbake til Danmark, men han døde i Spania 1976, samtidig med maleren Georg Jacobsen. Hans første norske separatutstilling ble av Martha gjennomført i 1981 da 107 objekt ble vist ved Nationalmuseet, der det i 2003 var over 250 av Gauguins verk opphengt. Samme år ble 70 verk auksjonert av Vera Olson ved Galleri Vera til inntekt for sykehus i Irak. (Wikipedia)	Gauguin, Paul René (I132337)
11769	Paul Richard Sagdahl, a cherished family man, passed away peacefully on February 26, 2026, in Issaquah, Washington, due to complications from a pulmonary embolism. Born on October 1, 1944, in Berkeley, California, Paul's journey through life was marked by his dedication to his family and his passion for knowledge and innovation. Paul grew up in Poulsbo, Washington, graduating from North Kitsap High School in 1962. After High School, Paul honorably served his country in the U.S. Navy. He then embarked on a distinguished 32-year career with IBM, working in various capacities in Seattle, New York, and California. While working at IBM, Paul went back to school earning both his Bachelor's degree and Master's degree in Business Administration from Saint Mary's College in Moraga, California. After an early retirement from IBM, Paul's analytical mind and problem-solving skills made him a respected Technical Project Manager consultant. Paul's professional journey eventually led him to Boeing, where he dedicated almost a decade of service before retiring again. Paul's interests and hobbies were a reflection of his multifaceted personality. He found joy in the simple pleasures of reading on his Kindle and sitting on the porch with his loyal dog, Ole. His hands were rarely still, as he collected a garage full of power tools and was often found working on house projects, a testament to his handy nature. Paul's love for boats and cars, particularly his love for Mercedes-Benz, was well-known among his friends and family. Paul also enjoyed travelling with Mickey to Norway and Europe, and spending time with the family during vacations in Hawaii and get-togethers at Christmas. Described as analytical and loving, Paul was a man who could be counted on to offer support, wisdom, and a helping hand. He approached life with a quiet strength and a gentle heart, making a lasting impact on those who had the privilege of knowing him. Paul Richard Sagdahl's memory will be cherished by his family, friends, and all the lives he touched. He was a beacon of love and stability, and his presence will be deeply missed. As we say goodbye to a man who was so much to so many, we take comfort in the memories and the indelible mark he has left on our hearts.	Sagdahl, Paul Richard (I9763)
11770	Paul Rollon «Pola» Gauguin (født 6. desember 1883 i Paris, død 2. juli 1961 i København) var en dansk-norsk maler, kunstkritiker og pedagog. Gauguin var sønn av den kjente maleren Paul Gauguin (1848 - 1903), vokste opp i København og studerte arkitektur fra 1906. Han flyttet til Kristiania der han debuterte i 1913 og ble norsk statsborger i 1916. I perioden 1917-1924 drev han Polas malerskole. Blant dem han veiledet i Norge var Tidemand Gjørud, Hans Ryggen, Bernt Clüver, Thorbjørn Egner og Gunnar Scott-Ruud. Gauguin skrev og tegnet for Tidens Tegn og Dagbladet og skrev flere biografier, og virket som kritiker i Verdens Gang fra 1945. I 1949 flyttet han tilbake til Danmark. Gauguin giftet seg i 1911 med bergenske Ingrid Blehr (1881-1959) og var far til den norske bildekunstneren Paul René Gauguin (1911-1976). (Wikipedia)	Gauguin, Paul Rollon (I132338)
11771	Paul Steenstrup. Bergverksmann, industrigründer og politiker. Foreldre: Godseier Hans Severin Steenstrup (1737 - 1805) og Charlotte Sophie Resen (172997). Gift 26.10.1806 i Kongsberg med Mathea (Thea) Bernhardine Collett (13.1.1779 - 9.10.1847), datter av trelasthandler Peter Collett (174086) og Johanne Henriche Ancher (1750 - 1812). Far til Peter Steenstrup (1807 - 63); farfar til Eivind Steenstrup (1850 - 1933; se NBL1, bd. 14); farfars far til Hjalmar Steenstrup (18901945); svoger til Peter Collett (1766 - 1836) og Christian Ancher Collett (1771 - 1833). Paul Steenstrup var en visjonær teknolog og en av Norges tidlige industrigründere. Ved nedleggelsen av sølvverket på Kongsberg 1805 fikk han i oppdrag å planlegge et jernverk og senere et tekstilmanufaktur. 1814 var han radikal representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og samme år fikk han myndighetenes godkjennelse til å grunnlegge Kongsberg Våpenfabrikk. Steenstrup vokste opp på farens gods vest for Vejle på Jylland og studerte i flere år kirurgi og naturfag ved universitetet i København uten å ta eksamen. Som ledsager for Carsten Ankers sønn Erik kom han til Kongsberg 1797, ble student ved Bergseminaret og tok bergeksamen 1800. Hans talenter sikret ham reisestipend til Tyskland og Østerrike 180104. Etter hjemkomsten mottok han vartpenger av staten, men fikk snart viktige oppgaver. Etter en lang kriseperiode ble stordriften ved Kongsberg sølvverk stanset 1805, og mer enn 1700 mann mistet arbeidet. For å motvirke krisen ville myndighetene starte et jernverk, som Steenstrup fikk i oppdrag å planlegge. Han ledet oppbyggingen og var bestyrer av Kongsberg jernverk fra driften startet 1809 til det ble privatisert 1824. En stålfabrikk han anla privat i Den Kongelige Mynts tidligere lokaler, ble kjøpt av staten før den kom i drift, fordi myntproduksjonen ble tatt opp igjen. Steenstrup virket som myntmester og guardein 180709. 1811 ble han statlig bergmester, og samme år ble han engasjert for å planlegge et Uld- og Linnedmanufaktur på Kongsberg for det militære. Han deltok siden i styringen av tekstilmanufakturet, som i likhet med jernverket gikk dårlig. Kongsberg Våpenfabrikk ble en større suksess. Steenstrup fikk prinsregenten Christian Frederiks godkjennelse av forslaget om å anlegge fabrikken 1814. Produksjonen var først enkel, men fabrikken utviklet seg fra våpensmie til allsidig mekanisk industri. Våpenfabrikken overtok med tiden sølvverkets gamle rolle som hjørnesteinsbedrift. 1814 ble Steenstrup valgt som Kongsbergs representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her utmerket han seg som en radikal og stridbar debattant i selvstendighetspartiet og var talsmann for avvikling av de gamle standsprivilegier. Steenstrup representerte Kongsberg på det overordentlige Storting 1814 og på Stortinget 1824. Han var fra 1809 i en årrekke medlem av Kongsberg fattigstyre. Steenstrup deltok 1815 i kommisjonen som vurderte gjenopptakelse av Kongsberg sølvverk, en beslutning som ble iverksatt 1816. 1831 ble han distriktsbergmester og 1833 førstedirektør ved sølvverket, som nå gikk med store overskudd etter enorme sølvfunn. Flere av hans prosjekter for ny teknologi ble kritisert av sakkyndige kommisjoner, med den tyskfødte bergmester ved blåfargeverket på Modum, Karl Friedrich Böbert (se NBL1, bd. 2) som faglig drivkraft. Finansministeren ønsket en tryggere ledelse og fikk Steenstrup til å fratre sin stilling 1840. Ny direktør ble Böbert, som hadde ledet gruvedriften på Modum gjennom en ekspansiv periode. Steenstrup kom senere i hissig avisfeide med Böbert om gruveventilasjon og andre tekniske forhold. Steenstrup prøvde seg også som oppfinner, bl.a. med en dampslede som ikke fikk praktisk anvendelse, og han fikk engelsk patent på et skovlhjul for dampskip. Han syslet med tapsbringende private industriprosjekter og viste seg ikke som noen dyktig økonom. Han ble dessuten gjort ansvarlig for betydelige beløp da det ble avdekket uorden ved tekstilmanufakturet. Paul Steenstrup ble utnevnt til ridder av den svenske Vasaorden 1816. Mot slutten av sitt liv ble han hver 17. mai hyllet som Kongsbergs eidsvollsmann, en markering som byen har fortsatt etter hans død. (www.snl.no)	Steenstrup, Poul (I99203)
11772	Paul Sylvester Skogrand was born July 23, 1919 in Appleton, MN, the son of Peder and Hilma (Grunstad) Skogrand. He passed away Saturday January 12, 2008 at Luther Haven Nursing Home in Montevideo, MN. He obtained the age of 88 years old. Paul grew up and attended country school in the Big Bend area. Following his school years he worked in farming before entering the Army. Paul served his country during World War II receiving his honorable discharge in 1945. Paul was united in marriage to Minnie Skare on March 30, 1946 in Benson, MN. To this union four children were born. Paul worked as a mechanic for Larson Brothers Studebaker Garage for seventeen years and later in maintenance for Luther Haven Nursing Home in Montevideo. Paul enjoyed Bowling and watching the Twins and especially liked spending time with his family. In later years Paul enjoyed the company of his cat 'kitty'. Paul is survived by his children; Steve, Paulette, Tami and Diane; thirteen grandchildren, fifteen great-grand children, and several nieces and nephews. Paul is preceded in death by his parents; wife Minnie in 2004; Grandsons: Steven Paul Skogrand II and Randy Fultz, and several brothers and sisters. --wingbain.com	Skogrand, Paul Sylvester (I10324)
11773	Paul hadde vært ansatt hos Gov. Norbeck, som betalte for begravelsen.	Pettersen, Paul (I15106)
11774	Pauline flyttet inn til datteren og svigersønnen i Trondheim kort tid før hun døde	Kabelvaag, Pauline Sivertsdtr. Paasche f (I132356)
11775	Pearl I. Thompson age 89 of Minnetonka, MN. passed away Jan. 14, 2014. Pearl was born in Gary, MN October 8, 1924 and graduated from Gary High School before moving to Fargo, ND where she attended Fargo Business College and then moved to Chicago, IL for job employment. Later she moved back to Fargo where she met her future husband Bob. and were married August 3, 1946. Pearl was a homemaker and lived in Golden Valley, Manila, Philippine Islands, Kansas City, MO, Sun Valley, AZ as well as their lake home for many years on the Whitefish Lake N. of Brainerd, MN before moving back to the Minneapolis area and their present home at the Glenn, a Retirement community for Adult Senior Living. Preceded in death by parents Peder and Ida Pederson of Fertile, MN. sister, Arleen Rude of Crookston, MN and Grandson Brian Westland of Shakopee. Pearl is survived by husband Bob of 67 years, 3 daughters, Diane (Tom) Jensen, Eden Prairie, Nancy (Roger)Westland. Roseville and Patti Matejcek, Chaska. seven grandchildren, 14 great grandchildren and brothers, Verdie (Laurie) and Donald (LaVonne) Pederson. Pearl "Mom" was a gracious and loving wife. Mother and grandmother. She was a kind, generous, warmhearted, hard working woman who was a beautiful role model to her family. She will be dearly missed. Funeral service 2:00 PM Saturday at Wooddale Church. 6630 Shady Oak Road, Eden Prairie. Visitation 5:00 - 7:00 PM Friday at Huber Funeral chapel. 16394 Glory Lane Eden Prairie and one hour prior to funeral at Church. In lieu of flowers, memorials preferred to Brian Westland Hockey Endowment at Gustavus Adolphus College, 800 W. College Ave, St. Peter, MN 56082. Interment Ft. Snelling National Cemetery.	Thompson, Pearl Iona Pederson (I203439)
11776	Peder Anker (født 8. desember 1749 i Christiania, død 10. desember 1824 på Bogstad) var norsk godseier og statsmann, og Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822, . Han var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711-1765) og hustru Karen Elieson (1723-1806) og vokste opp i Paléet i Christiania. Etter to års opphold ved Københavns universitet ble han sendt ut på en fem år lang utenlandsreise sammen med sine brødre og deres fettere Carsten og Peter Anker. Etter hjemkomsten giftet han seg i 1772 med Anna Elisabeth Cold, pleiedatter til de barneløse eierne av Bogstad. Enken Mathia Leuch giftet seg året etter med hans bror Bernt Anker, og Peder kjøpte Bogstad med tilhørende skogeiendommer og sagbruk av dem i 1773. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skoger nord og vest for Randsfjorden. I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadal jernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil. Hovedbygningen fra 1760, reist av den forrige eieren Morten Leuch, fikk tilbygg til begge sider så den ble ca. 56 meter lang. Utvendig ble den pusset eller forblendet, slik at den fremsto som en murbygning. I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant var å planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening. Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt det norske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei over Gudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveien fra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og den bergenske hovedvei over Valdres var de store årene i veinettet som var kommet i full stand omkring 1800. Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene som ble fullført under Ankers planer og ledelse ble for en stor del bygget av vervede soldater. De betegnet et stort fremskritt i utviklingen av norsk samferdsel. Anker interesserte seg også varmt for kanaliseringen av norske vassdrag. På sine egne eiendommer lot han utføre store tekniske arbeider. Han anla Vækerøveien fra Bogstad til utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordover gjennom Sørkedalen. Fra Bogstad til Maridalen anla han også Ankerveien. I 1807 begynte han anlegget av Kjerraten i Åsa (tysk: Kehrrad, 'vendehjul'), et mekanisk system med kjettinger og vannhjul for å frakte tømmer fra Steinsfjorden på Ringerike opp åssiden til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløting ned Sørkedalsvassdraget. For sine fortjenester ble Anker i 1809 ridder, senere kommandør og i 1812 kommandør med storkors av Dannebrog. I krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og fikk kontakt med svenske politikere gjennom sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1814 lot han seg bevege av prins Christian Frederik til å delta i «notabelmøtet» på Eidsvoll 16. februar. Ved valgene til Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens første president. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten av året holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene. Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen. Den 18. november ble han utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltid virksom som megler mellom kongen og finansministeren, grev Wedel, når disse var uenige. Da Wedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed, og dette ble innvilget fra 1. juli 1822. Han flyttet da tilbake til Bogstad hvor han tilbragte sine siste levedager. Peder Anker ble 26. oktober 1772 gift med Anna Elisabeth Cold (1749-1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold (1716-1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717-1751). Deres tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789-1849), vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad etter hennes far. (wikipedia)	Anker, Peder (I95742)
