Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 12,401 til 12,450 av 38,678

#	Notater	Linket til
12401	Sivert Mikkelsen har skjøtet gården til sin sønn Mikal Sivertsen. (E.Ø.)	Grønningen, Sivert Michelsen (I63991)
12402	Sivert Olsen 65 år i FT 1865	Østmark, Sivert Johannesen (I29433)
12403	Sivert Sivertsen Bakk kjøpte ene halvparten av bruksnr 6 av Øvre-Bakk i 1881, og betalte for denne 2010 kr. Kjøper av andre halvdelen var hans bror Peder Sivertsen, og den materielle delinga skjedde året etter. I 1905 kjøpte han og fikk skjøte på det som var igjen av Nedre-Bakk, "Gammelgarden" av sin far for 600 kr og kår. Gården var blitt delt i 1886, og broren Peder hadde den andre delen, "Inni garda" som Per Bakk eier i dag. (Etter Gardtales i Stemshaug, 1963, s.114)	Bakk, Sivert Sivertsen (I150864)
12404	Sivert Sivertsen hadde gården til 1865, da han solgte den til Hans Olsen Tøndel. (E.Ø.)	Meland, Sivert Sivertsen (I60175)
12405	Sivert Sivertsen hadde gården til 1894, da han skjøtet den til sin sønn John Sivertsen for kr. 500 og kår.	Sterten, Sivert Sivertsen (I18052)
12406	Sivert overtok Larsstuå på Valsøya, men solgte gården i 1867 til Lars Torbjønson Tvete. Sivert Larsen Valsøy kjøpte bruket Engtrøa i 1866 for 300 specidaler. (Anders Todal: Gartales i Valsøyfjord) Familien brukte deretter Enge som etternavn.	Valsøy, Sivert Larsen Enge f (I172762)
12407	Sivilingeniør og politiker. Foreldre: Lektor Johan Kristian Lind Hveding (18791965) og lærer Ida Marie Sognlid (18941941). Gift 1) 1948 med Marie Palmstrøm (1.9.19261.10.1986), datter av aktuar Henrik Palmstrøm (190098) og Malene Marie Aagaard (18991964), ekteskapet oppløst 1963; 2) 1963 med Tone Barth (25.1.192410.10.1980), datter av professor Thomas F. W. Barth (18991971) og Randi Thomassen (190280); 3) 1986 med førskolelærer Grete Blydt Qvisler (14.2.1932). Vidkunn Hveding var en av landets aller fremste eksperter på norsk energiforsyning. Han var en profilert generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), og han bidrog til utformingen av norsk oljepolitikk som olje- og energiminister og som styremedlem i Statoil. https://nbl.snl.no/Vidkunn_Hveding https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkunn_Hveding (Nordlandsætta Hveding) https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker&title=Nordlands%C3%A6tta%20Hveding*	Hveding, Vidkunn (I182926)
12408	Sivilingeniør, forsker og oppfinner. Foreldre: Fabrikkeier Petter Endresen Ugelstad (1893-1975) og Karen Stene (1898-1993). Gift 25.1.1948 med billedkunstner Viola Kristine Rigstad (7.5.1922-), datter av gruvearbeider Karl Rigstad (1896-1973) og Hanna Sommervold (1896-1969). John Ugelstads vitenskapelige innsats mellom 1972 og 1982 gjorde ham berømt i vitenskapelige kretser verden over. Ugelstad nærmet seg 60 år og hadde arbeidet ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim i 20 år da han 1976 klarte å fremstille monodisperse kuler, det vil si mikroskopisk helt like partikler. Metoden er en av de viktigste innenfor biokjemisk analyse i annen halvdel av 1900-tallet. Ugelstad vokste opp i Trondheim. Etter examen artium 1941 begynte han å studere ved kjemilinjen på NTH, men fikk studiene forsinket av krigen og tok sivilingeniøreksamen først 1948. Etter noen år i næringslivet arbeidet han et par år ved Philips-konsernets forskningsavdeling i Eindhoven i Nederland og ble dr.philos. ved universitetet i Leiden 1955. Han var ansatt ved SINTEF og Institutt for industriell kjemi ved NTH fra 1957, som professor 1966-91. Ved siden av undervisning og forskning hadde han også en rekke oppdrag for industrien, bl.a. som mangeårig hovedkonsulent i teoretisk polymerkjemi for det amerikanske storkonsernet DuPont. Amerikanske forskere hadde i mange år forsøkt å fremstille monodisperse kuler, men hadde gitt opp å lage dem på Jorden. De mente, lenge etter at Ugelstad hadde funnet metoden til å fremstille dem i et laboratorium, at det bare var mulig å fremstille slike partikler i vektløs tilstand i verdensrommet. De monodisperse partiklene gjorde det mulig å gjennomføre analyser på en brøkdel av tiden det tok tidligere, og produsere rent biologisk materiale. Kulene ble helt uunnværlige i ulike former for kreftbehandling og viktige i arbeidet med AIDS, bakteriologi og DNA-teknologi. Den medisinske utnyttelsen av kulene var det viktigste resultatet av oppdagelsen. John Ugelstad hørte første gang om problemet med å fremstille monodisperse kuler på en konferanse i USA. Hjemme i Trondheim begynte han å tumle med problemet og mente det måtte være mulig å lage partiklene i et vanlig laboratorium. Han har selv fortalt at han alltid tenkte best om natten. Plutselig en sen nattetime i 1977 slo ideen ned i ham. Da han oppfattet hvor enkelt det var å fremstille de ørsmå partiklene (15 millioner av dem veier et milligram, og kulene ligner nærmest på melk), anså han det som soleklart at andre ville oppdage metoden. Det hastet derfor med å patentere den. Patentsøknaden gjaldt metoden for fremstilling av polymerpartikler som, i en totrinns behandling oppløst i vann, kan absorbere mer enn 1000 ganger sitt eget volum av vannoppløselige organismer. Forholdsvis kort tid etter gjennombruddet holdt Ugelstad et foredrag i USA. Etter foredraget spurte enkelte forskere om det var mulig å gjøre kulene magnetiske, slik at de kunne brukes til å separere celler. Henvendelsen gav støtet til nye netter med forskningsproblemer i John Ugelstads soverom og resulterte i utviklingen av magnetiske monodisperse partikler ved SINTEF. Løsningen ble betegnet som genial i sin enkelhet. I korthet går metoden ut på å gjøre partiklene paramagnetiske, det vil si at de bare er magnetiske i et magnetisk felt. Når dette feltet fjernes, blir partiklene igjen umagnetiske. Spesiallegene Kjell Nustad og Gunnar Kvalheim på Radiumhospitalet i Oslo ble sentrale i utviklingen av partiklene for medisinsk bruk. Allerede 1983 kunne kulene tas i bruk i behandlingen av benmargskreft. Metoden går i korthet ut på å ta ut noe av benmargen på sterkt kreftsyke pasienter, tilsette de magnetiske kulene og fjerne kreftcellene. Deretter blir den friske benmargen ført tilbake til pasienten. Ugelstad var allerede en internasjonalt kjent forsker for sitt arbeid innenfor polymerkjemi da han løste problemene med kulene. Under et sabbatsår i Norsk Hydros forskningavdeling 1964-65 var han hjernen bak en ny og epokegjørende teori om emulsjonspolymerisasjon. Den avløste de tidligere og veletablerte teoriene og ble enerådende på feltet. Dette arbeidet var i praksis like viktig som de monodisperse kulene. Etter at hans store oppfinnelse ble kjent, ble han et trekkplaster på store internasjonale konferanser. Han var en karismatisk foreleser og kunne snakke om vanskelige fysiske problemer så folk uten den fjerneste kjennskap til fysikk forstod ham. John Ugelstad var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og æresmedlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Han mottok en rekke utmerkelser, bl.a. DKNVS' Gunnerus-medalje og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråds ærespris (begge 1986) og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1990. Et forskningslaboratorium som bærer Ugelstads navn ble opprettet ved NTNU i Trondheim 2002. Om sitt eget virke sa Ugelstad: "Arbeidet har vært som en besettelse. Jeg er en slave av mitt arbeide, men elsker slaveriet. En forskers liv består av skuffelser og gleder. Noen ganger synes alt håp ute, andre ganger kommer løsninger som gaver fra himmelen. Da føler du takknemlighet, som en utvalgt. Forskning er en fascinerende virksomhet med utrolige muligheter til reiser og oppdagelser i en uutforsket verden." ( https://nbl.snl.no/John_Ugelstad )	Ugelstad, John (I159847)
12409	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Planke, Tore (I155586)
12410	Sjekk ekteskap med Øverland - Ila kirke ?	Sauholm, Anna Karoline Olsdtr. Øverland f (I57648)
12411	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Martinsen, Anita Bævre (I67357)
12412	Sjøforsvarets londonarkiv: Antatt i Marinen: 11. desember 1944, som: U.d.m. Sivil stilling: Sjømann. Sivil utdannelse: 3 års fartstid som matros. Dimittert fra Marinen: 27. februar 1946. https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/1010529 https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/1010529/monstringer http://www.warsailors.com/homefleet/shipsh2.html#Ho ....................... Arbeidet ved Skorovass Gruber	Skinstad, Harry (I93020)
12413	Sjølveigar i 1826.	Rottem, Amund Olsen (I9151)
12414	Sjølveigar på Aasten i 1827.	Klungervik, Amund Arntsen Aastum f (I1230)
12415	Sjømann innført 12/10-1906 i Trondheim reg. med patentnr. 587	Olsen, Henry Margido (I158476)
12416	Sjømann, tok over svigermors gård, men solgte den 5.6.1888 til John Andreassen Øyen for 700 kr. Johan Knutsen hagen tok over plassen Oppistua Vollan, Nordvollan u. Sandstad	Hagen, Morten Johan Knutsen (I27023)
12417	Sjøofficer 1882, eks. Sjøkrigsskolens øverste avd. 1884. Mil. Høiskoles nederste avd.'s eks. 1884, premierløitnant 1885, kapteine 1894, kommandørkaptein 1900, kommandør 1903, kontreadmiral 1910, avskjed 1929. Som løitnant og kaptein en rekke tokter såvel med kystavdelingen som til utlandet. Skipschef: Vidar 1895, Tyr 1897, Frithjof 1901, Sleipner 1902, Ellida 1902, Harald Haarfagre 1903, Tordenskjold 1904. Chef for Valkyrien og torpedobåtsavd. 1896, 1898 og 1905, chef for Bergensavd. høsten 1905, chef for befalsøvelser og øvelseseskadre 1906, 1909, 1911 og 1913. Ass. ved Marinens mek. verksted 1885-90, maskining. og elektrotekniker ved Toprpedovesenet 1890-95, ass. og teknisk revisor i Forsvarsdepartementets marineavd. 1895-99. Avd.chef i Forsvarsdepartementes marinestyrelse 1899-01, midlertidig verftsdirektør 1901-02, chef for Sjøkrigsskolen 1902-10, Kommanderende Admiral 1910-19, chef for 1. sjømil. distr.-kommando 1919-29. Overadj. hos H.M.Kongen 1905-07. Stipendium til utstill. i Frankfurt 1890, studerte elektrotekn. ved høiskolen i Charlottenburg med off. stipendium 1891, stipendioum til Danmark for å studere kystforsvar og gjennemgikk den danske torpedoskole 1895. Statsråd og chef for Forsvarsdepartementet 1907-08. Kommandør av 1.klasse, Norske st. Olavs Orden, Fortjenestemed. 1, Kroningsmed. i sølv, Storkors, Danske Dannebrogs orden, Skytterorg. gylte med., Order of the British empire, Prøissiske Johanitter orden 1.kl., Russiske Sankt Wladimir orden. Gift i Horten 11-3-1887 med Karoline Sofie Wille, f. i Kristiania 7-10-1863, 4 døtre. ( https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Friederich_Griffin_Dawes )	Dawes, Karl Friedrich Griffin (I187668)
12418	Sjøoffiser, flyger. polarpioner og forretningsmann. Foreldre: Skipsfører Hjalmar Riiser-Larsen (18561912) og Emma Theodora von Vegesack (18611938). Gift 1) 29.4.1915 i Nordstrand sogn med Kirsten Henrikke Meyer (f. 4.7.1889), datter av fabrikkeier Henrik Meyer (f. 1863) og Elise Andreasdatter Wendelborg (f. 1860), ekteskapet oppløst 1937; 2) 24.2.1938 i Bergen med Ruth Jansen (f. 19.3.1895), datter av fabrikkeier Christopher Jansen (f. 1863) og Maria Sanne (18621948). Riiser-Larsen tilbrakte sine tre første leveår om bord i farens bark Isabelle, frem til broren Kristian ble født. Isabelle forliste kort etter, og faren stod på bar bakke. Han tok familien med om bord på D/S Ruth, som han førte fra 1894. Da sønnen Andreas ble født 1895, gikk familien på land. Etter middelskoleeksamen 1906 drog Hjalmar Riiser-Larsen til sjøs på seil- og dampskip. 1909 kom han inn på Sjøkrigsskolen i Horten. Han ble sjøoffiser 1912, premierløytnant 1915 og kaptein 1926. Etter utbruddet av den første verdenskrig deltok han en tid i nøytralitetsvernet som nestkommanderende på torpedobåten Skrei, som høsten 1914 internerte den tyske hjelpekrysseren Berlin i Trondheim. Som kadett så han flyturene til det første marineflyet START i Horten 1912, og etter en passasjertur 1913 ble han bitt av flybasillen. Han var med i det første kullet marineflygere som ble utdannet i Horten 1915, og 191619 var han kontrolloffiser ved den nystartede Marinens flyvebåtfabrikk. Etter opphold ved en svensk flymotorfabrikk fikk han 1917 prøveflygerutdanning i Storbritannia, og han hjalp til med å skaffe de første jagerfly til Norge. Høsten 1919 var Riiser-Larsen i Tyskland for å prøve ut nye marinefly, og flytypen han fant, Hansa Brandenburger, utgjorde stammen i Marinens Flyvevåpen de neste 15 årene. Riiser-Larsen ble offentlig kjent etter halsbrekkende flyoppvisninger ved kongemøtet i Kristiania 1917 og ved en flyutstilling i København 1919. Sommeren 1918 utførte han sin første sivile flytur da han fløy avispakker med Tidens Tegn fra Oslo til Trondheim for selskapet Nordisk Luftkraft. Jernbanen var sperret av ras, og Riiser-Larsen ble den første som fløy denne strekningen. Før verdenskrigen sluttet etablerte han sjøflystasjoner på Flatøy ved Bergen og på Karmøy, og 191920 fungerte han som direktør for Marinens flyvebåtfabrikk. Sommeren 1920 var han med å starte en prøverute som marinen fløy mellom Oslo og Kristiansand, og to måneder samme høst var han utlånt som driftssjef hos Det Norske Luftfartsrederi for den første passasjerflyrute mellom Bergen, Haugesund og Stavanger. Riiser-Larsen giftet seg 1915, og 1921 flyttet familien til Kristiania, hvor Riiser-Larsen til 1927 var sekretær for Forsvarsdepartementets Luftfartsråd, som administrerte norsk sivil luftfart. Han hadde også en kortvarig befatning med politikken som bystyremedlem for Høyre, først i Horten, og siden i Oslo 192931. Ekteskapet raknet i løpet av 1930-årene, og ifølge hans egne ord ble han omgiftet 1938. Under besøket i Tyskland 1919 hadde Riiser-Larsen fått sin første luftskipstur, og 1921 utdannet han seg til luftskipsfører i Storbritannia, fordi britene planla luftskipsruter til Norden. Fra 1923 var han nestformann i Norsk Luftseiladsforening og argumenterte for statlige bevilgninger til sivil luftfart. Sekretærstillingen innebar at Riiser-Larsen hver sommer tjenestegjorde i Marinen, og 1922 fløy han og vennen Finn Lützow-Holm to Brandenburger-fly fra Horten rundt kysten til Kirkenes i løpet av 47 timer. På tilbaketuren utførte de den første ambulanseflyging i Norge i forbindelse med flekktyfustilfeller i Vest-Finnmark. Ved nyttår 1923/24 ble Riiser-Larsen engasjert av Roald Amundsen som flyger til en av to Dornier Wal flybåter, N-24 og N-25, som Amundsen planla å fly fra Svalbard til Nordpolen. Riiser-Larsen var en tid ved flyfabrikken i Italia, men reiste hjem da det ikke lyktes Amundsen å finansiere ekspedisjonen. Riiser-Larsens gode forhold til flyfabrikkens tyske direktør berget ekspedisjonsplanene gjennom Amundsens konkurs høsten 1924, og han overtok forberedelsene for et nytt forsøk i regi av Norsk Luftseiladsforening. Amundsen nye sponsor ble amerikaneren Lincoln Ellsworth, og våren 1925 kunne Riiser-Larsen lede de to flybåtene mot Nordpolen. I lang tid hørte ikke verden fra dem; de hadde begge nødlandet i pakkisen på 87° 44' n.br. Først etter tre ukers slit med å bygge startbane i isen klarte Riiser-Larsen i en enestående bragd å ta den siste brukbare flybåten, N-25, opp og fly ekspedisjonens deltakere tilbake til Svalbard. Amundsen ville nå Nordpolen, og 1926 var Riiser-Larsen navigatør og fører på luftskipet Norge på Amundsen-Ellsworth-Nobiles vellykte ferd fra Svalbard til Alaska over polen. To år senere var han tilbake på Svalbard for å lete etter Nobile som hadde havarert i isødet med luftskipet Italia. Med hver sin spinkle Hansa Brandenburger fløy han og Lützow-Holm en rekke utrolige søk over pakkisen. Da Amundsen senere forsvant på vei til Svalbard for å delta i letingen, ledet Riiser-Larsen Boyd-ekspedisjonen som lette etter oppdageren. Riiser-Larsen hadde opparbeidet seg en betydelig kunnskap om flyging i Arktis, og han var selvskreven til å lede skipsreder Christensens Norvegia-ekspedisjon til Antarktis 192930. Her ble Dronning Maud Land og Kronprinsesse Märtha Land oppdaget og kartlagt fra fly. Riiser-Larsen gjorde selv filmopptak under Norvegia-ekspedisjonen, og filmen ble senere vist på Oslo-kinoene. Året etter var han tilbake i Antarktis og oppdaget Prinsesse Ragnhild Land. Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet 193132 organiserte han sin egen ekspedisjon til Antarktis, men det endte med havari. Tilbake i Norge oppdaget han at han var oppsagt fra Marinen under fraværet! Etter en kort periode som arbeidsledig og selger ble Riiser-Larsen høsten 1933 direktør for Det Norske Luftfartsselskap (DNL). Takket være ham fikk selskapet våren 1935 enerett på rutetrafikk, og samme sommer åpnet han de første prøverutene. Frem til 1940 ble rutenettet gradvis utvidet til å dekke hele landet, med enkelte ruter til utlandet. I samarbeid med svenske og danske selskaper ble det forberedt flyrute til USA, noe krigen stanset. Krigsutbruddet 1939 førte til at Riiser-Larsen ble mobilisert som stabssjef i Marinens Flyvevåpen, med Lützow-Holm som sjef. Han ble kommandørkaptein 1940. Riiser-Larsens opptreden etter 9. april ble gjenstand for rykter og mytedannelse. Etter å ha observert den tyske okkupasjonen av Oslo flyktet han til Sverige og reiste via Moskva og Paris til London. Etter en tid som marineattaché i Washington ble han midlertidig sjef for Marinens Flyvevåpen, med base i Canada, hvor han sammen med Hærens Flyvevåpen opprettet treningsleiren Little Norway i Toronto. 1941 ble Riiser-Larsen kontreadmiral og sjef for Flyvåpnenes Felleskommando i London. Her var han en sterk tilhenger av at norske flystyrker skulle delta i kampen mot nazismen og ikke bare vente på å få frigjøre hjemlandet. Han holdt radiotaler i BBC som virket som en magnet på ungdom i Norge. Et stort antall flyktet ut av landet for å melde seg til flyvåpenet i eksil. Da Hærens og Marinens Flyvåpen 1944 ble slått sammen til Luftforsvaret, ble Riiser-Larsen generalmajor og våpengrenens første sjef. Flyvåpnet han var sjef for, gjorde en innsats som påkalte respekt og beundring. Men for Riiser-Larsen brakte freden intriger som førte til at han søkte avskjed 1946. Han ble nå sjefsplanlegger i det nystartede Oversjøiske SAS i Stockholm. Her forberedte han SAS-ruter til Sør-Afrika og Sørøst-Asia før han 1948 ble hentet tilbake til DNL for å rydde opp. Han arbeidet aktivt i etableringen av konsortiet SAS, som 1951 overtok all flyrutetrafikk fra eierselskapene i Norden. Frem til han ble pensjonist 1955, var Riiser-Larsen regiondirektør for SAS i Norge. Riiser-Larsen mottok en rekke ordener og utmerkelser, og ble allerede 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb, og han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og Norsk Luftseiladsforenings gullmedalje. For sin krigsinnsats fikk han Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje og den amerikanske Bronze Star og Legion of Merit, og han ble Knight Commander av den britiske Imperieorden, kommandør av den svenske Vasaorden og den tsjekkoslovakiske Hvite Løve orden, storoffiser av den italienske Kroneorden og ridder av den franske Æreslegionen. Etter den annen verdenskrig ble Riiser-Larsen opptatt av fredsarbeid. Fra 1950 engasjerte han seg i organisasjonen En Verden, og 195157 var han verdenspresident der. Som pensjonist flyttet Riiser-Larsen til København, der han døde 1965. Hjalmar Riiser-Larsen behersket flere språk og hadde venner i mange land allerede før han ble berømt som Roald Amundsens flyger. Hans brede kontaktnett var av stor verdi for Norge under den annen verdenskrig og ikke minst i utviklingen av norsk sivil luftfart, DNL og SAS. Johan Nerdrum skrev om sin forgjenger som SAS- og DNL-direktør at han hadde både bokstavelig og figurlig talt, en tyngde som avtvang respekt, ja ærbødighet. Han hadde en røst som sto godt til hans størrelse.... Hans charme var helt umiddelbar. Når det store tunge fjeset [...] sprakk i et smil, kunne få stå imot det. Han hadde også svake sider, som alkoholforbruket som ble brukt for å fjerne ham fra flyvåpenet 1946, men hans medarbeider Odd Medbøes attest fra 1952 tåler å gjentas: Han har de store linjer klart for seg, og forener fantasi og erfaring. Han taper seg ikke i bagateller unntatt når det gjelder hans folks personlige sorger og problemer... Han ser i luftfarten et av de aller viktigste midler til å fremme mellomfolkelig forståelse og praktisk samarbeid. (nbl.snl.no)	Larsen, Hjalmar Riiser (I142658)
12419	Skadet i snøskred 18/3-1881.	Vuttudal, Niels Larsen (I3078)
12420	Skal kanskje være Alf.	Fætten, Alfred Arvid Arntsen (I6463)
12421	Skarlagensfeber	Stavnes, Mathias Olsen (I30563)
12422	Skarlagensfeber	Stavnesstrand, Christofer Olsen (I29477)
12423	Skarlagensfeber	Melby, Sivert Olsen (I162097)
12424	Skarlagensfeber	Walsøe, Walborg Henriette (I167154)
12425	Skarlagensfeber.	Vilvang, Ole Johnsen (I2461)
12426	Skavlan, norsk slekt som stammer fra gården Skavlan i Snåsa kommune, Nord-Trøndelag. Eldste kjente stamfar er bonden Einar Einarsen (død 1704). Hans sønnesønns sønnesønn, res. kapellan ved domkirken i Trondheim, ordfører og stortingsmann Aage Schavland (1806-76), var far til bl.a. forfatteren og litteraturhistorikeren Olaf (Ole) Skavlan (1838-91), sogneprest Sigvald Skavlan (1839-1912), stiftsprost Einar Skavlan (1845-1923) og historikeren Aage Gerhard Skavlan (1847-1920). Olaf Skavlan var far til sjefredaktør Einar Kielland Skavlan (1882-1954), som igjen var far til skuespilleren Merete Grete Bartholdy Skavlan (f. 1920). (snl.no)	Kjevli, Einar Einarsen Skavlan f (I144505)
12427	Skift 12/10-1756	Vuttudal, Jon Danielsen (I69997)
12428	Skift i 1768	Moe, Idde Johnsdtr. (I11539)
12429	Skifte 10.april 1689 på Såggåstad.	Mærk, Anne Olsdtr. (I29325)
12430	Skifte 10/10-1765 på Meland	Rein, Ole Rolfsen Meland f (I53528)
12431	Skifte 10/8-1753 på Almli. AMS	Almli, Lars Evensen (I52637)
12432	Skifte 11/3-1775	Ingebrigtsdtr., Randi (I102681)
12433	Skifte 12/8-1762	With, Catharina Michelsdtr. (I107559)
12434	Skifte 13.april 1757 på Betten i Halsa	Vullum, Anne Eriksdtr. (I82829)
12435	Skifte 14 aug 1699 Myren, Rennebu	Myren, Sivert Andersen (I72272)
12436	Skifte 15 juli 1763 Veen, Kvikne	Veen, Nils Knudsen (I71487)
12437	Skifte 15/6-1693	Øyangen, Lisbet Mortensdtr. (I70975)
12438	Skifte 15/6-1762 på Brechgjerdet	Volden, Rasmus Andersen (I102675)
12439	Skifte 16/3-1789	Skancke, Engel Pedersdtr. (I152297)
12440	Skifte 17/4-1787	Møller, Rolf Tønnesen (I107557)
12441	Skifte 18.januar 1745 på Bjerknes i Vinje	Eide, Anders Ingebrigtsen Bjerknes f (I77652)
12442	Skifte 18.oktober 1754 på Kårøyan i Vinje	Kårøy, Trond Henriksen (I20284)
12443	Skifte 18/7-1773 i Berdalen	Berdal, Trond Olsen (I20931)
12444	Skifte 19 november 1746, Settemsøra	Settem, Anne Eilertsdtr. (I55159)
12445	Skifte 19.07.1694	Helt, Margrethe Iversdtr. (I131073)
12446	Skifte 2.april 1717 på Størseth. Arvingene var enka Anne Hagtorsdatter og barna Nils, Hagtor, Joen, Ole, Michel, Bendt, Beret, Marit og Karen	Størseth, Ole Nilsen (I71494)
12447	Skifte 2/4-1715	Torgeirsdtr., Berit (I68268)
12448	Skifte 2/5-1788	Øyen, Erik Rognaldsen (I152368)
12449	Skifte 21 januar 1738 etter Anna Steffensdatter Middelfart død 10 desember 1737: http://arkivverket.no/URN:sk_read/25089/747/?size=gigant&mode=0	Midelfart, Ane Steffensdtr. (I167048)
12450	Skifte 21/7-1751	Berdal, Christen Olsen Bjerkan f (I21394)

Notater

Linket til

12401

Sivert Mikkelsen har skjøtet gården til sin sønn Mikal Sivertsen.

(E.Ø.)

Grønningen, Sivert Michelsen (I63991)

12402

Sivert Olsen 65 år i FT 1865

Østmark, Sivert Johannesen (I29433)

12403

Sivert Sivertsen Bakk kjøpte ene halvparten av bruksnr 6 av Øvre-Bakk i 1881, og betalte for denne 2010 kr. Kjøper av andre halvdelen var hans bror Peder Sivertsen, og den materielle delinga skjedde året etter. I 1905 kjøpte han og fikk skjøte på det som var igjen av Nedre-Bakk, "Gammelgarden" av sin far for 600 kr og kår. Gården var blitt delt i 1886, og broren Peder hadde den andre delen, "Inni garda" som Per Bakk eier i dag.

(Etter Gardtales i Stemshaug, 1963, s.114)

Bakk, Sivert Sivertsen (I150864)

12404

Sivert Sivertsen hadde gården til 1865, da han solgte den til Hans Olsen Tøndel.

(E.Ø.)

Meland, Sivert Sivertsen (I60175)

12405

Sivert Sivertsen hadde gården til 1894, da han skjøtet den til sin sønn John Sivertsen for kr. 500 og kår.

Sterten, Sivert Sivertsen (I18052)

12406

Sivert overtok Larsstuå på Valsøya, men solgte gården i 1867 til Lars Torbjønson Tvete.
Sivert Larsen Valsøy kjøpte bruket Engtrøa i 1866 for 300 specidaler. (Anders Todal: Gartales i Valsøyfjord)
Familien brukte deretter Enge som etternavn.

Valsøy, Sivert Larsen Enge f (I172762)

12407

Sivilingeniør og politiker. Foreldre: Lektor Johan Kristian Lind Hveding (18791965) og lærer Ida Marie Sognlid (18941941). Gift 1) 1948 med Marie Palmstrøm (1.9.19261.10.1986), datter av aktuar Henrik Palmstrøm (190098) og Malene Marie Aagaard (18991964), ekteskapet oppløst 1963; 2) 1963 med Tone Barth (25.1.192410.10.1980), datter av professor Thomas F. W. Barth (18991971) og Randi Thomassen (190280); 3) 1986 med førskolelærer Grete Blydt Qvisler (14.2.1932).

Vidkunn Hveding var en av landets aller fremste eksperter på norsk energiforsyning. Han var en profilert generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE), og han bidrog til utformingen av norsk oljepolitikk som olje- og energiminister og som styremedlem i Statoil.

https://nbl.snl.no/Vidkunn_Hveding

https://no.wikipedia.org/wiki/Vidkunn_Hveding

(Nordlandsætta Hveding) https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker&title=Nordlands%C3%A6tta%20Hveding*

Hveding, Vidkunn (I182926)

12408

Sivilingeniør, forsker og oppfinner. Foreldre: Fabrikkeier Petter Endresen Ugelstad (1893-1975) og Karen Stene (1898-1993). Gift 25.1.1948 med billedkunstner Viola Kristine Rigstad (7.5.1922-), datter av gruvearbeider Karl Rigstad (1896-1973) og Hanna Sommervold (1896-1969).

John Ugelstads vitenskapelige innsats mellom 1972 og 1982 gjorde ham berømt i vitenskapelige kretser verden over. Ugelstad nærmet seg 60 år og hadde arbeidet ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim i 20 år da han 1976 klarte å fremstille monodisperse kuler, det vil si mikroskopisk helt like partikler. Metoden er en av de viktigste innenfor biokjemisk analyse i annen halvdel av 1900-tallet.

Ugelstad vokste opp i Trondheim. Etter examen artium 1941 begynte han å studere ved kjemilinjen på NTH, men fikk studiene forsinket av krigen og tok sivilingeniøreksamen først 1948. Etter noen år i næringslivet arbeidet han et par år ved Philips-konsernets forskningsavdeling i Eindhoven i Nederland og ble dr.philos. ved universitetet i Leiden 1955. Han var ansatt ved SINTEF og Institutt for industriell kjemi ved NTH fra 1957, som professor 1966-91. Ved siden av undervisning og forskning hadde han også en rekke oppdrag for industrien, bl.a. som mangeårig hovedkonsulent i teoretisk polymerkjemi for det amerikanske storkonsernet DuPont.

Amerikanske forskere hadde i mange år forsøkt å fremstille monodisperse kuler, men hadde gitt opp å lage dem på Jorden. De mente, lenge etter at Ugelstad hadde funnet metoden til å fremstille dem i et laboratorium, at det bare var mulig å fremstille slike partikler i vektløs tilstand i verdensrommet. De monodisperse partiklene gjorde det mulig å gjennomføre analyser på en brøkdel av tiden det tok tidligere, og produsere rent biologisk materiale. Kulene ble helt uunnværlige i ulike former for kreftbehandling og viktige i arbeidet med AIDS, bakteriologi og DNA-teknologi. Den medisinske utnyttelsen av kulene var det viktigste resultatet av oppdagelsen.

John Ugelstad hørte første gang om problemet med å fremstille monodisperse kuler på en konferanse i USA. Hjemme i Trondheim begynte han å tumle med problemet og mente det måtte være mulig å lage partiklene i et vanlig laboratorium. Han har selv fortalt at han alltid tenkte best om natten. Plutselig en sen nattetime i 1977 slo ideen ned i ham. Da han oppfattet hvor enkelt det var å fremstille de ørsmå partiklene (15 millioner av dem veier et milligram, og kulene ligner nærmest på melk), anså han det som soleklart at andre ville oppdage metoden. Det hastet derfor med å patentere den. Patentsøknaden gjaldt metoden for fremstilling av polymerpartikler som, i en totrinns behandling oppløst i vann, kan absorbere mer enn 1000 ganger sitt eget volum av vannoppløselige organismer.

Forholdsvis kort tid etter gjennombruddet holdt Ugelstad et foredrag i USA. Etter foredraget spurte enkelte forskere om det var mulig å gjøre kulene magnetiske, slik at de kunne brukes til å separere celler. Henvendelsen gav støtet til nye netter med forskningsproblemer i John Ugelstads soverom og resulterte i utviklingen av magnetiske monodisperse partikler ved SINTEF. Løsningen ble betegnet som genial i sin enkelhet. I korthet går metoden ut på å gjøre partiklene paramagnetiske, det vil si at de bare er magnetiske i et magnetisk felt. Når dette feltet fjernes, blir partiklene igjen umagnetiske.

Spesiallegene Kjell Nustad og Gunnar Kvalheim på Radiumhospitalet i Oslo ble sentrale i utviklingen av partiklene for medisinsk bruk. Allerede 1983 kunne kulene tas i bruk i behandlingen av benmargskreft. Metoden går i korthet ut på å ta ut noe av benmargen på sterkt kreftsyke pasienter, tilsette de magnetiske kulene og fjerne kreftcellene. Deretter blir den friske benmargen ført tilbake til pasienten.

Ugelstad var allerede en internasjonalt kjent forsker for sitt arbeid innenfor polymerkjemi da han løste problemene med kulene. Under et sabbatsår i Norsk Hydros forskningavdeling 1964-65 var han hjernen bak en ny og epokegjørende teori om emulsjonspolymerisasjon. Den avløste de tidligere og veletablerte teoriene og ble enerådende på feltet. Dette arbeidet var i praksis like viktig som de monodisperse kulene.

Etter at hans store oppfinnelse ble kjent, ble han et trekkplaster på store internasjonale konferanser. Han var en karismatisk foreleser og kunne snakke om vanskelige fysiske problemer så folk uten den fjerneste kjennskap til fysikk forstod ham.

John Ugelstad var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og æresmedlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Han mottok en rekke utmerkelser, bl.a. DKNVS' Gunnerus-medalje og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråds ærespris (begge 1986) og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1990. Et forskningslaboratorium som bærer Ugelstads navn ble opprettet ved NTNU i Trondheim 2002.

Om sitt eget virke sa Ugelstad: "Arbeidet har vært som en besettelse. Jeg er en slave av mitt arbeide, men elsker slaveriet. En forskers liv består av skuffelser og gleder. Noen ganger synes alt håp ute, andre ganger kommer løsninger som gaver fra himmelen. Da føler du takknemlighet, som en utvalgt. Forskning er en fascinerende virksomhet med utrolige muligheter til reiser og oppdagelser i en uutforsket verden."

( https://nbl.snl.no/John_Ugelstad )

Ugelstad, John (I159847)

12409

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Planke, Tore (I155586)

12410

Sjekk ekteskap med Øverland - Ila kirke ?

Sauholm, Anna Karoline Olsdtr. Øverland f (I57648)

12411

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Martinsen, Anita Bævre (I67357)

12412

Sjøforsvarets londonarkiv:

Antatt i Marinen: 11. desember 1944, som: U.d.m.

Sivil stilling: Sjømann.

Sivil utdannelse: 3 års fartstid som matros.

Dimittert fra Marinen: 27. februar 1946.

https://www.krigsseilerregisteret.no/sjofolk/1010529

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/1010529/monstringer

http://www.warsailors.com/homefleet/shipsh2.html#Ho

.......................

Arbeidet ved Skorovass Gruber

Skinstad, Harry (I93020)

12413

Sjølveigar i 1826.

Rottem, Amund Olsen (I9151)

12414

Sjølveigar på Aasten i 1827.

Klungervik, Amund Arntsen Aastum f (I1230)

12415

Sjømann innført 12/10-1906 i Trondheim reg. med patentnr. 587

Olsen, Henry Margido (I158476)

12416

Sjømann, tok over svigermors gård, men solgte den 5.6.1888 til John Andreassen Øyen for 700 kr. Johan Knutsen hagen tok over plassen Oppistua Vollan, Nordvollan u. Sandstad

Hagen, Morten Johan Knutsen (I27023)

12417

Sjøofficer 1882, eks. Sjøkrigsskolens øverste avd. 1884. Mil. Høiskoles nederste avd.'s eks. 1884, premierløitnant 1885, kapteine 1894, kommandørkaptein 1900, kommandør 1903, kontreadmiral 1910, avskjed 1929.

Som løitnant og kaptein en rekke tokter såvel med kystavdelingen som til utlandet. Skipschef: Vidar 1895, Tyr 1897, Frithjof 1901, Sleipner 1902, Ellida 1902, Harald Haarfagre 1903, Tordenskjold 1904.

Chef for Valkyrien og torpedobåtsavd. 1896, 1898 og 1905, chef for Bergensavd. høsten 1905, chef for befalsøvelser og øvelseseskadre 1906, 1909, 1911 og 1913. Ass. ved Marinens mek. verksted 1885-90, maskining. og elektrotekniker ved Toprpedovesenet 1890-95, ass. og teknisk revisor i Forsvarsdepartementets marineavd. 1895-99.

Avd.chef i Forsvarsdepartementes marinestyrelse 1899-01, midlertidig verftsdirektør 1901-02, chef for Sjøkrigsskolen 1902-10, Kommanderende Admiral 1910-19, chef for 1. sjømil. distr.-kommando 1919-29. Overadj. hos H.M.Kongen 1905-07. Stipendium til utstill. i Frankfurt 1890, studerte elektrotekn. ved høiskolen i Charlottenburg med off. stipendium 1891, stipendioum til Danmark for å studere kystforsvar og gjennemgikk den danske torpedoskole 1895. Statsråd og chef for Forsvarsdepartementet 1907-08.

Kommandør av 1.klasse, Norske st. Olavs Orden, Fortjenestemed. 1, Kroningsmed. i sølv, Storkors, Danske Dannebrogs orden, Skytterorg. gylte med., Order of the British empire, Prøissiske Johanitter orden 1.kl., Russiske Sankt Wladimir orden.

Gift i Horten 11-3-1887 med Karoline Sofie Wille, f. i Kristiania 7-10-1863, 4 døtre.

