Folk med tilknytning til Hemne.
Treff 12,551 til 12,600 av 38,678
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 12551 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Viddal, Janne Marthe (I77950)
|
| 12552 | Skilt for andre gang 1917 | Hammer, Christian Adolf (I171459)
|
| 12553 | Skilt i 1943, 6-7 barn. Bor på aldersheimen på Brekstad.?? | Bertelsen, Fritjof Martin Stølvei f (I10246)
|
| 12554 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Familie: Svein Gjermund Slupphaug / Kari Nicoline Forve (F17255)
|
| 12555 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Familie: Geir Melvold / Hege Anita Wærøy (F22421)
|
| 12556 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Familie: Lars Tøsse / Gerd Tøsse f Bjørnstad (F6827)
|
| 12557 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Familie: Bjørn Olav Venn / Anne-Marie Venn f Stenrud (F3840)
|
| 12558 | Skiløper. Foreldre: Gårdbruker John Grønningen (18861948) og Anne Johansdatter (18961943). Gift 21.6.1969 med Ragnhild Slungård (18.7.1942). Harald Grønningen var en av Norges fremste skiløpere i 1960-årene, med i alt 9 seirer i norgesmesterskap i årene 195968 og gull- og sølvmedaljer i tre olympiske leker. Grønningen vokste opp sammen med 7 søsken i jordbær- og laksebygda Lensvik på sørsiden av Trondheimsfjorden. De mistet sine foreldre tidlig og ble svært fortrolige med å ta kraftige tak for livets opphold. Haralds fem brødre var alle dyktige skiløpere, og tre av dem Arnold, Bjarne og Reidar vant premier i bl.a. Holmenkollen; yngstemann Reidar ble også norsk juniormester og vant juniorklassen i Svenska Skidspelen. Men det var den nest yngste av brødrene som skulle sette de dypeste sporene etter seg. Allerede som 18-åring gjorde han seg bemerket som et stort skitalent. Hjemme i Trøndelag ble det juniorseirer i Uglarennet, Fosenpokalrennet og kretsmesterskapet, mens han fikk 5. premie i norgesmesterskapet. Det tok likevel litt tid før han maktet å gjøre seg gjeldende blant landets eliteløpere. Det første gjennombruddet kom under NM på Gjøvik 1959, da han vant en klar seier på 15 km, og pressen skrev at Norge hadde fått sin lengste norgesmester på ski: Harald, med klengenavnet Elgen, Grønningen måler nemlig 1,91 m på strømpelesten. Senere vant han ytterligere et norgesmesterskap på sprintdistansen, mens han plusset på med fire seirer på 30 km og tre i 5-milsmesterskapene. 1963 og 1967 ble han belønnet med kongepokalen for sine bedrifter. I årene som fulgte etter at det første NM-gullet var brakt i havn, hadde Harald Grønningen sitt store gjennombrudd i internasjonal langrennssport. 1960 og 1961 vant han Holmenkollens 15 km-konkurranse og samme distanse vant han tre ganger på rad i Lahti-spelen i Finland. Disse prestasjonene innbrakte ham Holmenkollmedaljen, Lahti-medaljen, Sportsjournalistenes statuett og Olavsstatuetten. 1960 gikk ferden til de olympiske leker i Squaw Valley, hvor Grønningen var med på det norske stafettlaget som tok sølv på 4 × 10 km, mens man måtte registrere en mer mager innsats i de individuelle konkurransene. Nå begynte han arbeidet frem mot en stor individuell mesterskapsseier. Det første alvorlige forsøket kom under verdensmesterskapet i Zakopane 1962, men det endte med at svensken Assar Rönnlund henviste nordmannen til sølvplass etter et hardt oppgjør på sprintdistansen. På samme måte gikk det under OL-rennene i Seefeld 1964. Her ble det sølv til Grønningen både på 15 og 30 km, og i begge tilfeller var det finnen Eero Mäntyranta som ble for sterk. Da verdensmesterskapet gikk på hjemmebane i Oslo 1966, ble Grønningen underlig nok satt ut av 15 km-laget, noe som vakte temmelig stor diskusjon. Etter stor innsats i stafetten fikk han og lagkameratene gull, ikke minst takket være Grønningens fine innsats, men det var neppe et fullverdig plaster på såret. Men revansjen skulle komme. I Grenoble skal vi slå dekk, sang Ole Ellefsæter og det var en melodi som passet Grønningen perfekt. 