11777	Peder Arntsen hadde gården til han overlot den til sin svigersønn Jakob Larssen. Noe hjemmelsdokument kan ikke sees tinglest.	Ulkestad, Peder Arntsen (I52673)
11778	Peder Balke (født Peder Andersen i 1804 på Helgøya i Ringsaker, døpt 4. november 1804 i Nes kirke, død 5. februar 1887 i Kristiania) var en norsk maler. Med sine ofte dramatiske bilder i begrenset fargeskala ble Peder Balke særlig etter sin død anerkjent som en av de beste landskapmalerne i Norge på 1800-tallet. Han vokste opp som husmannsgutt i trange kår på Helgøya, men oppholdt seg i 1820-åra på garden Vester-Balke på Toten. Her ble han betrakta som «En søn af Huset» og tok navnet Balke. Han begynte som selvlært bygdemaler, men fikk seinere utdanning ved Tegneskolen i Christiania (1827), på akademiet i Stockholm (18291833) og i Dresden (1836). Bønder på Toten betalte utdanninga hans, og som takk malte han salene på gardene deres. Peder Balke var elev av J. C. Dahl fra 1843 til 1844. Han reiste også både til Nord-Norge, Paris og Russland. Han er representert i Nasjonalgalleriet med 14 bilder. Balke var også opptatt av sosiale spørsmål. I 1842 tok han opp spørsmålet om kunstnerstipend, og i 1851 var han en de første som i Norge tok opp spørsmålet om pensjon. Boligstrøket Balkeby (eller Kunstnerlund) på Majorstua i Oslo ble opprettet etter at Balke i 1856 kjøpte jord fra gården Nedre Blindern, og parsellerte den ut til boligtomter. Han var selv bosatt der med ektefelle og 4 barn i 1875 (ifølge folketellingen fra 1865). Maleriet «Fyr på den norske kyst», som er Balkes mest kjente, var hovedmotivet på baksida av de norske tusenkronersedlene fra 1975 til 1981. Bildet ble tidligere titulert «Vardø fyr», Navneskiftet var berettiget ettersom bildet ikke viser et landskap som er gjenkjennelig fra Vardø, og det var heller ikke noe fyr i Vardø i 1855. Disse realitetene skal ikke oppfattes som om Balke «jukser», men som et uttrykk for at hans holdning til naturskildringene var mer romantisk enn dokumentarisk. Bildet «Stetind i tåke» viser imidlertid at han også brukte skisser fra reisen i nord, nesten uten å trenge å dramatisere, (jamfør foto av Slingsby fra ca. 50 år senere). (wikipedia)	Balke, Peder (I151818)
11779	Peder Benjaminsen var hyttmester på Tolga, Hedmark. Han tok avskjed i 1761 med "4 rigsdaler maanedlig i pensjon og bibehold af sit røstvenderrum mod, at han lod det betiene af en duelig dreng".	Grue, Peder Benjaminsen (I157803)
11780	Peder Elenus Hovdan, lærar og kulturhistorikar. Han dokumenterte utbreiinga av nynorsk skriftkultur på mest alle område i eit halvt hundreår. Hovdan var fødd i Hemne i Sør-Trøndelag 28. mai 1874 og døydde 9. november 1965. Han var fødd Sivertsen, men bytte i 1915 etternamn til Hovdan etter mora. Hovdan tok eksamen ved Levanger lærarskule i 1896 og arbeidde som lærar på Vålerenga, Grønland og i Gamlebyen i Oslo 18991940. Frå 1908 til ut i 1950-åra var han eit statistisk einmannskontor med nitid dokumentasjon av utbreiinga av nynorsk i skule, kyrkje og offentleg forvaltning. Noko av denne kunnskapen formidla han visuelt i målkart 1908, 1920 og 1948, der territoriet til kommunar med nynorsk i skulen blei farga raudt. All informasjon skreiv han inn i ein stor protokoll, som no er arkivert i Ivar Aasen-tunet saman med det svært omfattande Arkiv for norsk målreising, som han òg stod for. Utan arbeidet til Hovdan hadde viktige delar av denne kulturhistoria i dag vore udokumentert. I fleire tiår var han med i den indre krinsen i målrørsla også som strateg. Hovdan var æresmedlem i Det Norske Samlaget og Noregs Mållag. Kjelder Ottar Grepstad: «Elenus talknusaren», i Det nynorske blikket. Oslo 2002 Ottar Grepstad: Viljen til språk. Ei nynorsk kulturhistorie. Oslo 2006	Hovdan, Peder Elenus (I30445)
11781	Peder Griffenfeld (født 24. augustjul./ 3. september 1635greg. i København, død 12. marsjul./ 22. mars 1699greg. i Trondhjem) (opprinnelig navn Peder Schumacher) var en dansk lensgreve og statsmann, som var rikskansler fra 1673. Fra samme tidspunkt var han lensgreve av Griffenfeldt Grevskab i Norge. Under Christian V ble han kongens fremste rådgiver og langt på vei Danmark-Norges faktiske makthaver. I 1676 falt han i unåde og ble fengslet. Han ble dømt til døden blant annet for landsforræderi, men dommen ble endret til livsvarig fengsel. Han var i 18 år (1680 - 1698) fange på Munkholmen utenfor Trondhjem, og ble løslatt etter 22 års fangenskap. Han var 12 år da han begynte å studere teologi, medisin, historie og statsvitenskap. Da han var 19 år, dro han fra Danmark til utlandet på studiereise, han var ute i åtte år. I 1663, etter at han kom tilbake, ble han bibliotekar og arkivar hos Frederik III, en stilling som ga han mulighet til å snakke med kongen daglig. I 1665 ble han kongens kammersekretær, en politisk stilling som blant annet innebar å utforme utkast til brev for kongen. Stillingen ga ham makt, og han utarbeidet etter oppdrag fra kongen eneveldets grunnlov, som senere ble kjent som Kongeloven, eller "Lex Regia". Allerede året etter ble han sekretær i det Danske Kancelli, og han ble kanselliråd i 1668. Året etter ble han assessor i høyesterett. Han arbeidet for å få til bedre orden i kanselliet og han interesserte seg også for den store lovrevisjonen og for embedsansettelser. Allerede her skal han visstnok ha gjort seg skyldig i å ta imot bestikkelser, noe han senere ble anklaget for, selv om dette slett ikke var uvanlig blant medlemmene i kanselliet. Tronskiftet i 1670 fremskyndet Griffenfelds karriere og økte hans makt. Han hadde allerede sikret seg den nye kongens (Christian V) gunst, og fikk raskt tittelen over- og geheimekammersekretær. I 1671 fikk han tittelen geheimeråd og han ble medlem av kanselliet. Samme år adlet kongen ham med navnet Griffenfeld. Den 26. novemberjul./ 6. desember 1673greg. ble han utnevnt til rikskansler, greve og elefantridder på en og samme dag. Som greve av Griffenfeld fikk han forlenet det tidligere Tønsberg len som grevskap. Griffenfeld hadde selv tidligere arbeidet for å opprette en ny høyadel og rangordning for å svekke makten til den gamle adelen, men nå lot han seg villig oppta i herrestanden. Griffenfeld arbeidet også for å unngå krig med Sverige. Han mente Sverige da ville få Frankrike på sin side, noe som senere viste seg å være riktig. Da han var på høyden av sin makt hjalp Griffenfeld mange av sine slektninger i Schumacher/Motzfeldt-familien å gjøre karriere. Griffenfeld mislyktes i sitt arbeid for å hindre krig og i 1675 kom Danmark i krig med Sverige, den skånske krig. Forskjellige forhandlinger rundt opptakten til krigen og hans franskvennlighet førte blant andre ting til at han ble beskyldt for landsforræderi og majestetsforbrytelse. Misunnelse og personlig fiendskap gjorde nok også sitt til det som senere skjedde: Den 11.jul./ 21. mars 1676greg. om morgenen ble Griffenfeld arrestert på Københavns slott og brakt som fange til Kastellet. Man fant bevis på at Griffenfeld hadde mottatt bestikkelser, solgt embeder og tilbakeholdt kongelige ordrer. Man fant brev og dagbøker som økte mistanken om forræderiet. Men fra første stund brukte man tvilsomme midler til å felle den mistenkte, blant annet hindret man Griffenfeld i å skaffe seg materiale til sitt forsvar, man unnlot å avhøre viktige vitner, og henviste ikke saken til Høyesterett, men til en overordentlig domstol. Rettssaken startet i begynnelsen av mai. Griffenfelds første forsvarsinnlegg var gjennomtrengt av hans store talent, hans språkførsel hadde et nivå som dansk rettergang og litteratur knapt før hadde sett. Anklageren brukte alle mulige midler i sitt gjensvar, og la selve kongens vilje som press på dommerne. Griffenfeld følte seg fortapt, i sitt siste innlegg avviste han bare med stolthet beskyldningene for forræderi og ellers var det mer et nødskrik om nåde enn et forsvar. Dommen falt 26. maijul./ 5. junigreg.. Griffenfeld ble dømt til tap av ære, liv og gods, samt tap av navnet Griffenfeld. Grunnlaget for dommen var mottak av bestikkelser, salg av embeder og landsforræderi. De to første punktene var bevist, men anklagen om forræderi ble aldri bevist. Utenlandske arkiver har senere vist at påstandene var grunnløse. Dommen ble ikke fullt eksekvert. Tirsdag den 6.jul./ 16. junigreg. ankom Griffenfeld retterstedet i Kastellet og var klar til å bli halshugd, men generaladjuktanten stanset bøddelen. Kongen ville la ham se døden i øynene før han gjorde om dommen til livsvarig. Griffenfeld satt fire år i Kastellet. I 1678 var han veldig syk, og hans gamle mor søkte da kongen om at han måtte bli flyttet til en bedre bolig i Kastellet. Dette skjedde ikke, men det ble gitt ordre om at han skulle pleies bedre. I mai 1680 ble han flyttet til Munkholmen i Trondheimsfjorden. I 1698 tillot kongen at han fikk en viss frihet, og han fikk oppholde seg i Trondheim. Her døde han 12. marsjul./ 22. mars 1699greg.. Griffenfelds sarkofag står i Frederik Krags gravkapell i Vær Kirke nær byen Horsens i Danmark. Hans statue står utenfor Riksarkivet i København, samme bygning der han første gang ble presentert for kongen, og der han ironisk nok tilbrakte sine siste dager i Danmark som fange, før seilasen til Trondheim. I Riksarkivets 3.etasje var tidligere kunstkammeret, som inneholdt blant annet en blærestein, skåret ut av Griffenfeld, større enn et hønseegg. ( Wikipedia )	Griffenfeldt, Peder Schumacher (I50488)
11782	Peder Hauge ved Herman's første giftermål 1/12-1872 i Trefoldighetskirken. Peder Madsen ved Herman's andre giftermål 29/3-1875 i Asker.	Hauge, Petter Jensen (I138800)
11783	Peder Isaksson Gresset var født i april 1868 på Husby i Foldfjorden, men han vokste opp på Gresset. Han emigrerte til USA 08.05.1888. Han blei i 1897 i USA gift med Marine Anderson frå Norfold i Alvenes i Nordland. Dei fekk borna Gertrude til høgre f. 18.06.1899, d. feb. 1969. Agnes til venstre f.1900 d. 1914. Arthur (hos faren) f. 19.09.1902 d. 1979. Datteren Marie ble f. 1908 d- des. 1969. Sønnen Henry Martin f. 31.05.1912 d. 1983. Bildet blei tatt i Anaconda, Montana omkring 1904. Peder tok navnet Jackson i USA, en dreining av Isak etter faren. Han arbeidet i bygningsbransjen i USA, mest som murer sammen med sønnen Arthur. Aalesunds Museum	Gresset, Peder Isaksen (I108388)
11784	Peder Jakobsen hadde gården til sin død i 1765, og på skifte etter ham i 1766 ble gården utlagt til enken Gunhild Ellingsdatter og en halvdel av gården til sønnen Lars Pedersen og datteren Beret Pedersdatter.	Landrø, Peder Jakobsen (I63416)
11785	Peder Johnsen (født 1783, døpt 30. november, død 10. juni 1836) var en skipper og eidsvollsmann født i Dypvåg i Aust-Agder. Johnsen var underoffiser i sjøforsvaret. En stund var han regnskapsfører ved Kristiansands verft, før han ble skipper. I 1814 var Johnsen representant fra sjødefensjonen (sjøforsvaret) til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Han leverte sammen med matros Even Thorsen et forslag på vegne av mannskapene på kanonbåtene og orlogsfartøyene, om at matrosene skulle bli fritatt for verneplikt etter ett eller to år. I Kristiansand overtok han sannsynlig Skippergata 43 da han giftet seg i 1810. Familien fikk etter hvert ni barn, og huset ble påbygget med en andre etasje i 1827. Dette huset er ett av de få hus i Kristiansand sentrum fra slutten av 1700-tallet etter mange bybranner. Huset ble restaurert i forbindelse med Grunnlovsjubileet 1814-2014 og ble fredet av Riksantikvaren 1. august 2014 med stor folkefest i gaten. Huset har i dag konditori og kafe. Johnsen døde i Kristiansand i 1836. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Johnsen )	Johnsen, Peder (I165803)
11786	Peder Jørgen Cloumann. Fut og eidsvollsmann. Foreldre: Personellkapellan, seinare sokneprest Claus Pedersen Cloumann (ca. 1717 - 1783) og Elisabeth Faye (1713 - 48). Gift 1) 22.1.1773 med Anna Sophie Poulsen (5.3.1759 - 13.12.1786), dotter til sorenskrivar, seinare trelasthandlar, kanselliråd Henrich Jørgen Poulsen (1724 - 78) og Alhed Maria Hoff (1732 - 60); 2) 19.6.1787 med Edel Ramshart f. Poulsen (24.2.1753 - 19.3.1789; enke etter sorenskrivar Cort Caspar Ulrich Ramshart), syster til kone nr. 1; 3) 10.2.1805 med Maren Pihl Mow (22.2.1770 - 20.4.1849), dotter til sokneprest Gerhard (el. Gert) von der Lith Mow (ca. 1716 - 1785) og Maren Pihl. Peder Jørgen Cloumann var fut i Øvre Telemark i nær på 40 år, og arbeidde ivrig for modernisering av jordbruket og kommunikasjonane i embetsdistriktet sitt. Som eldstemann mellom representantane i riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 sette han ikkje spor etter seg. Cloumann voks opp i Heddal i Telemark, der faren blei sokneprest 1752. Han tok baccalaureus-eksamen ved universitetet i København 1763; utan bakgrunn frå latinskulen som han var, må han ha hatt førekunnskapane heimanfrå. Han må ha studert jus ved universitetet, men namnet hans finst ikkje i eksamensprotokollane. 1766 drog han heim til Bratsberg amt, og blei skrivekar og fullmektig hos amtmannen. 1772 blei futen i Øvre Telemark suspendert for underslag. Cloumann søkte konstituering i embetet, far hans kausjonerte for skattepengane og søknaden blei innvilga. 1777 blei den suspenderte dømd, og Cloumann blei utnemnd til virkelig foged. Dei første åra av embetstida si budde han i Heddal, men sommaren 1781 flytte han åt Kviteseid, og blei då første futen i Øvre Telemark til å busetje seg fast i embetsdistriktet sitt; alle føremennene hadde halde til nær Skien. 1783 fekk han rangtittelen justisråd, slik det var vanleg for fortente embetsmenn. Det første ein går åt ved embetsferda hans er ein ulasteleg og nøyereknande byråkratisk flid, men det budde meir i han enn det som utan vidare høyrde embetet til. Han hadde eit sterkt samfunnsengasjement av klassisk, fysiokratisk slag, agiterte for innføring av betre krøteravl og import av livdyr, for utgrøfting av myrar, gjødsling og vekselbruk og ikkje minst potetdyrking, og dreiv sin eigen gard som mønsterbruk. Fjøs burde vera i stein og helst tegl, meinte han, og difor bygde han 1785 eit teglverk for framstilling av murstein og takstein. Dette var ein suksess, og tegltak blei etter kvart vanlege i bygda. Teglfjøs kom det også nokre av, etter at futen hadde synt fram modellen på ein mønsterhusmannsplass kalla Exempel. Eit meir kortliva initiativ var eit patriotisk selskap, som i nokre år frå 1790 prøvde seg med tamreindrift på kongens allmenningar. Utanom jordbruket var han vyrk for post- og skyssvesen og ikkje minst vegbygging. Fremste tiltaket her var ein køyreveg frå Tinnsjø over Gaustakneet til Hjartdal og vidare til Seljord og Kviteseid. Allmenn folkeopplysing støtta han også, m.a. med å låna ut bøkene sine til bygdefolk og gi bort bøker til leseselskapet i bygda. Dette syner at han forstod at bønder ikkje nødvendigvis var dummare enn han sjølv. Både privat og som embetsutøvar ytte han vanlegvis allmugen full respekt, og fekk sjølv full respekt attende, også frå København. 1809 blei han utnemnd til riddar av Dannebrogordenen, og då han 1811 bad seg friteken frå embetet pga. alderen, fekk han avskil med full løn. I 1814 blei Cloumann kåra til den eine av Bratsbergs tre utsendingar til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Han var 67 år og eldst mellom utsendingane. Historikaren Halvdan Koht fortel at Cloumann hørte som de andre representantene fra samme amt til foreningspartiet, men tok ingensomhelst del i forhandlingene. Helst var han for gamal til å gjera seg gjeldande langt mindre kjenna seg heime i denne forsamlinga, som ikkje utan grunn har blitt stempla som eit ungdomsopprør. For Cloumann blei Eidsvoll såleis heidersplass meir enn arbeidsplass, men på bakgrunn av innsatsen hans i yngre år er det vanskeleg å påstå at plasseringa var ufortent. (www.snl.no)	Cloumann, Peder Jørgen (I99660)