( https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Friederich_Griffin_Dawes )

Dawes, Karl Friedrich Griffin (I187668)

12418

Sjøoffiser, flyger. polarpioner og forretningsmann. Foreldre: Skipsfører Hjalmar Riiser-Larsen (18561912) og Emma Theodora von Vegesack (18611938). Gift 1) 29.4.1915 i Nordstrand sogn med Kirsten Henrikke Meyer (f. 4.7.1889), datter av fabrikkeier Henrik Meyer (f. 1863) og Elise Andreasdatter Wendelborg (f. 1860), ekteskapet oppløst 1937; 2) 24.2.1938 i Bergen med Ruth Jansen (f. 19.3.1895), datter av fabrikkeier Christopher Jansen (f. 1863) og Maria Sanne (18621948).

Riiser-Larsen tilbrakte sine tre første leveår om bord i farens bark Isabelle, frem til broren Kristian ble født. Isabelle forliste kort etter, og faren stod på bar bakke. Han tok familien med om bord på D/S Ruth, som han førte fra 1894. Da sønnen Andreas ble født 1895, gikk familien på land. Etter middelskoleeksamen 1906 drog Hjalmar Riiser-Larsen til sjøs på seil- og dampskip. 1909 kom han inn på Sjøkrigsskolen i Horten. Han ble sjøoffiser 1912, premierløytnant 1915 og kaptein 1926.

Etter utbruddet av den første verdenskrig deltok han en tid i nøytralitetsvernet som nestkommanderende på torpedobåten Skrei, som høsten 1914 internerte den tyske hjelpekrysseren Berlin i Trondheim. Som kadett så han flyturene til det første marineflyet START i Horten 1912, og etter en passasjertur 1913 ble han bitt av flybasillen. Han var med i det første kullet marineflygere som ble utdannet i Horten 1915, og 191619 var han kontrolloffiser ved den nystartede Marinens flyvebåtfabrikk. Etter opphold ved en svensk flymotorfabrikk fikk han 1917 prøveflygerutdanning i Storbritannia, og han hjalp til med å skaffe de første jagerfly til Norge. Høsten 1919 var Riiser-Larsen i Tyskland for å prøve ut nye marinefly, og flytypen han fant, Hansa Brandenburger, utgjorde stammen i Marinens Flyvevåpen de neste 15 årene.

Riiser-Larsen ble offentlig kjent etter halsbrekkende flyoppvisninger ved kongemøtet i Kristiania 1917 og ved en flyutstilling i København 1919. Sommeren 1918 utførte han sin første sivile flytur da han fløy avispakker med Tidens Tegn fra Oslo til Trondheim for selskapet Nordisk Luftkraft. Jernbanen var sperret av ras, og Riiser-Larsen ble den første som fløy denne strekningen. Før verdenskrigen sluttet etablerte han sjøflystasjoner på Flatøy ved Bergen og på Karmøy, og 191920 fungerte han som direktør for Marinens flyvebåtfabrikk. Sommeren 1920 var han med å starte en prøverute som marinen fløy mellom Oslo og Kristiansand, og to måneder samme høst var han utlånt som driftssjef hos Det Norske Luftfartsrederi for den første passasjerflyrute mellom Bergen, Haugesund og Stavanger.

Riiser-Larsen giftet seg 1915, og 1921 flyttet familien til Kristiania, hvor Riiser-Larsen til 1927 var sekretær for Forsvarsdepartementets Luftfartsråd, som administrerte norsk sivil luftfart. Han hadde også en kortvarig befatning med politikken som bystyremedlem for Høyre, først i Horten, og siden i Oslo 192931. Ekteskapet raknet i løpet av 1930-årene, og ifølge hans egne ord ble han omgiftet 1938.

Under besøket i Tyskland 1919 hadde Riiser-Larsen fått sin første luftskipstur, og 1921 utdannet han seg til luftskipsfører i Storbritannia, fordi britene planla luftskipsruter til Norden. Fra 1923 var han nestformann i Norsk Luftseiladsforening og argumenterte for statlige bevilgninger til sivil luftfart. Sekretærstillingen innebar at Riiser-Larsen hver sommer tjenestegjorde i Marinen, og 1922 fløy han og vennen Finn Lützow-Holm to Brandenburger-fly fra Horten rundt kysten til Kirkenes i løpet av 47 timer. På tilbaketuren utførte de den første ambulanseflyging i Norge i forbindelse med flekktyfustilfeller i Vest-Finnmark.

Ved nyttår 1923/24 ble Riiser-Larsen engasjert av Roald Amundsen som flyger til en av to Dornier Wal flybåter, N-24 og N-25, som Amundsen planla å fly fra Svalbard til Nordpolen. Riiser-Larsen var en tid ved flyfabrikken i Italia, men reiste hjem da det ikke lyktes Amundsen å finansiere ekspedisjonen. Riiser-Larsens gode forhold til flyfabrikkens tyske direktør berget ekspedisjonsplanene gjennom Amundsens konkurs høsten 1924, og han overtok forberedelsene for et nytt forsøk i regi av Norsk Luftseiladsforening. Amundsen nye sponsor ble amerikaneren Lincoln Ellsworth, og våren 1925 kunne Riiser-Larsen lede de to flybåtene mot Nordpolen. I lang tid hørte ikke verden fra dem; de hadde begge nødlandet i pakkisen på 87° 44' n.br. Først etter tre ukers slit med å bygge startbane i isen klarte Riiser-Larsen i en enestående bragd å ta den siste brukbare flybåten, N-25, opp og fly ekspedisjonens deltakere tilbake til Svalbard.

Amundsen ville nå Nordpolen, og 1926 var Riiser-Larsen navigatør og fører på luftskipet Norge på Amundsen-Ellsworth-Nobiles vellykte ferd fra Svalbard til Alaska over polen. To år senere var han tilbake på Svalbard for å lete etter Nobile som hadde havarert i isødet med luftskipet Italia. Med hver sin spinkle Hansa Brandenburger fløy han og Lützow-Holm en rekke utrolige søk over pakkisen. Da Amundsen senere forsvant på vei til Svalbard for å delta i letingen, ledet Riiser-Larsen Boyd-ekspedisjonen som lette etter oppdageren.

Riiser-Larsen hadde opparbeidet seg en betydelig kunnskap om flyging i Arktis, og han var selvskreven til å lede skipsreder Christensens Norvegia-ekspedisjon til Antarktis 192930. Her ble Dronning Maud Land og Kronprinsesse Märtha Land oppdaget og kartlagt fra fly. Riiser-Larsen gjorde selv filmopptak under Norvegia-ekspedisjonen, og filmen ble senere vist på Oslo-kinoene. Året etter var han tilbake i Antarktis og oppdaget Prinsesse Ragnhild Land. Etter å ha tjenestegjort i fiskerioppsynet 193132 organiserte han sin egen ekspedisjon til Antarktis, men det endte med havari. Tilbake i Norge oppdaget han at han var oppsagt fra Marinen under fraværet!

Etter en kort periode som arbeidsledig og selger ble Riiser-Larsen høsten 1933 direktør for Det Norske Luftfartsselskap (DNL). Takket være ham fikk selskapet våren 1935 enerett på rutetrafikk, og samme sommer åpnet han de første prøverutene. Frem til 1940 ble rutenettet gradvis utvidet til å dekke hele landet, med enkelte ruter til utlandet. I samarbeid med svenske og danske selskaper ble det forberedt flyrute til USA, noe krigen stanset. Krigsutbruddet 1939 førte til at Riiser-Larsen ble mobilisert som stabssjef i Marinens Flyvevåpen, med Lützow-Holm som sjef. Han ble kommandørkaptein 1940.

Riiser-Larsens opptreden etter 9. april ble gjenstand for rykter og mytedannelse. Etter å ha observert den tyske okkupasjonen av Oslo flyktet han til Sverige og reiste via Moskva og Paris til London. Etter en tid som marineattaché i Washington ble han midlertidig sjef for Marinens Flyvevåpen, med base i Canada, hvor han sammen med Hærens Flyvevåpen opprettet treningsleiren Little Norway i Toronto.

1941 ble Riiser-Larsen kontreadmiral og sjef for Flyvåpnenes Felleskommando i London. Her var han en sterk tilhenger av at norske flystyrker skulle delta i kampen mot nazismen og ikke bare vente på å få frigjøre hjemlandet. Han holdt radiotaler i BBC som virket som en magnet på ungdom i Norge. Et stort antall flyktet ut av landet for å melde seg til flyvåpenet i eksil. Da Hærens og Marinens Flyvåpen 1944 ble slått sammen til Luftforsvaret, ble Riiser-Larsen generalmajor og våpengrenens første sjef. Flyvåpnet han var sjef for, gjorde en innsats som påkalte respekt og beundring.

Men for Riiser-Larsen brakte freden intriger som førte til at han søkte avskjed 1946. Han ble nå sjefsplanlegger i det nystartede Oversjøiske SAS i Stockholm. Her forberedte han SAS-ruter til Sør-Afrika og Sørøst-Asia før han 1948 ble hentet tilbake til DNL for å rydde opp. Han arbeidet aktivt i etableringen av konsortiet SAS, som 1951 overtok all flyrutetrafikk fra eierselskapene i Norden. Frem til han ble pensjonist 1955, var Riiser-Larsen regiondirektør for SAS i Norge.

Riiser-Larsen mottok en rekke ordener og utmerkelser, og ble allerede 1925 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han var æresmedlem av Norsk Geografisk Selskap og Norsk Aero Klubb, og han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull og Norsk Luftseiladsforenings gullmedalje. For sin krigsinnsats fikk han Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje og den amerikanske Bronze Star og Legion of Merit, og han ble Knight Commander av den britiske Imperieorden, kommandør av den svenske Vasaorden og den tsjekkoslovakiske Hvite Løve orden, storoffiser av den italienske Kroneorden og ridder av den franske Æreslegionen. Etter den annen verdenskrig ble Riiser-Larsen opptatt av fredsarbeid. Fra 1950 engasjerte han seg i organisasjonen En Verden, og 195157 var han verdenspresident der. Som pensjonist flyttet Riiser-Larsen til København, der han døde 1965.

Hjalmar Riiser-Larsen behersket flere språk og hadde venner i mange land allerede før han ble berømt som Roald Amundsens flyger. Hans brede kontaktnett var av stor verdi for Norge under den annen verdenskrig og ikke minst i utviklingen av norsk sivil luftfart, DNL og SAS. Johan Nerdrum skrev om sin forgjenger som SAS- og DNL-direktør at han hadde både bokstavelig og figurlig talt, en tyngde som avtvang respekt, ja ærbødighet. Han hadde en røst som sto godt til hans størrelse.... Hans charme var helt umiddelbar. Når det store tunge fjeset [...] sprakk i et smil, kunne få stå imot det. Han hadde også svake sider, som alkoholforbruket som ble brukt for å fjerne ham fra flyvåpenet 1946, men hans medarbeider Odd Medbøes attest fra 1952 tåler å gjentas: Han har de store linjer klart for seg, og forener fantasi og erfaring. Han taper seg ikke i bagateller unntatt når det gjelder hans folks personlige sorger og problemer... Han ser i luftfarten et av de aller viktigste midler til å fremme mellomfolkelig forståelse og praktisk samarbeid.

(nbl.snl.no)

Larsen, Hjalmar Riiser (I142658)

12419

Skadet i snøskred 18/3-1881.

Vuttudal, Niels Larsen (I3078)

12420

Skal kanskje være Alf.

Fætten, Alfred Arvid Arntsen (I6463)

12421

Skarlagensfeber

Stavnes, Mathias Olsen (I30563)

12422

Skarlagensfeber

Stavnesstrand, Christofer Olsen (I29477)

12423

Skarlagensfeber

Melby, Sivert Olsen (I162097)

12424

Skarlagensfeber

Walsøe, Walborg Henriette (I167154)

12425

Skarlagensfeber.

Vilvang, Ole Johnsen (I2461)

12426

Skavlan, norsk slekt som stammer fra gården Skavlan i Snåsa kommune, Nord-Trøndelag. Eldste kjente stamfar er bonden Einar Einarsen (død 1704). Hans sønnesønns sønnesønn, res. kapellan ved domkirken i Trondheim, ordfører og stortingsmann Aage Schavland (1806-76), var far til bl.a. forfatteren og litteraturhistorikeren Olaf (Ole) Skavlan (1838-91), sogneprest Sigvald Skavlan (1839-1912), stiftsprost Einar Skavlan (1845-1923) og historikeren Aage Gerhard Skavlan (1847-1920). Olaf Skavlan var far til sjefredaktør Einar Kielland Skavlan (1882-1954), som igjen var far til skuespilleren Merete Grete Bartholdy Skavlan (f. 1920).

(snl.no)

Kjevli, Einar Einarsen Skavlan f (I144505)

12427

Skift 12/10-1756

Vuttudal, Jon Danielsen (I69997)

12428

Skift i 1768

Moe, Idde Johnsdtr. (I11539)

12429

Skifte 10.april 1689 på Såggåstad.

Mærk, Anne Olsdtr. (I29325)

12430

Skifte 10/10-1765 på Meland