10. februar 1968 kunne han notere som en triumfens dag. Han tok olympisk gull på 15 km, og nok en gang var Eero Mäntyranta den hardeste konkurrenten. Tidsdifferansen var fattige 1,9 sekunder, men nå i norsk favør. Og stafettgullet kom bare som en dessert under disse lekene, som ble en eneste stor triumfferd for våre skiløpere. Med Grenoble-suksessen kunne Harald Grønningen vise til en merittliste som bare noen ganske få langrennsløpere her i landet har maken til. Med de to sprintseirene i Holmenkollen ble det i alt 20 premier på Grønningen i dette tradisjonsrike rennet, hele 15 av dem i 15 km-oppgjørene. I løpet av 22 sesonger deltok han i 735 langrennskonkurranser, hvorav 52 i norske mesterskap. I de fleste sesongene representerte Harald Grønningen Lensvik Idrettslag, men han gjorde en tid trondhjemmer av seg og gikk da med Sportsklubben Freidigs farger. Men uansett klubbtilhørighet var Grønningen alltid den staselige skiløperen med et stort fighterhjerte, en løper som var utrolig populær og som vil leve i skihistorien. 1979 reiste folket i hjembygda en statue av ham. (snl.no) | Grønningen, Harald (I17819)
|
| 12559 | Skipper for firmaet Paulius og Lossius i Kristiansund fra omkr. 1870. Senere for flere andre firma. K.T. | Totland, Jens Sjursen (I37853)
|
| 12560 | Skipsfører og NS-politiker. Foreldre: Prost Jens Stub Irgens (18361908) og Sophie Cathinka Altschwager (18451928). Gift 1) 1920 med Dagmar Johannessen (4.6.189025.11.1925), datter av kjøpmann Laurits Johannessen og Anne Sofie Sivertsen; 2) 1927 med Anna Ragnhild Helen Meyn (23.1.18993.9.1931), datter av agent Wilhelm Meyn og Katrine Olsen; 3) 1935 med Anne-Hedwig Willoughby f. Hagelin (13.4.1886oktober 1953), datter av juvelér Harald Joachim Hagelin og Anna Henriette Frederikke Meyer. Svoger av Albert Viljam Hagelin (18811946). Kjeld Stub Irgens hadde en lang karriere som skipsfører, og hadde som kaptein på Den Norske Amerikalinjes store passasjerskip en av de mest ansette stillinger en skipsfører i Norge kunne ha. Under den tyske okkupasjon 194045 ble han involvert i Quislings råds- og regjeringsdannelser. Irgens gikk til sjøs 1894. Han gikk på Sjøkrigsskolen 18991900 og ble premierløytnant 1902. 1903 ble han skipsfører og førte flere av de største og nyeste fartøyene i fruktfarten på Amerika. Fra 1913 var han knyttet til Den Norske Amerikalinje som fører av rederiets store passasjerskip, først Bergensfjord, fra 1918 Stavangerfjord. 9. april 1940 befant Irgens seg i Oslo med Stavangerfjord, som etter planen skulle seile til USA fire dager senere. Irgens hadde ikke hatt noen forbindelse med NS før 9. april. Dagen etter ble han imidlertid anmodet om å komme til et møte med Quisling på Hotell Continental. Quislings kontakt med Irgens skjedde sannsynligvis etter anbefaling fra Viljam Hagelin, Quislings nære medarbeider, som var Irgens' svoger. Hagelin var også til stede på møtet på Continental. Quisling anmodet Irgens om å reise til kongen, som hadde forlatt Oslo, og foreslå at det kongelige hus vendte tilbake til hovedstaden. Quisling ville da være lojal og henstille til kongen å få i stand en lignende ordning som i Danmark. Irgens traff kongen ved Nybergsund 11. april, men måtte reise tilbake med uforrettet sak. Når Quisling brukte Irgens som sendebud, var det nok fordi han var vel ansett og kjente flere av kongefamiliens medlemmer fra deres reiser med Amerikalinjens skip. Irgens hørte ikke mer fra Quisling før han etter riksrådsforhandlingenes sammenbrudd i september 