11787	Peder Larssen hadde gården til sin død og på skifte etter ham og kona Anne Hansdatter i 1876 har de myndige arvinger i boet skjøtet gården til Hans Lauritz Pedersen Landrø for 450 spd. (E.Ø.)	Landrø, Peder Larsen (I59607)
11788	Peder Lorentz Furubotn (født 28. august 1890 i Brekke, død 19. november 1975 i Oslo) var en norsk kommunistisk politiker og leder for NKPs motstandskamp mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Furubotn var møbelsnekker av yrke. Han var aktiv på venstresiden i fagbevegelsen allerede før første verdenskrig. Som LO-representant i Arbeiderpartiet var han tilhenger av at partiet skulle bli medlem av Komintern. Han ledet ulovlige faglige aksjoner i hjembyen Bergen og ble flere ganger idømt fengselsstraff. På APs landsmøte i 1923 tapte han med to stemmers margin i kampvotering mot Einar Gerhardsen om partisekretær-vervet. Da Arbeiderpartiet ble splittet samme år ble Furubotn valgt til Norges Kommunistiske Partis første generalsekretær. Han var medlem i ledelsen i den tredje internasjonale (Komintern) 19301938 og oppholdt seg tidvis i Sovjetunionen. På denne tiden virker det som Furubotn fulgte Josef Stalins skiftende politiske linjer. Peder Furubotn ble valgt til generalsekretær i NKP på et hemmelig sentralkomitemøte den 31. desember 1941 etter at den reelle lederen etter krigsutbruddet Henry Wilhelm Kristiansen ble tatt av Gestapo 22. juni. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene. Furubotn og krigsledelsen til partiet oppholdt seg i fjellene i Hemsedal og Valdres. Tyskerne satte inn store styrker for å få tak i ham, men greide det ikke selv om det flere ganger kom til trefninger. Under Operasjon Almenrausch unnslapp Furubotn og hans familie ved å snike seg gjennom de tyske linjene.[1] Det var her Furubotn fikk hedersnavnet «Norges Tito». Han var sentral i å iverksette partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde («Osvald») ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap. Dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde. Les mer på: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Furubotn	Furubotn, Peder Lorentz (I163261)
11789	Peder Martin Bakkmyr kom til Verdal i 1905 som anleggsarbeider ved NSB. Her giftet han seg med Ida Nestvoll, og senere kjøpte de Nestvollmoen av ei tante til Ida. Peder arbeidet ved Trones bruk (sag og høvleri) i flere år, og på enkelte gårdsbruk. Ved siden av drev han også som skomaker. Han var aktivt med i arbeiderbevegelsen og hadde tillitsverv ved Trones bruk. Peder var med i stiftelsen av Verdalsbrukets Fagforening i Verdal 9. okt 1912. For dette initiativ mottok han en erkjentlighetsgave fra Norsk Industriarbeiderforbund i 1962.	Bakkmyr, Peder Martin Eriksen (I54400)
11790	Peder Nielsen Koch var borger og kjøpmann i Middelfart, Danmark	Koch, Peder Nielsen (I183365)
11791	Peder Nilsen var trulig bror av Gunhild Nilsdotter, Erik Jonsen Sandstads kone. Han var innrullert i Det hefnesiske kompani, og fikk ordre om å møte i Hemne til geværpuss. På denne turen, 28. september 1779, kollsegla han sammen med Nils Hågensen Djupsætra og Anders Olsen Børøysund. Det var med nød og neppe de berga livet, men geværa forsvant i Hemnefjorden. De møtte i retten på Hemne bygdeting for å få bekrefta at tapet var skjedd uforskyldt. Peder Nilsen Børøysund, f. 1745 i Røstvika, Hemne, d. 1806	Røstvig, Peder Nielsen Børøysund f (I65049)
11792	Peder Nilssen hadde gården til 1894, da han skjøtet den til sin sønn Kristoffer Pedersen for kr. 1.400 og kår.	Åsmul, Peder Nilsen (I18127)
11793	Peder Olsen hadde gården til sin død 21.03.1859, og enken Ingeborg Johansdatter har i 1866 skjøtet den til sine to sønner Ole Pedersen og Johan Peter Pedersen for 200 spd. Gården ble da delt mellom dem. Johan Peter Pedersen overtok Mælingan og Ole Pedersen hadde en stue nede ved Bugen. (E.Ø.)	Størdalsbugen, Peder Olsen (I63720)
11794	Peder P. Stavnes vart fødd på Stavnes i Foldfjorden 1.jan 1876. Begge foreldrene døde i løpet av denne januarmåneden. Derfor voks han opp hos sin onkel Johannes Stavnes som var gift på Kiplesund i Lesund. Den to år eldre søstera voks opp hos sin tanta på Våg.	Stavnes, Peder Pedersen (I111373)
11795	Peder Paulsen Balke (født 4. mai 1779 i den nåværende Østre Toten kommune, død 6. september 1840 samme sted) var gardbruker, underoffiser og eidsvollsmann. Under grunnlovsforhandlingene tilhørte storbonden på Kirke-Balke Selvstendighetspartiet. Han var del av ei innflytelsesrik slekt på Toten, som inkluderte svogeren og søskenbarnet Niels Dyhren (eidsvollsmann) og nevøen Ole Larsen Hammerstad (stortingsmann). Han var sønn av gardbruker Paul Pedersen Balke og Berte Larsdatter f. Kobberstad. Familien eide garden Kirke-Balke, en større eiendom som lå i tun med Balke kirke. Den yngre broren Lars Paulsen, far til stortingsmann Ole L. Hammerstad, ble gift til Hammarstad i Totenvika. Søstera Marte Paulsdatter gifta seg med Niels Dyhren, på nabogarden Dyrin. Peder P. Balke fant sjøl ektefelle i det nærmeste nabolaget, nemlig Mari Andersdatter Balke, datter av Anders og Pernille i Oppistuggun Balke. Peder Balke tok over farsgarden Kirke-Balke i 1813, og da var det 4 hester, 13 kuer og 12 sauer der. Rett etter 1800 ble det satt opp flere nye hus på Kirke-Balke, enten av Peder Paulsen eller faren Paul Pedersen, og noen av disse står fortsatt. Den rappede hovedbygningen er restaurert, sist av nåværende eier Ida Helene Braastad Balke, som er etterkommer av Peder P. Balke. Fra 1801 var Balke dragon i Søndenfjeldske dragonregiment, og i 1808 ble han korporal og utstasjonert på Kongsberg. Under felttoget i 1814 ble han kommandert til Aurskog, og før han reiste, satte han opp testamente. Balke skal ha vært en dyktig underoffiser, som under 1814-felttoget tok til motmæle mot sin overordnede, en ung løytnant som ville sale av hestene under ei pause. Løytnanten hørte på Balke, og dermed unngikk de sannsynligvis å bli tatt til fange av svenskene. Under grunnlovsforhandlingene representerte Balke det Søndenfjeldske dragonregiment. På Eidsvoll møtte også Niels Dyhren, som var Peder P. Balkes nabo, svoger og søskenbarn. Som Dyhren sluttet Balke seg til Selvstendighetspartiet, men deltok ikke aktivt i debattene. Ifølge historikeren Tore Pryser skal Balke imidlertid ha drevet «lobbyvirksomhet» utafor. Han ba om audiens hos Christian Frederik fordi han ville fortelle om den uroa som soldater fra det Nordenfjeldske skapte på Toten, der de var innkvartert på gardene, fire-fem på hver gard. Christian Frederik skal deretter ha tatt affære og beordra flytting av soldatene. Høsten 1814 ble Balke valgt til suppleant til det overordentlige stortinget, men trengte ikke møte. Heller ikke seinere ser han ut til å ha vært politisk aktiv. Han døde 6. september 1840, etter å ha vært på Minne for å studere bygginga av «Jernbarden», det første dampskipet på Mjøsa. Peder Paulsen Balke ble gravlagt på Balke kirkegard, få meter fra garden han bodde på mesteparten av livet. (lokalhistoriewiki.no)	Balke, Peder Paulsen (I128521)
11796	Peder Pedersen Lund Var En Velstående Mann, Iflg Slektsboken For Skjerstad Og Fauske Av Harald Solbakk, Bind III Om Lund. Det Ble Åpnet Skifte Etter Ham 1714 I Lund. Noen Av Hans Skiftegods Er Nevnt I Slektsboken.	Lund, Peder Pedersen (I136658)
11797	Peder Pederson Pedersli var i Amerika i 20 år.	Pedersli, Peder Pedersen (I87476)
11798	Peder Pederssønn Hjermann (også kjent som Peder Hiermand) (født 1. desember 1754, død 25. desember 1834) var bonde og eidsvollsmann fra Lærdal i Sogn og Fjordane. Hjermann var sønn av en bonde som også var lensmann i Lærdal. Han tok over farsgården. I perioden 1797-1813 var han med i forlikskommisjonen, og var ellers poståpner en stund. I 1814 var Hjermann utsending fra Nordre Bergenhus amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der tilhørte han selvstendighetspartiet. Han døde på gården sin i Lærdal i 1834. Det er reist en minnesten over Hjermann på gården Stødno i Lærdal.[3] Sønnen Peder Severin Pedersen Hjermann møtte på Stortinget en periode. (Wikipedia)	Hjermand, Peder (I128170)
11799	Peder Rosenkilde. Kjøpmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Børre (el. Børge) Henriksen Rosenkilde (1734 - 1820) og Anna Wilhelmina Nyrop (1755 - 1827). Gift 18.8.1796 med Charlotte Sophie Winsnæs (23.3.1773 - 3.3.1848), datter av regimentskvartermester Hans Mogensen Winsnæs (1739 - 1813) og Elisabeth Sophie Larsdatter Stranger (1738 - 1804). Svoger til Jens Kraft (1784 - 1853); svigerfar til Søren Daniel Schiøtz (1796 - 1863); morfar til Ole Rømer Sandberg (1831 - 99). Peder Rosenkilde tilhørte Stavangers rike handelsborgerskap og representerte byen ved Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han ble en begeistret tilhenger av selvstendighetslinjen. Gjennom dyktighet og giftermål hadde faren Børre Rosenkilde slått seg opp til å bli en av Stavangers største kjøpmenn, og både gamle Børre og sønnen Peder prøvde å konkurrere med Kielland-familien om førerskapet i byens økonomiske og politiske elite. Peder ble utdannet innen handelen i Hamburg, fikk borgerskap som kjøpmann i hjembyen 1797 og overtok farens forretning 1805. Han var også overvraker og kaptein i byens borgervæpning, og i krigsårene etter 1807 drev han kaperfart. Fra 1810 bestyrte han kornforsyningen i Stavanger, og da han oppførte sin nye bolig i Nedre Strandgate 1812, var branntaksten svimlende 42 600 riksdaler. Rosenkilde-huset var den største privatboligen i Stavanger. Det staselige Louis-seize-huset innerst i Vågen eies nå av Stavanger håndverks- og industriforening. Et høydepunkt for den rike handelsmannen var det likevel å bli valgt til Riksforsamlingen 1814, trass i aktiv motstand fra Stavangers lavere borgerskap. På Eidsvoll ble han medlem av finanskomiteen, men han tok aldri ordet i selve forsamlingen. Derimot vakte han oppsikt under debattene med sine klappsalver og tilrop til fordel for selvstendighetspartiet. Henrik Wergeland kaller ham en slags jakobiner «uden Hoved», men innsatsen fikk sin belønning. Sammen med Niels Aall og W. F. K. Christie ble Rosenkilde medlem av den delegasjonen Christian Frederik sendte til Storbritannia for å informere om Norges sak. De tre mislyktes imidlertid helt: Ved ankomsten til London i juli forlangte myndighetene at de forlot landet i løpet av ett døgn. Rosenkilde møtte for Stavanger på Stortinget 1821 og 1822 og sluttet seg til den radikale opposisjon rundt Flor, Hoel og Pløen som motarbeidet gjeldsoppgjøret med Danmark. Selv la han frem et grunnlovsforslag som forbød representanter å motta embetsutnevnelse i ett år etter at man var valgt, og han foreslo også å demokratisere lokalforvaltningen i byene ved å innføre valg på eligerte menn og forlikskommissærer. Et annet av hans forslag gikk ut på at Stortinget skulle la Grunnloven trykke i 30 000 eksemplarer for salg til publikum. Når Rosenkilde ikke vant særlig støtte, skyldtes det hans rykte som uvøren og politisk naiv. Dette kom da også klart til uttrykk i den saken han huskes mest for, forslaget om at Stortinget skulle utforme en kunngjøring til det norske folk der man fraskrev seg ethvert ansvar for de vansker som måtte oppstå hvis kongen ikke innrømmet prolongasjon av sesjonen og man ble tvunget til å avbryte arbeidet. Da meldingen om prolongasjon forelå i midten av mai 1821, la Rosenkilde forslaget på is, men bare inntil videre. Karl Johan ble imidlertid rasende på noe han så som et angrep på oppløsningsretten og hele maktfordelingen; han sendte et kgl. reskript til Stortinget, der forslaget ble stemplet som brudd på konstitusjonen og en oppfordring til opprør. Dersom ikke forslaget ble trukket tilbake, forlangte kongen riksrett mot Rosenkilde, som i stortingsmøtet 30. mai valgte å gjøre full retrett. Karl Johan fortsatte likevel sin forfølgelse, og etter påtrykk på Russland mistet Rosenkilde sin stilling som russisk visekonsul. Press mot Danmark for å ta fra ham Dannebrogordenen, førte derimot ikke frem. Rosenkilde fikk også fortsette som visekonsul for Bremen og Lübeck og som fransk konsularagent. Han var blant grunnleggerne av Stavanger Sparebank 1834. (www.snl.no)	Rosenkilde, Peder Valentin (I100125)
11800	Peder Sivertsen var utdanna lærer og underviste fra 1848 - 1855 i Kornstad Sokn, (da tok han vel navnet Kværnes). Derfra flyttet han til Otterøya hvor han var til han kom som lærer til Vinjeøra i 1859. Han var vistnok ganske liberal og kom således i konflikt med de mere mektige konservative kristne i kretsen som Lars Grønset og Lars Haukvik. (E.N.)	Kjøl, Peder Sivertsen Kværnes f (I30444)

