| Notater |
- Pressemann. Foreldre: Bonde Johan Solstad (1896 - 1989) og Marit Skauge (1910 - 2000). Gift 1961 med sykepleier Inger Marie Richter (30.10.1935 -), datter av fløtningsinspektør Arnt Richter (190597) og Ragna Mo (1913 - 97).
Som journalist og redaktør ledet Arve Solstad sin avis Dagbladet fra å være et partiforpliktet venstreblad til å bli et frittstående presseorgan. Samtidig vant avisen ry som ledende i politisk henseende, og Solstads virke kom dermed til å bane veien for at flere norske aviser brøt ut av partilojaliteten. I denne egenskap står han som en av etterkrigstidens store redaktører i norsk presse.
I utgangspunktet var Solstad også venstremann og knyttet til partipressens tradisjoner. Etter examen artium ved Orkdal landsgymnas i 1955 var han ett år redaktør for det lille venstrebladet Akershus Folkeblad på Lillestrøm, før han tok fatt på studier i statsvitenskap i Oslo. Han gikk inn i studentpolitikken og var bl.a. formann i Studenttinget 1960 - 61. Han var samtidig vikar i Dagbladet og fast referent i Det norske Studentersamfund, hvor møtene den gang ble fyldig dekket i pressen. Etter at han hadde avlagt magistergradseksamen i statsvitenskap 1964, fikk han fast ansettelse i Dagbladet.
Under innflytelse av studiet og av en lærer som Jens Arup Seip hadde Solstad på dette tidspunkt forstått at den norske partipressen lå langt tilbake å ønske som opinionsdannende faktor. Avisene var i sin tradisjonelle binding til partiene ute av stand til å øve kritisk gransking av politiske prosesser, bl.a. fordi de av lojalitet lot være å ta opp saker som var under behandling i de rette organer. Et studieår i Lund i Sverige 1963, der han møtte den liberale svenske pressetradisjon hvor professor og sjefredaktør Herbert Tingsten ennå var det store navn, førte til utdypet erkjennelse av dette. Solstad gikk derfor inn for å omforme Dagbladet til et organ for kritisk og analytisk journalistikk. Hans programerklæring Presse og politikk, med sviende angrep på institusjonen Stortingets presselosje, stod på trykk 13. oktober 1965.
I årene som fulgte, Borten-regjeringens tid, praktiserte Solstad den uavhengige linje og vant 1969 Narvesenprisen for fremragende journalistikk. Samme år overtok han også den formelle ledelse av Dagbladets politiske avdeling. Med medarbeidere som Arne Finborud, Gudleiv Forr, Per Vassbotn og senere også Andreas Hompland skapte han et redaksjonelt miljø som snart gjorde Dagbladet til landets ledende politiske organ. Borten-regjeringens fall våren 1971 ble utløst av avisens reportasjer om statsministerens omgang med fortrolige dokumenter. Dette var første gang siden 1920-årene at en norsk regjering måtte gå som følge av presseoppslag. Velgernes klare nei til EF året etter var utvilsomt fremskyndet av Dagbladets uavhengige reportasjer. Resultatet sendte sjokkbølger gjennom partisystemet. Dette var Solstad-journalistikkens store tid, og den pekte mot partimessig uavhengighet også for andre aviser.
Men veien var ikke ukontroversiell. Helge Seip, EF-tilhenger og tidligere kommunalminister i Borten-regjeringen, satt formelt som Dagbladets ansvarlige redaktør, og Solstad og hans tilhengere måtte manøvrere for å vinne gjennomslag for sine synspunkter. Det styrket Solstads posisjon at han samtidig virket for en generell journalistisk fornyelse og for økt tilfang av så vel lettere som tyngre stoff, fra akademiske kronikker til sex-spørrespalten Inge og Sten. Kulturstoffet ble modernisert og avisens lay-out oppfrisket. Da han 1973 tok over som sjefredaktør, var det som fullmoden avisleder med ryggdekning fra hele staben.
Dagbladets kapitalbasis, derimot, var en levning fra tidligere tider. Avisen fikk 1975 den unge, dynamiske industrimannen Jens P. Heyerdahl inn i styret, fra 1982 som formann. Han og Solstad fant straks tonen. Omfattende kapitalutvidelser og investering i nytt produksjonsutstyr fulgte, senere også oppkjøp av annen medievirksomhet. Deretter tok sjefredaktøren fatt på å sikre avisens fremtid på løssalgsmarkedet. Her var forholdet at Verdens Gang allerede 1972 hadde gått forbi Dagbladet og blitt markedsleder, noe som måtte få til konsekvens at også Dagbladet tok opp konkurrentens mer etterspurte tabloidformat. Siden omleggingen lett ville kunne forstås som en nivåsenkning, forutsatte den full oppslutning fra redaksjonen. Solstad la opp til en prosess med bred deltakelse fra hele staben, og kunne innkassere en pen triumf da Dagbladet etter formatendringen 5. april 1983 både vant i kvalitet og gikk frem i opplag. Da imidlertid Verdens Gang økte enda mer, måtte Dagbladet foreta tilpasninger. Det var under forberedelsen av en slik tilpasning, basert på ny sidedisponering, at Solstad møtte grensen for sine medarbeideres oppslutning. Anført av avisens veteranspaltist Arne Skouen reiste redaksjonsklubben seg i en følelsesfull protest mot ytterligere forandringer. Solstad offentliggjorde sin avgang overfor en lamslått medarbeiderskare 1989. Fra 1990 til 1995 var han avisens politiske redaktør, og fra 1995 til sin avgang 2002 skrivende medarbeider i sin tidligere avdeling.
I en tid preget av hyppige redaktørskifter og raske forretningsmessige disposisjoner i avisverdenen ble Arve Solstad ved sitt livslange virke i Dagbladet noe av en legende, like elsket av sine medarbeidere som han var beundret i pressemiljøet for sin kombinasjon av journalistisk teft, forretningsmessig innsikt og dyp kulturhistorisk viten. Ved donasjon fra presseorganisasjonene ble han som den første utnevnt til professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo 1994. I sine siste år i Dagbladet tok han initiativ til å få organisert arbeidet med pressehistorien i Norge, og han var leder av Norsk Pressehistorisk Forening 1993 - 2003.
(nbl.snl.no )
|
1935 - 2016 (80 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
