Notater: Hemneslekt

Notater

Treff 7,851 til 7,900 av 38,678

#	Notater	Linket til
7851	Han var født i december 1639 paa Wang paa Hedemarken, hvor hans far Peder Muus var soren-skriver. Faren døde, mens Nils var ganske ung. Moren giftet sig paany med en bondegut, og da stedfaren vilde benytte Nils til gaardsarbeide, forlod han hjemmet og reiste til Roskilde i Danmark, hvor han paa grund af fattigdom maatte ligge ude paa kirkegaarden de 3 første nætter. Men han blev kjendt med en søsterdatter af forstanderinden ved Roskilde kloster, Maria Diinkirken, og hun likte ham og hjalp ham ind paa latinskolen sammesteds. Nu var det skik og brug, at landskirkerne kunde ta sig klokkere (degne) af latinskolens elever, for at disse kunde faa lidt udkomme at drive studierne for og øve sig i undervisning. Engang ugentlig skulde nemlig klokkeren undervise ungdommen og barna i katekismen. Nils blev da en tid klokker ved Glim kirke og blev siden student 1674. Omtrent 1676 fik han magistergraden og var i 2 aar kapellan ved Bremerholms menighed i Kjøbenhavn. I den skaanske krig, som førtes fra 1675 til 1679 mellem kong Karl I 1 te i Sverige og kong Kristian 5te i Danmark, blev han antaget til skibsprest paa flaaden. Han var prest paa kong Kristians eget skib, og under en forfærdelig storm holdt Nils en brændende bøn, som greb kongen og bragte ham kongens særlige gunst. Til erindring om denne begivenhed er der opbevaret et forgyldt anker paa kongens kunstkammer i Kjøbenhavn. Nils Muus var ogsaa tilstede paa admiral Nils Juls skib i det store slag paa Kjøgebugt 1677. Senere var han feltprest baade ved Wismar og ved Lund og Karls-krona. I 1680 belønnet kongen ham med et kapellani ved Trondhjems domkirke. Sagnet fortæller, at da Muus holdt ovennævnte bøn, stilnet veiret. Kongen lovet at opfylde en begjæring af ham, siden veiret lystret ham. Muus svarte, at han var kjed af sjølivets urolige tilværelse og ønsket sig et roligt prestekald. Kongen svarte: Da maa det bli i Norge", og saa kom Muus til Trondhjem. Samme aar giftet han sig med nævnte Maria Dünkirken fra Roskilde. Der blev stor uenighed mellem kapellan Muus og domprovst Borkmann. Kapellanen anklaget Bork-mann for hans forhold ved uddelingen af nadveren. Biskop Peder Krog opkasted sig som selvbestaltet dommer i sagen, tog kapellanens parti og dømte Borkmann. Men det viste sig snart, at Muus urettelig havde anklaget provsten og nok ikke havde rent mel i posen selv. Ved høiesterets dom blev biskopen dømt, og Muus mistet sit embede. Borkmann frikjendtes. Sagnet siger, at han blev uenig med biskopen og i hidsighed lugget denne i skjægget. Saa maatte han fra sit embede. Efter afsættelsen slog han sig ned ved Jonsvandet i Trondhjems nærhed og ryddet op en plads, som fik navnet Muusro. Men nogle af de kongelige, som kjendte ham, kom tilfældigvis til Trondhjem og fik høre om sagen. De gik i forbøn for ham. Han blev da benaadet med Snaasen sognekald 1695. Snaasningerne kaldte ham og kalder ham aldrig andet end mester Nils. Denne benævnelse vil bli brugt herefter. Han var ivrig jordarbeider. Gaardene Parnas var dengang udmark under Gran, som tilhørte kirken. Mester Nils syntes stedet laa vakkert til som selve Apollons hjem. Han ryddet og dyrket stedet og kaldte det Parnasso efter digtergudens hjem. Dette var Østre Parnas. Og der bodde han ogsaa meget. Saa er det ogsaa han, som har ryddet Hylsætren i Imsdalen og brugt den som avlsgaard. Imellem kunde det hænde han sammenkaldte konfirmanderne did, og de sad paa stubberne, mens han arbeidet og underviste. I hans sidste aar blev konfirmationen paabudt. Som ventende var tog arbeidet tankerne mere fangen end sjælesorgen, og dette rygtedes snart til biskopen. Denne kom derfor sent en lørdagskveld til prestegaarden for at se, hvordan sagerne stod. Og rigtig. Mester Nils var paa arbeide i Hyllen. Men om natten sendte hans hustru bud til ham. Bud-bringeren havde ogsaa presteklæderne med. Dagen efter kom biskopen til kirken, men da ingen prest var at se, begyndte han gudstjenesten. I det samme der skulde messes, traadte mester Nils pludselig frem for alteret og begyndte, uden at lade som han saa bispen. Derpaa gik han paa prækestolen og holdt en meget god tale. Under prækenen indflettet han ordene: Der skal en god kat til at fange en gammel Muus". En dag bød han biskopen en pris snus af sin sølvsnusdaase. Biskopen ser paa daasen og roser den, og mester Nils, som vidste, at bispen var svært begjærlig efter sølv, siger, at han gjerne skulde ha foræret bispen daasen, hvis der ikke havde staat saadan indskrift paa indsiden af laaget. Bispen saa efter. Der stod: Du skal ikke begjære din næstes snushus, siger Nils Muus". Paa mester Nils' tid var Karl 12te konge i Sverige, og den store nordiske krig førtes 1700-1720. Som vi senere skal høre, gjorde svenskerne oftere indfald i Snaasen. Mester Nils satte sig af og til til modværge. Han var ogsaa af svenskerne mistænkt for spiontjeneste, ligesom de vidste, at han i sine unge aar kavde høstet gode erfaringer fra krigen. Derfor blev han i 1718 tagen til fange og ført til Stockholm, 76 aar gammel. Paa reisen led han mangen gang ondt. En soldat slog til gamlingen. Med lynende øine og med tordenrøst vendte han sig til soldaten og sa: Slaar du mig?" Soldaten slap i forfærdelse geværet. Efter et aars ophold i Sverige blev han frigivet, fik 100 riksdaler (--- 100 kroner) i reisepenge og drog til Snaasen igjen og tog fat paa sit embede. 1733 lod han sig forestille for Kristian 6te, som under en reise opholdt sig i Trondhjem. Kongen likte oldingen og gav ham for resten af hans em-bedstid kongetienden paa Snaasen. Mester Nils døde 23de februar 1737 i sit 95de aar, efter at ha været prest i 65 aar. Hans kiste staar i Muusernes gravkapel ved kirkens østre ende. Kapellet bygget han selv 1703. Hans hustru var født 1650, døde paa Snaasen 28de december 1707. Deres børn er: 1. og 2. Tvillingerne Peter, som blev farens eftermand mand paa Snaasen, og Benedicta Anna, gift med løitnant Schauer. 3. Maren Marja. 4. En søn, som døde ung. (geni.com)	Muus, Niels Pedersen (I139027)
7852	Han var født på mgården Sjursvik ved Imsterfjorden. Han overtok slektsgården Sjursvik i 1936. Gården har vært i slektens eie siden 1783.	Bjørgan, Arthur Paulsen (I56802)
7853	Han var gift med en annen.	Hoel, Jon Eriksen (I165267)
7854	Han var jordbruskutdannet, drev Balberg gård ved Lillehammer, senere Roan prestegård. Etter krigen startet han produksjon av sportsutstyr i Askim, flyttet senere alt til Bodø.	Aass, Asbjørn Thoralf (I20993)
7855	Han var kapellan i Tingvoll 1620-23, sokneprest i Aure 1623-86 og prost i Nordmøre prosti frå 1662. http://nose.dk/Norge/krabbe.html#4 Blev 2 Aug. 1620 ordin. til Pers. Capellan til Thingvold, og 1 Mai 1623 Sognepr. til Aure. Blev 1662 Provst til Nordmøres Provsti, og døde henved 90 Aar gl. i April 1686 http://vestraat.net/iea-o/p290.htm#i11867 http://www.nermo.org/slekt/d0037/g0000091.html#I5356	Krabbe, Peder Lauritsen (I106375)
7856	Han var kjører på Orkanger i 1920 og løsarbeider i Trondheim i 1925.	Ross, Egil (I193391)
7857	Han var komandant i Fredrikstad fra 1694 til sin død i 1712 .	von Storm, Arvid Christian (I97311)
7858	Han var kunstsamler og Oberst, gift 12 Desember 1867 med Helga Nathalie Sewell(Søster av Benjamin Sewell ). Han begynte sin militære løpebane som Kadett i 1854 og avsluttet sin karriere som Oberst i den Hallingdalske Bataljon i 1903. Gjennom sin karriere fikk han utdelt en rekke ordener: Den Franske Æreslegionen (1881) Den Svenske Sverdordenen (1887) Den Danske Dannebrogordenens hederstegn (1888) St. Olavs Orden (1895) Kommandør av Svärdsordenen (1899) Da Norge fikk ny Konge i 1905 ble han tilbudt å bli hans adjutant, men av hensyn til familien ønsket han ikke det. De fikk fire barn: Clare, Caroline Emilie, Else Margrethe og Frantz Gustav.	Widerberg, Nicolaus Magnus (I166149)
7859	Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.	Marschall, Hans Anton (I183911)
7860	Han var lenge ordfører i Hemne.	Moe, John Johnsen (I17284)
7861	Han var lensmann i Orkdal fra 1974 og mange år framover, også i årene med etterforskingen og rettssaken mot Arnfinn Nesset for Curacit-drapene ved sjukeheimen.	Engen, Audun (I45697)
7862	Han var lærer i Fevåg til 1945 da han ble ansatt som lærer ved Singstad skolekrets. Han var der til 1947 da han ble ansatt som lærer i Budalen. Senere lærer og klokker i Tønsberg til 1974.	Ølstørn, Martin Gabrielsen (I13104)
7863	Han var løytnant og veiinspektør i Fosen samt eier av Balsnes. Gift 21.11.1822 med prestedatteren Olava Sofie Lund. 7 barn. Cort Paulus Holtermann ble offiser ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment 1.1.1812. Han fulgte regimentet til Østlandet i 1814 og deltok i trefningene mellom nordmennene og svenskene ved Blaker skanse. Det fortelles at han en morgen under felttoget sto oppe på en bakke bak regimentsjefen som gled og rullet nedover bakken. Holtermann kunne da ikke bare seg for å le, og kom deretter i ugunst hos sjefen. Da hæren ble redusert i 1817, ble han satt på vartpenger ("førtidspensjon"). Han ble ved avskjeden tilbudt overtollbetjentpost, men foretrakk i stedet å gå ut av statstjenesten. Da han giftet seg (1822), overdrog moren Balsnes med besetning og innbo til ham. Broren Ove Bjelke Holtermann døde i 1857 og i skiftet etter ham ble det bestemt at Balsnes uten godtgjørelse skulle tilskjøtes Cort Paulus Holtermann. (Ørlandsboka III, side 499, oppgir at han fikk gavebrev på Balsnes i 1859). Cort Paulus Holtermann var med i Ørlandets første kommunestyre som i alt hadde 17 medlemmer, og han ble valgt til viseordfører. I "samlet møte" på Balsnes den 5.desember 1838 erklærte at han inntil videre, liksom i året som snart tok slutt, ville holde lokale for møtene uten godtgjørelse. Personkarakteristikk: "Løitnant Holtermann var, efter hva der alminderlig er udtalt, en meget smuk Mand i sine unge Dage. Han havde hele sit Liv et lykkelig Humør, var en stor Selskabsmand, lige ivrig ved Festbordet og i Dansen, dette sidste deltog han gjerne i lige til Aaret før han døde. Han var derfor ogsaa meget afholdt. Han førte fra 1826 og til sin død Optegnelser i sin med rene Blade indbundne Almanak over Dagens Begivenheder. Disse Almanaker er nu i den ældste Søns Eie og indeholder særdeles værdifulde data til Slægtens Historie." Etter Cort Paulus Holtermanns død gikk Balsnes over i to ugifte døtres eie: Catharina Bygball Holtermann f. 6.8.1826 d. 31.5.1893, og Christiane Ludovikka Holtermann f. 1.7.1829 d. 18.8.1910. De bodde på Balsnes til 1874. (geni.com)	Holtermann, Cort Paulus (I157852)
7864	Han var maskinist og hun var husmor. De bodde først i Redfield SD, senere i Medicine Hat, Alberta og i Centerville SD.	Merkesnes, Beret Anna Jakobsdtr. Sagen f (I9807)
7865	Han var maskinist på ds Isbjørn da skipet kantret i Den engelske kanal. http://www.warsailors.com/singleships/isbjorn.html	Lossius, Hermann Alrik (I158840)