Notater

Linket til

11751

Panteboka for Trondheim viser at Johan og Sara kjøpte en bygård med ei brygge i Trondheim sommeren 1760 og flyttet dit. Beliggenheten er ukjent.

Skorild, Johan Arntsen Gjevik f (I55498)

11752

Paper or Scanned Documents on Hand

Kilde (S1551)

11753

Parents
Father: Bert Freeman Johansen
Mother: Martha Mazell Draper

Spouse: Florence Stoddard
Marriage: July 28, 1945 Burley, Idaho

Jack B. Johansen, 64, of Caldwell, died Tuesday, September 22, 1992, at the Caldwell hospital. Mr. Johansen was born August 17, 1928, at Burley, Idaho, a son of Bert and Martha Mazell Johansen. He was reared and educated in the Burley and Twin Falls area. He married Florence Stoddard July 28, 1945, at Burley and the couple resided in Pocatello and Mountain Home before settling in Caldwell in 1956. Jack worked for the city of Caldwell for over 30 years before ill health forced his retirement. He was a member of the Caldwell 1st Ward LDS Church where he served as an elder.

He is survived by his wife, Florence of Caldwell; two sons, Jackson and John Johansen, both of Caldwell; two brothers, Lawrence Bedrow of Grants Pass, Oregon, and Wallace Johansen of Pocatello; a sister, Florence Shill of Burley; two grandchildren, Stephanie and Joseph Bettencourt; and several nieces and nephews. He was preceded in death by his parents, a brother Roy and a sister Hazel.

Johansen, Jack Boyd (I27698)

11754

Parents
Father: Wilford H. Stoddard
Mother: Ireta Winward

Spouse: Jack Johansen
Marriage: July 28, 1945 Burley, Idaho

Florence R. Johansen, 69, of Caldwell, died Friday, July 7, 1995, at a Boise hospital. Mrs. Johansen was born February 5, 1926, at Shelley, Idaho, the second child of Wilford H. and Ireta Winward Stoddard. She was reared and educated in Shelley, graduating from high school in 1945. She married Jack Johansen on July 28, 1945, at Burley, Idaho, and the couple resided in Pocatello and Mountain Home before settling in Caldwell in 1956. In the 1940s Florence worked for the Challenge Creamery at Burley and did baby-sitting prior to her retirement. She was an active member of the Caldwell First Ward, LDS Church.

She is survived by two sons, Jackson and John Johansen, both of Caldwell; seven brothers, six sisters, two grandchildren, Stephanie and Joseph Bettencourt, and several nieces and nephews. She was preceded in death by her husband, Jack, in 1992, her parents, one brother, one sister and two infant children.

Johansen, Florence Rhoda Stoddard (I27699)

11755

Parents....

Tron Carlsen and Gjertu Elen Isaksdtr/sen

Spouse.....

Lina Gurine Johannesdtr/sen..Mæle/Maley

..m..16 Jun 1874, Aure, Møre og Romsdal, Norway

Moe, Isaac Bernhard (I201736)

11756

Paret kommer til Bratset fra Innset i 1804.

Bratset, Ole Jonsen (I200509)

11757

Parryltd4 a aol.com

Kilde (S191)

11758

Pascal Paoli stod bak en av de virkelig store skandalene i Christiania på slutten av 1700-tallet, da han lot spre mengder av falske sølvmynter i byen. Han ble dømt for falskmyntneri og satt på Munkholmen ved Trondheim.

Pascal Paoli Essendrop var født i København og oppkalt etter en korsikansk general som hans norske foreldre skal ha beundret sterkt. Men faren døde tidlig, og den unge Pascal drog til Christiania og fikk stilling som dreng hos storkjøpmannen Johan L. Riis. Allerede tidlig gjorde han seg bemerket som et forslagent Hoved opplært til Underfundigheder, skrev Conradine Dunker. 1792 startet han sin egen butikk og viste seg som en drivende forretningsmann. Snart kontrollerte han mye av byens krambuhandel, 1799 også den svenske handel. Dunker sier han levde som en Prinds med Penge i Overflødighed. Bl.a. kjøpte han det store paleet i Tollbodgaten som hadde tilhørt Jess Anker.

( https://nbl.snl.no/Pascal_Paoli )

( https://samlerhuset.blog/pascal-paoli-en-sjarmerende-falskmyntner/ )

Essendrop, Pascal Paoli (I169063)

11759

Passasjerliste:
http://www.norwayheritage.com/p_list.asp?jo=1570

(nr. 436-439)

Om turen over Atlanteren:
http://www.norwayheritage.com/articles/templates/voyages.asp?articleid=75&zoneid=6

Abrahamsen, Gulbran (I81242)

11760

Pastor Peder Mentzen og comminister (kapellan) Michel Olsøn bevitner at Sl. Hr. Ole Mentzens eldste datter (i 2. ekteskap) var født i september 1682 og at hun var hjemme hos foreldrene i 1690.Notatet, som er datert Melhus prestegård 15. april 1695, er gjort for å vise at hun var under 12 år i forbindelse med konsumpsjon- og folkeskatt i 1690.Sør-Trøndelag fylke, Gauldal, Fogderegnskap nr. 3941 (1691-1691), Dokumentside, Side 285Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/rk20110504791920

Darre, Helle Margrethe Olsdtr. (I95083)

11761

Pastor Peter Anker Stabel og hustru Barbara Borchgrevink Legat
Utdeles til kvinnelige teologistudenter, eventuelt andre kvinner med teologisk bakgrunn. Legatstyret har rett til å prioritere ugifte kvinner eller søkere som er etterkommere etter stifteren - Sofie Emilie Stabels -foreldre eller venner. Tidligere mottakere av legatmidler vil fortsatt kunne innvilges legatmidler. Størrelsen av legatmidler til utdeling fastsettes av styret etter fri vurdering av søkerens behov.

Stabel, Peter Anker (I99446)

11762

Patricia Lee Pat Sather Berglund
1933 - 2019

Early Life: Patricia "Pat" was born October 18, 1933, in Dayton, Washington, to Martin J. and Nancy Blanche Wyant Sather. Pat grew up in Presho, South Dakota, graduating from Presho High School in 1950.
Lifes Work | Service | Interests: She attended the University of South Dakota and was a member of Kappa Alpha Theta. She received her bachelor's degree in history, with a minor in English. In July 1955, Pat married her college sweetheart, Charles Berglund, in Presho. Pat taught middle school and high school for Los Angeles Unified School district for 20 years, and then pursued careers in computer sales until retirement in 1992. Throughout retirement, Pat enjoyed volunteering at Ravalli County Museum and PIT program in Hamilton, Montana. She also volunteered at the Angel Shop in Fallbrook, California. She was a member of PEO Chapter AZ and the Red Hat Society. Pat was one of the kindest people you could ever meet. Her family and friends meant the whole world to her. She loved entertaining and always loved having large gatherings with family and friends. She truly had a way of making you feel special, even if she had just met you. She will be so deeply missed by all who knew and loved her. Patricia Lee Pat Sather Berglund passed away peacefully in Corvallis, Montana, on February 4, 2019. She was 85.
Family Message: Its not a goodbye, its a see you soon.
Survived By: Her children: John (Rhonda) Berglund, of Hamilton, MT; and Laurie (Craig) Ilg, of Camarillo, CA; grandchildren: Katelyn (Devin) Thompson, Dylan and Dawson Berglund; sister, Karen Kelly; nieces and nephews and dear friends.
Preceded In Death By: Her husband of 58 years; her parents and sister, Sally Sather.
Celebration of Life: Planned for future date
Arrangements: Daly-Leach Chapel
Interment: Riverview Cemetery
Original Obituary Published By:
© 2019 | Daly-Leach Chapel
Bio compiled by: Annie Duckett Hundley

Berglund, Patricia Lee Sather (I200236)

11763

Patrick Dennis Scholz

June 9, 1948 - October 22, 2023

Patrick Dennis Scholz, "Uncle Pat", 75, of Bemidji passed away peacefully at his home with his beloved wife Sharon by his side after an 8-month battle with leukemia. While we mourn his departure from this world, we are grateful that he has left all suffering behind to revel in eternal life.