1940 ble spurt om han ville bli kommissarisk statsråd i et nytt sjøfartsdepartement. Irgens sa ja, men sa selv han angret etter at han hadde hørt Reichskommissar Terbovens tale to dager senere. Han fant likevel ut det ikke gikk an å trekke seg. Han meldte seg inn i NS, etter eget utsagn fordi han trodde at medlemskapet i NS ville gi ham større autoritet og arbeidsfrihet overfor tyskerne og partiet. Hans motiv for å stille seg til tjeneste som statsråd var, slik han selv forklarte det, at jeg her så en naturlig oppgave for meg som avslutning på et langt liv til sjøs å kjempe for å redde vår handelsflåte og derunder også mitt skip, Stavangerfjord. For å kunne utrette noe anså jeg det nødvendig å sitte i en stilling med autoritet. Ut fra samme motiv fulgte Irgens også med i Quislings regjering, som kom i stand etter statsakten 1. februar 1942. Det er ikke tvil om at Irgens i sitt arbeid i Sjøfartsdepartementet fikk utvirket flere ting til beste for hjemmeflåten og sjøfolkene. Han utfordret ofte tyskerne og Nasjonal Samling. Dette ført også til at han ble avsatt 1944. Hans motstand mot prisedømming av hjemmeflåten (dvs. at skipene skulle betraktes som tysk krigsbytte) var av vesentlig betydning og førte til at tyskerne utsatte spørsmålet om prisedømming til etter krigen. Det var også i stor grad Irgens' fortjeneste at det lyktes å opprettholde ordningen med lønnstrekk til fordel for pårørende til sjøfolk som seilte i uteflåten i alliert tjeneste. Han holdt sin hånd over Skipsfartsdirektoratet og de øvrige avdelingene i departementet og sørget for at NS-folk fikk minst mulig innflytelse. Både tjenestemenn og andre som kom i nær kontakt med Irgens under krigen, gav ham under rettsforhandlingene etter krigen gode skussmål for å ha vært lite NS-vennlig og for å ha ivaretatt norske interesser overfor tyskerne. Der han var blitt oppmerksom på illegal virksomhet i etaten, hadde han gitt advarsler, men aldri anmeldt noen. Irgens ble etter krigen tiltalt for å ha ytet fienden bistand ved å la seg oppnevne som kommissarisk statsråd av Terboven 1940, ved senere å ha deltatt som minister i Quislings regjering etter statsakten 1942 og for å ha meldt seg inn i NS og medvirket til forandring av rikets statsforfatning. De gode gjerninger talte ikke på dommens dag. I lagretten ble Irgens dømt til 7 års fengsel, som var statsadvokatens påstand. Dommen ble av partene anket til Høyesterett, der Irgens ble dømt til 15 års fengsel. Han ble imidlertid benådet 1949. (nbl.snl.no) | Irgens, Kjeld Stub Jensen (I141573)
|
| 12561 | Skipsreder. Foreldre: Skipsreder og trelasthandler Thomas Salvesen (17871853) og Johanne Hansdatter Ross (17901857). Gift 7.7.1853 i Mandal med Amalie Georgine Salvine Andorsen (8.11.182819.8.1901), datter av verftseier Gulow Andorsen (17911867) og Frederikke Magdalene Møller (17951876). Fetter av Hans Ross (18331914), Immanuel Ross (18421923; se NBL1, bd. 11) og Theodor Salvesen (18411916; se NBL1, bd. 12). Christian Salvesen grunnla firmaet Chr. Salvesen & Co i Leith, Skottland. Firmaet drev innen skipsfart, import og eksporthandel og kom til å bli et av verdens ledende selskaper innen antarktisk hvalfangst. Salvesen vokste opp i Mandal, der både faren og farfaren drev sagbruk, tømmerhandel og skipsfart. Etter skolegang i sin onkels private skole ble Christian 1843 sendt utenlands i en treårsperiode for å lære skipsmeglerfaget. Første stopp var Skottland, som bød på mange muligheter i en tid da industrialisering og liberalisme førte med seg oppgang for handel og skipsfart. Hans eldre bror Johan Theodor Salvesen (182065) hadde etablert seg der samme år. Christian var først i Glasgow, så hos sin bror i Grangemouth. Siste stopp ble Stettin i Tyskland (nå Szczecin i Polen), før det bar hjem igjen til Mandal. Her ble han værende i fem år og arbeidet i farens virksomhet. Det ble sagt at faren på sine eldre dager la en demper på Christians ambisjoner. I hvert fall valgte han 1851 å flytte til Skottland for å bygge opp egen virksomhet der. Broren drev fortsatt sitt firma i Grangemouth, men hadde i tillegg gått i kompaniskap med George V. Turnbull og etablert et agentkontor i Leith, Edinburghs havneby. Christian Salvesen ble knyttet til dette kontoret, fra 1853 som partner. Firmaet Salvesen, Turnbull & Co. engasjerte seg i tømmereksport fra Norge og kulleksport fra Skottland, opererte som skipsagenter og eide også parter i en rekke skip. Les mere på: https://nbl.snl.no/Christian_Salvesen | Salvesen, Salve Christian Fredrik (I173320)
|
| 12562 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Solberg, Magnar (I156162)
|
| 12563 | Skjalm Hvide, død 1113, storbonde. Ifølge Sorø klosters gavebog var Skjalm Hvide søn af den ellers ukendte Toke Trylle om hvem gavebogen oplyser at han var den første kristne i sin slægt, og Skjalm Hvide havde selv sønnerne Asser Rig, Ebbe og Toke. Oplysningerne findes alle i forbindelse med redegørelsen for stiftelsen af det første kloster i Sorø kort efter 1140, en benediktinerstiftelse som Absalon 1162 omdannede til cistercienserkloster. Det er først og fremmest dette klosters grundlæggelse og ældste historie indtil ca. 1215 som gavebogen er interesseret i; det vides ikke hvornår den er affattet, og det eneste bevarede manuskript er fra ca. 1440, så oplysningerne om Skjalm Hvide og hans familie kan ikke kaldes samtidige. Han har næppe selv ført navnet Hvide, i hvert fald ikke som slægtsnavn, og den navnkundige Hvideslægt som han er stamfar til er en gruppering af slægter som 1500-tallets genealogiske forskningsinteresse har skabt (forbindelsen mellem slægtens forskellige grene er ofte tvivlsom). Skjalm Hvide omtales ofte hos Saxo som en af den (stærke) danske kongemagts vigtigste støtter, især under Sven Estridsen og Erik Ejegod. Efter Rügens erobring fik Skjalm Hvide befalingen her. Det var til ham at Erik Ejegod og dronning Bodil betroede deres søn Knud da de 1102 drog ud på pilgrimsrejsen til Det hellige Land. Skjalm Hvide har ejet store godser, dels på Sorøegnen, dels i Nordsjælland. Han gravlagdes i Fjenneslev der måske var i hvert fald senere blev hovedsædet for familiens besiddelser. Fra Fjenneslev førte Absalon Skjalm Hvides og Tokes ben til Sorø. Skjalm Hvide er begravet i Fjenneslev kirke, senere overført til Sorø kirke. Far til Asser Rig, Ebbe Skjalmsen og Toke Skjalmsen. http://www.denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Landbrug,_skovbrug_og_gartneri/Landmand/Skjalm_Hvide | Hvide, Skjalm (I141370)
|
| 12564 | Skjøte fra Lars Aastum til Ketil Mowatt Larssen født 6/8-1923 for kr. 25.000.- datert 28/8-1947. Skjøte fra Ketil Mowatt Larssen til Finn Mowatt Larssen født 30.5.1926 på d.e. for kr. 20.000.-, datert 15/6-1961. Skjøte fra Finn Mowatt Larssen til Hemne kommune på gnr. 37/1 og 3 i Hemne for kr. 125.000.-, dat. 1967, grbf. 9.1.1968. Skjøte fra Hemne kommune til Det kgl. Kommunal- og Arbeidsdepartementet, Administrasjonen for Friluftsliv og Naturvern på gnr. 37/1 og 3 for kr. 125.000.-, grbf. 15.11.1968. (Grunnboksblad (1935-1993) | Larssen, Ketil Mowatt (I37631)
|
| 12565 | Skjøte fra Lars Aastum til Ketil Mowatt Larssen født 6/8-1923 for kr. 25.000.- datert 28/8-1947. Skjøte fra Ketil Mowatt Larssen til Finn Mowatt Larssen født 30.5.1926 på d.e. for kr. 20.000.-, datert 15/6-1961. Skjøte fra Finn Mowatt Larssen til Hemne kommune på gnr. 37/1 og 3 i Hemne for kr. 125.000.-, dat. 1967, grbf. 9.1.1968. Skjøte fra Hemne kommune til Det kgl. Kommunal- og Arbeidsdepartementet, Administrasjonen for Friluftsliv og Naturvern på gnr. 37/1 og 3 for kr. 125.000.-, grbf. 15.11.1968. (Grunnboksblad (1935-1993) ........................................................................................................................................... Lokalhistorie: Han var den siste fastboende på Magerøya som han solgte i 1967 Yrke 1967: sjømann og her kan du notere maskinist Hobby/ekstranæring: hundeoppdretter på Tynset Steinar Lumholtz-Rønne Gulbrandsen | Mowatt-Larssen, Finn (I37633)
|
| 12566 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Øien, Ole Johan (I1)
|
| 12567 | Skjøte på Nygård, Grn 100 Brn 33, 4 juli 1947. | Øien, Eystein Kristiansen (I14)
|
| 12568 | Skjøte på garden 4/10-1703, | Kinn, Anders Alvson Hafell f (I3922)
|
| 12569 | Skjøte på garden Sagen Grn 100 Brn 32, 27 Okt 1988. | Sporild, Asbjørn (I36)
|
| 12570 | Skjøte på garden Selnes i 1919. | Sporild, Johan Olsen Selnes f (I27)
|
| 12571 | Skjøte på garden i 1853. Garden vart delt da Gabriel overlet han til sønene sine i 1901. | Slørdal, Gabriel Gabrielsen (I3032)
|
| 12572 | Skogan. Hægstadsæter i 1875. Flesvik til 1903. | Berg, Johan Olsen Trøan f (I5584)
|
| 12573 | Skogsarbeider i Sunndal i 1900 | Øiaas, Ole Pedersen (I116411)
|
| 12574 | Skolebilde Sodin 1977 | Kilde (S131)
|
| 12575 | Skoleelev på Levanger i 1900 | Vågan, Elias Edvardsen (I19887)
|
| 12576 | Skolemann, gårdbruker, politiker og skytterleder. Foreldre: Lærer, klokker og gårdbruker Ole Larsen Sunde og Olava Andersdatter Kirkol. Gift 1876 med Charlotte Mortensdatter Elden (27.4.18501.10.1925), datter av gårdbruker Morten Christoffersen Elden og Barbro Anfindsdatter. Ola Five blir først og fremst husket som initiativtaker til og stifter av Folkevæbningen, en radikal forsvarsorganisasjon som ble en motpol til den konservative Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug. Men senere ble hans navn uløselig knyttet til det organiserte skyttervesen, der han hadde fremtredende lederposisjoner i nærmere 40 år. Five vokste opp på gården Østre Five i Stod. Han tok eksamen ved Klæbu lærerseminar 1865 og var deretter lærer i Beitstad 1866 og på Tranøy 1866 - 70. Han ble vernepliktig offiser 1872, og 1876 avla han ' etter å ha fått fritak fra å ta examen artium ' cand.real.-eksamen med beste karakter. Samme år ble han tilsatt som bestyrer for amtsskolen i Inntrøndelag, en stilling han hadde frem til 1892. Skolen flyttet fra bygd til bygd, og Five ble ikke bare godt kjent med folket, men også svært avholdt. I noen år var han også gårdbruker i Verdal, på gården Hallem søndre, som han kjøpte 1889. Han flyttet fra Verdal 1892, da han ble tilsatt som lærer ved Kristiansands seminar. Gården solgte han året etter. Allerede som ungdom var Five en god skytter. I hjembygda Stod stiftet han skytterlaget Mjølner, og i slutten av 1870-årene arbeidet han energisk for en reform av Centralforeningen. Da dette ikke lyktes, begynte han å arbeide for en helt ny organisasjon på bredt folkelig grunnlag og med et videre mål: 'Folket i våpen'. Da Indtrøndelagens og Namdalens folkevæbningssamlag ble stiftet 1881, var det helt og holdent etter Ola Fives initiativ og forslag. Også navnet 'folkevæbningssamlag' var hans idé. Etter hvert kom flere folkevæbningssamlag til, og 1882 ble det nedsatt et fellesstyre for Folkevæbningen, med Five som formann. Da Centralforeningen og Folkevæbningen ble slått sammen 1893 (til Det frivillige skyttervesen), ble Five den naturlige formann for den nye organisasjon. Dette betydelige tillitsverv hadde han frem til 1908, da han gikk av for å overta stillingen som Skyttervesenets kontorsjef. Nå ble altså styreformannen daglig leder for landets samlede skytterhær. Allerede 1896 hadde han for øvrig sagt opp sin sikre stilling som lærer, for å bli DFS-formann på heltid med en meget beskjeden godtgjørelse. Som kontorsjef arbeidet han frem til 1919, da han trakk seg tilbake, 73 år gammel. Da var det gått 38 år siden han stiftet landets første folkevæbningssamlag. Han hadde vært en kampens mann, og det er skrevet at knapt noen person i dette land er, på samme tid, blitt så forgudet av sine tilhengere og hatet av sine motstandere. Men Ola Five var også politiker. Mens han bodde i Verdal, ble han valgt inn både i herredsstyret og skolestyret, og han ble også lansert som ordførerkandidat. Han var stortingsrepresentant for Venstre i Nordre Trondhjems amt 1900 - 03 og vararepresentant i til sammen 12 år. Han var også en ivrig talsmann for nynorsk som skriftspråk og interesserte seg sterkt for Det Norske Samlaget, samtidig som han var med i den første byggekomiteen for Det Norske Teatret og i styret for bladet Den 17de mai. Da han ble pensjonist 1919, stiftet han Nord-Trøndelag historielag. Han satt lenge som lagets formann og redigerte dets årbøker. Ola Five fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1914 og var innehaver av Det frivillige skyttervesens fortjenstmedalje. På Steinkjersannan reiste nordtrønderske skyttere en bauta over ham. Ved avdukingen sa daværende formann i Norges skytterstyre, Ole Tobias Olsen, bl.a.: 'La steinen bli Inntrøndelagens mest lysende trofé, og la oss alle fra steinen hente noe av Ola Fives ånd, så vil intet offer anses for stort, når det gjelder arbeidet for fedreland, dets forsvar og velferd.' Da Ola Fives arbeidsdag i Skyttervesenet var over, flyttet han tilbake til Inntrøndelag og bosatte seg i Steinkjer. Han døde 1930, nær 84 år gammel. (nbl.snl.no ) | Five, Ole Olsen (I144573)
|
| 12577 | Skolestyrer Andreas Tømmerdal Lærer Andreas Othilius Tømmerdal (20.7.1894 i Leksvik - 1985) var sønn av bonde Åge Tømmerdal og Laura Tronstad. Gift med Ella Monsen Wessel, datter av Mads Lund Wessel og Elen Kyrksæter. Andreas Tømmerdal ble utdannet ved Levanger lærerskole i 1917, elev ved Noregs Lærarhøgskole 1923-24. Han virket som lærer i Aure, Hemne, Orkland og Øvre Sandsvær, før han i 1928 ble lærer på Nidarvoll skole. Våren 1945 ble han tilsatt som styrer, og tok avskjed i 1962 etter 34 år ved skolen. ( http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Andreas_T%C3%B8mmerdal ) | Tømmerdal, Andreas Otilius Aagesen (I45185)
|
| 12578 | Skolestyrer Jakob Aksel Vingsand (23.4.1901 i Osen- 27.5.1968 i Heimdal), sønn av sersjant Johan Jakobsen Vingsand og Ingeborg Pedersdatter. Gift 15.9.1925 i Domkirken med Maria Flaugli (24.1.1899 i Hemne - 11.1.1987). Jakob Vingsand ble lærer ved Vinje folke og framhaldskole i 1928. Samtidig var han klokker i Leinstrand kirke, en stilling han hadde til 1960. Han ble rektor ved Åsheim skole. Jakob Vingsand var en mann med mange interesser. Han var en meget habil skytter og ble samlagsmester 6 ganger og nordenfjeldsk mester 3 ganger. I 1939 deltok han i VM i skyting i Luzern, Sveits. Han hadde musikk som en stor hobby. Da Leinstrand songlag ble etablert i 1928 ble Vingsand korets faste diriget og var dette til 1953. Han stod i spissen for å starte Midt-Trøndelag orkesterforening. Samme år kom også Heimdal spelemannslag i gang. Jakob Vingsand spilte selv fele og deltok på flere landskappleiker, der han vant mange 1.premier. Han gikk i lære hos fiolinisten Eldar Haram. Han komponerte også mange slåtter. Han var involvert i illegal virksomhet under 2. verdenskrig, måtte flykte til Sverige. Under oppholdet der gikk han på Otto Schiølls malerskole. Han gikk på flere tegne- og malekurs og hadde flere malerier med på utstillinger. ( http://www.strindahistorielag.no ) | Vingsand, Jakob Aksel Johansen (I46147)
|
| 12579 | Skolestyrer Kristofer Øye (2.6.1893 i Hemne- 17.2.1964 i Trondheim) var sønn av bonde John Øye og hustru Karen. Gift med Olga Gudrun Østby (21.10.1895- 6.11.1977), datter av lærer Jens Østby og hustru Kristine. 1 datter Kristofer Øye tok eksamen ved Levanger lærerskole 1914. Noregs Lærarhøgskole, Statens Gymnastikkskole. Lærer i Rennebu, Aure og Hemne. Røstad offentlige skole for tilbakestående barn 1919. Lærer 5 år, skolestyrer 10 år. Styrer ved Dalen blindeskole fra 1934. ( https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Kristofer_%C3%98ye ) | Øye, Kristoffer Johnsen (I34301)
|
| 12580 | Skomager etter folketellinga 1865. | Vågeaunet, Johan Larsen Flesvik f (I7460)
|
| 12581 | Skomaker Hemnskjel i 1900. | Trøan, Ola Johansen (I5586)
|
| 12582 | Skomaker i Valsøyfjord i 1920. | Haugen, Sivert Sivertsen (I34552)
|
| 12583 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. Bodde i Trondheim i 1925. | Spjøtvold, John Knutsen (I9998)
|
| 12584 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Sagdahl, Aksel Johannes Johnsen (I168)
|
| 12585 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Hunnes, Olaf Torgersen (I958)
|
| 12586 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Vitsø, Martin Kristensen (I34437)
|
| 12587 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Belsvik, Martin Amundsen (I35363)
|
| 12588 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Ness, Olaf Olsen (I31393)
|
| 12589 | Skomaker i Valsøyfjorden i 1920. | Belsvik, Ole Amundsen (I33663)
|
| 12590 | Skomaker på Enge, flyttet siden på Trøan. | Øien, Ole Johansen (I189)
|
| 12591 | Skomaker på Enge, flyttet siden til Trøan. | Øien, John Marius Johansen (I188)
|
| 12592 | Skorild ved giftermål | Torevik, Ole Persen (I68458)
|
| 12593 | Skredder i Trondheim i 1925 | Belsvik, Olaf Johansen (I34434)
|
| 12594 | Skredder i Trondheim i 1925 | Kvernstadaune, Olaf Olsen (I16052)
|
| 12595 | Skredulykke | Slørdahl, Øyvind (I39411)
|
| 12596 | Skreiv seg for Gjørsvik i 1696. | Haltvik, Anders Johnsen (I3899)
|
| 12597 | Skrifta sier at han vart 103 år gammel. | Haltvik, Ivar Sivertson (I3877)
|
| 12598 | Skuespillerinnen Jorunn Fjærli er død. Hun har sin slekt i Valsøyfjord, og kom til Trøndelag Teater i 1940. Hun var knyttet til dette teatret i mange år, avbrutt av to års virke i Bergen. Senere arbeidet hun ved Riksteatret, inntil hun trakk seg tilbake fra scenen og bosatte seg i Molde. Ved sin død hadde hun sin arbeidsplass ombord i et norsk skip i utenriksfart, og ulykkestilfellet som kostet henne livet skjedde mens skipet seilte i Rødehavet. Jorunn Fjærli arbeidet ved flere viktige norske teatre: Trøndelag Teater mange roller fra 1940-tallet og utover en Nationale Scene i Bergen i en periode iksteatret spilte i en lang rekke turnéforestillinger rundt i Norge Hun medvirket i over 50 teaterproduksjoner, noe som viser at hun hadde en aktiv og lang karriere. Her er et lite utvalg fra repertoaret hennes: Gina Ekdal i Vildanden agdelone i Erasmus Montanus nna Christophersen i Anna Christie agnhild i Medmenneske (1952) oller i Peer Gynt og Kristin Lavransdatter Dette viser at hun spilte både i klassiske og moderne stykker. Hun døde 3. september 1966 lykken skjedde mens hun arbeidet ombord på et norsk skip kipet befant seg i Rødehavet da ulykken skjedde. | Fjærli, Jorunn (I203597)
|
| 12599 | Skulle gifte seg med Jon Jonsen Størset i 1781, men hun døde før bryllupet. | Hovde, Mali Larsdtr. (I20926)
|
| 12600 | Skutt av Jens Creutz, løytnant på festningen på Kongsvinger, som så greide å rømme til Sverige. | Hvam, Helle Christensen (I97201)
|
Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.