7866	Han var mest kjent for å ha spilt hovedrollen som sheriff Matt Dillon i den støvete byen Dodge City i Det ville vesten, Arness hadde rollen i 20 år. Han ble anbefalt til oppgaven av en annen westernhelt, John Wayne. James Arness er også godt kjent for nordmenn etter rollen som Seb Macahan i western-serien «The Macahans» («I ville vesten») som gikk på NRK i 1982-83. James Arness. (2009, June 29). In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 01:52, June 29, 2009, from http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Arness&oldid=299227191	Arness, James (I91823)
7867	Han var også prost i Fosen og Ørlandets første ordfører.	Gaarder, Augustinus Meldahl (I89807)
7868	Han var opprinnelig filolog, men studerte arkeologi i København og Kiel etter embetseksamen. Han arbeidet så som lærer noen år, men drev utgravninger i sommerferiene. Dette gjorde han i nær forståelse med Vitenskapsselskapets museum, der han ble ansatt som bestyrer i 1915. Petersen arbeidet stort sett i og med Trøndelags forhistorie. Hans mest kjente arbeid er publikasjonen av Meldalsfunnene. Han var bror av arkeologen Jan Petersen. (Wikipedia)	Petersen, Theodor (I134395)
7869	Han var ordfører i Lensvik 1952-1963 og 1964-1967 i Agdenes.	Utnes, Arne (I2718)
7870	Han var prest i Vefsn før han kom til Hemne. Her verka han som sokneprest frå august 1970 til februar 1975, da han flytta til Sogn, vart prest i Lavik og prost i Ytre Sogn. 1 dei knappe fem åra i Hemne var han ivrig i si prestegjerning og var med i mangearta kristeleg arbeid så langt tida strakk til. Sokneprest Konrad Adolf Oterholm, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1962.	Oterholm, Konrad Adolf (I45719)
7871	Han var sjømann (maskinist) og forliste under 2. verdenskrig i Syltefjord etter flyangrep på motorkutteren M/K Uløy . M/K Uløy gikk sin faste tur i "Erstatningsruten" fra Tromsø 30. juni 1944. Syv dager senere på returreise fra Vadsø ble fartøyet angrepet av fire fly med bomber og mitraljøser utenfor Hamningberg. Det ble en usedvanlig blodig og tragisk hendelse med drepte, lemlestede og sårede mennesker. Tolv passasjerer og tre av besetningen omkom. Uløy brant opp. Frå VG: maskinist, Karlsøy. Født 6. april 1904 i Karlsøy, 8. av Anton Lokkertsen og Susanne f. Jakobsen, f. 1860 i Karlsøy. Gift 1929 med Gudrun Helene Ottesen, f. 1904. 3 barn. Var maskinist på m/k Uløy som var på vei fra Vadsø til Tromsø og ble skutt i brann av fly vest for Vardø. Han ble hardt såret brakt inn til Syltefjord sykestue, hvor han døde 9. juli 1940. Gravlagt i Karlsøy.	Lockertsen, Jakob Edvard Danefær (I25291)
7872	Han var skipper om bord på en båt på vei fra Narvik til Kirkenes da de ble torpedert 2. juledag 1941 (E.Ø.)	Sveberg, Karl Johan (I60611)
7873	Han var skoleholder i Lensvik Kristoffer Kristoffersen den eldre hadde hele gården til 1845, da han skjøtet 17 ¼ marklag av den til sin sønn Kristoffer Kristoffersen for 300 spd. Samme år har han skjøtet en parsell på 5 ¾ marklag til sin nest eldste sønn Isak Kristoffersen for 100 spd. Denne parsell ble da utlagt av gården og er nå bruksnummer 2. Han hadde resten av gården 14 ½ marklag til 1856, da han skjøtet den til sin yngste sønn Jens Kristoffersen for 200 spd. Denne eiendom ble skyldsatt som bruksnummer 3 Lia.	Sjølilien, Kristoffer Kristoffersen Selbekk f (I18659)
7874	Han var sønn av Anders Smith i Drammen.[1] Han ble student i 1801, tok medisinsk embetseksamen 1808 og var praktiserende lege i Norge 18091812. Han ble konstituert som fysikus i Jarlsberg i 1808 og ble lege ved Frederiks Hospital i København i 1809. Sammen med den danske professoren J. W. Hornemann reiste han 18031813 sammen med utenlandske forskere gjennom store deler av Norge, blant annet som pioner i Jotunheimen, og gjorde botaniske undersøkelser. Smith var overbevist om at den «høie Fjeldarm» mellom «Sæterdalen og Sjødalen» i Vågå og Bøverdalen i Lom utgjorde den høyeste del av Langfjellene, og at Svartdalstindene og Besshø var blant de høyeste punktene. Fjellområdet mellom Valdres og Vågå beskrev han som tilholdssted for «uhyre Flokke» av reinsdyr og han kom med forslag om tamreindrift i området.[1] Smith regnes sammen med Jens Esmark som førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810. Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Christen_Smith	Smith, Christen (I152917)
7875	Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809 - 1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818 - 1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841 - 1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779 - 1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847 - 1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842 - 1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854 - 1935). Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø.[1] Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål.[1][2] Han var også en beundrer av de som tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.»[2] Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn.[1] I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget.[1] Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri. Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på Mossige på Jæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død. (Wikipedia)	Konow, Wollert S.B. (I114878)
7876	Han var sønn av general Georg Frederik von Krogh i andre ekteskap. Etter å ha vært underoffiser i et par år, ble han 1790 fenrik ved 1. throndhjemske Infanteriregiment, 1800 kammerjunker, 1801 premierløytnant og 1802 generaladjutant-løytnant hos den kommanderende general nordenfjells. I 1808 var han blitt kaptein og divisjonsadjutant i Generalstaben og kommanderte som sådan de norske troppene under innfallet i Jemtland 1809. På grunn av sin dyktighhet ble han 1810 ridder av Dannebrog, og 1812 major. 1815 ble han utnevnt til oberstløytnant og generaladjutant-løytnant i hæren. 1821 ble han oberst. Han var gift to ganger; første gang 5. februar 1801 med Henriette Schønhøyer (1781-1809, datter av biskop i Trondheim Johan Christian Schønhøyer, og annen gang 8. august 1811 med Birgitte Johanne Vibe (1785-1875). Etter faren eide han gårdene Leira og Bakklandet i Lade sogn ved Trondheim, hvor han drev et rasjonelt jordbruk og anla forskjellige industrielle innretninger, som imidlertid ikke lønte seg, men ruinerte eieren. Wikipedia	von Krogh, Georg Fredrick (I84375)
7877	Han var sønn av generalløytnant Georg Frederik von Krogh, inntrådte 1749 som fenrik i 1. vesterlenske Infanteriregiment, og ble overført 1750 til Grenaderkorpset i København, hvor han 1752 ble sekondløytnant og hoffjunker. Året etter vendte han tilbake til vesterlenske regiment som kaptein og kompanisjef, og begynnelsen var dermed gjort til hans hurtige avansement. Dette skyldes dels slektskap og hoffgunst, men von Krogh var også sin egen lykkes smed. Han hadde gode evner og anlegg for tjenesten, og var fra første stund av besjelet av en glødende interesse for å lære den å kjenne. Dette førte til at han ved Syvårskrigens utbrudd søkte og fikk ansettelse i den preussiske hær som volontær. Han gjorde seg bemerket av Fredrik den store og fikk tillatelse til å gjøre hele felttoget 1757 i hans generalstab. Under retretten etter slaget ved Kolin, da han ble såret, red han ved siden av kongen da denne ledsaget av få ryttere måtte bane seg vei gjennom en flokk pandurer, som forfulgte dem. Etter at sårene var leget, fikk han ansettelse i feltmarskalk Keiths korps. Han synes å være vendt tilbake til Norge om høsten 1758, deltok i troppesamlingen i Holsten samme år og ble utnevnt til generaladjutant hos Frederik V. 1760 ble han kun 28 år gammel forfremmet til oberst og sjef for 1. throndhjemske Infanteriregiment. I spissen for denne avdeling innfant han seg 1762 i Mecklenburg, da hæren under Saint-Germain skulle ta opp kampen mot russerne. 1768 ble von Krogh kammerherre, 1772 generalmajor av infanteriet og kommanderende general nordenfjells, 1774 hvit ridder, 1781 generalløytnant. Etter regjeringsskiftet i 1784 stod von Krogh fremdeles i høy gunst. Kronprinsen, som hadde lært ham å kjenne under det korte felttoget 1788, lot ham samme år utnevne til kommandant i Trondheim, 1793 til general av infanteriet, 1801 til ridder av Elefantordenen. Han var en av de generalene som både kronprinsen og kongen betrodde seg til og spurte om råd, og ennå 80 år gammel brevvekslet han med kongen. Han fikk avskjed med full gasje 1. januar 1814. Etter Norges adskillelse hedret den svenske regjering ham med Serafimerordenen 1815. von Krogh eide flere gårder, og var den første som dyrket poteter i Norge. Han var gift to ganger; første gang 11. desember 1760 med Elisabeth Schøller (174463), annen gang 26. mars 1765 med Margrethe Lerche (17331807). Han var far til Georg Frederik von Krogh Wikipedia	von Krogh, Georg Frederich (I84377)
7878	Han var sønn av kaptein Georg Frederik von Krogh ved Det Bergenhusiske Regiment og Birgitte Munthe Morgenstierne. 1708 ble han sekondløytnant og 1710 premierløytnant ved det hvervede norske Infanteriregiment. 1713 ble han sendt med en del av dette for å ta del i krigen i Sønderjylland og Nord-Tyskland, og gjorde under denne tjeneste som generaladjutant hos sin regimentssjef, generalmajor F. C. Cicignon. 1716 ble han kaptein og kom samtidig til C. H. Paulsens regiment, 1724 ble han major og sjef for Trondhjems Garnisonskompagni, 1731 oberstløytnant, 1740 oberst og sjef for 1. vesterlenske Regiment, 1752 generalmajor, 1753 kommandant på Frederikssten, 1758 kommanderende general nordenfjells, og 1764 dessuten kommandant i Trondheim. 1759 ble han utnevnt til generalløytnant, 1760 hvit ridder. 1765 tok han avskjed. Han var gift med Hedevig Augusta Brüggemann (170740). Deres etterkommere i Danmark fikk anerkjennelse som dansk adel 1873. Wikipedia	von Krogh, Georg Fredrik (I84379)
7879	Han var sønn av kjøpmann og stortingsmann Jacob Schavland Gram og hustru Ingeborg Henrikke Forseth. Begge foreldrene kom fra Steinkjerdistriktet. Faren eide store jord- og skoggods i Trøndelag, og drev stort innen trelast. Moren døde da gutten var i 8-årsalderen, og faren giftet seg på nytt med Inger Marie Bing. Einar Gram giftet seg i 1843 med Dorothea Jeanette Knudtzon, som også kom fra en innflytelsesrik kjøpmannsslekt i Trondhjem, som datter av Hans Thomas Knudtzon. Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Gram og: https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Einar_Gram_-_ordf%C3%B8rer	Gram, Einar Schavland (I118787)
7880	Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.	Ziegler, Reinholdt Henrichsen (I59858)
7881	Han var visstnok fra Nordmøre og kom til Helgeland som forvalter av Irgens jordegods. Etter at denne stillingen ble overflødig [Irgens dør 1675], flyttet han til Åkvik på Dønna som han hadde kjøpt i 1679. Senere kom han i besittelse av jordegods etter sin svigermor. Ved hans død var boet konkurs. Han etterlot seg 8 barn (skifte 1685). Måske er han en bror af Peder Albrigtsen kapellan til Vor Frue kirke i Trondheim. Skifte 1685, Aakervik, Dønna. Enke Kirsten Pedersdatter. Sønner: Jonas, Albert og Jens. Døtre: Anne, Maren, Margrethe, Cornelia og Petronelle.. (geni.com)	Aavig, Jens Albrigtsøn (I79921)