We look forward to sharing stories and memories with those who loved Patrick at his Celebration of Life, as obituaries are remiss in conveying what one life meant to so many lives over 75 years. Being a U of MN Alumnus with a BA in History, over his lifetime Pat was involved with numerous social and charitable organizations, civic engagement, and he remained attuned to current regional and world events up until his passing. Upon his retirement he devoted himself to volunteering in the Bemidji area, with special dedication to Great River Rescue and his duties as secretary for the Blackduck Senior Center.

Service to others wasn't limited to organizations, for Patrick it was a way of life constantly finding ways to discreetly assist folks he knew could use a helping hand, Uncle Pat was not only a Samaritan - he made every effort to provide a voice for the voiceless; both man and animal alike. All creatures were worthy of his love, but he never left the house without ensuring he had a few dog treats tucked in his pocket ready to make a new canine friend any day. In the spirit of his passion for creatures great and small, we ask those who may feel compelled to send flowers to instead donate to your local animal shelter in Uncle Pat's honor.

Hide

Preceded in death by his mother Delma and father Robert Scholz, stepmother Dorothy, siblings Roberta, Joan, and Michael, other loved ones.

Survived by his wife Sharon Beighley, sisters Penny and Judy, other kith and kin including Harriet (Dennis), Robert (Monica), Abigail (Casey), and many wonderful nieces and nephews.

Memorial Services will be held at 1:30 pm Tuesday, June 11, 2024 at the Church of Jesus Christ of Later-day Saints in Bemidji under the direction of the Cease Family Funeral Home in Bemidji. Interment will be at a later date at the Lakeview Cemetery in Blackduck, MN.

Scholz, Patrick Dennis (I207355)

11764

Patrick Sagdahl

Familie: Lloyd Melvin Sagdahl / Kitty Lucille Elenora Dodd (F5408)

11765

Paul Benjamin Auster var en amerikansk forfatter, kjent for romaner som New York Trilogy, Moon Palace og The Brooklyn Follies, men han skrev også filmmanus, lyrikk, essays og sangtekster. Auster ble kjent på 1980-tallet og betraktes som en postmodernist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Auster

https://snl.no/Paul_Auster

Auster, Paul (I206482)

11766

Paul I (1 October [O.S. 20 September] 1754 23 March [O.S. 11 March] 1801) was the Emperor of Russia between 1796 and 1801. He was the only son of Peter III and Catherine the Great, and remained overshadowed by his mother for much of his life. Paul's reign lasted for only five years, until he was assassinated by conspirators. His most important achievement was the adoption of the laws of succession to the Russian throne that lasted until the end of Romanov dynasty and Russian Empire.

Romanov, Pavel I Petrovich (I146677)

11767

Paul Mikkelsen hadde gården til sin død og enken Johanna Anfinnsdatter drev den noen år til hun overlot den til sin sønn Johan Martin Paulsen.

(E.Ø.)

Grønningen, Paul Michelsen (I63768)

11768

Paul René Gauguin (født 27. januar 1911 i København, død i Spania 14. februar 1976) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr.

Paul René Gauguin flyttet med familien til Provence 1924, senere til Rouen der han tok examen artium ved det norske Lycée Pierre Corneille 1930. Han ble fisker på Mallorca og Ibiza, der han lærte tresnitt 1930-35. Med Jacob Brinchmann og Leif Borthen bodde han i Erling Winsnes' jordhytte i Alcúdia. Selv om han debuterte på Høstutstillingen 1936 ble han Dagbladet-journalist i Spania 1938, og begynte sitt Barcelona som stod ferdig 1942. Etter den andre verdenskrig ble det Friheten av NKP, og Gauguins Masken var en protest mot NATO i 1949. Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen samt illustrasjonene til Inger Hagerups Så rart i 1950, bidro til at navnet hans ble kjent for det norske publikum.

I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954 og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern.

Det ble også endel oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque.

Paul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin og sønnesønnen til den franske impresjonisten Paul Gauguin. Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Så flyttet de tilbake til Danmark, men han døde i Spania 1976, samtidig med maleren Georg Jacobsen. Hans første norske separatutstilling ble av Martha gjennomført i 1981 da 107 objekt ble vist ved Nationalmuseet, der det i 2003 var over 250 av Gauguins verk opphengt. Samme år ble 70 verk auksjonert av Vera Olson ved Galleri Vera til inntekt for sykehus i Irak.

(Wikipedia)

Gauguin, Paul René (I132337)

11769

Paul Richard Sagdahl,
a cherished family man, passed away peacefully on February 26, 2026, in Issaquah, Washington, due to complications from a pulmonary embolism. Born on October 1, 1944, in Berkeley, California, Paul's journey through life was marked by his dedication to his family and his passion for knowledge and innovation.

Paul grew up in Poulsbo, Washington, graduating from North Kitsap High School in 1962. After High School, Paul honorably served his country in the U.S. Navy. He then embarked on a distinguished 32-year career with IBM, working in various capacities in Seattle, New York, and California. While working at IBM, Paul went back to school earning both his Bachelor's degree and Master's degree in Business Administration from Saint Mary's College in Moraga, California. After an early retirement from IBM, Paul's analytical mind and problem-solving skills made him a respected Technical Project Manager consultant. Paul's professional journey eventually led him to Boeing, where he dedicated almost a decade of service before retiring again.

Paul's interests and hobbies were a reflection of his multifaceted personality. He found joy in the simple pleasures of reading on his Kindle and sitting on the porch with his loyal dog, Ole. His hands were rarely still, as he collected a garage full of power tools and was often found working on house projects, a testament to his handy nature. Paul's love for boats and cars, particularly his love for Mercedes-Benz, was well-known among his friends and family. Paul also enjoyed travelling with Mickey to Norway and Europe, and spending time with the family during vacations in Hawaii and get-togethers at Christmas.

Described as analytical and loving, Paul was a man who could be counted on to offer support, wisdom, and a helping hand. He approached life with a quiet strength and a gentle heart, making a lasting impact on those who had the privilege of knowing him.

Paul Richard Sagdahl's memory will be cherished by his family, friends, and all the lives he touched. He was a beacon of love and stability, and his presence will be deeply missed. As we say goodbye to a man who was so much to so many, we take comfort in the memories and the indelible mark he has left on our hearts.

Sagdahl, Paul Richard (I9763)

11770

Paul Rollon «Pola» Gauguin (født 6. desember 1883 i Paris, død 2. juli 1961 i København) var en dansk-norsk maler, kunstkritiker og pedagog.

Gauguin var sønn av den kjente maleren Paul Gauguin (1848 - 1903), vokste opp i København og studerte arkitektur fra 1906. Han flyttet til Kristiania der han debuterte i 1913 og ble norsk statsborger i 1916. I perioden 1917-1924 drev han Polas malerskole. Blant dem han veiledet i Norge var Tidemand Gjørud, Hans Ryggen, Bernt Clüver, Thorbjørn Egner og Gunnar Scott-Ruud. Gauguin skrev og tegnet for Tidens Tegn og Dagbladet og skrev flere biografier, og virket som kritiker i Verdens Gang fra 1945. I 1949 flyttet han tilbake til Danmark.

Gauguin giftet seg i 1911 med bergenske Ingrid Blehr (1881-1959) og var far til den norske bildekunstneren Paul René Gauguin (1911-1976).

(Wikipedia)

Gauguin, Paul Rollon (I132338)

11771

Paul Steenstrup. Bergverksmann, industrigründer og politiker. Foreldre: Godseier Hans Severin Steenstrup (1737 - 1805) og Charlotte Sophie Resen (172997). Gift 26.10.1806 i Kongsberg med Mathea (Thea) Bernhardine Collett (13.1.1779 - 9.10.1847), datter av trelasthandler Peter Collett (174086) og Johanne Henriche Ancher (1750 - 1812). Far til Peter Steenstrup (1807 - 63); farfar til Eivind Steenstrup (1850 - 1933; se NBL1, bd. 14); farfars far til Hjalmar Steenstrup (18901945); svoger til Peter Collett (1766 - 1836) og Christian Ancher Collett (1771 - 1833).

Paul Steenstrup var en visjonær teknolog og en av Norges tidlige industrigründere. Ved nedleggelsen av sølvverket på Kongsberg 1805 fikk han i oppdrag å planlegge et jernverk og senere et tekstilmanufaktur. 1814 var han radikal representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og samme år fikk han myndighetenes godkjennelse til å grunnlegge Kongsberg Våpenfabrikk.

Steenstrup vokste opp på farens gods vest for Vejle på Jylland og studerte i flere år kirurgi og naturfag ved universitetet i København uten å ta eksamen. Som ledsager for Carsten Ankers sønn Erik kom han til Kongsberg 1797, ble student ved Bergseminaret og tok bergeksamen 1800. Hans talenter sikret ham reisestipend til Tyskland og Østerrike 180104. Etter hjemkomsten mottok han vartpenger av staten, men fikk snart viktige oppgaver.

Etter en lang kriseperiode ble stordriften ved Kongsberg sølvverk stanset 1805, og mer enn 1700 mann mistet arbeidet. For å motvirke krisen ville myndighetene starte et jernverk, som Steenstrup fikk i oppdrag å planlegge. Han ledet oppbyggingen og var bestyrer av Kongsberg jernverk fra driften startet 1809 til det ble privatisert 1824. En stålfabrikk han anla privat i Den Kongelige Mynts tidligere lokaler, ble kjøpt av staten før den kom i drift, fordi myntproduksjonen ble tatt opp igjen.

Steenstrup virket som myntmester og guardein 180709. 1811 ble han statlig bergmester, og samme år ble han engasjert for å planlegge et Uld- og Linnedmanufaktur på Kongsberg for det militære. Han deltok siden i styringen av tekstilmanufakturet, som i likhet med jernverket gikk dårlig.

Kongsberg Våpenfabrikk ble en større suksess. Steenstrup fikk prinsregenten Christian Frederiks godkjennelse av forslaget om å anlegge fabrikken 1814. Produksjonen var først enkel, men fabrikken utviklet seg fra våpensmie til allsidig mekanisk industri. Våpenfabrikken overtok med tiden sølvverkets gamle rolle som hjørnesteinsbedrift.

1814 ble Steenstrup valgt som Kongsbergs representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her utmerket han seg som en radikal og stridbar debattant i selvstendighetspartiet og var talsmann for avvikling av de gamle standsprivilegier. Steenstrup representerte Kongsberg på det overordentlige Storting 1814 og på Stortinget 1824. Han var fra 1809 i en årrekke medlem av Kongsberg fattigstyre.

Steenstrup deltok 1815 i kommisjonen som vurderte gjenopptakelse av Kongsberg sølvverk, en beslutning som ble iverksatt 1816. 1831 ble han distriktsbergmester og 1833 førstedirektør ved sølvverket, som nå gikk med store overskudd etter enorme sølvfunn. Flere av hans prosjekter for ny teknologi ble kritisert av sakkyndige kommisjoner, med den tyskfødte bergmester ved blåfargeverket på Modum, Karl Friedrich Böbert (se NBL1, bd. 2) som faglig drivkraft. Finansministeren ønsket en tryggere ledelse og fikk Steenstrup til å fratre sin stilling 1840. Ny direktør ble Böbert, som hadde ledet gruvedriften på Modum gjennom en ekspansiv periode. Steenstrup kom senere i hissig avisfeide med Böbert om gruveventilasjon og andre tekniske forhold.

Steenstrup prøvde seg også som oppfinner, bl.a. med en dampslede som ikke fikk praktisk anvendelse, og han fikk engelsk patent på et skovlhjul for dampskip. Han syslet med tapsbringende private industriprosjekter og viste seg ikke som noen dyktig økonom. Han ble dessuten gjort ansvarlig for betydelige beløp da det ble avdekket uorden ved tekstilmanufakturet.

Paul Steenstrup ble utnevnt til ridder av den svenske Vasaorden 1816. Mot slutten av sitt liv ble han hver 17. mai hyllet som Kongsbergs eidsvollsmann, en markering som byen har fortsatt etter hans død.

