Hemneslekt

Folk med tilknytning til Hemne.

Skriv ut Legg til bokmerke

Notater


Treff 8,101 til 8,150 av 38,678

      «Forrige «1 ... 159 160 161 162 163 164 165 166 167 ... 774» Neste»

 #   Notater   Linket til 
8101 Henrik Wergeland, Henrik Arnold Wergeland, født 17. juni 1808, død 12. juli 1845, født i Kristiansand, norsk dikter; sønn av Nicolai Wergeland, bror av Camilla Collett og Oscar Wergeland. Da han var 9 år gammel, flyttet familien til Eidsvoll, og de historiske minner som knytter seg til dette sted, opptok ham tidlig. I 1819 ble han sendt til hovedstaden for å gå på Katedralskolen. 13 år gammel fikk han i Morgenbladet trykt fortellingen Blodstenen, et stykke skrekkromantikk i tidens ånd, og i de følgende år skrev han flere små fortellinger sammen med fetteren Jens Aubert (død 1826) og komedier som ble oppført i ferien hjemme på Eidsvoll. I 1825 ble han student, og i de følgende år studerte han teologi, tok livlig del i studentlivet, ivret for feiring av 17. mai osv. Han skrev en rekke farser under pseudonymet Siful Sifadda, og skrev tragedien Sinclars Død. Men først og fremst skrev han lyriske dikt, naturdikt, vennskapsoder, kjærlighetsdikt.

Av sin ulykkelige kjærlighet til Hulda Malthe skapte han idealbildet Stella. Fra først av er Stella en skjønn stjerne som speiler seg i floden, likesom den jordiske pikes skjønnhet i dikterens sjel (Flodens Sang til Stjernen). Så forvandles hun til den ånd som skal møte ham i evigheten, hans sjels utkårne. Sammen skal de vokte Jordens elskende hjerter. Stella er sentralskikkelsen i hans geniale ungdomslyrikk Digte. Første Ring (1829). Men hun forvandlet seg også til den kvinnelige ånd som har vært virksom i verdenshistorien fra Evas tid til våre dager. Inntrykk fra mange kanter strømmer sammen: tidens gjærende frihetstanker, drømmen om et fullkommenhetsrike på Jorden. Det former seg til et eventyr om åndeverdenen og en bekjennelse, på én gang et kjærlighetsdikt og «menneskehetens epos», tilegnet sannhetens, frihetens og kjærlighetens talsmenn.

Skabelsen, Mennesket og Messias (1830), et dikt på 720 sider, er det mest stortenkte dikt i norsk litteratur, romantisk i plan og livsfølelse, ofte rasjonalistisk i tankeinnholdet og detaljene, men fra først til sist preget av én idé og båret av én stemning, den han ble trofast mot hele livet, troen på menneskehetens utviklingsdyktighet og kristendommens og frihetens evne til å adle menneskehjertet. Verket vakte en viss oppsikt, men ble lest av få og forstått av færre. Welhaven kritiserte det for dunkelhet og formløshet. Nicolai Wergeland skrev et forsvarsskrift for sønnen, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833), mens dikteren selv holdt løyer med motstanderne i fantasifulle farser (Papegøien, Den Konstitutionelle o.a.) (se Stumpefeiden).

Samtidig som han var ivrig norskhetsmann og kjempet for kulturell og språklig løsrivelse fra Danmark, fulgte han ivrig med i tidens verdenspolitiske begivenheter, jublet da julirevolusjonen brøt ut (Det befriede Europa), sørget over reaksjonen etterpå og Polens nederlag (Cæsaris), men fant uttrykk for sin fremskrittstro i avhandlingen Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? (1831). Samtidig prøvde han å gjøre sitt liv til «en så tro prosaisk kommentar til diktet som mulig».

Han var blitt cand.theol. 1829 og ønsket som prest å bli en sann «folkelærer». Han reiste omkring i landet som utsending for Selskabet for Norges Vel, stiftet folkebiblioteker og delte ut folkeopplysningsskrifter, holdt skole for husmannsbarn på Eidsvoll, skrev serien For Almuen (1830–39), bl.a. lærebøker i historie og botanikk, og lesebok for ungdommen, opptrådte som taler ved avsløringen av Krohgstøtten 17. mai 1833, holdt talen ved festen «til Forfædrenes Minde» på Eidsvoll 1834, redigerte Statsborgeren og Folkebladet, angrep prokuratorer og kakser som utsuget bøndene, førte prosesser, utgav flyveblad mot regjeringen og strødde om seg med politiske viser og farser.

Wergeland gjorde også en viktig innsats som språkreformator. Han hadde et helhetssyn på utviklingen av norsk språk, der han på flere punkter ble en forløper for Knud Knudsen og for rettskrivningsarbeidet på 1900-tallet. Bl.a. foreslo han å forkorte ordformer ved å ta vekk endelser og «stumme» bokstaver; han ville ha dobbeltkonsonant som gjengav uttalen i f.eks. dugg, norske former som Vilje, Haga for Villie, Have, og en allmenn fornorsking av skriftspråkets ordforråd ved å ta opp ord fra dialektene, «almumålet». Mest kjent blant hans artikler om språket er Om norsk Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondevennen 1835). Et utførligere program, i åtte punkter, finnes i en artikkel fra 1833 (Samlede Skrifter, ved Jæger og Seip, bd. 3). Wergeland var interessert i dialektene; han skrev 1842 Langeleiken på valdresmål. Han laget også selv ord. De fleste slo ikke an, men uttrykket husflid er trolig skapt av Wergeland.

Sommeren 1831 hadde han gjort en reise til England og Frankrike og sommeren etter gått til fots til Sogn og reist sørover langs vestlandskysten. På reisene hadde han mottatt inntrykk som går igjen i hans diktsyklus Spaniolen (1833), Digte. Anden Ring (s.å.), helt frem til Den engelske Lods (1844). Regjeringen ville ikke gi noe presteembete til en så uvøren og radikal mann, som dessuten lå i stadige prosesser. Høsten 1834 tok han opp medisinstudiet, men oppgav det igjen 1836. I 1835 hadde han skrevet sitt beste skuespill, Barnemordersken. I 1838 stilte livet seg lysere for ham. Han var blitt amanuensis ved Universitetsbiblioteket, hadde seiret over sine fiender i Campbellerslaget som fulgte i kjølvannet av Christiania Theaters oppsetning av hans syngespill Campbellerne 1838, var blitt forlovet med Amalie Sofie Bekkevold (1819–89), og hadde offentliggjort en serie vakre kjærlighetsdikt, Poesier (1838).

I 1839 stilte Kongen ham i utsikt at han skulle få Nannestad kapellani. Det ble likevel ikke noe av, og kort etter tilbød Kongen ham 200 spd. av sin private kasse i to år. Wergeland tok imot med takk, dersom han fikk lov til å betrakte disse pengene som honorar for noen opplysningsskrifter, og gikk i gang med å gi ut For Arbeidsklassen (1839–45). Men Wergelands fiender begynte å tale om «hoffpensjonisten», og da han året etter søkte posten som sjef for Riksarkivet og fikk den av Kongen utenfor regjeringens innstilling, fikk han også sine gamle venner imot seg. Hans gamle kampfelle og venn L. K. Daa angrep ham i sitt tidsskrift Granskeren.