7882	Han vokste opp i fattige kår på en husmannsplass på Byneset utenfor Trondheim. Etter gode resultater på realskolen kom han inn på Orkdal landsgymnas og videre på lærerskolen på Elverum som han ble uteksaminert fra i 1943. I krigsårene møtte han sin blivende kone Aslaug fra Overhalla. I 1948 gjorde tilfeldighetene at de bestemte seg for å prøve et år i gruvebygda Malm. Malm var på den tiden kulturell smeltedigel med Fosdalens Bergverk i sentrum. Hit kom folk fra alle deler av Skandinavia for å ta del i gruveeventyret. Gruvedriften gjorde Malm til en rik kommune, noe som igjen skapte uvanlig stort rom for kulturell utfoldelse. Moderne skolebygg med kombinert gymsal/festsal og svømmebasseng kom i 1951 og det nye skolebygget skulle bli Høyems arbeidsplass til han ble pensjonist. Samfunnshus med to festsaler, amfi og scene av nasjonal størrelse var på plass noen år senere. På 1950-tallet var Malm samfunnshus et naturlig stoppested nasjonale revyturneer og til og med Riksteatret. Mikal Høyem var konfansier når slikt besøk gjestet Malm. Les mere på: https://no.wikipedia.org/wiki/Mikal_H%C3%B8yem og https://www.steinkjerleksikonet.no/hoyem_mikal	Høyem, Mikal (I174432)
7883	Han «druknede i en brønd» 5 år gammel på gården Bjørndalen året etter at de flyttet dit.	Bjørndal, Bent Andersen (I34241)
7884	Handelsbetjent i Ålesund i 1865.	Møller, Johan Andreas (I141586)
7885	Handelsbetjent på Stein hos Johan Ingebrigtsen og sønn på Stein i Kvenvær i en mannsalder. Han fikk kongens fortjenestemedalje i sølv - " for lang og tro tjeneste".	Schei, Johan Edvard Nilsen (I180070)
7886	Handelsborger på Dyrnes, Smøla. Skifte avholdt 11. Sept. 1755.	Hals, Isak Augustinussen (I70795)
7887	Handelsgartnar. Foreldre: Handelsgartnar Johan Olsen (1799 - 1859) og Anna Helene Hansdatter (1807 - 82). Gift med Emma Amalie Clausen (12.9.1851 - 7.5.1905), dotter til slottsgartnar Heinrich Wilhelm Clausen (1817 - 1902) og Marie Elisabeth Schultz (1825 - 1907). Ole Christian Olsen var ein dugande leiar og gartnar i det kjende firmaet J. Olsens Enke. Faren Johan Olsen fekk borgarskap som handelsgartnar og frøhandlar i Christiania 1833. Han gav ut den først kjende frøkatalogen i Noreg 1834, og firmaet gav seinare ut frøkatalog årleg fram til 1980. 1834 var gartneriet i Claus Winthers forrige Hauge ved Torvet. Det skal vera der Torggata no er. Etter at Johan døydde, overtok enkja Helene. Firmaet fekk då namnet J. Olsens Enke, og det namnet vart brukt også etter at sonen Ole Christian overtok 1867. Kontoradressa var Storgata 37. Framleis finn vi namnet J. Olsens Enke innan hagebruket, men no berre som hagesenter. Ole Christian Olsen var i lære i gartneriet fram til han var 18 år. Deretter fekk han vidare utdanning ved å arbeida i fire år i velkjende gartneri i Tyskland og Danmark. Straks han kom tilbake, overtok han leiinga og stod som leiar av det velkjende firmaet i 54 år. Han bygde ut og moderniserte gartneriet og frøhandelen. Då det var trongt om plass, kjøpte han 1878 eigedomen Elmholt ved Bestum i Aker. Der bygde han opp ein stor planteskule, og 1896 byrja han også å flytta veksthus og vekstbenker dit ut. Truleg var firmaet det største i landet innan frøsal og planteskuledrift i hans styringstid. Frøhandelen vart tilbake i bykjernen då planteskole og gartneri vart flytta til Elmholt. Firmaet hadde frøutsal også i Sarpsborg og Drammen. Frøsal under eige firmanamn vart avslutta 1989. Handelsgartnarane var høgst respekterte borgarar i byen. Dei var organiserte i Christiania Gartnerforening, og her var Ole Christian Olsen aktivt med, var formann 18981900 og æresmedlem frå 1914. Her stod han for oppbygging av eit stort fagbibliotek. Handelsgartnarane i byen samarbeidde med professor Schübeler ved universitetet om prøving av mange ulike artar og kultivarar. Den unge gartnaren og aldrande professoren hadde sikkert eit godt samarbeid, for i Olsens gartneri vart det avla frø, og Olsen var kjend for å leggje stor vekt på seleksjon i frøavlen. Dei to var også med i leiinga av Christiania Haveforening og mellom stiftarane av Selskapet Havedyrkningens Venner (seinare Det norske hageselskap). Olsen var med i det første styret i det siste selskapet, var formann 1905, og 1909 vart han æresmedlem. Han fekk Kongens fortenestmedalje i sølv 1890. Etter at Ole Christian Olsen gjekk bort, vart J. Olsens Enke familieaksjeselskap med mannen til dottera Margit, Sigurd Iversen (18711943), som disponent. For å ta seg av det faglege vart Eyvind Sjetne tilsett. I åra 1927 - 53 hadde firmaet ein stor planteskoleavdeling på Dilling i Østfold. J. Olsens Enke var på nokre felt innan hagebruket leiande i landet heilt fram til omkring 1960. Difor har også svært mange kjende hagebrukarar vore lærlingar eller gartnarar i firmaet. 1962 oppretta J. Olsens Enke A/S det første hagesenteret i landet. Det held framleis til på Elmholt. ( https://nbl.snl.no/Ole_Christian_Olsen )	Olsen, Ole Christian (I154914)
7888	Handelsmann i Norge og Arkangelsk i Russland - hvor han også døde . Gift 2 ganger. Først med Georg Peder Ulichs datter Petra Serine Johanne Ulich fra Loppa, og etter hennes tidlige død, for andre gang med Emma Gronmeyer fra Tyskland. I det 2. ekteskap fikk han sønnen Arnold (1886-1967) som ble norsk klonsul i Arkangelsk. Se mer om ham og hans slekt i Ole Johan Valles artikler i Finnmark Dagblad høsten 1981 om Ulichslekta - hvor også dette bildet er hentet fra. Alta 27.7.2015 SAa. (geni.com)	Wicklund, Adolf Fredrik (I163733)
7889	Handelsmann i Strandgaten i Levanger i 1865	Brodtkorb, Johan Thomas Junghans Olsen (I24492)
7890	Handelsmann og gjestgiver på Jøvik, Ullsfjord	Giæver, Jens Holmboe (I188590)
7891	Handelsmann og væreier på Sula som etterlot seg netto 434 riksdaler og eiendommen Sula fiskevær med Stordyrø, Kvenvær, Fjølvær, Lyngvær, Gåsø og Vågsvær.	Koch, Jens Pedersen (I68105)
7892	Handelsmann og væreier på Sula. I 1743 kjøpte Peder Koch Rottingen av Marcus Hegge, for 40 riksdaler.	Koch, Peder Jensen (I68104)
7893	Handelsmann på Barøy, Gjæstgiver og gaard beboer	Nielsen, Arent Schjønning (I151297)
7894	Handelsmann på Fjellværøya ved Knarrlagsundet. Medlem av herredsstyret i flere perioder. (hitterslekt.no)	Røvik, Karl Sigurd Christiansen (I84766)
7895	Handelsmann på Hustad, Handelsmann og Jekteskipper, Bygde skipper gjæstgiver og gaardbeboer Christen Ellingsen er å finne i Ellingsen boka som nr. 36/6 ("Slekten Ellingsen" av Charles Ellingsen, Eget forlag, Oslo 1990). I Ellingsen boka er Christen beskrevet slik: "Christen Ellingsen, født 15/2 1762 på Saltnes, døpt lørdagen i den 3. uke i Fasten (13/3) s.år og konfirmert Dom. 2da Paska (3/5) 1778 i Saltdal, 16 år gammel. Han kom i ung alder i 1790-årene til Hustad i Lødingen, en nordlandsk storgård med rike kulturelle og merkantile tradisjoner. Hustad var fra gammelt av et høvdingsete hvorunder lå hele distriktet nellom Øksfjorden og Kanstadfjorden. Vikingegravene der taler sitt tause språk om storfolk fra sagatiden. Også dette høvdingsete skulle, som så mange andre, se forfallstiden. Det store godset ble kirkens eiendom. Da Christen Ellingsen kom dit, satt han til å begynne med bygslet jord, men fikk eiendomsretten ved skjøte av 25/1 1813, den gang en eiendom på 6 våg. Den forrige eieren var Giert Rasmussen Lind som døde i slutten av 1811 eller begynnelsen av 1812. Christen Ellingsen var en overmåte driftig og foretaksom mann og han drev en betydelig handel og jektetrafikk i likhet med sine andre 6 brødre rundt om på handelsstedene i Lofoten og Vesterålen. Ved å studere folketellingen av 1/2 1801 får en et levende inntrykk og bekreftelse på det. Etter tellingsoppgaven for Hustad hadde Ellingsen 21 mennesker i sitt brød. Foruten hustruen, én sønn og tre døtre, var der en jektestyrmann, 4 drenger og 8 tjenestepiker. Dessuten bodde hans 18 år gamle brordatter Grethe Ellingsen og hans 7 år gamle farbrors dattersønn Lucinius Ellingsen der. Av gårder med større husholdning finner en i Nordland i 1801 på Helgeland bare gjestgiver Anders Dass på Strand i Nesna med 31. Jonas Greger på Nord-Herøy med 22, i Lofoten Hartvig Jentoft i Petvika og Andreas Ellingsen i Skrova med 23 hver, i Vesterålen Niels Grønbech på Stokmarknes med 30, Isac Johnsen og Abel Ellingsen på Sortland med 25 hver, samt rasmus Schielderup på Melbo med 24 personer. I tillegg til Christen Ellingsens hushold, bor der i 1801 på Hustad 2 andre husstander, nemlig Giert Rasmussen Lind med 15 mennesker og lensmann Israel Svane med 6. Ialt underholder Hustad gård 42 personer i 1801. Christen Ellingsen døde på Hustad 4/6 1831 og ble begravet i Lødingen 29/6 s.år, 69 år gammel. Hans ettermæle karakteriserer ham som en særdeles hjelpsom og godgjørende mann. Samfrendeskifte etter ham begynte 25/8 1831 og sluttet 12/6 1832."	Ellingsen, Christen (I204978)
7896	Handelsmann, Borger av Bergen 28/4-1670	Theis, Jasper (I136626)
7897	Handelsmann, Kjøpte i 1754 Rabben på Sistranda, solgte til Jørgen Parelius i1773. Var kontorist hos sorenskriveren på Ørlandet, praktiserte senere som lege på Hitra., Lege, Eiger av Titran, Hitra. (geni.com)	Bernhoft, Hans Hansen (I69392)
7898	Hanna Winsnes (født 23. august 1789 i Drammen, død 19. oktober 1872), pikenavn Hanna Olava Strøm, var en norsk forfatter. Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, "Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen." Foreldrene var borgermester Jens Henrich Strøm (17291809; av Hagerup (slekt)) og Karen Tyrholm Plathe (17551805). Winsnes var gift med presten og stortingsmannen Paul Winsnes, og fulgte ham i hans prestekall flere steder på Østlandet. Lengst bodde de på Tanum prestegård ved Larvik 18301845, og i Vang i Hedmark fra 1845. Hun var brordatter av presten og forfatteren Hans Strøm, og oldemor til forfatteren Barbra Ring, som ga ut en biografi om henne under tittelen For hundrede aar siden. Hanna Winsnes' tipp-tippoldebarn Hilde Diesen har også gitt ut bøker om sin tipp-tippoldemor. Utenfor Vang prestegård (nå Toneheim folkehøgskole) står det en byste av Winsnes. Den ble avduket i 1939 av Henriette Schønberg Erken - en annen kokebokforfatter. Den nye storsalen på Ener skole på Ridabu har fått navn etter Hanna Winsnes. Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Den kom ut i 1845 og omfattet alt fra matlaging og slakting til husdyrstell og hagedyrking. Boka har kommet i fjorten opplag. Hun ga senere ut Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd (1862), som også kom i flere opplag. Winsnes skrev også om andre ting enn husstell; både dikt, romaner og sakprosa. Blant annet ga hun ut Grevens Datter i 1841 under pseudonymet Hugo Schwartz, og barneboka Aftnerne paa Egelund (1852). Hennes oldebarn Barbra Ring skriver i sin biografi For hundrede Aar siden at psevdonymet var hentet fra oldemorens første novelle De to Antonymer. Novellens helt er en glad student ved navn Hugo Schwartz, og Ring mener at Hannas bror Peder «er sikkerlig forbillede til studenten som «havde et godt Hoved naar han blot vilde bruge det og som sjelden var forlegen for Svar.» Ifølge oldebarnet Barbra Ring var hennes siste litterære arbeid oversettelsen av Dr. Fliedners Liederbuch für Kleinkinderschulen i 1867, da hun var 78 år gammel. (Wikipedia)	Winsnes, Hanna Olava (I132799)
7899	Hanna bor her sammen med begge barna.	Hansen, Hanna Sofie (I62975)
7900	Hanna med sønnen Carl Harry.	Hansen, Hanna Sofie (I62975)

Notater

Linket til

7851

Han var født i december 1639 paa Wang paa Hedemarken, hvor hans far Peder Muus var soren-skriver. Faren døde, mens Nils var ganske ung. Moren giftet sig paany med en bondegut, og da stedfaren vilde benytte Nils til gaardsarbeide, forlod han hjemmet og reiste til Roskilde i Danmark, hvor han paa grund af fattigdom maatte ligge ude paa kirkegaarden de 3 første nætter. Men han blev kjendt med en søsterdatter af forstanderinden ved Roskilde kloster, Maria Diinkirken, og hun likte ham og hjalp ham ind paa latinskolen sammesteds.

Nu var det skik og brug, at landskirkerne kunde ta sig klokkere (degne) af latinskolens elever, for at disse kunde faa lidt udkomme at drive studierne for og øve sig i undervisning. Engang ugentlig skulde nemlig klokkeren undervise ungdommen og barna i katekismen.

Nils blev da en tid klokker ved Glim kirke og blev siden student 1674. Omtrent 1676 fik han magistergraden og var i 2 aar kapellan ved Bremerholms menighed i Kjøbenhavn.

I den skaanske krig, som førtes fra 1675 til 1679 mellem kong Karl I 1 te i Sverige og kong Kristian 5te i Danmark, blev han antaget til skibsprest paa flaaden. Han var prest paa kong Kristians eget skib, og under en forfærdelig storm holdt Nils en brændende bøn, som greb kongen og bragte ham kongens særlige gunst. Til erindring om denne begivenhed er der opbevaret et forgyldt anker paa kongens kunstkammer i Kjøbenhavn. Nils Muus var ogsaa tilstede paa admiral Nils Juls skib i det store slag paa Kjøgebugt 1677. Senere var han feltprest baade ved Wismar og ved Lund og Karls-krona.

I 1680 belønnet kongen ham med et kapellani ved Trondhjems domkirke. Sagnet fortæller, at da Muus holdt ovennævnte bøn, stilnet veiret. Kongen lovet at opfylde en begjæring af ham, siden veiret lystret ham. Muus svarte, at han var kjed af sjølivets urolige tilværelse og ønsket sig et roligt prestekald. Kongen svarte: Da maa det bli i Norge", og saa kom Muus til Trondhjem. Samme aar giftet han sig med nævnte Maria Dünkirken fra Roskilde.

Der blev stor uenighed mellem kapellan Muus og domprovst Borkmann. Kapellanen anklaget Bork-mann for hans forhold ved uddelingen af nadveren. Biskop Peder Krog opkasted sig som selvbestaltet dommer i sagen, tog kapellanens parti og dømte Borkmann. Men det viste sig snart, at Muus urettelig havde anklaget provsten og nok ikke havde rent mel i posen selv. Ved høiesterets dom blev biskopen dømt, og Muus mistet sit embede. Borkmann frikjendtes.

Sagnet siger, at han blev uenig med biskopen og i hidsighed lugget denne i skjægget. Saa maatte han fra sit embede. Efter afsættelsen slog han sig ned ved Jonsvandet i Trondhjems nærhed og ryddet op en plads, som fik navnet Muusro. Men nogle af de kongelige, som kjendte ham, kom tilfældigvis til Trondhjem og fik høre om sagen. De gik i forbøn for ham. Han blev da benaadet med Snaasen sognekald 1695.

Snaasningerne kaldte ham og kalder ham aldrig andet end mester Nils. Denne benævnelse vil bli brugt herefter.

Han var ivrig jordarbeider. Gaardene Parnas var dengang udmark under Gran, som tilhørte kirken. Mester Nils syntes stedet laa vakkert til som selve Apollons hjem. Han ryddet og dyrket stedet og kaldte det Parnasso efter digtergudens hjem. Dette var Østre Parnas. Og der bodde han ogsaa meget.

Saa er det ogsaa han, som har ryddet Hylsætren i Imsdalen og brugt den som avlsgaard. Imellem kunde det hænde han sammenkaldte konfirmanderne did, og de sad paa stubberne, mens han arbeidet og underviste. I hans sidste aar blev konfirmationen paabudt.

Som ventende var tog arbeidet tankerne mere fangen end sjælesorgen, og dette rygtedes snart til biskopen. Denne kom derfor sent en lørdagskveld til prestegaarden for at se, hvordan sagerne stod. Og rigtig. Mester Nils var paa arbeide i Hyllen. Men om natten sendte hans hustru bud til ham. Bud-bringeren havde ogsaa presteklæderne med. Dagen efter kom biskopen til kirken, men da ingen prest var at se, begyndte han gudstjenesten. I det samme der skulde messes, traadte mester Nils pludselig frem for alteret og begyndte, uden at lade som han saa bispen. Derpaa gik han paa prækestolen og holdt en meget god tale. Under prækenen indflettet han ordene: Der skal en god kat til at fange en gammel Muus". En dag bød han biskopen en pris snus af sin sølvsnusdaase. Biskopen ser paa daasen og roser den, og mester Nils, som vidste, at bispen var svært begjærlig efter sølv, siger, at han gjerne skulde ha foræret bispen daasen, hvis der ikke havde staat saadan indskrift paa indsiden af laaget. Bispen saa efter. Der stod: Du skal ikke begjære din næstes snushus, siger Nils Muus".

Paa mester Nils' tid var Karl 12te konge i Sverige, og den store nordiske krig førtes 1700-1720. Som vi senere skal høre, gjorde svenskerne oftere indfald i Snaasen. Mester Nils satte sig af og til til modværge. Han var ogsaa af svenskerne mistænkt for spiontjeneste, ligesom de vidste, at han i sine unge aar kavde høstet gode erfaringer fra krigen. Derfor blev han i 1718 tagen til fange og ført til Stockholm, 76 aar gammel. Paa reisen led han mangen gang ondt. En soldat slog til gamlingen. Med lynende øine og med tordenrøst vendte han sig til soldaten og sa: Slaar du mig?" Soldaten slap i forfærdelse geværet.

Efter et aars ophold i Sverige blev han frigivet, fik 100 riksdaler (--- 100 kroner) i reisepenge og drog til Snaasen igjen og tog fat paa sit embede. 1733 lod han sig forestille for Kristian 6te, som under en reise opholdt sig i Trondhjem. Kongen likte oldingen og gav ham for resten af hans em-bedstid kongetienden paa Snaasen.

Mester Nils døde 23de februar 1737 i sit 95de aar, efter at ha været prest i 65 aar. Hans kiste staar i Muusernes gravkapel ved kirkens østre ende. Kapellet bygget han selv 1703. Hans hustru var født 1650, døde paa Snaasen 28de december 1707.

Deres børn er:

1. og 2. Tvillingerne Peter, som blev farens eftermand mand paa Snaasen, og Benedicta Anna, gift med løitnant Schauer.

3. Maren Marja.

4. En søn, som døde ung.

(geni.com)

Muus, Niels Pedersen (I139027)

7852

Han var født på mgården Sjursvik ved Imsterfjorden. Han overtok slektsgården Sjursvik i 1936. Gården har vært i slektens eie siden 1783.

Bjørgan, Arthur Paulsen (I56802)

7853

Han var gift med en annen.

Hoel, Jon Eriksen (I165267)

7854

Han var jordbruskutdannet, drev Balberg gård ved Lillehammer, senere Roan prestegård.
Etter krigen startet han produksjon av sportsutstyr i Askim, flyttet senere alt til Bodø.

Aass, Asbjørn Thoralf (I20993)

7855

Han var kapellan i Tingvoll 1620-23, sokneprest i Aure 1623-86 og prost i Nordmøre prosti frå 1662.

http://nose.dk/Norge/krabbe.html#4

Blev 2 Aug. 1620 ordin. til Pers. Capellan til Thingvold, og 1 Mai 1623 Sognepr. til Aure. Blev 1662 Provst til Nordmøres Provsti, og døde henved 90 Aar gl. i April 1686
http://vestraat.net/iea-o/p290.htm#i11867

http://www.nermo.org/slekt/d0037/g0000091.html#I5356

Krabbe, Peder Lauritsen (I106375)

7856

Han var kjører på Orkanger i 1920 og løsarbeider i Trondheim i 1925.

Ross, Egil (I193391)

7857

Han var komandant i Fredrikstad fra 1694 til sin død i 1712 .

von Storm, Arvid Christian (I97311)

7858

Han var kunstsamler og Oberst, gift 12 Desember 1867 med Helga Nathalie Sewell(Søster av Benjamin Sewell ). Han begynte sin militære løpebane som Kadett i 1854 og avsluttet sin karriere som Oberst i den Hallingdalske Bataljon i 1903. Gjennom sin karriere fikk han utdelt en rekke ordener:

Den Franske Æreslegionen (1881)
Den Svenske Sverdordenen (1887)
Den Danske Dannebrogordenens hederstegn (1888)
St. Olavs Orden (1895)
Kommandør av Svärdsordenen (1899)
Da Norge fikk ny Konge i 1905 ble han tilbudt å bli hans adjutant, men av hensyn til familien ønsket han ikke det. De fikk fire barn: Clare, Caroline Emilie, Else Margrethe og Frantz Gustav.

Widerberg, Nicolaus Magnus (I166149)

7859

Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig.

Marschall, Hans Anton (I183911)

7860

Han var lenge ordfører i Hemne.

Moe, John Johnsen (I17284)

7861

Han var lensmann i Orkdal fra 1974 og mange år framover, også i årene med etterforskingen og rettssaken mot Arnfinn Nesset for Curacit-drapene ved sjukeheimen.

Engen, Audun (I45697)

7862

Han var lærer i Fevåg til 1945 da han ble ansatt som lærer ved Singstad skolekrets. Han var der til 1947 da han ble ansatt som lærer i Budalen. Senere lærer og klokker i Tønsberg til 1974.

Ølstørn, Martin Gabrielsen (I13104)

7863

Han var løytnant og veiinspektør i Fosen samt eier av Balsnes. Gift 21.11.1822 med prestedatteren Olava Sofie Lund. 7 barn. Cort Paulus Holtermann ble offiser ved 2. Trondhjemske Infanteriregiment 1.1.1812. Han fulgte regimentet til Østlandet i 1814 og deltok i trefningene mellom nordmennene og svenskene ved Blaker skanse. Det fortelles at han en morgen under felttoget sto oppe på en bakke bak regimentsjefen som gled og rullet nedover bakken. Holtermann kunne da ikke bare seg for å le, og kom deretter i ugunst hos sjefen. Da hæren ble redusert i 1817, ble han satt på vartpenger ("førtidspensjon"). Han ble ved avskjeden tilbudt overtollbetjentpost, men foretrakk i stedet å gå ut av statstjenesten. Da han giftet seg (1822), overdrog moren Balsnes med besetning og innbo til ham. Broren Ove Bjelke Holtermann døde i 1857 og i skiftet etter ham ble det bestemt at Balsnes uten godtgjørelse skulle tilskjøtes Cort Paulus Holtermann. (Ørlandsboka III, side 499, oppgir at han fikk gavebrev på Balsnes i 1859).

Cort Paulus Holtermann var med i Ørlandets første kommunestyre som i alt hadde 17 medlemmer, og han ble valgt til viseordfører. I "samlet møte" på Balsnes den 5.desember 1838 erklærte at han inntil videre, liksom i året som snart tok slutt, ville holde lokale for møtene uten godtgjørelse.

Personkarakteristikk: "Løitnant Holtermann var, efter hva der alminderlig er udtalt, en meget smuk Mand i sine unge Dage. Han havde hele sit Liv et lykkelig Humør, var en stor Selskabsmand, lige ivrig ved Festbordet og i Dansen, dette sidste deltog han gjerne i lige til Aaret før han døde. Han var derfor ogsaa meget afholdt. Han førte fra 1826 og til sin død Optegnelser i sin med rene Blade indbundne Almanak over Dagens Begivenheder. Disse Almanaker er nu i den ældste Søns Eie og indeholder særdeles værdifulde data til Slægtens Historie."

Etter Cort Paulus Holtermanns død gikk Balsnes over i to ugifte døtres eie: Catharina Bygball Holtermann f. 6.8.1826 d. 31.5.1893, og Christiane Ludovikka Holtermann f. 1.7.1829 d. 18.8.1910. De bodde på Balsnes til 1874.

(geni.com)

Holtermann, Cort Paulus (I157852)

7864

Han var maskinist og hun var husmor. De bodde først i Redfield SD, senere i
Medicine Hat, Alberta og i Centerville SD.

Merkesnes, Beret Anna Jakobsdtr. Sagen f (I9807)

7865

Han var maskinist på ds Isbjørn da skipet kantret i Den engelske kanal.

http://www.warsailors.com/singleships/isbjorn.html

Lossius, Hermann Alrik (I158840)

7866

Han var mest kjent for å ha spilt hovedrollen som sheriff Matt Dillon i den støvete byen Dodge City i Det ville vesten, Arness hadde rollen i 20 år. Han ble anbefalt til oppgaven av en annen westernhelt, John Wayne.

James Arness er også godt kjent for nordmenn etter rollen som Seb Macahan i western-serien «The Macahans» («I ville vesten») som gikk på NRK i 1982-83.

James Arness. (2009, June 29). In Wikipedia, The Free Encyclopedia. Retrieved 01:52, June 29, 2009, from http://en.wikipedia.org/w/index.php?title=James_Arness&oldid=299227191

Arness, James (I91823)

7867

Han var også prost i Fosen og Ørlandets første ordfører.

Gaarder, Augustinus Meldahl (I89807)

7868

Han var opprinnelig filolog, men studerte arkeologi i København og Kiel etter embetseksamen. Han arbeidet så som lærer noen år, men drev utgravninger i sommerferiene. Dette gjorde han i nær forståelse med Vitenskapsselskapets museum, der han ble ansatt som bestyrer i 1915. Petersen arbeidet stort sett i og med Trøndelags forhistorie. Hans mest kjente arbeid er publikasjonen av Meldalsfunnene.

Han var bror av arkeologen Jan Petersen.

(Wikipedia)

Petersen, Theodor (I134395)

7869

Han var ordfører i Lensvik 1952-1963 og 1964-1967 i Agdenes.

Utnes, Arne (I2718)

7870

Han var prest i Vefsn før han kom til Hemne. Her verka han som sokneprest frå august
1970 til februar 1975, da han flytta til Sogn, vart prest i Lavik og prost i Ytre Sogn. 1 dei knappe fem åra i Hemne var han ivrig i si
prestegjerning og var med i mangearta kristeleg arbeid så langt tida strakk til.

Sokneprest Konrad Adolf Oterholm, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1962.

Oterholm, Konrad Adolf (I45719)

7871

Han var sjømann (maskinist) og forliste under 2. verdenskrig i Syltefjord etter flyangrep på motorkutteren M/K Uløy .

M/K Uløy gikk sin faste tur i "Erstatningsruten" fra Tromsø 30. juni 1944. Syv dager senere på returreise fra Vadsø ble fartøyet angrepet av fire fly med bomber og mitraljøser utenfor Hamningberg. Det ble en usedvanlig blodig og tragisk hendelse med drepte, lemlestede og sårede mennesker. Tolv passasjerer og tre av besetningen omkom. Uløy brant opp.

Frå VG: maskinist, Karlsøy. Født 6. april 1904 i Karlsøy, 8. av Anton Lokkertsen og Susanne f. Jakobsen, f. 1860 i Karlsøy. Gift 1929 med Gudrun Helene Ottesen, f. 1904. 3 barn. Var maskinist på m/k Uløy som var på vei fra Vadsø til Tromsø og ble skutt i brann av fly vest for Vardø. Han ble hardt såret brakt inn til Syltefjord sykestue, hvor han døde 9. juli 1940. Gravlagt i Karlsøy.

Lockertsen, Jakob Edvard Danefær (I25291)

7872

Han var skipper om bord på en båt på vei fra Narvik til Kirkenes da de ble torpedert 2. juledag 1941

(E.Ø.)

Sveberg, Karl Johan (I60611)

7873

Han var skoleholder i Lensvik
Kristoffer Kristoffersen den eldre hadde hele gården til 1845, da han skjøtet 17 ¼ marklag av den til sin sønn Kristoffer Kristoffersen for 300 spd.
Samme år har han skjøtet en parsell på 5 ¾ marklag til sin nest eldste sønn Isak Kristoffersen for 100 spd. Denne parsell ble da utlagt av gården og er nå bruksnummer 2.
Han hadde resten av gården 14 ½ marklag til 1856, da han skjøtet den til sin yngste sønn Jens Kristoffersen for 200 spd. Denne eiendom ble skyldsatt som bruksnummer 3 Lia.

Sjølilien, Kristoffer Kristoffersen Selbekk f (I18659)

7874

Han var sønn av Anders Smith i Drammen.[1]

Han ble student i 1801, tok medisinsk embetseksamen 1808 og var praktiserende lege i Norge 18091812. Han ble konstituert som fysikus i Jarlsberg i 1808 og ble lege ved Frederiks Hospital i København i 1809. Sammen med den danske professoren J. W. Hornemann reiste han 18031813 sammen med utenlandske forskere gjennom store deler av Norge, blant annet som pioner i Jotunheimen, og gjorde botaniske undersøkelser. Smith var overbevist om at den «høie Fjeldarm» mellom «Sæterdalen og Sjødalen» i Vågå og Bøverdalen i Lom utgjorde den høyeste del av Langfjellene, og at Svartdalstindene og Besshø var blant de høyeste punktene. Fjellområdet mellom Valdres og Vågå beskrev han som tilholdssted for «uhyre Flokke» av reinsdyr og han kom med forslag om tamreindrift i området.[1]

Smith regnes sammen med Jens Esmark som førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810.

Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Christen_Smith

Smith, Christen (I152917)

7875

Han var sønn av brukseier og dr.philos. Wollert Konow (1809 - 1881) og Marie Louise Oehlenschläger (1818 - 1910), bror av statsagronom Harald Georg Christian Konow (1841 - 1883), sønnesønn av kjøpmann og stortingsmann Wollert Konow (1779 - 1839), dattersønn av den danske lyrikeren Adam Oehlenschläger, fetter av gårdbruker og stortingsmann Wollert Konow (1847 - 1932) samt tremenning av teolog Knud Krogh-Tonning (1842 - 1911). Fra 1875 var han gift med Fredrikke Wilhelmine «Frigga» Kooter (1854 - 1935).
Han ble født og vokste opp på ærverdige Stend hovedgård, som faren kjøpte i 1842 og drev som møllebruk, i Fana utenfor Bergen. Konows barndomshjem var preget av farens store politiske og kulturhistoriske interesser og morens bakgrunn fra Danmarks estetisk-litterære miljø.[1] Wollert Konow ble siden preget av en noe aristokratisk liberalisme, grundtvigianisme og en forkjærlighet for filosofiske spørsmål.[1][2] Han var også en beundrer av de som tenkte og handlet på tvers av autoriteter, og om den spanske republikaneren Emilio Castelar skrev han som ung: «Ingen har som Castelar bekjempet prestestyret og arbeidet for tros- og tankefrihet. Han har dermed oppirret en stor del av den uvitende geistelighet, der i Spania som annensteds i den frie begavelse ser sin verste fiende.»[2]
Ved Bergen katedralskole kom han i kontakt med målsaken, men han skrev for ettertiden bare noen få brev på landsmål, i likhet med likesinnede med urbankulturell bakgrunn.[1] I samme periode ble han også innskrevet som medlem i Vestmannalaget.[1] Etter examen artium i 1864 dro han til Christiania for å studere rettsvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men fullførte aldri.
Konow ble grepet av folkeopplysningstanken, som i hans unge år resulterte i en rekke folkehøyskoler. Sammen med vennen Niels Juel startet han en folkehøyskole ved Halsnøy kloster i Sunnhordland i 1868, hvor Konow var lærer og bestyrer frem til 1872. I 1873 var han folkehøyskolebestyrer i et års tid på Mossige på Jæren. Samme år overtok han Stend hovedgård etter sin far, og Konow videreutviklet møllebruket og utvidet eiendommen ved oppkjøp av naboeiendommer. En tid var han også direktør i Fana Sparebank. Han ble boende på Stend frem til sin død.

(Wikipedia)

Konow, Wollert S.B. (I114878)

7876

Han var sønn av general Georg Frederik von Krogh i andre ekteskap. Etter å ha vært underoffiser i et par år, ble han 1790 fenrik ved 1. throndhjemske Infanteriregiment, 1800 kammerjunker, 1801 premierløytnant og 1802 generaladjutant-løytnant hos den kommanderende general nordenfjells. I 1808 var han blitt kaptein og divisjonsadjutant i Generalstaben og kommanderte som sådan de norske troppene under innfallet i Jemtland 1809.

På grunn av sin dyktighhet ble han 1810 ridder av Dannebrog, og 1812 major. 1815 ble han utnevnt til oberstløytnant og generaladjutant-løytnant i hæren. 1821 ble han oberst. Han var gift to ganger; første gang 5. februar 1801 med Henriette Schønhøyer (1781-1809, datter av biskop i Trondheim Johan Christian Schønhøyer, og annen gang 8. august 1811 med Birgitte Johanne Vibe (1785-1875). Etter faren eide han gårdene Leira og Bakklandet i Lade sogn ved Trondheim, hvor han drev et rasjonelt jordbruk og anla forskjellige industrielle innretninger, som imidlertid ikke lønte seg, men ruinerte eieren.

Wikipedia

von Krogh, Georg Fredrick (I84375)

7877

Han var sønn av generalløytnant Georg Frederik von Krogh, inntrådte 1749 som fenrik i 1. vesterlenske Infanteriregiment, og ble overført 1750 til Grenaderkorpset i København, hvor han 1752 ble sekondløytnant og hoffjunker. Året etter vendte han tilbake til vesterlenske regiment som kaptein og kompanisjef, og begynnelsen var dermed gjort til hans hurtige avansement. Dette skyldes dels slektskap og hoffgunst, men von Krogh var også sin egen lykkes smed. Han hadde gode evner og anlegg for tjenesten, og var fra første stund av besjelet av en glødende interesse for å lære den å kjenne. Dette førte til at han ved Syvårskrigens utbrudd søkte og fikk ansettelse i den preussiske hær som volontær. Han gjorde seg bemerket av Fredrik den store og fikk tillatelse til å gjøre hele felttoget 1757 i hans generalstab. Under retretten etter slaget ved Kolin, da han ble såret, red han ved siden av kongen da denne ledsaget av få ryttere måtte bane seg vei gjennom en flokk pandurer, som forfulgte dem. Etter at sårene var leget, fikk han ansettelse i feltmarskalk Keiths korps.

Han synes å være vendt tilbake til Norge om høsten 1758, deltok i troppesamlingen i Holsten samme år og ble utnevnt til generaladjutant hos Frederik V. 1760 ble han kun 28 år gammel forfremmet til oberst og sjef for 1. throndhjemske Infanteriregiment. I spissen for denne avdeling innfant han seg 1762 i Mecklenburg, da hæren under Saint-Germain skulle ta opp kampen mot russerne. 1768 ble von Krogh kammerherre, 1772 generalmajor av infanteriet og kommanderende general nordenfjells, 1774 hvit ridder, 1781 generalløytnant.

Etter regjeringsskiftet i 1784 stod von Krogh fremdeles i høy gunst. Kronprinsen, som hadde lært ham å kjenne under det korte felttoget 1788, lot ham samme år utnevne til kommandant i Trondheim, 1793 til general av infanteriet, 1801 til ridder av Elefantordenen. Han var en av de generalene som både kronprinsen og kongen betrodde seg til og spurte om råd, og ennå 80 år gammel brevvekslet han med kongen. Han fikk avskjed med full gasje 1. januar 1814. Etter Norges adskillelse hedret den svenske regjering ham med Serafimerordenen 1815.

von Krogh eide flere gårder, og var den første som dyrket poteter i Norge. Han var gift to ganger; første gang 11. desember 1760 med Elisabeth Schøller (174463), annen gang 26. mars 1765 med Margrethe Lerche (17331807). Han var far til Georg Frederik von Krogh

Wikipedia

von Krogh, Georg Frederich (I84377)

7878

Han var sønn av kaptein Georg Frederik von Krogh ved Det Bergenhusiske Regiment og Birgitte Munthe Morgenstierne. 1708 ble han sekondløytnant og 1710 premierløytnant ved det hvervede norske Infanteriregiment. 1713 ble han sendt med en del av dette for å ta del i krigen i Sønderjylland og Nord-Tyskland, og gjorde under denne tjeneste som generaladjutant hos sin regimentssjef, generalmajor F. C. Cicignon. 1716 ble han kaptein og kom samtidig til C. H. Paulsens regiment, 1724 ble han major og sjef for Trondhjems Garnisonskompagni, 1731 oberstløytnant, 1740 oberst og sjef for 1. vesterlenske Regiment, 1752 generalmajor, 1753 kommandant på Frederikssten, 1758 kommanderende general nordenfjells, og 1764 dessuten kommandant i Trondheim. 1759 ble han utnevnt til generalløytnant, 1760 hvit ridder. 1765 tok han avskjed. Han var gift med Hedevig Augusta Brüggemann (170740). Deres etterkommere i Danmark fikk anerkjennelse som dansk adel 1873.

Wikipedia

von Krogh, Georg Fredrik (I84379)

7879

Han var sønn av kjøpmann og stortingsmann Jacob Schavland Gram og hustru Ingeborg Henrikke Forseth. Begge foreldrene kom fra Steinkjerdistriktet. Faren eide store jord- og skoggods i Trøndelag, og drev stort innen trelast. Moren døde da gutten var i 8-årsalderen, og faren giftet seg på nytt med Inger Marie Bing.

Einar Gram giftet seg i 1843 med Dorothea Jeanette Knudtzon, som også kom fra en innflytelsesrik kjøpmannsslekt i Trondhjem, som datter av Hans Thomas Knudtzon.

Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Gram

og: https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Einar_Gram_-_ordf%C3%B8rer

Gram, Einar Schavland (I118787)

7880

Han var tidligere forvalter ved Vik jernverk ved Eidsvoll, og fullmektig for generalkrigskomisæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge. Kjøpte i 1710 Lejsa jernverk, og flyttet dit opp, selv om han i perioder var utenbygds igjen. Det var trolig hans kone Anne Marie og Reinholdt som bygde opp gårdsbruket her. (Verket - Gaarden). Slektsnavnet betyr "tegelbrenner" en gammel yrkesbenevning.

Ziegler, Reinholdt Henrichsen (I59858)

7881

Han var visstnok fra Nordmøre og kom til Helgeland som forvalter av Irgens jordegods. Etter at denne stillingen ble overflødig [Irgens dør 1675], flyttet han til Åkvik på Dønna som han hadde kjøpt i 1679. Senere kom han i besittelse av jordegods etter sin svigermor. Ved hans død var boet konkurs. Han etterlot seg 8 barn (skifte 1685).
Måske er han en bror af Peder Albrigtsen kapellan til Vor Frue kirke i Trondheim.
Skifte 1685, Aakervik, Dønna. Enke Kirsten Pedersdatter. Sønner: Jonas, Albert og Jens. Døtre: Anne, Maren, Margrethe, Cornelia og Petronelle..

(geni.com)

Aavig, Jens Albrigtsøn (I79921)

7882

Han vokste opp i fattige kår på en husmannsplass på Byneset utenfor Trondheim. Etter gode resultater på realskolen kom han inn på Orkdal landsgymnas og videre på lærerskolen på Elverum som han ble uteksaminert fra i 1943. I krigsårene møtte han sin blivende kone Aslaug fra Overhalla. I 1948 gjorde tilfeldighetene at de bestemte seg for å prøve et år i gruvebygda Malm.

Malm var på den tiden kulturell smeltedigel med Fosdalens Bergverk i sentrum. Hit kom folk fra alle deler av Skandinavia for å ta del i gruveeventyret. Gruvedriften gjorde Malm til en rik kommune, noe som igjen skapte uvanlig stort rom for kulturell utfoldelse. Moderne skolebygg med kombinert gymsal/festsal og svømmebasseng kom i 1951 og det nye skolebygget skulle bli Høyems arbeidsplass til han ble pensjonist. Samfunnshus med to festsaler, amfi og scene av nasjonal størrelse var på plass noen år senere. På 1950-tallet var Malm samfunnshus et naturlig stoppested nasjonale revyturneer og til og med Riksteatret. Mikal Høyem var konfansier når slikt besøk gjestet Malm.

Les mere på:
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikal_H%C3%B8yem

og
https://www.steinkjerleksikonet.no/hoyem_mikal

Høyem, Mikal (I174432)

7883

Han «druknede i en brønd» 5 år gammel på gården Bjørndalen året etter at de flyttet dit.

Bjørndal, Bent Andersen (I34241)

7884

Handelsbetjent i Ålesund i 1865.

Møller, Johan Andreas (I141586)

7885

Handelsbetjent på Stein hos Johan Ingebrigtsen og sønn på Stein i Kvenvær i en mannsalder. Han fikk kongens fortjenestemedalje i sølv - " for lang og tro tjeneste".

Schei, Johan Edvard Nilsen (I180070)

7886

Handelsborger på Dyrnes, Smøla.
Skifte avholdt 11. Sept. 1755.

Hals, Isak Augustinussen (I70795)

7887

Handelsgartnar. Foreldre: Handelsgartnar Johan Olsen (1799 - 1859) og Anna Helene Hansdatter (1807 - 82). Gift med Emma Amalie Clausen (12.9.1851 - 7.5.1905), dotter til slottsgartnar Heinrich Wilhelm Clausen (1817 - 1902) og Marie Elisabeth Schultz (1825 - 1907).

Ole Christian Olsen var ein dugande leiar og gartnar i det kjende firmaet J. Olsens Enke.

Faren Johan Olsen fekk borgarskap som handelsgartnar og frøhandlar i Christiania 1833. Han gav ut den først kjende frøkatalogen i Noreg 1834, og firmaet gav seinare ut frøkatalog årleg fram til 1980. 1834 var gartneriet i Claus Winthers forrige Hauge ved Torvet. Det skal vera der Torggata no er. Etter at Johan døydde, overtok enkja Helene. Firmaet fekk då namnet J. Olsens Enke, og det namnet vart brukt også etter at sonen Ole Christian overtok 1867. Kontoradressa var Storgata 37. Framleis finn vi namnet J. Olsens Enke innan hagebruket, men no berre som hagesenter.

Ole Christian Olsen var i lære i gartneriet fram til han var 18 år. Deretter fekk han vidare utdanning ved å arbeida i fire år i velkjende gartneri i Tyskland og Danmark. Straks han kom tilbake, overtok han leiinga og stod som leiar av det velkjende firmaet i 54 år. Han bygde ut og moderniserte gartneriet og frøhandelen. Då det var trongt om plass, kjøpte han 1878 eigedomen Elmholt ved Bestum i Aker. Der bygde han opp ein stor planteskule, og 1896 byrja han også å flytta veksthus og vekstbenker dit ut. Truleg var firmaet det største i landet innan frøsal og planteskuledrift i hans styringstid. Frøhandelen vart tilbake i bykjernen då planteskole og gartneri vart flytta til Elmholt. Firmaet hadde frøutsal også i Sarpsborg og Drammen. Frøsal under eige firmanamn vart avslutta 1989.

Handelsgartnarane var høgst respekterte borgarar i byen. Dei var organiserte i Christiania Gartnerforening, og her var Ole Christian Olsen aktivt med, var formann 18981900 og æresmedlem frå 1914. Her stod han for oppbygging av eit stort fagbibliotek. Handelsgartnarane i byen samarbeidde med professor Schübeler ved universitetet om prøving av mange ulike artar og kultivarar. Den unge gartnaren og aldrande professoren hadde sikkert eit godt samarbeid, for i Olsens gartneri vart det avla frø, og Olsen var kjend for å leggje stor vekt på seleksjon i frøavlen. Dei to var også med i leiinga av Christiania Haveforening og mellom stiftarane av Selskapet Havedyrkningens Venner (seinare Det norske hageselskap). Olsen var med i det første styret i det siste selskapet, var formann 1905, og 1909 vart han æresmedlem. Han fekk Kongens fortenestmedalje i sølv 1890.

Etter at Ole Christian Olsen gjekk bort, vart J. Olsens Enke familieaksjeselskap med mannen til dottera Margit, Sigurd Iversen (18711943), som disponent. For å ta seg av det faglege vart Eyvind Sjetne tilsett. I åra 1927 - 53 hadde firmaet ein stor planteskoleavdeling på Dilling i Østfold. J. Olsens Enke var på nokre felt innan hagebruket leiande i landet heilt fram til omkring 1960. Difor har også svært mange kjende hagebrukarar vore lærlingar eller gartnarar i firmaet. 1962 oppretta J. Olsens Enke A/S det første hagesenteret i landet. Det held framleis til på Elmholt.

( https://nbl.snl.no/Ole_Christian_Olsen )

Olsen, Ole Christian (I154914)

7888

Handelsmann i Norge og Arkangelsk i Russland - hvor han også døde . Gift 2 ganger. Først med Georg Peder Ulichs datter Petra Serine Johanne Ulich fra Loppa, og etter hennes tidlige død, for andre gang med Emma Gronmeyer fra Tyskland. I det 2. ekteskap fikk han sønnen Arnold (1886-1967) som ble norsk klonsul i Arkangelsk. Se mer om ham og hans slekt i Ole Johan Valles artikler i Finnmark Dagblad høsten 1981 om Ulichslekta - hvor også dette bildet er hentet fra. Alta 27.7.2015 SAa.

(geni.com)

Wicklund, Adolf Fredrik (I163733)

7889

Handelsmann i Strandgaten i Levanger i 1865

Brodtkorb, Johan Thomas Junghans Olsen (I24492)

7890

Handelsmann og gjestgiver på Jøvik, Ullsfjord

Giæver, Jens Holmboe (I188590)

7891

Handelsmann og væreier på Sula som etterlot seg netto 434 riksdaler og eiendommen Sula fiskevær med Stordyrø, Kvenvær, Fjølvær, Lyngvær, Gåsø og Vågsvær.

Koch, Jens Pedersen (I68105)

7892

Handelsmann og væreier på Sula.
I 1743 kjøpte Peder Koch Rottingen av Marcus Hegge, for 40 riksdaler.

Koch, Peder Jensen (I68104)

7893

Handelsmann på Barøy, Gjæstgiver og gaard beboer

Nielsen, Arent Schjønning (I151297)

7894

Handelsmann på Fjellværøya ved Knarrlagsundet.
Medlem av herredsstyret i flere perioder.

(hitterslekt.no)

Røvik, Karl Sigurd Christiansen (I84766)

7895

Handelsmann på Hustad, Handelsmann og Jekteskipper, Bygde skipper gjæstgiver og gaardbeboer

Christen Ellingsen er å finne i Ellingsen boka som nr. 36/6 ("Slekten Ellingsen" av Charles Ellingsen, Eget forlag, Oslo 1990).

I Ellingsen boka er Christen beskrevet slik:

"Christen Ellingsen, født 15/2 1762 på Saltnes, døpt lørdagen i den 3. uke i Fasten (13/3) s.år og konfirmert Dom. 2da Paska (3/5) 1778 i Saltdal, 16 år gammel. Han kom i ung alder i 1790-årene til Hustad i Lødingen, en nordlandsk storgård med rike kulturelle og merkantile tradisjoner. Hustad var fra gammelt av et høvdingsete hvorunder lå hele distriktet nellom Øksfjorden og Kanstadfjorden. Vikingegravene der taler sitt tause språk om storfolk fra sagatiden. Også dette høvdingsete skulle, som så mange andre, se forfallstiden. Det store godset ble kirkens eiendom. Da Christen Ellingsen kom dit, satt han til å begynne med bygslet jord, men fikk eiendomsretten ved skjøte av 25/1 1813, den gang en eiendom på 6 våg. Den forrige eieren var Giert Rasmussen Lind som døde i slutten av 1811 eller begynnelsen av 1812. Christen Ellingsen var en overmåte driftig og foretaksom mann og han drev en betydelig handel og jektetrafikk i likhet med sine andre 6 brødre rundt om på handelsstedene i Lofoten og Vesterålen. Ved å studere folketellingen av 1/2 1801 får en et levende inntrykk og bekreftelse på det. Etter tellingsoppgaven for Hustad hadde Ellingsen 21 mennesker i sitt brød. Foruten hustruen, én sønn og tre døtre, var der en jektestyrmann, 4 drenger og 8 tjenestepiker. Dessuten bodde hans 18 år gamle brordatter Grethe Ellingsen og hans 7 år gamle farbrors dattersønn Lucinius Ellingsen der. Av gårder med større husholdning finner en i Nordland i 1801 på Helgeland bare gjestgiver Anders Dass på Strand i Nesna med 31. Jonas Greger på Nord-Herøy med 22, i Lofoten Hartvig Jentoft i Petvika og Andreas Ellingsen i Skrova med 23 hver, i Vesterålen Niels Grønbech på Stokmarknes med 30, Isac Johnsen og Abel Ellingsen på Sortland med 25 hver, samt rasmus Schielderup på Melbo med 24 personer. I tillegg til Christen Ellingsens hushold, bor der i 1801 på Hustad 2 andre husstander, nemlig Giert Rasmussen Lind med 15 mennesker og lensmann Israel Svane med 6. Ialt underholder Hustad gård 42 personer i 1801. Christen Ellingsen døde på Hustad 4/6 1831 og ble begravet i Lødingen 29/6 s.år, 69 år gammel. Hans ettermæle karakteriserer ham som en særdeles hjelpsom og godgjørende mann. Samfrendeskifte etter ham begynte 25/8 1831 og sluttet 12/6 1832."

Ellingsen, Christen (I204978)

7896

Handelsmann, Borger av Bergen 28/4-1670

Theis, Jasper (I136626)

7897

Handelsmann, Kjøpte i 1754 Rabben på Sistranda, solgte til Jørgen Parelius i1773.
Var kontorist hos sorenskriveren på Ørlandet, praktiserte senere som lege på Hitra., Lege, Eiger av Titran, Hitra.

(geni.com)

Bernhoft, Hans Hansen (I69392)

7898

Hanna Winsnes (født 23. august 1789 i Drammen, død 19. oktober 1872), pikenavn Hanna Olava Strøm, var en norsk forfatter. Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, "Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen."
Foreldrene var borgermester Jens Henrich Strøm (17291809; av Hagerup (slekt)) og Karen Tyrholm Plathe (17551805). Winsnes var gift med presten og stortingsmannen Paul Winsnes, og fulgte ham i hans prestekall flere steder på Østlandet. Lengst bodde de på Tanum prestegård ved Larvik 18301845, og i Vang i Hedmark fra 1845. Hun var brordatter av presten og forfatteren Hans Strøm, og oldemor til forfatteren Barbra Ring, som ga ut en biografi om henne under tittelen For hundrede aar siden. Hanna Winsnes' tipp-tippoldebarn Hilde Diesen har også gitt ut bøker om sin tipp-tippoldemor.

Utenfor Vang prestegård (nå Toneheim folkehøgskole) står det en byste av Winsnes. Den ble avduket i 1939 av Henriette Schønberg Erken - en annen kokebokforfatter. Den nye storsalen på Ener skole på Ridabu har fått navn etter Hanna Winsnes.
Hun skrev det som regnes som den første norske kokeboka, Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen. Den kom ut i 1845 og omfattet alt fra matlaging og slakting til husdyrstell og hagedyrking. Boka har kommet i fjorten opplag. Hun ga senere ut Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd (1862), som også kom i flere opplag.

Winsnes skrev også om andre ting enn husstell; både dikt, romaner og sakprosa. Blant annet ga hun ut Grevens Datter i 1841 under pseudonymet Hugo Schwartz, og barneboka Aftnerne paa Egelund (1852). Hennes oldebarn Barbra Ring skriver i sin biografi For hundrede Aar siden at psevdonymet var hentet fra oldemorens første novelle De to Antonymer. Novellens helt er en glad student ved navn Hugo Schwartz, og Ring mener at Hannas bror Peder «er sikkerlig forbillede til studenten som «havde et godt Hoved naar han blot vilde bruge det og som sjelden var forlegen for Svar.» Ifølge oldebarnet Barbra Ring var hennes siste litterære arbeid oversettelsen av Dr. Fliedners Liederbuch für Kleinkinderschulen i 1867, da hun var 78 år gammel.

(Wikipedia)

Winsnes, Hanna Olava (I132799)

7899

Hanna bor her sammen med begge barna.

Hansen, Hanna Sofie (I62975)

7900

Hanna med sønnen Carl Harry.

Hansen, Hanna Sofie (I62975)

Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.

Notater

Hurtigkoblinger

Ta kontakt

Melding fra Webmaster