(www.snl.no)

Steenstrup, Poul (I99203)

11772

Paul Sylvester Skogrand was born July 23, 1919 in Appleton, MN, the son of Peder and Hilma (Grunstad) Skogrand.
He passed away Saturday January 12, 2008 at Luther Haven Nursing Home in Montevideo, MN. He obtained the age of 88 years old.
Paul grew up and attended country school in the Big Bend area. Following his school years he worked in farming before entering the Army. Paul served his country during World War II receiving his honorable discharge in 1945.
Paul was united in marriage to Minnie Skare on March 30, 1946 in Benson, MN. To this union four children were born.
Paul worked as a mechanic for Larson Brothers Studebaker Garage for seventeen years and later in maintenance for Luther Haven Nursing Home in Montevideo. Paul enjoyed Bowling and watching the Twins and especially liked spending time with his family. In later years Paul enjoyed the company of his cat 'kitty'.
Paul is survived by his children; Steve, Paulette, Tami and Diane; thirteen grandchildren, fifteen great-grand children, and several nieces and nephews.
Paul is preceded in death by his parents; wife Minnie in 2004; Grandsons: Steven Paul Skogrand II and Randy Fultz, and several brothers and sisters.
--wingbain.com

Skogrand, Paul Sylvester (I10324)

11773

Paul hadde vært ansatt hos Gov. Norbeck, som betalte for begravelsen.

Pettersen, Paul (I15106)

11774

Pauline flyttet inn til datteren og svigersønnen i Trondheim kort tid før hun døde

Kabelvaag, Pauline Sivertsdtr. Paasche f (I132356)

11775

Pearl I. Thompson age 89 of Minnetonka, MN. passed away Jan. 14, 2014. Pearl was born in Gary, MN October 8, 1924 and graduated from Gary High School before moving to Fargo, ND where she attended Fargo Business College and then moved to Chicago, IL for job employment. Later she moved back to Fargo where she met her future husband Bob. and were married August 3, 1946. Pearl was a homemaker and lived in Golden Valley, Manila, Philippine Islands, Kansas City, MO, Sun Valley, AZ as well as their lake home for many years on the Whitefish Lake N. of Brainerd, MN before moving back to the Minneapolis area and their present home at the Glenn, a Retirement community for Adult Senior Living.
Preceded in death by parents Peder and Ida Pederson of Fertile, MN. sister, Arleen Rude of Crookston, MN and Grandson Brian Westland of Shakopee. Pearl is survived by husband Bob of 67 years, 3 daughters, Diane (Tom) Jensen, Eden Prairie, Nancy (Roger)Westland. Roseville and Patti Matejcek, Chaska. seven grandchildren, 14 great grandchildren and brothers, Verdie (Laurie) and Donald (LaVonne) Pederson.
Pearl "Mom" was a gracious and loving wife. Mother and grandmother. She was a kind, generous, warmhearted, hard working woman who was a beautiful role model to her family. She will be dearly missed.
Funeral service 2:00 PM Saturday at Wooddale Church. 6630 Shady Oak Road, Eden Prairie. Visitation 5:00 - 7:00 PM Friday at Huber Funeral chapel. 16394 Glory Lane Eden Prairie and one hour prior to funeral at Church. In lieu of flowers, memorials preferred to Brian Westland Hockey Endowment at Gustavus Adolphus College, 800 W. College Ave, St. Peter, MN 56082. Interment Ft. Snelling National Cemetery.

Thompson, Pearl Iona Pederson (I203439)

11776

Peder Anker (født 8. desember 1749 i Christiania, død 10. desember 1824 på Bogstad) var norsk godseier og statsmann, og Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822, .
Han var sønn av kjøpmann Christian Ancher (1711-1765) og hustru Karen Elieson (1723-1806) og vokste opp i Paléet i Christiania.
Etter to års opphold ved Københavns universitet ble han sendt ut på en fem år lang utenlandsreise sammen med sine brødre og deres fettere Carsten og Peter Anker. Etter hjemkomsten giftet han seg i 1772 med Anna Elisabeth Cold, pleiedatter til de barneløse eierne av Bogstad. Enken Mathia Leuch giftet seg året etter med hans bror Bernt Anker, og Peder kjøpte Bogstad med tilhørende skogeiendommer og sagbruk av dem i 1773. Disse ble ytterligere forøket ved innkjøp av skoger nord og vest for Randsfjorden.
I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår Moss og Hakadal jernverker. Han var altså en av Norges betydeligste godseiere. Bogstad var hans hovedgård som han på mange måter utvidet og forbedret. Han omla og utvidet den gamle barokkhagen til en hage i engelsk stil. Hovedbygningen fra 1760, reist av den forrige eieren Morten Leuch, fikk tilbygg til begge sider så den ble ca. 56 meter lang. Utvendig ble den pusset eller forblendet, slik at den fremsto som en murbygning.
I 1788 ble han titulær generalkrigskommissær og var medlem av feltkommissariatet under felttoget i Sverige. 30. januar 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Hans hovedoppgave som generalveiintendant var å planlegge de nye veianleggene, og dermed særlig konferere med almuen om dens mening. Sammen med generalveimesterne N. F. Krohg og G. A. Krogh har Anker æren for å ha skapt det norske veinettet. Innen utgangen av 1700-tallet var den trondhjemske hovedvei over Gudbrandsdalen satt i ferdig stand etter skadene den hadde lidd ved flommen i 1789. Hovedveien fra Christiania til Vestlandet, den smålenske hovedvei til Svinesund og den bergenske hovedvei over Valdres var de store årene i veinettet som var kommet i full stand omkring 1800.
Anker fratrådte som generalveiintendant 1800, men kunne ikke løsrive seg fra veiarbeidet. Han fortsatte derfor med kongelig tillatelse å føre tilsyn med byggingen av nye hovedveier. Veiene som ble fullført under Ankers planer og ledelse ble for en stor del bygget av vervede soldater. De betegnet et stort fremskritt i utviklingen av norsk samferdsel. Anker interesserte seg også varmt for kanaliseringen av norske vassdrag.
På sine egne eiendommer lot han utføre store tekniske arbeider. Han anla Vækerøveien fra Bogstad til utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordover gjennom Sørkedalen. Fra Bogstad til Maridalen anla han også Ankerveien. I 1807 begynte han anlegget av Kjerraten i Åsa (tysk: Kehrrad, 'vendehjul'), et mekanisk system med kjettinger og vannhjul for å frakte tømmer fra Steinsfjorden på Ringerike opp åssiden til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløting ned Sørkedalsvassdraget.
For sine fortjenester ble Anker i 1809 ridder, senere kommandør og i 1812 kommandør med storkors av Dannebrog. I krigsårene fra 1807 sto han prins Christian August nær og fikk kontakt med svenske politikere gjennom sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg. I 1814 lot han seg bevege av prins Christian Frederik til å delta i «notabelmøtet» på Eidsvoll 16. februar. Ved valgene til Riksforsamlingen ble han representant for Akershus amt og var senere forsamlingens første president. Han tilhørte her unionspartiet, men spilte for øvrig ingen fremtredende rolle. Resten av året holdt han seg også utenfor de politiske begivenhetene.
Etter at unionen var bragt i stand, trådte han derimot inn i den nye regjeringen. Den 18. november ble han utnevnt av Carl Johan til statsminister og sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Han inntok aldri noen ledende stilling i regjeringen, men var alltid virksom som megler mellom kongen og finansministeren, grev Wedel, når disse var uenige. Da Wedel gikk ut av regjeringen, søkte også Anker avskjed, og dette ble innvilget fra 1. juli 1822. Han flyttet da tilbake til Bogstad hvor han tilbragte sine siste levedager.
Peder Anker ble 26. oktober 1772 gift med Anna Elisabeth Cold (1749-1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold (1716-1761) og Elisabeth Cathrine Nissen (1717-1751). Deres tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789-1849), vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad etter hennes far.

(wikipedia)

Anker, Peder (I95742)

11777

Peder Arntsen hadde gården til han overlot den til sin svigersønn Jakob Larssen. Noe hjemmelsdokument kan ikke sees tinglest.

Ulkestad, Peder Arntsen (I52673)

11778

Peder Balke (født Peder Andersen i 1804 på Helgøya i Ringsaker, døpt 4. november 1804 i Nes kirke, død 5. februar 1887 i Kristiania) var en norsk maler. Med sine ofte dramatiske bilder i begrenset fargeskala ble Peder Balke særlig etter sin død anerkjent som en av de beste landskapmalerne i Norge på 1800-tallet.
Han vokste opp som husmannsgutt i trange kår på Helgøya, men oppholdt seg i 1820-åra på garden Vester-Balke på Toten. Her ble han betrakta som «En søn af Huset» og tok navnet Balke. Han begynte som selvlært bygdemaler, men fikk seinere utdanning ved Tegneskolen i Christiania (1827), på akademiet i Stockholm (18291833) og i Dresden (1836). Bønder på Toten betalte utdanninga hans, og som takk malte han salene på gardene deres. Peder Balke var elev av J. C. Dahl fra 1843 til 1844. Han reiste også både til Nord-Norge, Paris og Russland. Han er representert i Nasjonalgalleriet med 14 bilder.

Balke var også opptatt av sosiale spørsmål. I 1842 tok han opp spørsmålet om kunstnerstipend, og i 1851 var han en de første som i Norge tok opp spørsmålet om pensjon.

Boligstrøket Balkeby (eller Kunstnerlund) på Majorstua i Oslo ble opprettet etter at Balke i 1856 kjøpte jord fra gården Nedre Blindern, og parsellerte den ut til boligtomter. Han var selv bosatt der med ektefelle og 4 barn i 1875 (ifølge folketellingen fra 1865).

Maleriet «Fyr på den norske kyst», som er Balkes mest kjente, var hovedmotivet på baksida av de norske tusenkronersedlene fra 1975 til 1981. Bildet ble tidligere titulert «Vardø fyr», Navneskiftet var berettiget ettersom bildet ikke viser et landskap som er gjenkjennelig fra Vardø, og det var heller ikke noe fyr i Vardø i 1855. Disse realitetene skal ikke oppfattes som om Balke «jukser», men som et uttrykk for at hans holdning til naturskildringene var mer romantisk enn dokumentarisk. Bildet «Stetind i tåke» viser imidlertid at han også brukte skisser fra reisen i nord, nesten uten å trenge å dramatisere, (jamfør foto av Slingsby fra ca. 50 år senere).

(wikipedia)

Balke, Peder (I151818)

11779

Peder Benjaminsen var hyttmester på Tolga, Hedmark. Han tok avskjed i 1761 med "4 rigsdaler maanedlig i pensjon og bibehold af sit røstvenderrum mod, at han lod det betiene af en duelig dreng".

Grue, Peder Benjaminsen (I157803)

11780

Peder Elenus Hovdan, lærar og kulturhistorikar. Han dokumenterte utbreiinga av nynorsk skriftkultur på mest alle område i eit halvt hundreår.

Hovdan var fødd i Hemne i Sør-Trøndelag 28. mai 1874 og døydde 9. november 1965. Han var fødd Sivertsen, men bytte i 1915 etternamn til Hovdan etter mora. Hovdan tok eksamen ved Levanger lærarskule i 1896 og arbeidde som lærar på Vålerenga, Grønland og i Gamlebyen i Oslo 18991940.

Frå 1908 til ut i 1950-åra var han eit statistisk einmannskontor med nitid dokumentasjon av utbreiinga av nynorsk i skule, kyrkje og offentleg forvaltning. Noko av denne kunnskapen formidla han visuelt i målkart 1908, 1920 og 1948, der territoriet til kommunar med nynorsk i skulen blei farga raudt. All informasjon skreiv han inn i ein stor protokoll, som no er arkivert i Ivar Aasen-tunet saman med det svært omfattande Arkiv for norsk målreising, som han òg stod for. Utan arbeidet til Hovdan hadde viktige delar av denne kulturhistoria i dag vore udokumentert.

I fleire tiår var han med i den indre krinsen i målrørsla også som strateg.

Hovdan var æresmedlem i Det Norske Samlaget og Noregs Mållag.