Han forsvarte seg i dikt som Efter Tidens Leilighed og Mig selv, og i muntre og bitre farser, Engelsk Salt, Vinægers Fjeldeventyr. I disse årene nådde han høyden som dikter. Den rene poesi folder seg ut i et stadig rikere flor, i kjærlighetsdikt (Den elskedes Slummer, Svanernes Høstflugt, Omen accipio, Min Vivs Hjemkomst, Min Hustru), i sjømannssanger og barnedikt, i høystemte dityramber som Vord Lys og Skaaltale for et godt Aar. «Intet er skjult» utbryter han; «jeg ser Bølgernes gjækkende Ansigter, læser Bladenes Skrift, føler Græssets Aarer at pulse og hører Rosens Hjerte at banke». Båret av høy fantasiflukt og skjønnhetsberust naturfølelse er diktene Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og Svalen (1841), videre Egebladene, Robert Major, George F. v. Krohg, Sydsøseileren, Auktion over Grotten, Fordumsvenner og mange flere. Samtidig drev han historieforskning, skrev et grunnleggende verk om 1814, Norges Konstitutions Historie (1841–43), og den idérike avhandlingen Historiens Resultat (1843–44).

I 1839 sendte han inn et forslag til Stortinget om å oppheve Grunnlovens forbud i § 2 mot å gi jødene adgang til Norge. Forslaget måtte vente til stortingssesjonen 1841; og da utkom hans Indlæg til Jødesagen. I diktsamlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844) og skriftet Jødesagen i det norske Storthing (1842) kjempet han mot fordommene. Men hans forslag falt i Stortinget, og først 6 år etter Wergelands død fikk jødene adgang til riket. Våren 1844 var Wergeland blitt syk, men fortsatte å skrive, fullførte Den engelske Lods og Jødinden med praktfulle dikt som Paa Sygelejet og Følg Kaldet – omarbeidet sitt store ungdomsverk, som han nå kalte Mennesket (1845), skrev et nasjonalt skuespill rettet mot Amerika-feberen, Fjeldstuen, og sine friske livserindringer Hasselnødder (1845), fortsatte sitt folkeopplysningsarbeid og skrev en mengde dikt som Brasiliefarten. Diktene Sidste Reis, Til Foraaret, Hilsen til Konning Oscar, Til min Gyldenlak og Den smukke Familie skrev han på dødsleiet. Hans likferd hadde det aldri vært maken til i Norge.

En statue av Wergeland, utført av Brynjulf Bergslien, ble avduket 17. mai 1881 i Studenterlunden i Oslo, med tale av Bjørnstjerne Bjørnson. I Wergelands fødeby ble en statue, utført av Gustav Vigeland, avduket 1908. Bysten på Wergelands grav i Oslo er utført av Hans Hansen. I 1958 seiret Ottar Espeland i konkurranse om et Wergeland-monument på Eidsvoll (avduket 1962).

Wergelands Samlede skrifter er utgitt i 9 bd. (1852–59), Digterverker og prosaiske skrifter i 6 bd. (1882–86), begge ved H. Lassen; en folkeutgave ved C. Nærup og J. E. Sars (1897–98, ny utg. i 7 bd., 1914); Samlede skrifter, utg. av H. Jæger og D. A. Seip (23 bd., 1918–40); W. for hvermann ved H. Beyer (1947); H. W.s skrifter ved L. Amundsen og D. A. Seip (8 bd., 1957–62); Hjertelag, geni og ulykke, H. W. i liv og diktning. En antologi ved Y. Ustvedt (1970).

(www.snl.no) 		Wergeland, Henrik Arnold (I95963)
 
8102 Henrik Wessel reiste tidlig til sjøs og ble i 1707 vervet som offiser til den russiske tsar Peter den stores nyskapte flåte. Han tjenstgjorde under "den russiske flåtes skaper", den norskfødte Cornelius Cruys, steg raskt i gradene og deltok som kommandør i oppbyggingen av den russiske østersjøflåten.

(snl.no ) 		Wessel, Henrik (I47332)
 
8103 Henrik stammet på farsiden fra en adelsslekt i Gudbrandsdalen, og var nevø av erkebiskop Aslak Harniktson Bolt. På morsiden var Henrik fra adelsslekten Kane som eide store eiendommer på Nordmøre.

Henrik "jobbet" bl.a som riksråd og var Ridder

Han var en søstersønn av erkebiskop Aslak Bolt, og derved nedstammer Gyldenløwe også fra Rømerætten på mødrene side. Hans mor ifølge nyere

forskning var en søster av riksråden Harnikt Henrikson. (NST-XI, s.264)

-Men siden hans mor var søster av Aslak Harniktsson Bolt, kan vel ikke hun også være søster av Harnikt Henriksson, da må i tilfelle moren vært gift to ganger, med en Henrik og en Hartnikt. Se [http://snl.no/Rømer SNL] 		Gyldenløve, Henrik Jensson (I106338)
 
8104 Henry "Hank" William Anderson, 87, lifelong resident of Minot, passed peacefully at his home on September 1, 2017 surrounded by loving family and hospice.

Henry was born April 16, 1930 at Minot, North Dakota, the son of Clarence and Marjorie (Jones) Anderson. He was raised and educated in Minot, graduating from Minot High School in 1948. He enlisted with the U.S. Army and honorably served his country during the Korean War. He was united in marriage to Betty A. Olson on September 15, 1951. They lived for a short time in Sparta, WI while Hank was stationed at Camp McCoy. He later was stationed in Korea, until he was honorably discharged and returned to Minot.

Hank was employed for more than 30 years with Minot Builder's Supply from the late 1950's until he retired in 1993. During those years, they also lived in Havre, MT for 10 years. Betty died on August 4, 2010. Hank continued to live at their residence on Skyline Drive where he loved his yard work, trees and gardening. He also enjoyed fishing, hunting and the great outdoors throughout the years.

Hank is survived by: his children, Bill Anderson, St. Paul, MN, Kristy Ann Peterson, Minot, Richard (Laurie) Anderson, Naperville, IL, Vicki (Michael) Frank, Minot and David (Jena) Anderson, Allen, TX; grandchildren, Tate, Gracie, Katie, Sidney and Missy; great grandchildren, Taylor, Zachary, Kobe and Nicholas; nephew Fred (Natalie) Anderson, Mandan, Abigail, Sophia and Cooper.

Hank is preceded in death by his parents, wife, Betty and brother, William.

Thomas Family Funeral Home 		Anderson, Henry "Hank" (I201871)
 
8105 Henry Anderson (Vikhammer), one of the well-known and successful farmers of Big Bend Township, Chippewa County, was born in Norway, on December 4, 1856, the son of Hans Anderson and Anne (Hendrickson) Vikhammer. The name Vikhammer is the farm name of the family in their native country, and they are known in the community in which they now live as Anderson.

Hans and Anna Anderson were natives of Norway, both born in the same year, 1825, the former on November 1 and the latter on December 6. After their marriage in March 1849, they lived in the land of their birth until 1866, in which year they came to the United States, locating at LaCrosse, Wisconsin, where they remained for two years. In 1868 they came to Minnesota and settled in Chippewa County, having made the journey with an ox-team. Here they entered one hundred and sixty acres of land. Mr. Anderson built a log house for his family to live in and this answered the purpose of a residence for a number of years, when a substantial frame house was erected. He developed and improved the farm and here made his home for many years. He and his wife in 1899 celebrated their golden wedding. He died in North Dakota in 1908 at the home of his son, Carl Anderson. His wife had preceded him to the grave in February 1901.

Mr. and Mrs. Anderson were members of the Norwegian Lutheran Church and were active in all church work. They were the parents of the following children: Carrie, who died in Norway; Erick, who was a farmer in Big Bend Township, died in March 1888; Randie, the wife of Ole Corneliuson; Henry, the subject of this sketch; John O., Anna, Carl, Carl, second, and Andrew. John O. Anderson was reared on the home farm and received his education in the local public schools. As a lad and young man he assisted with the work on the farm, where he remained until he was twenty-one years of age, when he went to North Dakota, making the trip with an ox-team and settling in Agnes Township, Grand Fork county, in what was known as Bachelors Grove. There he obtained a farm and made some improvements, after which he sold the tract and moved to Pierce County, where he took an exemption and tree claim of three hundred and twenty acres, which he has developed and improved. He has been successful in general farming and stock raising and has increased his farm until he is now the owner of six hundred and sixty acres of as good land as there is in that section of the country. He has a most comfortable and substantial home and is one of the prominent and influential citizens of that section. He married Maggie Dyrchorn, and to this union have been born three children: Harold Alfred, Odin Edwin and Joseph Magnus. By a former marriage, Mrs. Anderson was the mother of three children, Ida Hellen, Mamie Oletta and Hannah, all of whom are living. Anna Anderson, was the wife of Gunder Kettleson. She is now deceased. Carl died at the age of two years. Carl, second, was born on March 2, 1868, and is now living at Rugby, North Dakota, and Andrew is living at Van Hook, Ward County, same state.

Henry Anderson, the subject of this sketch, received some of his education in his native country where he lived until he was nine years of age, at which time he came to the United States with his parents, who located in LaCrosse County, Wisconsin, in 1866. There he lived for a short time, presently accompanying his parents to Chippewa County, where he lived until 1885, when he removed to Pierce County, North Dakota, where he homesteaded in Rolette County and where he remained until 1895. On his farm in North Dakota, Mr. Anderson did much in the way of development and improvement and was prosperous. In 1895 he left the farm there and returned to the old homestead in Chippewa County. Before his return to Chippewa County, he had purchased one hundred and thirteen acres of railroad land in Tunsberg Township and later bought all of his father's homestead, being now the owner of two hundred and seventy-two acres of fine land, where he is engaged in general farming and stock raising. Politically, Mr. Anderson is independent, but has always taken an active part in the civic affairs of the community in which he has lived. He has served as supervisor of his township and while living in Dakota he was for a time county assessor.

In 1889 Henry Anderson was united in marriage to Mattie Skogrand, a native of Norway, born on October 22, 1860, the daughter of John H. and Ermegaar Skogrand, natives of that country, who came to the United States in 1869, proceeding to Minnesota and locating in Fillimore County, where they lived for some time. In 1873 the family moved over to Chippewa County, where the father homesteaded one hundred and sixty acres of land, in Mandt Township. This farm he developed and improved and there he died in 1883. His wife died in 1880.

To Henry and Mattie (Skogrand) Anderson have been born the following children: Elodie Amanda, who was born on July 1, 1891, and died on July 16, 1893; Elodie Gracia, August 1, 1893, wife of Heber Golden of Swift County, Minnesota; Elmer Henry, July 27, 1895; Josephine Amanda, August 16, 1897, who died in 1898; Amanda Josephine, February 13, 1899, and Hulda Maria, July 24, 1901. The family are prominent in all social and civic activities of the community and are held in high regard by all who know them. Mr. Anderson has had much to do with the growth and prosperity of the township and the county, and has ever been ready to give his assistance to all projects that would tend to the betterment of the community. His life has been an active one and he has accomplished much in the way of well doing.

Source: History of Chippewa and Lac Qui Parle Counties Minnesota, L. R. Mayer and O. G. Dale, Volume II 		Vikhammer, Henrik (Henry) Anderson (I151488)
 
8106 Henry Anderson (Vikhammer), one of the well-known and successful farmers of Big Bend Township, Chippewa County, was born in Norway, on December 4, 1856, the son of Hans Anderson and Anne (Hendrickson) Vikhammer. The name Vikhammer is the farm name of the family in their native country, and they are known in the community in which they now live as Anderson.

Hans and Anna Anderson were natives of Norway, both born in the same year, 1825, the former on November 1 and the latter on December 6. After their marriage in March 1849, they lived in the land of their birth until 1866, in which year they came to the United States, locating at LaCrosse, Wisconsin, where they remained for two years. In 1868 they came to Minnesota and settled in Chippewa County, having made the journey with an ox-team. Here they entered one hundred and sixty acres of land. Mr. Anderson built a log house for his family to live in and this answered the purpose of a residence for a number of years, when a substantial frame house was erected. He developed and improved the farm and here made his home for many years. He and his wife in 1899 celebrated their golden wedding. He died in North Dakota in 1908 at the home of his son, Carl Anderson. His wife had preceded him to the grave in February 1901. Mr. and Mrs. Anderson were members of the Norwegian Lutheran Church and were active in all church work. They were the parents of the following children: Carrie, who died in Norway; Erick, who was a farmer in Big Bend Township, died in March 1888; Randie, the wife of Ole Corneliuson; Henry, the subject of this sketch; John O., Anna, Carl, Carl, second, and Andrew. John O. Anderson was reared on the home farm and received his education in the local public schools. As a lad and young man he assisted with the work on the farm, where he remained until he was twenty-one years of age, when he went to North Dakota, making the trip with an ox-team and settling in Agnes Township, Grand Fork county, in what was known as Bachelors Grove. There he obtained a farm and made some improvements, after which he sold the tract and moved to Pierce County, where he took an exemption and tree claim of three hundred and twenty acres, which he has developed and improved. He has been successful in general farming and stock raising and has increased his farm until he is now the owner of six hundred and sixty acres of as good land as there is in that section of the country. He has a most comfortable and substantial home and is one of the prominent and influential citizens of that section. He married Maggie Dyrchorn, and to this union have been born three children: Harold Alfred, Odin Edwin and Joseph Magnus. By a former marriage, Mrs. Anderson was the mother of three children, Ida Hellen, Mamie Oletta and Hannah, all of whom are living. Anna Anderson, was the wife of Gunder Kettleson. She is now deceased. Carl died at the age of two years. Carl, second, was born on March 2, 1868, and is now living at Rugby, North Dakota, and Andrew is living at Van Hook, Ward County, same state.

Henry Anderson, the subject of this sketch, received some of his education in his native country where he lived until he was nine years of age, at which time he came to the United States with his parents, who located in LaCrosse County, Wisconsin, in 1866. There he lived for a short time, presently accompanying his parents to Chippewa County, where he lived until 1885, when he removed to Pierce County, North Dakota, where he homesteaded in Rolette County and where he remained until 1895. On his farm in North Dakota, Mr. Anderson did much in the way of development and improvement and was prosperous. In 1895 he left the farm there and returned to the old homestead in Chippewa County. Before his return to Chippewa County, he had purchased one hundred and thirteen acres of railroad land in Tunsberg Township and later bought all of his father's homestead, being now the owner of two hundred and seventy-two acres of fine land, where he is engaged in general farming and stock raising. Politically, Mr. Anderson is independent, but has always taken an active part in the civic affairs of the community in which he has lived. He has served as supervisor of his township and while living in Dakota he was for a time county assessor.

In 1889 Henry Anderson was united in marriage to Mattie Skogrand, a native of Norway, born on October 22, 1860, the daughter of John H. and Ermegaar Skogrand, natives of that country, who came to the United States in 1869, proceeding to Minnesota and locating in Fillimore County, where they lived for some time. In 1873 the family moved over to Chippewa County, where the father homesteaded one hundred and sixty acres of land, in Mandt Township. This farm he developed and improved and there he died in 1883. His wife died in 1880.

To Henry and Mattie (Skogrand) Anderson have been born the following children: Elodie Amanda, who was born on July 1, 1891, and died on July 16, 1893; Elodie Gracia, August 1, 1893, wife of Heber Golden of Swift County, Minnesota; Elmer Henry, July 27, 1895; Josephine Amanda, August 16, 1897, who died in 1898; Amanda Josephine, February 13, 1899, and Hulda Maria, July 24, 1901. The family are prominent in all social and civic activities of the community and are held in high regard by all who know them. Mr. Anderson has had much to do with the growth and prosperity of the township and the county, and has ever been ready to give his assistance to all projects that would tend to the betterment of the community. His life has been an active one and he has accomplished much in the way of well doing.

Source:
History of Chippewa and Lac Qui Parle Counties Minnesota, L. R. Mayer and O. G. Dale, Volume II, Illustrated; B. F. Bowen & Co. Inc. (1916) transcribed by Genealogy Trails Transcription Team – Vicki Bryan

(http://genealogytrails.com/minn/chippewa/bios.html) 		Vikhammer, Hans Andersen (I151489)
 
8107 Henry Cochrane Williamson Gleditsch

FØDT: 09.11.1902 FØDESTED: Vestre Aker DØD: 07.10.1942 DØDSÅRSAK: Henrettet STED/SKIP: Falstad

GLEDITSCH, HENRY COCHRANE WILLIAMSON, teatersjef, Trondheim.
Født 9. november 1902 i V. Aker, s. av Theodor Immanuel Gleditsch, f. 1868 i Overhalla, d. 1942 i V. Aker, og Henrietta Jane f. Cochrane Williamson, f. 1868 i Edinburgh, Skottland, d. 1943 i V. Aker.
Gift 1932 i Bergen med Synnøve Tanvik, f. 1910 i Trondheim. Artium, studieopphold i Skottland og England. Var leder av teaterfronten, og blant de fremste i det illegale arbeid i Trondheim.
Ble arrestert under unntagelsestilstanden i Trondheim 6. oktober 1942 og skutt samme dag. Gravlagt på Falstad, gravd opp natten mellom 4. og 5. mai 1945 og senket i Trondheimsfjorden.
Omtalt i Aftenposten 2. juni 1945, i Trøndelag teaters historie og tallrike ganger i pressen for sitt virke for norsk teater.

(Fra «Våre falne»)

https://www.vg.no/spesial/2015/vaare_falne/?personId=12719 		Gleditsch, Henry Cochrane Williamson (I189372)
 
8108 Henry H. Budke, 87, a resident the Broen Home and formerly rural Fergus Falls, died Friday, March 24, at the Broen Home.

Services will be at 10 a.m. Monday, March 27, at the Broen Home Chapel, with the Rev. Harland Helland officiating. A second service will be at 2 p.m. Monday at the Tonseth Lutheran Church, with the Rev. David Christensen officiating. Burial will be in the church cemetery.

Mr. Budke was born Feb. 11, 1902, in Fergus Falls Township, one of eight children of Dietrich and Augusta (Sandman) Budke. When he was a child, the family moved to Friberg Township.

On Dec. 9, 1925, he married Alida Gilbertson in Noonan, N.D. The couple lived in Otter Tail County, settling in Friberg Township where they lived until 1987. He moved to the Broen Home in 1987. His wife died Aug. 22, 1987. He was a member of the Tonseth Church and was a former member of School Board #229.

Visitation will be from noon to 9 p.m. Sunday at the Olson Funeral Home and will continue at the Broen Home Chapel, and resumes one hour prior to the services at the church.
Gravesite Details
Provided courtesy of the Otter Tail County Historical Society (www.otchs.org), which has further information available in its research library and on its web site. 		Budke, Henry Herman (I81245)
 
8109 Henry Knutsen var 3.maskinist og skulle mønstre på M/S Benny i New Orleans da han ikke kom ombord ved avgang fra havn. Han ble funnet 2½
måned senere ved mudring av elven der skipet lå. Han døde 15/1-1958 og er begravet på kirkegården tilhørende Den Norske Sjømannskirke i New Orleans.


https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/37413/

https://www.sjohistorie.no/no/sjofolk/37413/utmerkelser 		Ellefen, Henry Knutsen (I176124)
 
8110 Henry L. Hansen
Henry L. Hansen, a longtime resident of St. Anthony Park, died May 4, 2005, at the age of 92. He was professor of forestry at the U of M from 1946-1982, having previously taught at Michigan State University and Clemson College. He received his B.S. in 1935 and Ph.D. in 1946, both in forestry.
Henry was a high school pole vaulter, U of M wrestler, cross country skier, sailor and until age 86 an avid swimmer. He loved to read, everything
from Horatio Hornblower to Kipling, and was also a crossword puzzle whiz. He was a skilled writer for his high school newspaper, for the Minnesota Daily, and during his career interpreting his research for the general public. He was vice president of his church, a Sunday school teacher and a Boy Scout leader.
During the Depression, he helped map forests in the Boundary Waters for the U.S. Forest Service. During WWII he was an inspector for the Army
Air Corps glider program, and later an aerial gunnery instructor as a Navy lieutenant. He started Hansen Tree Farm on the sand plain outside
Anoka, now a thriving forest and Christmas tree farm run by his children and grandchildren. He loved his summers with friends and family at Itasca State Park and Leech Lake, and made over a dozen trips to Norway to visit relatives and learn Scandinavian models of wildland management.
His research and teaching covered many areas of forest ecology, focusing on regeneration of Minnesota’s pine forests. He believed in the use of forests for recreation, timber and wildlife. He was instrumental in founding the Minnesota State Scientific and Natural Areas, the University’s Quetico-Superior Wilderness Research Center, and forest ecology research at Itasca State Park, Isle Royale National Park and many others.
He is survived by wife, Charlotte; three sons, Trygg of Jim Falls, Wisc., David (Karen Lilley) and Mark (Brenda), both of St. Paul; grandchildren Trygve, Britta, Per, Kip and Kell; and great-grandchild Chloe.
A memorial service was held May 14 at St. Anthony Park Lutheran Church.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
http://www.hansentreefarm.com/
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Newspaper ? May 8,2005

Henry L. Hansen, 92, of St. Paul. Professor of forestry at the U of M from 1946-1982. Preceeded in death by Nor­wegian immigrant parents Hannah and Louis Hansen. Survived by wife Charlotte; three sons, Trygg of Jim Falls, Wis, David (Karen Lilley), and Mark (Brenda), both of St. Paul; grandchildren Trygve, Britta, Per, Kip and Keit; and great-grandchild Chloe. Henry was an outstanding scholar; valedictorian of his St. Cloud Tech high school class at age 16 and a straight "A" student at the U of M, receiving his BS in 1935 and Ph.D. in 1946, both in Forestry. A faculty member first at the U of M, he briefly taught at Michigan State Univer­sity and Clemson Col­lege before coming back to the "U". He taught thousands of students to understand, love and care for Minnesota's woods.
Henry believed in physical, mental and spiritual health. He was a high school pole vaulter, U of M wrestler, cross coun­try skier, sailor, and until age 86 an avid swimmer. He loved to read, everything from Horatio Hornblower to Kipling, and was also a crossword puzzle whiz. He was a skilled writer as editor of his high school newspaper, for the Min­nesota Daily, and during his career interpreting his research for the general public. He was vicepresident of his church, a Sunday school teacher and Boy Scout leader. Henry led a vigorous life. To finish his college education during the Depression he helped map land and forests in the Boundary Waters for the US Forest Service. During WWII he was an inspector for the Army Air Corps glider program, and later an aerial gunnery instructor as a Navy Lieutenant. He started Hansen Tree Farm on the sand plain outside Anoka, now a thriving forest and Christmas tree farm run by his children and grandchildren. He loved his summers with friends and family at Itasca State Park and Leech Lake, made and over a dozen trips to Norway to visit relatives and learn Scan­dinavian models of wildland management. His research and teaching covered many areas of forest ecology, focusing on regeneration of Minnesota's pine forests.
He believed in the use of forests for recreation, timber and wildlife. He was a founding force for the Minnesota State Sci­entific and Natural Areas, the University's Quetico-Superior Wilderness Re­search Center, and for­est ecology research at Itasca State Park, Isle Royale National Park and many others. His impact is now visible, to this and future generations. Memorial service Satur-day, May 14; visitation 10 a.m., service 11 a. m., St. Anthony Park Luth­eran Church, 2323 Como Ave., St. Paul. Memori-als preferred to: Hansen Forest Ecology Fellow-ship - Fund #5613. U of M - CNR, 2003 Upper Buford Circle, St. Paul, MN 55108-6146. 		Hansen, Henry Leo (I71924)
 
8111 Henry Martin «Scoop» Jackson (født 31. mai 1912, død 1. september 1983) var en amerikansk demokratisk politiker. Jackson var norsk-amerikaner. Han avla juristeksamen ved University of Washington i 1935. Han ble valgt inn i Kongressen for første gang i 1941, da som representant fra Washingtons andre distrikt (inntil 1953). Han var senator fra hjemstaten Washington i tretti år, fra 1953 til sin død i 1983. Han var en anti-sovjetisk demokrat, støttet Vietnamkrigen, og omtales gjerne som en innflydelsesrik nykonservativ.
Han forsøkte å bli nominert som Demokratenes presidentkandidat i både 1972 og 1976, men tapte for henholdsvis George McGovern og Jimmy Carter.
Jackson døde den 1. september 1983 i hjembyen Everett, 71 år gammel.

(Wikipedia)

Se også:
https://henryjacksonsociety.org/who-was-henry-jackson/
https://www.norwegianamerican.com/peter-hardin-jackson-1966-2020/ 		Jackson, Henry Martin 'Scoop' (I122087)
 
8112 Henry Rinnan gikk i Gestapos tjeneste i Norge under den annen verdenskrig og ledet deres Sonderabteilung Lola, den såkalte “Rinnan-banden”. De sterke følelsene som har knyttet seg til hans navn, henger sammen med de grove forbrytelsene han gjorde seg skyldig i, men de har også å gjøre med de spesielle metodene han benyttet for å skaffe etterretning om norsk motstandsbevegelse. Ved at han selv eller hans agenter greide å knytte kontakter til motstandsbevegelsen og utgi seg for patrioter, greide han i perioder av krigen å lamme motstandsarbeidet i Midt-Norge og Nordland, eller til og med å gjøre det til et redskap i tyske hender. Under rettsoppgjøret ble det klart at Rinnan og hans organisasjon bar ansvar for at mer enn 80 nordmenn døde og et tusentall ble arrestert. Rinnan ble personlig dømt for 13 mord.

Les mer her:
https://nbl.snl.no/Henry_Rinnan

https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Rinnan

https://snl.no/Henry_Rinnan

https://www.dagbladet.no/nyheter/sjalu-rinnan-hengte-og-parterte-ekskjaeresten/65101306

https://www.namdalsavisa.no/arkiv/2007/07/20/Henry-Oliver-Rinnans-siste-hilsen-13420400.ece

https://www.nrk.no/trondelag/xl/70-ar-siden-henrettelsen-av-norges-mest-fryktede-nazist-1.13350333

https://www.nettavisen.no/livsstil/tilbakeblikk-her-ankommer-henry-rinnan-rettsalen/3423636783.html




 		Rinnan, Henry Oliver (I171285)
 
8113 Henry Tiller tok olympisk sølvmedalje i mellomvekt i Berlin OL i 1936.

http://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Tiller 		Tiller, Henry (I173636)
 
8114 Herald and News, Klamath Falls, Oregon
March 23, 1986

Gale Duncan, 82, died in Klamath Falls, Oregon March 21, 9186. Graveside services will be held at the Picard Cemetery, Dorris, California.
Gravesite Details
ss Sylvia L 		Duncan, Gale (I201319)
 
8115 Herborg mistet faren da hun var 4 år gammel, og vokste opp hos onkelen Lars Gabrielsen Waage.

K.T. 		Lande, Herborg Olsdtr. (I145969)
 
8116 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Friele, Herman (I122404)
 
8117 Herman Johan Foss Reimers (født 15. september 1843, død 7. februar 1928[1]) var en norsk jurist og politiker. Han var finansminister i Schweigaards regjering («Aprilministeriet») 1884.

Han ble cand. jur. 1867, byråsjef i Finansdepartementet 1878 og ekspedisjonssekretær 1880. Etter å ha vært finansminister i Schweigaards ministerium 1884 ble han samme år utnevnt til høyesterettsassessor. I perioden 1888 - 1891 var han stortingsrepresentant fra Risør og satt 1887 - 1892 som medlem av kommunestyret i Kristiania.[2]

Reimers var strengt konservativ, og var 1872 - 1878 medlem av Morgenbladets redaksjon. 1876 - 1884 var han sekretær i Selskabet for Norges Vel.

Han var far til diplomaten Herman Foss Reimers (1874 - 1961).

Reimers ble av kongen 4. november 1893 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed».


( https://no.wikipedia.org/wiki/Herman_Johan_Foss_Reimers ) 		Reimers, Hermann Johan Foss (I146029)
 
8118 Herman Smitt Ingebretsen, født i Kristiansand, norsk journalist og politiker (H). Redaktør av Fremskridt, Skien, 1919, av Christianssands Tidende 1920 og av Stavangeren 1924–36. Generalsekretær i Høyre 1936 - 40, redaktør i Morgenbladet 1945 - 48, sjefredaktør i Aftenposten 1949 - 61. Stortingsrepresentant 1945 - 57. Utgav bl.a. En dikter og en herre (1942), En mannsalders arbeid i Norge (1945) og Sørlandet skriver saga (1946).

(www.snl.no) 		Ingebrigtsen, Herman Smitt (I102248)
 
8119 Herman Wedel Major krevde mennes­kerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Først og fremst arbeidet han for opp­rettelsen av det første statsasyl, dernest med utkast til en sinnssykelov. I 1846 skrev han «Indberetning om Sindssygeforhold i Norge». Sinnssykeloven 1848 fastslo det offentliges plikt til å dra omsorg for de sinnssyke; loven la behandlingen av den sinnssyke i legenes hender. I 1854 oppgav han imidlertid sin livsgjerning for godt og bad seg fritatt for videre befatning med asylet. Han reiste s.å. til Amerika, men omkom under for­lis.
[Litt.: Joh. Scharffenberg, «H.M.» i «Tidsskrift for dansk­norsk legeforening» 1914; Hans Evensen, «H.M.» i «Medi-cinsk revue» 1914; Paul Winge, «Den norske sinnssykerett»

Skaperen av den norske sinnsykelov.


https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Herman_Wedel_Major

https://nbl.snl.no/Herman_Wedel_Major 		Major, Herman Wedel (I194278)
 
8120 Hersteinslie ? Vuttudal, Maret Olsdtr. (I3083)
 
8121 Hestekjører, omstreifer Nilsen, Andreas (I168610)
 
8122 Hestnes i Lavangen i 1910 Sæterbø, Adolf Tormod Georg (I130907)
 
8123 Heter Marie Amundsd ved giftermål. Aune, Elen Amundsdtr. Berdal f (I501)
 
8124 Hieronymus Heyerdahl, født 31. august 1773, fødested Aremark, Østfold, død 6. mars 1847, dødssted Gran, Oppland. Prest og eidsvollsmann. Foreldre: Sorenskriver Halvor Heyerdahl (1748 - 1819) og Maren Dorothea Bassøe (1751 - 75). Gift 1.3.1799 med Fredrikke Sophie Schwabe (1777 (døpt 16.10.) - 16.8.1859), datter av lagmann, kammerråd Johan Friderich Schwabe (1749 - 1821) og Birgitha Henrichsdatter Larsen (1754 - 1821). Farfars far til Hieronymus Heyerdahl (1867 - 1959); farbror til Halvor Heyerdahl (1825 - 1900).

Hieronymus Heyerdahl var menighetsprest i mer enn 50 år og en typisk representant for opplysningstidens presteskap. Ved siden av prestegjerningen drev han en betydelig vitenskapelig virksomhet og engasjerte seg i praktiske, samfunnsmessige gjøremål.

Heyerdahl mistet sin mor som toåring, og han vokste opp hos morfaren, kanselliråd Hieronymus Bassøe i Rakkestad. Bassøe hadde litterære interesser og satte dattersønnen til boken. Fra 1784 bodde han hos sognepresten i Rakkestad, Torkild Halvorsen Aschehoug, som gav ham videre undervisning. 1790 ble han dimittert fra latinskolen i Christiania, og etter studier ved universitetet i København avla han teologisk embetseksamen der 1794.

1795 - 99 var Heyerdahl personellkapellan i Ringsaker. Der møtte han sin tilkommende hustru, som var datter av den siste lagmann på Opplandene; senere ble hans yngre halvbror Hans Heyerdahl gift med hennes søster. 1799 - 1800 var han personellkapellan på Kongsberg, hvor han brukte all tilgjengelig tid til å studere mineralogi med overbergamtsassessoren, den senere professor Jens Esmark.

1800 ble Heyerdahl utnevnt til residerende kapellan i det store Totens prestegjeld. Her drev han uten tillegg i lønn og for egen regning i tre år et skolelærerseminar for en håndfull lovende elever. Embetsoppgavene var mange, og seminaret tok atskillig tid, men i tillegg drev han naturvitenskapelige undersøkelser av hav, fjell og jordbunn. Han hadde fått utlånt et jordbor av Det Topographiske Selskab, han målte dybder i Mjøsa fra isen om vinteren, og han bygde opp en stor samling mineralprøver. Og om alt dette skrev han, riktignok ikke mye, men nok til at han ble lagt merke til. Han planla dessuten en omfattende topografisk beskrivelse over Hedemarken og Toten.

Heyerdahl ble utnevnt til sogneprest i Stjørdal 1812 og satt i dette embetet til 1835, da han ble sogneprest i Gran på Hadeland, der han døde 1847. I Trøndelag fortsatte han sine naturvitenskapelige undersøkelser, og ikke minst drev han jordbrukseksperimenter på prestegården. Spesielt gjaldt dette potetdyrking, der han " sikkert både som eksempel for bøndene og for å bøte på sin skadeskutte privatøkonomi " fikk store avlinger ved å sette poteter på ulike åkrer fra år til år. I tillegg prøvde han seg med å dyrke timotei. Han interesserte seg også for meteorologi.

I Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 møtte Heyerdahl som representant for Nordre Trondhjems amt, men han gjorde seg lite gjeldende i debattene.


(www.snl.no) 		Heyerdahl, Hieronymus (I81193)
 
8125 Hilmar Alexandersen Hilmar Alexandersen (1903-1993) frå Steinkjer var kanskje den aller største spelemannen på fele på 1900-talet. Han var eit naturtalent å rekne, og vart ofte kalla flatfelas Myllargut. Han levde i stor mon av splet sitt. Han byrja spele fele som liten smågut og spela framifrå heilt til han var nesten 90 år. Han lærte utruleg lett og snøgt og fekk etter kvart eit eineståande stort repertoar av slåttar frå store delar av Trøndelag særleg Inn-Trøndelag, til dømes Oluf Homnes (1865-1940) og Olaf Næss (1868-1949) frå Beitstad. Det var både tradisjonelle slåttar og runddansmelodiar, og han spela også klassisk fiolin. Han møtte og lærde av mange spelemenn frå andre kantar av landet, til dømes Alfred Maurstad, Aanung Roheim og Sigbjørn B. Osa. Dei kom gjerne innom han på vitjing, og han spela også hardingfele. Hilmar var den yngste av åtte syskjen, og lærde først mykje av faren Karl P. Alexandersen, som kunne mykje viser og stev og tralla slåttar. Mora Ingeborg song også. Oldemor til Hilmar på frassida, Kari Nystuen, var halvsøster til Loms-Jakup - dei hadde same far. Det blir fortalt at han ikkje var meir enn 5 år då han laga seg fele av ei sigarkasse. Året etter kjøpte faren fele til guten, og spelinga starta for alvor. Då han gjekk i første klasse spela han på ei framsyning som hallingdansaren Olav Torshaug frå Gol hadde på Innherred. Olav var også spelemann på hardingfele, og Hilmar lærde nokre slåttar av han. Etterpå fekk Hilmar som gåve tilsendt ei hardingfele frå Olav. Hilmar deltok på kappleikar alt som 12-åring. Han har gjennom åra spela på eit utal tilstellingar - dansefestar, bryllaup, konsertar, leikøvingar, spelekurs og dansekurs, og spela inn mange plater. Han spela i mange år i Petter A. Røstads kvartett, og samarbeidde mykje med Geir Egil Larsen og Sven Nyhus mellom andre, og gjorde svært mange innspelingar for NRK. Svært mange unge og eldre spelemenn har lært mykje spel av Hilmar, han var alltid viljug å lære frå seg og dele av sitt enorme reperoar. Av dei som lærde mykje kan nemnast Geir Egil Larsen og sønene hans Jan Olav og Einar, og Torill Aasegg. Han fekk Kongens fortensmedalje i gull i 1973, vart æresmedlem i LfS i 1978, fekk Haugerud-prisen, kulturprisar frå fylke og kommune, feleknappen i gull frå NU, Selstreffprisen. Det er også oppretta ein musikkpris med han namn: Hilmar Alexandersens Musikkpris. Eit år etter han døydde gav Buen Kulturverkstad ut minne-CD'en - Hjartespel" - med opptak av Hilmar gjennom mange år og frå samspel.

(geni.com) 		Aleksandersen, Hilmar Karlsson (I140434)
 
8126 Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897, død 1. juli 1980) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Bergen, som sønn av en maskinist, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innenfor shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands, tok aktiv del i motstandskampen mot Tyskland og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter, blant annet som befraktningssjef.

Fem av hans seks skip ble senket i løpet av Den andre verdenskrig. I årene etter 1945 klarte han å gjenoppbygge skipsflåten og satset fremfor alt på tankskip. De neste tiårene fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine aller største suksesser som skipsreder opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men ble så hardt rammet av skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet at han endte opp med å miste skipsflåten sin. Fra å ha vært milliardær inntil krisen traff, gikk han til en tilværelse der han befant seg på konkursens rand. I denne perioden på slutten av sitt liv ble Reksten stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Han var i sine aktive år ellers engasjert gjennom en rekke verv i næringslivet, foruten blant annet å ha vært president i Festspillene i Bergen, og utmerket seg i offentligheten som velgjører.

Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest den 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen den 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten, samt viktige, hemmelige papirer.[15] De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen». Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia.[16] Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, DS «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det uokkuperte Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol den 11. mai 1944.[17] Det sjette skipet, D/S «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943.[18] Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (1903–1984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.[19]

Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, D/S «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter.[20] Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble den 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter. [21]


Torpedert handelsfartøy under beskytning
Foto: Fra Imperial War Museum
I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London.[22] Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York bl.a. for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.

I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.[23] Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montreal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship. Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon.[24] Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp under mye dramatikk uskadet fra trefningen.[25] Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter.

Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig gjennom hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk £70 000 til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet D/S «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, D/S «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra Hambros Bank i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.[26]

Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.


M/T «Julian», som Reksten først fikk overta etter at krigen var over.
Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi

Les merepå: https://no.wikipedia.org/wiki/Hilmar_Reksten 		Reksten, Hilmar August (I142965)
 
8127 Hilmar Emil Gjedebo (16.2.1883 i Trondhjem-) var sønn av snekker i Trondhjem, Thode Gjedebo og Berntine Nøstan.
Hilmar Emil Gjedebo var elev ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Uteksaminert 1907 på ingeniørlinjen. 1907 ved Nordenfjeldske opmaalingskontor i Trondhjem. 1910-11 ved stadskonduktørkontorene i Drammen og Trondhjem. 1911-14 driftsingeniør ved A/S Rødfjellets kisgruver Mo i Rana. Fra 1914 i Nordland amts veivæsen.

Fra 1915-20 driftsbestyrer ved A/S Rødfjellets kisgruver. 1920-26 ved Raumabanen, deretter ved Sørlandsbanen. Bopel i Melaug ved Arendal.

( http://www.strindahistorielag.no ) 		Gjedebo, Hilmar Emil (I126403)
 
8128 Hilmar Krohg, Hilmar Meincke Krohg, født 1. januar 1776, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 13. august 1851, dødssted Bolsøy (nå Molde), Møre og Romsdal. Embetsmann og politiker. Foreldre: Generalveimester, oberst Nicolai Frederik Krogh (1732 - 1801) og Anna Meincke (1743 - 1823). Gift 31.3.1803 med Cecilia Edel Sophie Stub (19.1.1786 - 25.8.1864), datter av prost Otto Stub (1740 - 97) og Anna Ingeborg Hall (1752 - 1818). Dattersønn av Hilmar Meincke (1710 - 71); søstersønn av Henrik Meincke (1746 - 1827); bror av Broder Lysholm Krohg (1777 - 1861); far til Otto Theodor Krohg (1811 - 89; se NBL1, bd. 8); fetter av og svoger til Christian Krohg (1777 - 1828).

Hilmar Krohg var en driftig embetsmann som startet sin karriere under eneveldet, men som fortsatte å gjøre godt arbeid i det selvstendige Norge. Han var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og senere stortingsmann, og hans virke som amtmann fikk stor betydning for utviklingen i Finnmark og Møre og Romsdal.

Krohg tilhørte en av Norges fremste offisers- og embetsmannsslekter på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Både faren og onkelen var generalveimestere. Han vokste opp i Trondheim, ble student fra byens katedralskole 1794, studerte deretter jus ved universitetet i København og ble cand.jur. 1799. Samme år ble han volontør i Danske kanselli. Han ble snart utnevnt til underkansellist og fungerte som privatsekretær for kanselliets president, Frederik greve Moltke, og skaffet seg dermed verdifulle forbindelser. Etter farens død drev han 1802 - 06 morens eiendommer Munkvoll og Kystad ved Trondheim, før han 1807 ble utnevnt til amtmann i Finnmark. 1811 ble han amtmann i Nordre Bergenhus amt, men tiltrådte ikke, da han samme år i stedet ble amtmann i Romsdals amt. Dette embetet bekledte han til han fikk avskjed i nåde 1840. I årene 1812 - 14 var han dessuten konstituert stiftamtmann i Trondhjems stiftamt. Han hadde godt ry som jurist, og 1827 ble han forespurt om han ville bli høyesterettsjustitiarius, men avslo.

Krohg var en effektiv amtmann som kom til å sette varige merker etter seg i Møre og Romsdal. Han interesserte seg for næringslivet og især for jordbrukets kår. Krohg ville opprette kornmagasiner i bygdene og var opptatt av veibygging. Her viste han et svært demokratisk sinnelag, da han innkalte bygdefolket for å drøfte veiplanene. Vinteren 1818 - 19 foreslo han at arbeidsfolk burde få kjøpe korn på kreditt fra Molde kornmagasin.

Hilmar Krohg ble 1814 valgt som Romsdal amts 1. representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Han var forsamlingens visepresident 9.-16. mai og dessuten formann i finanskomiteen. På Eidsvoll fremstod han som en typisk selvstendighetsmann. Han var 1. representant fra Romsdals amt på det første ordentlige Storting høsten 1814 og fungerte da som president i Lagtinget. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1818, da han måtte melde avbud på grunn av sykdom, men satt på ny på Stortinget 1824 og 1830. Under stortingssamlingen 1814 var han medlem i den viktige komiteen som undersøkte landets tilstand, og 1824 ble han formann i kommisjonen for “Finmarkens opkomst”. Dette innebar bl.a. at han reiste i nærmere ett år i Finnmark (1826). Kommisjonen leverte hele 7 utkast til lover, bl.a. om inndeling av statens jord i Finnmark til gårdsbruk.

Krohg arbeidet for at Ålesund skulle bli kjøpstad, noe som ble gjennomført 1848. Han stod også sentralt i arbeidet for å få opprettet en middelskole i Molde 1831. Han omtales som den fremste mann i bysamfunnet og en av de mest virksomme, selv om han bodde i nabosognet Bolsøy. Krohg var godt likt av bøndene i amtet, og amtsformannskapet opprettet 1841 et legat som bærer hans navn.

Hilmar Krohg ble utnevnt til kommandør av den svenske Vasaorden 1832 og fikk storkorset 1843; han var dessuten ridder av Nordstjärneorden og Dannebrogordenen. Han eide den ennå bevarte gården Nøisomhed ved Molde, der han bygde en hovedbygning som er preget av letthet og gratie. Han døde der 1851.

(www.snl.no) 		Krohg, Hilmar Meincke (I95245)
 
8129 Hilmar Nicolai Olufsen Bull (19.1.1870 i Baklandet -1954) var sønn av styrmann Oluf Marius Bull (1843 i Orkdal - 1926 i Trondheim) og pige Gurine Olsdatter Saxvig ().

Gift med Anne Torgersdatter Tungtrø (1874 i Stadsbygda - 1956 i Strinda). Barn: Hilda Antonie (14.6.1891- emigrert til Chicago 12.10.1910), Torgeir (1894 i Stadsbygda-), Gyda Ovedie (1896 i Stadsbygda-), Sofie Josefine (1898 i Stadsbygda-), Håkon Angel (22.12.1900 i Stadsbygda- 3.11.1952), Johan Margido (1903 i Strinda-), Oskar Konrad (1906 i Strinda- 1966), Wilhelm Theodor (16.1.1908 i Strinda- 15.6.1958), Elfrida Mathilde (1910 i Strinda-), Sverre Adelstein Bull (25.10.1913-20.3.1977), Åse Bergljot Bull Berg (2.8.1919 i Trondheim- 26.1.1972).

Familien bodde på Stavnemyr i 1903. De flyttet trolig til gården Estenstad i Strindamarka som han kjøpte i 1904. I 1925 bodde familien i Biskop Sigurds gate 1 A på Lademoen.

Hilmar Olai Olufsen Bull solgte husmannsplassen Øvergjerdet i Strindamarka i 1910 til Strinda kommune. Da bodde han på Valentinlyst og var leiekjører. https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Hilmar_Olai_Olufse... 		Bull, Hilmar Nicolai (I118583)
 
8130 Hilton Thomas Goulson, 84, of Chapel Hill, died October 21, 2014 in the family home where he lived for 54 years.

He was born in Chippewa County, Minnesota on May 4, 1930 to Thomas and Mathilda Oddan Goulson. Hilton grew up on a farm in Minnesota with three siblings: Mary Ann, Richard and Constance. He graduated from Milan High School in Minnesota and then received his undergraduate degree from Luther College in Decorah, Iowa. Hilton then moved to Chapel Hill where he spent the rest of his life. After graduating with his PhD from the University of North Carolina School of Public Health in 1957, he joined the faculty of the Department of Parasitology and Laboratory Practice. Hilton met his wife, Jo Ann Pinnell, as graduate school students in Public Health and they were married in 1954.

Since 1952, he lived a full life in Chapel Hill, and was very involved in family, community, and a distinguished professional career. Outside of work and family, Hilton enjoyed rose gardening and UNC athletics among many things. He was a devoted member of United Church of Chapel Hill and served on innumerable committees and work groups through the years. Most of his civic service came through the Kiwanis Club, where he held various officer positions. He received many appreciation awards for his work in that organization and community. He loved his work as a member of the Faculty of the University and the teaching and service that accompanied that. He retired in 1992 after 35 years of service. In the Department, he rose through the ranks to become Chairman. Toward the end of his career, he coordinated efforts in the design and construction of McGavran–Greenburg Hall. This led to the Governor’s Award for Excellence in 1989 for outstanding contributions to the people and the state of North Carolina.

Hilton is survived by two children: Daniel Goulson of Lexington Kentucky (wife Nancy Storck Goulson); Amy Goulson Cutrell of Chapel Hill (husband Ben Cutrell) and by two sisters: Mary Ann Larson of Benson Minnesota (husband Lawrence Larson); Constance Hanson of Wilmar Minnesota (husband Ron Hanson) and by two sisters-in-law: Betty Pinnell Parker of Chapel Hill (husband Red Parker); Dawn Goulson of Montevideo Minnesota (late husband Richard Goulson). Hilton has six grandchildren: Preston, Zachary, Grace and Anna Goulson of Lexington; Ashley and Stacey Cutrell of Chapel Hill. As a widower, he and his family were grateful for the companionship of Elizabeth Read.

He is preceded in death by his parents, his brother and his wife of 38 years, Jo Ann Pinnell Goulson.

The funeral will be held at the United Church of Chapel Hill on Friday October 24, 2014 at 11 am followed by internment at Chapel Hill Memorial Cemetery.

Source Citation: Walker’s Funeral Home 		Goulson, Hilton Thomas (I207187)
 
8131 Hinderaae præstegjeld Kaald, Albert Hansen (I118372)
 
8132 Historien til Andrea (døpt Andrine) er slik: Hennes mor; Magnhild Sivertsdatter mistet sin mor, Helle Johannesdatter Øye da hun var 8 år. Moren druknet da kirkebåten på vei til Øye kirke i Surnadal hvelvet. Flere omkom, bl.a. Magnhilds mor, Helle. Jeg antar at Helle var på vei for introduksjon i kirken etter å ha født en gutt. Gutten var Magnhilds halvbror, og jeg antar at Magnhild vokste opp hos stefaren (som ganske raskt giftet seg opp igjen). Jeg var usikker på det lenge, men da jeg lette etter Magnhilds konfirmasjon, fant jeg henne som konfirmert i Surnadal.
I 1865-tellingene finner vi henne i Engdal, som tjenestepike hos Ole Toresen Gravvoll og Kari Knutsdotter Engdal. Hun kom nok til Engdal fordi Ola Toresen Gravvoll og Magnhilds mor, Helle Johannesdatter var søskenbarn.
Så gikk det slik til at Magnhild fikk Andrea med Andreas Asserson, som var sønn til Asser Johnsson Kirksæter og Beret Sivertsdatter Jøssøy. Se vedlagte slektstavle.
Asser Johnson Kirksæter var enkemann da han giftet seg med Beret Sivertsdatter Jøssøy. Jeg vet ikke om han hadde barn i første ekteskap.
Andrea vokste opp i Engdal, på Øvre Volllo hos morens tremenning, datter til Ola Toresen Gravoll, Ingeborg Olsdatter. Hun og mannen var barnløs.

Anne Lise Vaksvik 		Engdal, Andrine Andreasdtr. Saltrø f (I207619)
 
8133 Historiker. Foreldre: Høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted (1901 - 87) og Nicoline (“Nini”) Harbitz (1903 - 2006). Gift 22.8.1964 med lektor Hilde Robberstad (19.5.1941–), datter av førstearkivar Magnus Robberstad (1907 - 94) og Dorothea Oftenæs (1915 - 2005). Brorsønns sønnesønns sønnesønn av Johannes Sejersted (1761 - 1823; se NBL1, bd. 13); dattersønn av Francis Harbitz (1867 - 1950); fetter av Knut Sejersted Selmer (1924–) og Hans Fredrik Dahl (1939–).

Som professor i historie ved Universitetet i Oslo gjennom 25 år var Francis Sejersted avgjørende i etableringen av økonomisk historie som akademisk disiplin, men han markerte seg vel så tydelig innen politisk historie. Som medlem og formann i en rekke viktige utvalg og komiteer, som Ytringsfrihetskommisjonen, Institusjonen Fritt Ord og spesielt Den norske Nobelkomité, fikk han en fremtredende plass i norsk offentlighet. Sejersteds virke var preget av bredde og kontinuitet, med klare indre sammenhenger mellom hovedperspektivene i hans faglige produksjon, hans politiske og ideologiske forankring, og måten han forvaltet sin plass i den norske offentlighet på.

Se: https://nbl.snl.no/Francis_Sejersted 		Sejersted, Francis (I153054)
 
8134 Hitra 1801 Klubben, Nils Eriksen (I22824)
 
8135 Hitra i 1910 Berg, Gunild Johnsdtr. Hopen f (I28151)
 
8136 Hjelen i 1910 Lian, Ole Svendsen (I26284)
 
8137 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Vuttudal, Johanna Olsdtr. (I2452)
 
8138 Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. Bjerkan, Marit Olsdtr. (I35491)
 
8139 Hjemmedåp Aasen, Andreas Edvard Endresen (I77080)
 
8140 Hjemmedåpen bekreftet. Stabel, Albert Krands (I179828)
 
8141 Hjemmedåpen stadfestet Nergård, Anna Bergitte (I129625)
 
8142 Hjemmedåpen stadfestet i kirken 17/12-1920 Ryen, Jørgine Marie Tvedt f (I125763)
 
8143 Hjemmedøbt af Provst Smith Reisanen, Anna Carolina Andreasdtr. (I25627)
 
8144 Hjemmedøpr 10/7-1919 Tannvik, Olaf Johnsen (I5370)
 
8145 Hjemmedøpr.
Stadfestet i kirken 14/6-1874 		Helgunset, Guri Evensdtr. Grøtan f (I37114)
 
8146 Hjemmedøpt
Døde før hjemmedåpen ble stadfestet i kirken. 		Haukvik, Halvor Andersen (I28204)
 
8147 Hjemmedøpt
Døde før hjemmedåpen ble stadfestet i kirken. 		Sinnes, Ole Pedersen (I27364)
 
8148 Hjemmedøpt
Døde før hjemmedåpen ble stadfestet i kirken. 		Halten, Christen Christophersen (I27383)
 
8149 Hjemmedøpt Røstvold, Karen Arntsdtr. (I27400)
 
8150 Hjemmedøpt Oddan, Henrik Olsen (I27638)
 

      «Forrige «1 ... 159 160 161 162 163 164 165 166 167 ... 774» Neste»


Melding fra Webmaster

Vi gjør vårt ytterste for å dokumentere forskningen vår. Hvis du har noe du ønsker å legge til, kan du kontakte oss.