Kjelder
Ottar Grepstad: «Elenus talknusaren», i Det nynorske blikket. Oslo 2002
Ottar Grepstad: Viljen til språk. Ei nynorsk kulturhistorie. Oslo 2006

Hovdan, Peder Elenus (I30445)

11781

Peder Griffenfeld (født 24. augustjul./ 3. september 1635greg. i København, død 12. marsjul./ 22. mars 1699greg. i Trondhjem) (opprinnelig navn Peder Schumacher) var en dansk lensgreve og statsmann, som var rikskansler fra 1673. Fra samme tidspunkt var han lensgreve av Griffenfeldt Grevskab i Norge.
Under Christian V ble han kongens fremste rådgiver og langt på vei Danmark-Norges faktiske makthaver. I 1676 falt han i unåde og ble fengslet. Han ble dømt til døden blant annet for landsforræderi, men dommen ble endret til livsvarig fengsel. Han var i 18 år (1680 - 1698) fange på Munkholmen utenfor Trondhjem, og ble løslatt etter 22 års fangenskap.
Han var 12 år da han begynte å studere teologi, medisin, historie og statsvitenskap. Da han var 19 år, dro han fra Danmark til utlandet på studiereise, han var ute i åtte år. I 1663, etter at han kom tilbake, ble han bibliotekar og arkivar hos Frederik III, en stilling som ga han mulighet til å snakke med kongen daglig. I 1665 ble han kongens kammersekretær, en politisk stilling som blant annet innebar å utforme utkast til brev for kongen. Stillingen ga ham makt, og han utarbeidet etter oppdrag fra kongen eneveldets grunnlov, som senere ble kjent som Kongeloven, eller "Lex Regia". Allerede året etter ble han sekretær i det Danske Kancelli, og han ble kanselliråd i 1668. Året etter ble han assessor i høyesterett.
Han arbeidet for å få til bedre orden i kanselliet og han interesserte seg også for den store lovrevisjonen og for embedsansettelser. Allerede her skal han visstnok ha gjort seg skyldig i å ta imot bestikkelser, noe han senere ble anklaget for, selv om dette slett ikke var uvanlig blant medlemmene i kanselliet.
Tronskiftet i 1670 fremskyndet Griffenfelds karriere og økte hans makt. Han hadde allerede sikret seg den nye kongens (Christian V) gunst, og fikk raskt tittelen over- og geheimekammersekretær. I 1671 fikk han tittelen geheimeråd og han ble medlem av kanselliet. Samme år adlet kongen ham med navnet Griffenfeld. Den 26. novemberjul./ 6. desember 1673greg. ble han utnevnt til rikskansler, greve og elefantridder på en og samme dag. Som greve av Griffenfeld fikk han forlenet det tidligere Tønsberg len som grevskap. Griffenfeld hadde selv tidligere arbeidet for å opprette en ny høyadel og rangordning for å svekke makten til den gamle adelen, men nå lot han seg villig oppta i herrestanden. Griffenfeld arbeidet også for å unngå krig med Sverige. Han mente Sverige da ville få Frankrike på sin side, noe som senere viste seg å være riktig.
Da han var på høyden av sin makt hjalp Griffenfeld mange av sine slektninger i Schumacher/Motzfeldt-familien å gjøre karriere.
Griffenfeld mislyktes i sitt arbeid for å hindre krig og i 1675 kom Danmark i krig med Sverige, den skånske krig. Forskjellige forhandlinger rundt opptakten til krigen og hans franskvennlighet førte blant andre ting til at han ble beskyldt for landsforræderi og majestetsforbrytelse. Misunnelse og personlig fiendskap gjorde nok også sitt til det som senere skjedde: Den 11.jul./ 21. mars 1676greg. om morgenen ble Griffenfeld arrestert på Københavns slott og brakt som fange til Kastellet.
Man fant bevis på at Griffenfeld hadde mottatt bestikkelser, solgt embeder og tilbakeholdt kongelige ordrer. Man fant brev og dagbøker som økte mistanken om forræderiet. Men fra første stund brukte man tvilsomme midler til å felle den mistenkte, blant annet hindret man Griffenfeld i å skaffe seg materiale til sitt forsvar, man unnlot å avhøre viktige vitner, og henviste ikke saken til Høyesterett, men til en overordentlig domstol.
Rettssaken startet i begynnelsen av mai. Griffenfelds første forsvarsinnlegg var gjennomtrengt av hans store talent, hans språkførsel hadde et nivå som dansk rettergang og litteratur knapt før hadde sett. Anklageren brukte alle mulige midler i sitt gjensvar, og la selve kongens vilje som press på dommerne. Griffenfeld følte seg fortapt, i sitt siste innlegg avviste han bare med stolthet beskyldningene for forræderi og ellers var det mer et nødskrik om nåde enn et forsvar.
Dommen falt 26. maijul./ 5. junigreg.. Griffenfeld ble dømt til tap av ære, liv og gods, samt tap av navnet Griffenfeld. Grunnlaget for dommen var mottak av bestikkelser, salg av embeder og landsforræderi. De to første punktene var bevist, men anklagen om forræderi ble aldri bevist. Utenlandske arkiver har senere vist at påstandene var grunnløse.
Dommen ble ikke fullt eksekvert. Tirsdag den 6.jul./ 16. junigreg. ankom Griffenfeld retterstedet i Kastellet og var klar til å bli halshugd, men generaladjuktanten stanset bøddelen. Kongen ville la ham se døden i øynene før han gjorde om dommen til livsvarig.
Griffenfeld satt fire år i Kastellet. I 1678 var han veldig syk, og hans gamle mor søkte da kongen om at han måtte bli flyttet til en bedre bolig i Kastellet. Dette skjedde ikke, men det ble gitt ordre om at han skulle pleies bedre. I mai 1680 ble han flyttet til Munkholmen i Trondheimsfjorden. I 1698 tillot kongen at han fikk en viss frihet, og han fikk oppholde seg i Trondheim. Her døde han 12. marsjul./ 22. mars 1699greg.. Griffenfelds sarkofag står i Frederik Krags gravkapell i Vær Kirke nær byen Horsens i Danmark. Hans statue står utenfor Riksarkivet i København, samme bygning der han første gang ble presentert for kongen, og der han ironisk nok tilbrakte sine siste dager i Danmark som fange, før seilasen til Trondheim. I Riksarkivets 3.etasje var tidligere kunstkammeret, som inneholdt blant annet en blærestein, skåret ut av Griffenfeld, større enn et hønseegg.

( Wikipedia )

Griffenfeldt, Peder Schumacher (I50488)

11782

Peder Hauge ved Herman's første giftermål 1/12-1872 i Trefoldighetskirken.

Peder Madsen ved Herman's andre giftermål 29/3-1875 i Asker.

Hauge, Petter Jensen (I138800)

11783

Peder Isaksson Gresset var født i april 1868 på Husby i Foldfjorden, men han vokste opp på Gresset. Han emigrerte til USA 08.05.1888. Han blei i 1897 i USA gift med Marine Anderson frå Norfold i Alvenes i Nordland. Dei fekk borna Gertrude til høgre f. 18.06.1899, d. feb. 1969. Agnes til venstre f.1900 d. 1914. Arthur (hos faren) f. 19.09.1902 d. 1979. Datteren Marie ble f. 1908 d- des. 1969. Sønnen Henry Martin f. 31.05.1912 d. 1983. Bildet blei tatt i Anaconda, Montana omkring 1904. Peder tok navnet Jackson i USA, en dreining av Isak etter faren. Han arbeidet i bygningsbransjen i USA, mest som murer sammen med sønnen Arthur.

Aalesunds Museum

Gresset, Peder Isaksen (I108388)

11784

Peder Jakobsen hadde gården til sin død i 1765, og på skifte etter ham i 1766 ble gården utlagt til enken Gunhild Ellingsdatter og en halvdel av gården til sønnen Lars Pedersen og datteren Beret Pedersdatter.

Landrø, Peder Jakobsen (I63416)

11785

Peder Johnsen (født 1783, døpt 30. november, død 10. juni 1836) var en skipper og eidsvollsmann født i Dypvåg i Aust-Agder.

Johnsen var underoffiser i sjøforsvaret. En stund var han regnskapsfører ved Kristiansands verft, før han ble skipper. I 1814 var Johnsen representant fra sjødefensjonen (sjøforsvaret) til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Han leverte sammen med matros Even Thorsen et forslag på vegne av mannskapene på kanonbåtene og orlogsfartøyene, om at matrosene skulle bli fritatt for verneplikt etter ett eller to år.

I Kristiansand overtok han sannsynlig Skippergata 43 da han giftet seg i 1810. Familien fikk etter hvert ni barn, og huset ble påbygget med en andre etasje i 1827. Dette huset er ett av de få hus i Kristiansand sentrum fra slutten av 1700-tallet etter mange bybranner. Huset ble restaurert i forbindelse med Grunnlovsjubileet 1814-2014 og ble fredet av Riksantikvaren 1. august 2014 med stor folkefest i gaten. Huset har i dag konditori og kafe.

Johnsen døde i Kristiansand i 1836.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Johnsen )

Johnsen, Peder (I165803)

11786

Peder Jørgen Cloumann. Fut og eidsvollsmann. Foreldre: Personellkapellan, seinare sokneprest Claus Pedersen Cloumann (ca. 1717 - 1783) og Elisabeth Faye (1713 - 48). Gift 1) 22.1.1773 med Anna Sophie Poulsen (5.3.1759 - 13.12.1786), dotter til sorenskrivar, seinare trelasthandlar, kanselliråd Henrich Jørgen Poulsen (1724 - 78) og Alhed Maria Hoff (1732 - 60); 2) 19.6.1787 med Edel Ramshart f. Poulsen (24.2.1753 - 19.3.1789; enke etter sorenskrivar Cort Caspar Ulrich Ramshart), syster til kone nr. 1; 3) 10.2.1805 med Maren Pihl Mow (22.2.1770 - 20.4.1849), dotter til sokneprest Gerhard (el. Gert) von der Lith Mow (ca. 1716 - 1785) og Maren Pihl.

Peder Jørgen Cloumann var fut i Øvre Telemark i nær på 40 år, og arbeidde ivrig for modernisering av jordbruket og kommunikasjonane i embetsdistriktet sitt. Som eldstemann mellom representantane i riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 sette han ikkje spor etter seg.

Cloumann voks opp i Heddal i Telemark, der faren blei sokneprest 1752. Han tok baccalaureus-eksamen ved universitetet i København 1763; utan bakgrunn frå latinskulen som han var, må han ha hatt førekunnskapane heimanfrå. Han må ha studert jus ved universitetet, men namnet hans finst ikkje i eksamensprotokollane. 1766 drog han heim til Bratsberg amt, og blei skrivekar og fullmektig hos amtmannen.

1772 blei futen i Øvre Telemark suspendert for underslag. Cloumann søkte konstituering i embetet, far hans kausjonerte for skattepengane og søknaden blei innvilga. 1777 blei den suspenderte dømd, og Cloumann blei utnemnd til virkelig foged. Dei første åra av embetstida si budde han i Heddal, men sommaren 1781 flytte han åt Kviteseid, og blei då første futen i Øvre Telemark til å busetje seg fast i embetsdistriktet sitt; alle føremennene hadde halde til nær Skien. 1783 fekk han rangtittelen justisråd, slik det var vanleg for fortente embetsmenn.

Det første ein går åt ved embetsferda hans er ein ulasteleg og nøyereknande byråkratisk flid, men det budde meir i han enn det som utan vidare høyrde embetet til. Han hadde eit sterkt samfunnsengasjement av klassisk, fysiokratisk slag, agiterte for innføring av betre krøteravl og import av livdyr, for utgrøfting av myrar, gjødsling og vekselbruk og ikkje minst potetdyrking, og dreiv sin eigen gard som mønsterbruk. Fjøs burde vera i stein og helst tegl, meinte han, og difor bygde han 1785 eit teglverk for framstilling av murstein og takstein. Dette var ein suksess, og tegltak blei etter kvart vanlege i bygda. Teglfjøs kom det også nokre av, etter at futen hadde synt fram modellen på ein mønsterhusmannsplass kalla Exempel. Eit meir kortliva initiativ var eit patriotisk selskap, som i nokre år frå 1790 prøvde seg med tamreindrift på kongens allmenningar. Utanom jordbruket var han vyrk for post- og skyssvesen og ikkje minst vegbygging. Fremste tiltaket her var ein køyreveg frå Tinnsjø over Gaustakneet til Hjartdal og vidare til Seljord og Kviteseid.

Allmenn folkeopplysing støtta han også, m.a. med å låna ut bøkene sine til bygdefolk og gi bort bøker til leseselskapet i bygda. Dette syner at han forstod at bønder ikkje nødvendigvis var dummare enn han sjølv. Både privat og som embetsutøvar ytte han vanlegvis allmugen full respekt, og fekk sjølv full respekt attende, også frå København. 1809 blei han utnemnd til riddar av Dannebrogordenen, og då han 1811 bad seg friteken frå embetet pga. alderen, fekk han avskil med full løn.

I 1814 blei Cloumann kåra til den eine av Bratsbergs tre utsendingar til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Han var 67 år og eldst mellom utsendingane. Historikaren Halvdan Koht fortel at Cloumann hørte som de andre representantene fra samme amt til foreningspartiet, men tok ingensomhelst del i forhandlingene. Helst var han for gamal til å gjera seg gjeldande langt mindre kjenna seg heime i denne forsamlinga, som ikkje utan grunn har blitt stempla som eit ungdomsopprør. For Cloumann blei Eidsvoll såleis heidersplass meir enn arbeidsplass, men på bakgrunn av innsatsen hans i yngre år er det vanskeleg å påstå at plasseringa var ufortent.

(www.snl.no)

Cloumann, Peder Jørgen (I99660)

11787

Peder Larssen hadde gården til sin død og på skifte etter ham og kona Anne Hansdatter i 1876 har de myndige arvinger i boet skjøtet gården til Hans Lauritz Pedersen Landrø for 450 spd.

(E.Ø.)

Landrø, Peder Larsen (I59607)

11788

Peder Lorentz Furubotn (født 28. august 1890 i Brekke, død 19. november 1975 i Oslo) var en norsk kommunistisk politiker og leder for NKPs motstandskamp mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.
Furubotn var møbelsnekker av yrke. Han var aktiv på venstresiden i fagbevegelsen allerede før første verdenskrig. Som LO-representant i Arbeiderpartiet var han tilhenger av at partiet skulle bli medlem av Komintern. Han ledet ulovlige faglige aksjoner i hjembyen Bergen og ble flere ganger idømt fengselsstraff. På APs landsmøte i 1923 tapte han med to stemmers margin i kampvotering mot Einar Gerhardsen om partisekretær-vervet. Da Arbeiderpartiet ble splittet samme år ble Furubotn valgt til Norges Kommunistiske Partis første generalsekretær. Han var medlem i ledelsen i den tredje internasjonale (Komintern) 19301938 og oppholdt seg tidvis i Sovjetunionen. På denne tiden virker det som Furubotn fulgte Josef Stalins skiftende politiske linjer.
Peder Furubotn ble valgt til generalsekretær i NKP på et hemmelig sentralkomitemøte den 31. desember 1941 etter at den reelle lederen etter krigsutbruddet Henry Wilhelm Kristiansen ble tatt av Gestapo 22. juni. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene. Furubotn og krigsledelsen til partiet oppholdt seg i fjellene i Hemsedal og Valdres. Tyskerne satte inn store styrker for å få tak i ham, men greide det ikke selv om det flere ganger kom til trefninger. Under Operasjon Almenrausch unnslapp Furubotn og hans familie ved å snike seg gjennom de tyske linjene.[1] Det var her Furubotn fikk hedersnavnet «Norges Tito». Han var sentral i å iverksette partiets nye linje med væpnet motstand mot okkupantene. Mens Asbjørn Sunde («Osvald») ville drive mest mulig sabotasjevirksomhet for å hindre okkupasjonsmakten å utnytte norske ressurser, mente Furubotn at NKP burde bygge opp en partisanorganisasjon (gerilja) som skulle holdes i beredskap. Dette førte til brudd mellom Furubotn og Sunde.

Les mer på: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Furubotn

Furubotn, Peder Lorentz (I163261)

11789

Peder Martin Bakkmyr kom til Verdal i 1905 som anleggsarbeider ved NSB. Her giftet han seg med Ida Nestvoll, og senere kjøpte de Nestvollmoen av ei tante til Ida. Peder arbeidet ved Trones bruk (sag og høvleri) i flere år, og på enkelte gårdsbruk. Ved siden av drev han også som skomaker. Han var aktivt med i arbeiderbevegelsen og hadde tillitsverv ved Trones bruk. Peder var med i stiftelsen av Verdalsbrukets Fagforening i Verdal 9. okt 1912. For dette initiativ mottok han en erkjentlighetsgave fra Norsk Industriarbeiderforbund i 1962.

Bakkmyr, Peder Martin Eriksen (I54400)

11790

Peder Nielsen Koch var borger og kjøpmann i Middelfart, Danmark

Koch, Peder Nielsen (I183365)

11791

Peder Nilsen var trulig bror av Gunhild Nilsdotter, Erik Jonsen Sandstads kone. Han var innrullert i Det hefnesiske kompani, og fikk ordre om å møte i Hemne til geværpuss. På denne turen, 28. september 1779, kollsegla han sammen med Nils Hågensen Djupsætra og Anders Olsen Børøysund. Det var med nød og neppe de berga livet, men geværa forsvant i Hemnefjorden. De møtte i retten på Hemne bygdeting for å få bekrefta at tapet var skjedd uforskyldt. Peder Nilsen Børøysund, f. 1745 i Røstvika, Hemne, d. 1806

Røstvig, Peder Nielsen Børøysund f (I65049)

11792

Peder Nilssen hadde gården til 1894, da han skjøtet den til sin sønn Kristoffer Pedersen for kr. 1.400 og kår.

Åsmul, Peder Nilsen (I18127)

11793

Peder Olsen hadde gården til sin død 21.03.1859, og enken Ingeborg Johansdatter har i 1866 skjøtet den til sine to sønner Ole Pedersen og Johan Peter Pedersen for 200 spd.
Gården ble da delt mellom dem. Johan Peter Pedersen overtok Mælingan og Ole Pedersen hadde en stue nede ved Bugen.

(E.Ø.)

Størdalsbugen, Peder Olsen (I63720)

11794

Peder P. Stavnes vart fødd på Stavnes i Foldfjorden 1.jan 1876. Begge foreldrene døde i løpet av denne januarmåneden. Derfor voks han opp hos sin onkel Johannes Stavnes som var gift på Kiplesund i Lesund. Den to år eldre søstera voks opp hos sin tanta på Våg.

Stavnes, Peder Pedersen (I111373)

11795

Peder Paulsen Balke (født 4. mai 1779 i den nåværende Østre Toten kommune, død 6. september 1840 samme sted) var gardbruker, underoffiser og eidsvollsmann. Under grunnlovsforhandlingene tilhørte storbonden på Kirke-Balke Selvstendighetspartiet. Han var del av ei innflytelsesrik slekt på Toten, som inkluderte svogeren og søskenbarnet Niels Dyhren (eidsvollsmann) og nevøen Ole Larsen Hammerstad (stortingsmann).
Han var sønn av gardbruker Paul Pedersen Balke og Berte Larsdatter f. Kobberstad. Familien eide garden Kirke-Balke, en større eiendom som lå i tun med Balke kirke. Den yngre broren Lars Paulsen, far til stortingsmann Ole L. Hammerstad, ble gift til Hammarstad i Totenvika. Søstera Marte Paulsdatter gifta seg med Niels Dyhren, på nabogarden Dyrin.
Peder P. Balke fant sjøl ektefelle i det nærmeste nabolaget, nemlig Mari Andersdatter Balke, datter av Anders og Pernille i Oppistuggun Balke. Peder Balke tok over farsgarden Kirke-Balke i 1813, og da var det 4 hester, 13 kuer og 12 sauer der.
Rett etter 1800 ble det satt opp flere nye hus på Kirke-Balke, enten av Peder Paulsen eller faren Paul Pedersen, og noen av disse står fortsatt. Den rappede hovedbygningen er restaurert, sist av nåværende eier Ida Helene Braastad Balke, som er etterkommer av Peder P. Balke.
Fra 1801 var Balke dragon i Søndenfjeldske dragonregiment, og i 1808 ble han korporal og utstasjonert på Kongsberg. Under felttoget i 1814 ble han kommandert til Aurskog, og før han reiste, satte han opp testamente.

Balke skal ha vært en dyktig underoffiser, som under 1814-felttoget tok til motmæle mot sin overordnede, en ung løytnant som ville sale av hestene under ei pause. Løytnanten hørte på Balke, og dermed unngikk de sannsynligvis å bli tatt til fange av svenskene.
Under grunnlovsforhandlingene representerte Balke det Søndenfjeldske dragonregiment. På Eidsvoll møtte også Niels Dyhren, som var Peder P. Balkes nabo, svoger og søskenbarn. Som Dyhren sluttet Balke seg til Selvstendighetspartiet, men deltok ikke aktivt i debattene.

Ifølge historikeren Tore Pryser skal Balke imidlertid ha drevet «lobbyvirksomhet» utafor. Han ba om audiens hos Christian Frederik fordi han ville fortelle om den uroa som soldater fra det Nordenfjeldske skapte på Toten, der de var innkvartert på gardene, fire-fem på hver gard. Christian Frederik skal deretter ha tatt affære og beordra flytting av soldatene.
Høsten 1814 ble Balke valgt til suppleant til det overordentlige stortinget, men trengte ikke møte. Heller ikke seinere ser han ut til å ha vært politisk aktiv.
Han døde 6. september 1840, etter å ha vært på Minne for å studere bygginga av «Jernbarden», det første dampskipet på Mjøsa. Peder Paulsen Balke ble gravlagt på Balke kirkegard, få meter fra garden han bodde på mesteparten av livet.

(lokalhistoriewiki.no)

Balke, Peder Paulsen (I128521)

11796

Peder Pedersen Lund Var En Velstående Mann, Iflg Slektsboken For Skjerstad Og Fauske Av Harald Solbakk, Bind III Om Lund. Det Ble Åpnet Skifte Etter Ham 1714 I Lund. Noen Av Hans Skiftegods Er Nevnt I Slektsboken.

Lund, Peder Pedersen (I136658)

11797

Peder Pederson Pedersli var i Amerika i 20 år.

Pedersli, Peder Pedersen (I87476)

11798

Peder Pederssønn Hjermann (også kjent som Peder Hiermand) (født 1. desember 1754, død 25. desember 1834) var bonde og eidsvollsmann fra Lærdal i Sogn og Fjordane.
Hjermann var sønn av en bonde som også var lensmann i Lærdal. Han tok over farsgården. I perioden 1797-1813 var han med i forlikskommisjonen, og var ellers poståpner en stund.
I 1814 var Hjermann utsending fra Nordre Bergenhus amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der tilhørte han selvstendighetspartiet.
Han døde på gården sin i Lærdal i 1834. Det er reist en minnesten over Hjermann på gården Stødno i Lærdal.[3] Sønnen Peder Severin Pedersen Hjermann møtte på Stortinget en periode.

(Wikipedia)

Hjermand, Peder (I128170)

11799

Peder Rosenkilde. Kjøpmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Børre (el. Børge) Henriksen Rosenkilde (1734 - 1820) og Anna Wilhelmina Nyrop (1755 - 1827). Gift 18.8.1796 med Charlotte Sophie Winsnæs (23.3.1773 - 3.3.1848), datter av regimentskvartermester Hans Mogensen Winsnæs (1739 - 1813) og Elisabeth Sophie Larsdatter Stranger (1738 - 1804). Svoger til Jens Kraft (1784 - 1853); svigerfar til Søren Daniel Schiøtz (1796 - 1863); morfar til Ole Rømer Sandberg (1831 - 99).

Peder Rosenkilde tilhørte Stavangers rike handelsborgerskap og representerte byen ved Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han ble en begeistret tilhenger av selvstendighetslinjen.

Gjennom dyktighet og giftermål hadde faren Børre Rosenkilde slått seg opp til å bli en av Stavangers største kjøpmenn, og både gamle Børre og sønnen Peder prøvde å konkurrere med Kielland-familien om førerskapet i byens økonomiske og politiske elite. Peder ble utdannet innen handelen i Hamburg, fikk borgerskap som kjøpmann i hjembyen 1797 og overtok farens forretning 1805. Han var også overvraker og kaptein i byens borgervæpning, og i krigsårene etter 1807 drev han kaperfart. Fra 1810 bestyrte han kornforsyningen i Stavanger, og da han oppførte sin nye bolig i Nedre Strandgate 1812, var branntaksten svimlende 42 600 riksdaler. Rosenkilde-huset var den største privatboligen i Stavanger. Det staselige Louis-seize-huset innerst i Vågen eies nå av Stavanger håndverks- og industriforening.

Et høydepunkt for den rike handelsmannen var det likevel å bli valgt til Riksforsamlingen 1814, trass i aktiv motstand fra Stavangers lavere borgerskap. På Eidsvoll ble han medlem av finanskomiteen, men han tok aldri ordet i selve forsamlingen. Derimot vakte han oppsikt under debattene med sine klappsalver og tilrop til fordel for selvstendighetspartiet. Henrik Wergeland kaller ham en slags jakobiner «uden Hoved», men innsatsen fikk sin belønning. Sammen med Niels Aall og W. F. K. Christie ble Rosenkilde medlem av den delegasjonen Christian Frederik sendte til Storbritannia for å informere om Norges sak. De tre mislyktes imidlertid helt: Ved ankomsten til London i juli forlangte myndighetene at de forlot landet i løpet av ett døgn.

Rosenkilde møtte for Stavanger på Stortinget 1821 og 1822 og sluttet seg til den radikale opposisjon rundt Flor, Hoel og Pløen som motarbeidet gjeldsoppgjøret med Danmark. Selv la han frem et grunnlovsforslag som forbød representanter å motta embetsutnevnelse i ett år etter at man var valgt, og han foreslo også å demokratisere lokalforvaltningen i byene ved å innføre valg på eligerte menn og forlikskommissærer. Et annet av hans forslag gikk ut på at Stortinget skulle la Grunnloven trykke i 30 000 eksemplarer for salg til publikum.

Når Rosenkilde ikke vant særlig støtte, skyldtes det hans rykte som uvøren og politisk naiv. Dette kom da også klart til uttrykk i den saken han huskes mest for, forslaget om at Stortinget skulle utforme en kunngjøring til det norske folk der man fraskrev seg ethvert ansvar for de vansker som måtte oppstå hvis kongen ikke innrømmet prolongasjon av sesjonen og man ble tvunget til å avbryte arbeidet. Da meldingen om prolongasjon forelå i midten av mai 1821, la Rosenkilde forslaget på is, men bare inntil videre. Karl Johan ble imidlertid rasende på noe han så som et angrep på oppløsningsretten og hele maktfordelingen; han sendte et kgl. reskript til Stortinget, der forslaget ble stemplet som brudd på konstitusjonen og en oppfordring til opprør. Dersom ikke forslaget ble trukket tilbake, forlangte kongen riksrett mot Rosenkilde, som i stortingsmøtet 30. mai valgte å gjøre full retrett.

Karl Johan fortsatte likevel sin forfølgelse, og etter påtrykk på Russland mistet Rosenkilde sin stilling som russisk visekonsul. Press mot Danmark for å ta fra ham Dannebrogordenen, førte derimot ikke frem. Rosenkilde fikk også fortsette som visekonsul for Bremen og Lübeck og som fransk konsularagent. Han var blant grunnleggerne av Stavanger Sparebank 1834.

(www.snl.no)

Rosenkilde, Peder Valentin (I100125)

11800

Peder Sivertsen var utdanna lærer og underviste fra 1848 - 1855 i Kornstad Sokn, (da tok han vel navnet Kværnes). Derfra flyttet han til Otterøya hvor han var til han kom som lærer til Vinjeøra i 1859. Han var vistnok ganske liberal og kom således i konflikt med de mere mektige konservative kristne i kretsen som Lars Grønset og Lars Haukvik.
(E.N.)

Kjøl, Peder Sivertsen Kværnes f (I30444)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster